Ut med det gamle og inn med det nye...

Så var et nytt år over. For ett år siden hadde jeg helt klart høye forventninger til året som skulle komme. Jeg viste at våren kom til å bli en eneste lang innspurt, i forhold til arbeidsmengen jeg hadde foran meg. Da tenker jeg full jobb, samtidig som eksamener nærmet seg med stormskritt etterhvert som dagene ble lysere.

Det gikk. Det er vel en bragd jeg setter stor pris på, mye fordi det viser hva jeg personlig er i stand til. Det å jobbe med hode 12-14 timer om dagen er tungt, og man går inn i en slags sosial dvale hvor man setter livet sitt på vent. Likevel er det verdt det når man har klart det.

Så sitter jeg nå, siste dagen i året, med atter en innspurt foran meg. Magen er stor nok synes jeg, men den skal vist vokse i tre mnd til. Tenke seg til, jeg ser allerede ut som en julekule, vinterjakka kan ikke lukkes igjen, og slik skal jeg altså vagge rundt i vinterkulda denne vinteren.

Jeg har ikke vært veldig flink til å blogge i det siste, men i forrige innlegg skrev jeg at jula ikke skulle feires på Høyden. Slik ble det altså ikke. Pga en vannskade fra kjøkkenet i nyhuset, 3 dager før vi skulle overta, så har vi enda ikke kunnet flytte inn. Å komme i gang med reparasjoner osv i romjula er jo heller dødfødt, alt står liksom stille de dagene. Jeg håper ting ordner seg raskt slik at vi kan begynne å flytte. Planen var å flytte i jula da vi begge har hatt fri fra jobb, men nå blir det vel heller et evig flyttekaos på toppen av jobben. Det hadde selvfølgelig ikke vært det store problemet til vanlig, men nå, når denne vampyrungen suger ut all næring fra det lille jeg spiser, så går jeg selv rundt som en blodfattig zombie. Vi tar i mot all hjelp med takk! :)

Ellers har jeg fått meg et nytt Canon kamera i julegave. Jeg har sånn smått begynt å fotografere litt nå og da, når jeg bare husker det. Er ikke veldig flink til å huske å dra frem kamera, men kanskje kan jeg dele litt bilder her på bloggen etterhvert.

Benytter anledningen til å ønske alle som leser bloggen et riktig godt nytt år. Selv om ikke så mange kommenterer her på bloggen, får jeg stadig høre fra dere på andre måter. Beklager at blogginnleggene ikke alltid kommer like hyppig, men sånn er det i perioder, bloggen kan ikke alltid komme i første rekke.

Godt nytt år!

Singel-bula til salgs

Det er med blandede følelser jeg legger ut singel-bula mi for salg. Jeg ELSKER leiligheten, men dessverre er den blitt for liten og trang. Vi trenger minst tre soverom, og derfor gikk vi til innkjøp av hus i forrige uke. Vi gleder oss stort til å flytte inn. Litt bedre plass, garasje og ikke minst hage. Det blir utrolig fint, samtidig som det er både vemodig og litt rart å skulle selge min elskede to-roms. Den har representert mitt første egne hjem, frihetsfølesle og ikke minst ren lykke.

I morgen kommer megleren og da er det liksom gjort. Vi skal ikke feire jul her likevel, jeg trodde jeg skulle ha min siste jul her oppe, men sånn ble det ikke. Det gjør ikke noe, for min del er det greit at ting skjer fort og plutselig, akkurat som når man river av plasteret veldig fort.

I gangen flyttet jeg en vegg for å få plass til en skyvedørsgarderobe fra Langlo. Kjekt for oppbevaring av luer, votter, hansker, vesker, jakker og annet dill dall man måtte ha. I tillegg rommer garderoben et innbygd strykebord (derfor har jeg også fått lagt opp kontakt inne i skapet), det er utrolig lettvint å bare trekke ut bordet, stryke og deretter skyve det inn i skapet igjen. Gjort i en håndvending...:)

Badet er lite men koselig. Fliser i dusjhjørne og hvit innredning. Da jeg flyttet inn syntes jeg det ble for lite plass til diverse artikler, så jeg la inn et høyskap fra IKEA med to hyller og mange herlige skuffer. Lurer litt på hvordan jeg skal få plass til hele systemet mitt i huset. Garderobesystemene der oppe er ikke like utviklet, så det kan by på litt problemer. Det får vi ta som det kommer. Nye utfordringer. I tillegg må jeg jo dele badet med flere andre, kan ikke ha alt for meg selv lenger. Egotrippen er over. :)

Vi har laget et lite gjesterom av den ene boden. Med ordentlig vindu blir det ikke klaustrofobisk, og man kan fint sove der inne. Rommet er ikke stort nok til å bli godkjent som soverom, men fungerer fint som gjesterom. Sengen vi har satt inn er en 90 cm rammemadrass. Rommet egner seg også yppelig som kontor. Det er litt vanskelig å få med på bildet, men vi la ferdigmalte plater på to vegger, og tapetserte to med en fin lys tapet. Skulle gjerne tatt dette lille rommet med meg når vi flytter, og brukt det som arbeidsrom.

På soverommet har jeg satt inn en skyvedørsgarderobe fra Langlo på hele 3 meter. Fra gulv til tak. Herlig med stor garderobeplass. Etter mange år alene (og med ekstrajobb på klesbutikk) måtte jeg faktisk rydde plass til mannen da han kom flyttende til meg. Store speil på to av dørene og også kjempepraktisk når man skal sette sammen det ene antrekket etter det andre. Tidligere hadde jeg knagger med sugekopper på siden av speilene, de hengte jeg smykker på. Med smykker framme blir man straks mye flinkere å bruke dem i hverdagen også.

Viktig med god benkeplass synes jeg. Spesielt er det fint når man har flere prosjekter på gang på samme tid. Jeg valgte å utvide kjøkkeninnredningen da jeg fikk byttet kjøkken. Det gamle var fra 70 tallet, og hadde nesten ikke plass til noe i de små skapene. Spotter under overskapene og spottskinne i taket gir godt arbeidslys også.

Mannen har tatt bilde før det ble ryddet ordentlig. Litt detaljer som er ødeleggende for bilde, som f.eks papir på benken og en krakk midt på gulvet. Hvitevarene er i børstet stål, og de tar jeg med meg. I tillegg legger jeg nå merke til at bildene på veggen henger skjevt. Får prøve å rette de opp før megleren kommer med sitt kamera.

Stuen, den er ikke kjempestor, men stor nok i forhold til størrelsen på leiligheten. Her har vi fått med deler av sofagruppen og julestjernen. Som for øvrig er den eneste julepynten som kommer opp her i huset. Ikke vits å pynte når man skal flytte. Har ligget henslengt på sofaen og sløvet mang en søndag i denne stuen. En epoke er over.

Nå slapper vi bare av stuen som er avbildet ovenfor, mannen med cognac i glasset og jeg med sitronvann. Cognac på en torsdag tenker dere sikkert da. Joda, en bitteliten munnfull skader ikke. Nå er han ikke akkurat noen vanedranker. Tvert i mot muligens den eneste mannen som har fått kjeft fordi han drikker for lite. Alkoholen tok jo bare plass i kjøleskapet, og jeg fikk ikke plass nok til maten. Vi ler av det nå, men det var skikkelig irriterende tidligere i høst. Tenke seg til å lage så mye oppstyr for fire bokser, men når appelsinene skal ha plass, da er det alvor da.

Livets endringer

Det er hele tre uker siden jeg blogget sist. Det er nok ikke bloggtørke, det er dårlig form. Når formen er dalende, gjøremål og arbeidsmengden stigende, da faller bloggen ut av priorotetslista. Men nok om det, jeg blogger ikke for å klage.

Nå er det bare noen dager igjen til jeg fyller 31 år. Det er rart å tenke på hva man egentlig har fylt det siste året med. Jeg gikk inn i 30 årene med holdningen om at 30 er det nye 20, men jeg har jammen ikke levd som jeg preket for et år siden. Feiringen for et år siden var koselig, mange hyggelige folk, verdens minste kjole, altfor mye pepper og andre ting. Det var i grunnen høy partyfaktor og sigarføring. (ok da, ikke sigarføring, men det hørtes bra ut) Dagen etter våknet jeg opp til en nysende katt, pepper i dusjhodet og form som jeg ikke hadde opplevd siden tenårene. Man vet at man har feiret når man må snakke i den store hvite telefonen for første gang på 12 år.

Man skulle tro, av måten jeg stupte inn i 30 årene, at det ville fortsette i samme tempo. Det gjorde det ikke. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært på byen etter den gang. I høst har det blitt med en gang, og da drakk jeg bare vann. Har jeg blitt kjedelig? Ja kanskje litt, i forhold til tidligere. Jeg hadde helt klart mer å blogge om da jeg stadig var på farten, men det sier seg selv at om karusellen bare går fortere og fortere så ramler man av etterhvert. Jeg tok tak i studiene, jeg hadde jo lyst til å bestå, og i tillegg til 100% jobb, ekstrajobb i butikk, så måtte man bestemme seg for et skikkelig krafttak for å få studiene i havn. Det brukte jeg hele vinteren og våren til. Mai var verst, var jeg ikke på jobb på skolen, jobbet jeg med studier. Da andre hadde røde fridager, leste jeg til eksamen 13-14 timer om dagen. Var det verdt det? I ettertid synes jeg helt klart det.Fritid hadde jeg ikke, og sosial var jeg slett ikke.

Det var utrolig deilig når eksamen var i havn. Problemet da var at jeg ble gravid. Problematisk fordi jeg har vært syk/dårlig i variende grad hver eneste dag siden. Så da sitter jeg her, etter en kvalm sommer og høst, det er under en måned til jul, og jeg blir bare større og tyngre. Tidligere har julen handlet om fest og moro, i år må jeg fylle den på en helt ny måte. Nå er jeg ikke typen til å fylle adventstiden med julepynting, baking og vasking, men jeg er helt sikker på at det blir jul likevel.

Det skjer i grunnen veldig mye i livet mitt for tiden, og det har skjedd mye det siste året, selv om det kanskje ikke er ting som jeg tenker er interessant for andre å lese så mye om. Men fra å være en bekymringsløs og singel for et år siden, har jeg fylt livet med mann, snart barn og voksenbekymringer.

Den største forandringen framover blir flytting, det vil faktisk si at jeg skal selge singelhulen min. Min fine lille to-roms leilighet på Høyden, som jeg har brukt vanvittig mye tid, penger og energi på å pusse opp og fornye. Jeg elsker leiligheten, den har den beste atmosfære et hus kan ha, og det er alltid godt å komme hjem, i tillegg til et stort klesskap og garderobe i gangen. Lyst, fint og et kjøkken med vanvittig god benkeplass. Jeg kommer til å savne å bo her, det er nesten som et slags kjærlighetsforhold skal ta slutt. Vemodig, men også på tide med noe større.

Hva skal barnet hete?

I dag har mannen begynt å skriver navneliste, altså en liste over aktuelle navn til babyen. Han har helt klart fått med seg at det er svært inn å kalle opp barna etter navn på steder rundt om i verden. Jeg nevner i fleng, Paris, India, Brooklyn. Hans forslag var da altså Mallorca. Jeg har liksom ikke helt ord.

Bør vi kalle opp barnet etter verdens mest harry turistøy?

Søndag er herlig... (bortsett fra sporten)

Ah Søndag, ukens herligste dag. Med noen forbehold etter at jeg fikk en mann i hus. I dag har det vært litt for mye sport på tv etter min smak. Først Road Racing fra Valencia. Vrooom, vrooom, vrooom, er den taktfaste lyden fra tv'n min for hver runde Jorge Lorenzo kjører forbi. (Eller noen andre tullete smågutter i skinndress). Etterpå var det Liverpool- Chelsea, og det kunne man jo ikke gå glipp av. I pausen mellom disse begivenhetene sto Disney Channel på, noe veldig bråkete barne tv ble vist. Det har med andre ord vært mye lyd i stua på dagen da man helst skal ha det stille og fredelig. Hver sine lyster, og noen ganger må man bare la andre få gjøre det de vil. Så blir det min tur en annen gang.

Hva gjør man da, når dagen er langt i fra det man anser som en drømmesøndag. Under normale omstendigheter ville jeg gått ut å trimmet/trent i dagslyset på formiddagen. Med den formen jeg er i nå, i kombinasjon med mye vind og glatte veier var ikke det et alternativ. Det ble heller rydding på soverommet, klesvask og bretting av klær. Da fotballkampen begynte bestemte jeg meg for å tilbringe tiden på kjøkkenet, og bakte en langpannesjokoladekake. Litt for å smake på nå, men også for å fryse ned til senere begivenheter. Med andre ord full rulle med husarbeid på meg hele dagen. Hva fører det til, bortsett fra kake og ryddige rom. En god følelse av å ha gjort noe fornuftig, og at jeg ikke nesten ikke klarer å gå over stuegulvet. Så har det altså blitt sånn at det fornuftige har blitt ufornuftig.

Bildet er lånt fra dinmat.no

Heldigvis har vi sjokoladekake å kose oss med, og i kveld kommer Åndenes Makt. Da skal lysene dempes og stillheten senke seg. Vi skal se på spøkelser og og søndag skal bli ordentlig søndag. (slik jeg liker den...)

Borskjemte norske barn

Kom over en artikkel i Dagbladet som forteller at norske barn er mest borskjemt i hele verden. Jeg ser jo jeg også at dette ikke er en studie gjennomført ved et universitet av annerkjente forskere, og empirien er kanskje litt ensidig. Likevel tror jeg dette forteller oss mye om hvordan samfunnet er blitt. Jeg ser at mange barn og unge stort sett får det de peker på, uten og måtte gjøre noe særlig for det. I samme åndedrag vil jeg tørre å påstå at disse barna ikke nødvendig blir de mest takknemlige og enkleste å ha med å gjøre.

Barn som får bestemme alt selv vokser opp til å bli ungdom som får bestemme alt selv. De er vant til tomme trusler som en hyppig sanksjonsmetode når de utviser uønsket adferd, og får alltid det de ønsker seg og mer  til uansett hvordan de oppfører seg hjemme og ute i samfunnet. Så skal de ut å skaffe seg utdannelse og en framtid, men i sin tro på at de er konger på haugen som har rett i alt de gjør, og rett til å gjøre som de vil, spolerer de sitt eget liv. (i deres verden er det for øvrig ikke de selv som spolerer sitt eget liv, men omgivelsene rund, dvs alle andre de møter på veien gjennom livet.)

Heldigvis er flesteparten av dagens barn og unge flotte og hyggelige mennesker med herlige og misunnelsesverdige framtidsutsikter. Poenget er bare at kjærlighet ikke utvises med å fylle et barns liv med materielle goder. Det er på mange måter et overgrep å oppdra et barn til å bli så ufyselig at andre mennesker ikke klarer å være i samme rom som dem. Det er sterke ord, og er egentlig ikke mine, de er ordene til et menneske som selv har oppdratt flere barn. Jeg synes likevel de understreker et viktig poeng; det ligger mye kjærlighet i et nei.

Fredag er ikke lengre hva de var...

Fredager er jammen ikke lengre hva de var. Kan ikke huske sist jeg gikk glipp av x-factor eller gullrekka. Før kan jeg ikke huske å egentlig noen gang ha fått med meg fredagsunderholdningen på tv. Jeg kan ikke egentlig sette fingeren på hva jeg egentlig brukte helgas første kveld til, regner med det var å gjøre seg klar til den virkelige helgedagen, litt lett jogg og ny neglelakk eller no sånn. En mulig grønn ansiktsmaske og barbering av et par pipstilklegger som likevel skulle plasseres inne i høye støveletter. Sløving på sofa med spotify og litt hvitvin i glasset.

Jeg savner hvitvin. Jeg savner å ha lyst på hvitvin. Jeg savner å kose meg med kaffe. Jeg savner å ha lyst på kaffe. Er lei av å bli dårlig av noe jeg egentlig vet er deilig kaffelukt. Jeg har blitt en del av en duo, og i det man blir en del av en duo blir man alltid mer kjedelig enn man var da man var alene. (fordi man ikke har det kjedelig selv, men fremstår som mer kjedelig for omgivelsene) Jeg kan nesten ikke huske sist jeg logget meg på spotify, alle de sære spanske klagesangene jeg hadde lært meg har gått i glemmeboken. (Alt er nødvendigvis ikke negativt) Samtidig tar jeg meg selv i å lure på om det er så negativt å være litt kjedelig i en periode. Etter flere år med livet på høygir virker det som jeg på en eller annen måte har hoppet av en karusell som skjørte fortere og fortere. Det er litt roligere her på sidelinjen, så jeg blir her en liten stund.

Karusell er jeg neppe ferdig å kjøre uansett.

Sånn ultralydgreier.

Og det var slett ikke som jeg hadde forestilt meg på forhånd. Mest av alt var jeg redd for at jeg ikke skulle være i stand til å finne barnet på skjermen. Jeg så for meg at barnets far og jordmoren skulle sitte å le og kose seg mens de diskuterte den grå skjermen, mens jeg ikke med min beste vilje klarte å se noe som helst. Eller at jeg misforsto både opp og ned og bak og fram. Kanksje ville jeg tro at rompa var hodet, og hvem vil vel fortelle det til sitt barn senere i livet. Første gang jeg så deg trodde jeg rompa di var hodet ditt. Det er kanskje ikke alt man bør fortelle sine barn, når jeg tenker meg om.

Jordmor startet med å spørre meg mange spørsmål. Medfødte missdannelser i familien? Nei. Røyking før eller under svangerskap.Nei. Alkohol? Nei. Narkotika? Aldri. I grunnen føltes det ut som om jeg deltok på en quiz og jeg svarte rett på alle spørsmål. De kunne kobla meg til en løgndetektortest, og jeg ville framdeles ha rett. Kjenner du liv? Nei. Oooops, det var kanskje ikke rett svar. Eller? Jeg ble frykelig usikker, og lurte på hvor mange poeng jeg hadde tapt på det. (Senere fant vi for øvrig en anatomisk begrunnelse for at jeg ikke kjenner noe enda, yes, jeg fikk poengene tilbake)

Så til skjermen. Jeg hadde ikke behøvd å frykte noe, jeg klarte helt tydelig å skille hva som var hva. Til og med fingre kunne telles. Merkelige greier dette apparatet som de klager sånn på i avisen, tenkte jeg da. Men hva i all verden vet vel jeg om denne sort teknologi? Jeg var mest lettet over at ungen ikke viste fram langfingeren. Det hadde jeg også sett for meg på forhånd. At den sendte fotografen en up-yours. Disse lærer ungene, ville sikkert de andre to i rommet tenkt da, de er alltid de mest uoppdragne. Ellers fikk vi være vitne til en turnoppvisning uten sidestykke. Jordmor ba oss om ikke å gå hjem å male alt rosa, og da tenkte jeg at det finnes da gutter som også liker rosa. Men jeg sa ingenting. Jeg bare nikket og sa at det skulle vi ikke gjøre. I mitt møte med helsevesenet pleier jeg stort sett å svare det jeg tror er riktig å svare. Det korrespondere ikke nødvendigvis med det jeg tenker. Så maler vi ikke rosa, men hvertfall ikke blått, for vi så ikke noe som kunne minne om utovertiss. Så da får det bli ku-fio-lilla. (det er ikke nødvendigvis en farge, heller noe man bare sier når man er ubestemt angående farger).

Etterpå fikk vi en ramse med 5 passbilder. Hadde vi ikke bodd i et land som er så grunnleggende redd for privatskoler kunne vi allerede nå begynt prosessen med å søke henne (?) inn på de beste skolene. Skolebevis hadde ligget klart ved ankomsten til livet. Men så vet vi jo at vi må ta til takke med offentlig skolegang, så da limer vi det heller inn i et album. Og da snakker jeg faktisk ikke facebookalbum, for dit kommer de ikke. Snakk om å eksponeres på nett allerede før sin fødsel. Stakkars små barn. Så!

Kjenner du en narsissist?

Vi har alle opplevd adferd fra andre, tilsynelatede voksne, mennesker som sjokkerer. Man kan strekke seg langt, og det meste kan man faktisk bare heve seg over. Det er et ordtak som sier at man ikke skal diskutere med en idiot, han/hun vil bare dra deg ned på sitt nivå, og slå deg med erfaring. Det er et ganske morsomt ordtak, men det bærer mange sannheter. Av og til kan man likevel møte på mennesker med oppførsel som gjør det vanskelig å heve seg over, man finner seg selv langt under dyna mens man teller til en million for ikke å handle overilt. For av og til, heldigvis er det ikke noe mennesker generelt opplever på hverdagsbasis, men av og til opplever man mennesker som driver med direkte ærekrenkelser. Krenkelser som er så grove, graverende og krenkende at det ikke finnes ord, så langt fra sannheten som man kan komme, og som fremsettes i sinne av slike mennesker, gjerne mot offer som i grunnen ikke har noe med vedkommende å gjøre.

Jeg snakker ikke om at man i en overopphetet diskusjon kan komme til å si ting som ikke er veldig pent, hyggelig eller politisk korrekt. Vi har vel alle gått i den fella en eller annen gang. Jeg snakker om mennesker som velger å komme med krenkelser mot mennesker som aldri har gjort dem noe, og som heller ikke ønsker å ha noe med dem å gjøre, men som kanskje irriterer vedkommende med bare å være bedre utrustet både fysisk, psykisk og kognitivt. Noen mennesker har så utviskede moralske grenser at det kan være nærmest uforståelig og kremmende, men personlig tror jeg at slike mennesker er syke. Mentalt syke.

Når noen virker kranglete på oss har vi en tendens til å løpe sporenstreks til diagnosen psykopat. I bunn og grunn vil jeg nok si at mange mennesker ganske ufortjent har fått kastet dette begrepet etter seg. Samtidig finnes det psykopater. Det finnes mennsker med alvorlig sinnslidelser som i grunnen aldri blir oppfattet som virkelig syk før noen får oppleve deres oppførsel på kroppen. Jeg har nettopp fått oppleve oppførselen til et sykt menneske. Et mennesker jeg aldri snakker med, et menneske jeg aldri har noen form for interaksjon med, et mennske jeg ikke ønsker kontakt med, og som jeg anser som noe av det mest uninteressante man kan komme over av menneskelig eksistens.

Jeg er ingen psykolog. Jeg skal ikke begi meg ut på psykoanalyser. På en annen side fant jeg en del interessante punkter da jeg satt å googlet litt i ettermiddag. Hva kjennetegner en patologisk narsissist? På wikipedia fant jeg følgende punkter, de samsvarer med punkter jeg fant da jeg søkte på engelskspråklige psykologi sider.

Skam er den følelsen som lurer under all usunn narsissisme, samt en manglende evne til å behandle skam på en sunn måte. Frykten for skam fører til at de projiserer egne feil og mangler (skam) over på andre.


Magisk tenkning - Narsissister ser på seg selv som perfekte og bruker forvrengning og illusjon, kjent som magisk tenkning. De er ikke psykotiske, men har en lite fleksibel og forstyrret virkelighetsforståelse.


Arroganse – Arrogansen søkes skjult, men kommer til syne indirekte gjennom adferd. Hvis en narsissist føler redusert betydningsfullhet, (noe de lett gjør i møte med omgivelsenes krav) kan han / hun gjenopprette sin egen betydning ved å klandre eller nedverdige andre. Manglende respekt møtes med forakt.


Misunnelse – Kronisk missunnelse på andres talenter, som de nedsettende kritiserer. Hvis narsissisten har behov for å sikre en følelse av overlegenhet, møte en hindring på grunn av noen andre, vil hun/han nøytraliserer det ved hjelp av forakt for å redusere den andre personens betydning.

Krenkelse – Narsissister er svært sårbare for alt de oppfatter som kritikk av sin person. Det andre kan oppfatte som livets normale utfordringer, kan narsissister oppfatte som grove krenkelser. Lav kognitiv fleksibilitet kombinert med rigide perseptuelle sett, umuliggjør samarbeid og konfliktløsning. Det er ”My way or the high way”! Fremstiller seg ofte som ofre for omgivelsenes krav.

Empati – Manglende empati.


Selvberettigelse - Narsissister har urimelige forventninger om særlig gunstig behandling og automatisk imøtekommelse, fordi de anser seg selv unike og spesielle. Enhver manglende oppfyllelse, vil bli vurdert som et angrep på deres grandiose selvoppfatning og overlegenhet og gjerningsmannen anses å være en ”klosset" eller "vanskelige" person. Trossing av deres vilje er en narsissistisk skade som kan utløse narsissistisk raseri og dårlig impulskontroll


Utnytting - kan ta mange former, men vil alltid involvere bruk av andre uten hensyn til deres følelser og interesser. Ofte er den andre i en underordnet posisjon (barn, ektefelle, ansatt) hvor motstanden ville være vanskelig eller umulig. Barn og ektefelle av narsissister kan innta en slik rolle. Noen ganger er underdannigheten ikke så mye virkelig som antatt.


Dårlige Grenser - Narsissister anerkjenner ikke egne og andres grenser, og ser ikke på andre som selvstendige individer men som forlengelser av seg selv. Barn er svært utsatt i slike settinger. Andre enten eksisterer for å møte deres behov, eller vil ikke eksistere i det hele tatt.


Primitive forsvarsmekanismer – Typisk er bruk av projeksjon, projektiv identifikasjon, rasjonalisering og benekting, fortrengning. Slike primitive mekanismer brukes for å fylle udekte grunnleggende behov som tilknytning, selvfølelse og anerkjennelse.


Grandiose – Har et overdrevet grandiost selvbilde, preget utad av et falskt Selv.


Moral og Etikk – Ekstrem moralsk fleksibilitet over egne behov og adferd, men svært firkantet og rigid hva gjelder andres etterlevelse av moral og etikk. En lov for narsissister, en annen for alle andre, opphevet som de tror de er. De kan gi utrykk for at de hater løgn og juks, mens de selv avsløres i den ene løgnen etter den andre. Svært lav terskel for å lyve eller fremsette halvsannheter, ekstremt manipulative og egosentriske. Betydelig redusert selvinnsikt når de avsløres i usannheter. Dårlig evne til konfliktløsning. Samarbeid umulig, da det fordrer evne til kompromiss, som for en narsissist vil si å gi etter eller innrømme feil (ikke perfekt).

Mange vil kanskje kjenne igjen deler av denne beskrivelsen på noen de kjenner. Det er i grunnen naturlig å være litt narsissistisk. Vi er det alle sammen, det kalles sunn narsissme. Det er når alt skrevet i rødt passer på en og samme person man bør være forsiktig, selv om det i grunnen ikke nødvendigvis er nok. Dersom noen leser dette og føler at beskrivelsen passer på f.eks samboeren eller ektefellen, bestemor, tante eller filleonkel er det kanskje på tide å løpe. Fort. Det er i likevel i grunnen ikke sikkert at man blir kvitt vedkommende av den grunnen. I narsissistens forvridde virkelighet er det alle andre det er noe galt med, og de nøler ikke med å finne opp løgner som virker praktisk for dem der og da. Krenkende eller ikke, normal moral og etikk gjelder tross alt ikke for dem.

Pynte til jul?

Mannen og jeg har diskutert litt om vi skal pynte til jul eller ikke. Eller, tror egentlig det er første gang han har opplevd dette dilemma som et tema i det hele og det store, for ham virker det som det er et selvfølge at man pynter til jul.

Bildet fant jeg på en blogg kaldt Tre søstre.

Jeg sluttet egentlig å like jul for noen år siden. Etter at jeg mistet min forrige samboer i oktober 05 følte jeg i grunn at den påfølgende julen var helt meningsløs. Så overhodet ikke vitsen med hele greia. Det var vanskelig å late som man hadde det hyggelig når man egentlig bare ville kaste denne påtvungne kosen dit pepper'n grodde. Jeg trodde at gleden ville kommet tilbake etterhvert, men hver eneste jul siden har i grunnen føltes helt meningsløs, og jeg har pyntet mindre og mindre for hvert år. Etter at jeg gikk tilbake til læreryrket har julepynten nærmest uteblitt i mitt hjem i den siste kalendermåneden. De to siste årene har desember føltes ut som et kappløp med tiden, alt har handlet om massevis av jobb, retting og karakterføring. Mens andre har postet glade facebookmeldinger på ettermiddagene om hvilken julebakst som nå var i havn, eller hvilket rom i huset som nå var vasket, har jeg sittet med rettebunker, et tomt kjøleskap og husarbeid på vent. Når man da tar juleferie noen dager før julaften er det liksom for sent, og man vil egentlig bare grave seg ned under dyna. Jeg skjønner jo at ikke alle har det slik, men sånn har jeg det, så derfor synes jeg at julen (slik folk mener at man skal feire den) er litt av et pes. Og når man har fått unna et stykke pes (les jobb), så gidder man søren ikke starte på et nytt. (les vasking, baking og handling i overfulle butikker med køer lange som vonde år, med sinnsyke mennesker med overfylte handlevogner forran i køen.)

Min mor sa til meg i fjor at jeg i det minste burde henge opp adventstjernen, "om man ikke pynter i det hele tatt virker det jo som man er helt deprimert", sa hun. Da jeg ikke ville virke helt deprimert hang jeg opp julestjerna, og kjøpte noen røde stearinlys. Jeg fikk ikke det spor mer følelse av at jul er en koselig høytid. Heldigvis trengte jeg ikke bane meg vei inne på Rema 1000 for å fylle handlekurven. Mine foreldre har alltid masse god mat i julen, så jeg har alltid prøvd å fore meg selv der oppe under høydtiden. Hjemme har jeg hatt lite mat, mye drikke. Så henger jeg jo ikke akkurat hos mine foreldre hele julen, og dermed har matinntaket stort sett blitt minimert, og jeg har ikke med min beste vilje vært i stand til å føle medfølelse med mennesker som legger på seg i julen. Jeg har de siste årene alltid tatt av meg i julen.

Så tilbake til det innledende spørsmålet. Skal jeg pynte til jul i år da? Nå er jeg jo ikke alene, og jeg har plutselig noen her som vil det. Jeg ser ingen hensikt, da jeg framdeles bare føler at jul er en velfortjent pustepause fra jobb. Men så vil jeg jo ikke skuffe mannen. Kanskje henger jeg opp en julestjerne i år også. Juletre er uaktuelt da jeg ikke har plass. Kanskje finner jeg fram røde lys også i år.

Bursdag igjen...

Denne staselige karen, Farris av Høyden, har i grunnen også hatt bursdag i høst. 17 Oktober fylte han faktisk 17 år. Til neste år er han myndig og vil mest sannsynlig feire dagen i kjelleren på ON. :)  

Bursdagsgaven, bortsett fra de sedvanlig fulle matskålene, i år var:

Voila: LYS PÅ DO! Vi har endlig fått montert taklys inne på den lille boden hvor kattedoen er plassert, og vet dere, han er evig takknemlig, den lille hårdotten. Jeg tror egentlig vi alle har mye å lære av den lille krabaten. :)

Bursdag i huset

Da vi hadde bursdag i huset på torsdag tok vi kaken i helgen. Da jeg ikke er kjempefan av bløtkaker og marsipankaker er jeg rett og slett ikke noen god baker av disse sortene. Det blir vel litt sånn at man ikke bruker tid på å lære seg å lage ting man ikke nødvendigvis spiser selv.

Gulrotkake, derimot, er vi begge stor fan av, og når oppskriften kommer fra vår kjære inspektør (på Breilia skole, må vite) og store kakebakedronning, så må jo resultatet bli bra.

Denne arrtige gulrotkaken med jordbær og sjokolade på toppen fortærte vi to på to dager. Like greit å bare trø godsakerne i ansiktet når de er der, så går man til bake til den sunne (?) livsstilen når kaken er oppspist.

Bursdagsgaven til mannen, nye vintersko. Det sies at man ikke skal kjøpe sko til sin partner, for da går han/hun i fra deg. Jeg tok likevel sjansen, han kjøpte et par ballerinasko til meg i sommer, så da vil enhver adskillelse mest sannsynlig være basert på gjensidig enighet. Får vi håpe.

Amerikanske tradisjoner som kanskje bør avvikles???

Synes denne nye Halloweeen tradisjonen som gradvis har blitt innført i norsk kultur blir debatert heftig for tiden. Det er mye synsing og ikke minst mye klaging. Personlig synes jeg det er litt pes at det skal komme små barn å døren min å kreve godteri for ikke å gjøre fanteri. Jeg husker at jeg som liten leste i Donald om Ole, Dole og Doffen's Halloweenfeiring, og at jeg på den tiden ikke hadde det minste snøring på hva de egentlig holdt på med. Vi, derimot, gikk julebukk i romjulen. Men røde kinn og juleaktige kostymer gikk vi rundt å sang julesanger mot godteri. Egentlig en like tullete tradisjon som Halloween, og ikke minst irriterende for folk som må fryse ballene av seg i sin egen yttergang og høre på små tonedøve barn som ødelegger vakre julesanger.

Tilbake til Halloween, kritikken går mye ut på at dette er atter en dum tradisjon som vi har importert fra USA, akkurat som Valentines day. Valentines har opprinnelse i Irland, mener jeg å ha lest. (Beklager at jeg på en lørdag føler meg for lat til å sjekke fakta i innleggene mine, men så er da heller ikke dette akademisk skriving på høyt nivå) Halloween har opprinnelse i gammel katolsk tro. Da jeg studerte spansk leste jeg om El Dia del Muertos (de dødes dag), en stor tradisjon i bl.a Mexico. Det feires også med godteri, men på et helt annet nivå. Hele familien er innvolvert, legger ut god mat til sine døde, og tilbringer gjerne dagen/natten på kirkegården, hvor de også disker opp med godsaker. (tilgi om jeg sier noe feil om denne feiringen, jeg leste om det på spansk, på et tidspunkt hvor jeg kanskje ikke va på mitt mest stødige i språket. Uten at jeg sier at jeg er det nå.) Dette med barn i kostymer som tigger godteri i nabolaget er nettopp typisk amerikansk, og det virker som om dette er fenomenet mange vil til livs.

Jeg er enig på mange nivåer, jeg klarer meg fint uten både Valentines og Halloween, men da vil i samme anledning nevne en annen type som kanskje bør kastes ut av landet i samme slengen, nemlig Julenissen. Også han viser seg å ha opprinnelse i gammel katolsk tro, men julenissen ,som vi kjenner ham i dag, har sitt opphav fra nettopp USA.

Wikipedia sier:
"Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca Cola på 1930-tallet. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur."

Poenget er bare, godtar vi Nissen fordi vi er oppvokst med denne karakteren? Og vil vi sende Halloweenfeiringen dit pepper' gror fordi det er nytt for oss som er voksne? Ikke vet jeg. :) :)

Hva skjer'a?

Her på Høyden har vi stadig prosjekter på gang. Egentlig er det litt utrettferdig at jeg sier VI, for det meste blir pålagt handymannen, mens jeg ligger på sofa og er syk. Vi er ganske ferdig med det lille, nye soverommet, og fikk lys i taket i går. I dag kjøpte jeg gardin til rommet som vi har hengt opp, fint å kunne ta vekk ullpleddet som hang foran vinduet. Nå gjenstår bare noen listebiter her og der, og da vet jeg hva folk tenker, de listene kommer aldri opp, men opp må de, for jeg har store planer om å bestille takstmann om ikke så altfor lenge, så da må det være i orden.

Nå er det ikke sånn at man kan hvile på lauvbærene (heter det det?) så altfor lenge. I løpet av uka må jeg komme meg på loftet for å få sortert det som ligger der oppe. Da jeg kjøpte leiligheta fulgte det med et helt mørkeloft fult av rot. I ettertid ser jeg jo at jeg burde fått dette tømt før overtakelsen, det er jo ikke normalt å kjøpe seg ekstra arbeid, men jeg hadde nå en gang ikke hodet helt på plass på den tiden, og godtok egentlig det meste for å få kjøpt det som jeg allerede følte var hjemmet mitt. Livet skal ikke være lett bestandig. Jeg har vært på et par-tre turer på søppeldynga allerede, da med tingene etter de som en gang måttte ut pga tvangssalg. Gamle barnevogner, gamle barneklær, gamle leker, kjærlighetsbrev, søppel, søppel og atter søppel.  Nå skal jeg opp å sortere resten, noe skal kjøres til et hus i nærheten, resten skal på søppeldynga. Loftet skal være tomt når jeg legger leiligheta ut for salg. Sånn som det skal være. Det er bare å mote seg opp selv om formen ikke er helt der den skal være.

Noen som er ute etter en toroms leilighet? Joda, det er bare et soverom, men vi har bygd om en bod hvor det er plass til til en 90 seng, evt mindre. Om man ikke trenger det kan man jo ha hjemmekontor, datarom, eller walk in garderobe der. :) Det fine er at det likevel er en bod i leiligheten, slik at man kan oppbevare støvsuger og andre ting og tang som man av og til trenger å ta fram. I tillegg til det mye omtalte mørkeloftet, som rommer altfor mye, for det man ikke trenger ta fram ofte. (julepynten f.eks) Joda, burde lagt ut bilder, skal se om jeg klarer å få gjort det også ut over uken. Nå må jeg få vasket klær ettersom ingen av oss har noe å ta på i morgen.

Spent på takst jeg, når den tid kommer.

Kokosrullen

Da handymannen og jeg var nede i sentrum tidligere i dag kjøpte vi to sånne kokkosruller. Dere vet akkurat som kokosboller, men de er avlange ruller, med samme deilige hvite fyllet inni. Deretter dro vi hjem for å spise middag før han skulle haste videre på jobb igjen. Problemet er at han dro så plutselig at han glemte hele kokosrull deserten sin. Nå har altså jeg spist min, og sitter her å stirrer på hans. Om jeg bare hadde mot til alltid å gjøre det jeg føler for i øyeblikket. Den rullen kommer til ligge der hele kvelden, den kommer til å gjøre seg deilig, rulle rundt og stønne høyt over hvor luftig og fint fyllet er innenfor det kokoskledde sjokoladetrekket. Jeg kommer til å lengte etter forbudt frukt, og slikke meg varsomt rundt munnen mens jeg mimrer tilbake til øyeblikket da jeg nøt de siste restene av min egen kokosrull.

Dette er en prøvelse. Lurer på om jeg består. (Om jeg ikke består kan jeg sikkert bestikke handymannen med at han kan få leke litt med den nye mobilen min som han er så misunnelig på.)

Lønn-sweet...

Det er lønningsdag i morgen. Jippi jippi jippi. Jeg elsker lønningsdag. I kommunen får vi alltid lønnslippen dagen før inn i mailboksen, da vet vi hva som skal tikke inn på konto dagen etter. Tankene begynner straks å vandre, hva skal man bruke alle pengene på? (Så glemmer man en stakket stund at de faktisk stort sett må brukes på hus og bil og mat.)

Jeg skal kjøpe bursdagsgave til mamma, noe fint noe. Det blir nok bra.

Så gikk mobilen min i gulvet  i dag og ble egentlig ganske ødelagt. (Etter å ha gått mange ganger i gulvet, dette var vel nådestøtet)

Sko, klær???  (Det begynner å bli kaldt.)

Eller rett og slett spare, spare spare. :)

Peugeoten må ha diesel. Det får bli første prioritet.

I bunn og grunne går vel denne lønna akkurat like fort som den forrige.

Noen flere som føler at pengene bare er inne i banken og snur?

Slitsomme drømmer

Natt til lørdag sov jeg egentlig tungt, men sov jeg godt? Det var noe med drømmen min, som forfulge meg hele natten. Jeg drømte nemlig at jeg ble diagnostisert med tidlig alzheimers. Sykdommen var enda på et tidlig stadium, og det verste med det var at jeg var smertelig klar over at jeg kom til å svinne hen sakte men sikkert 30 år gammel og allerede glemsk. Mine foreldre bygde om huset slik at jeg kunne ha en liten leilighet der, på den måten kunne de følge med meg etterhvert som sykdommen utviklet seg. Så våknet jeg og var lettet over at det hele var en drøm.

Problemet var bare at da jeg sovnet igjen drømte jeg videre på akkurat samme drømmen. Joda, jeg innser at det kan høres unektelig komisk ut. Det er liksom noe tragikomisk over å være relativt nyutdannet, så skal man liksom glemme alt igjen. For ikke snakke om å måtte flytte hjem til mor og far. Samtidig skal man ikke glemme at alzheimers faktisk er en ganske lumsk sykdom som faktisk kan ramme unge mennesker også. Nå er det vel ikke kjempevanlig at man får det som 30 åring, men jeg har fått ny respekt for mennesker som får slike diagnoser. Det  at man skal leve videre, men sakte men sikkert vil mentalt forsvinne fra verden kan ikke være verdens beste beskjed å få.

Kanskje på tide å takke for hver dag man har helsen i behold.

Middagshelvete

Jeg er så lei av middagshelvete. Det å finne på middag hver eneste jævla dag. Det er ikke bare snakk om å finne på, men ALLE skal jo være fornøyd. Alle skal like det, det skal være alles ynglingsrett, hver dag, og rettene må komme i riktig rekkefølge. Gud forby at man lager søndagsmiddag på en lørdag.

I dag fikk middagsdiskusjonen meg til å se rødt. Stolt og glad hadde jeg funnet fram dagens middag. Jeg skulle lage fløtegratinerte poteter og lammesteik. Men så klarte jeg (Gud forby) ikke å finne på en bra søndagsmiddag som alle kunne like. Til slutt hørte jeg liksom klokka tikke, som om jeg var på en tidsfrist jeg overhode ikke ville klare å overholde. Tiden rant ut i sand og mannen ærklærte høylydt (inne på Rema, med irritert stemme skal vite) at han omså kunne dra på gatekjøkken. For et nederlag for en kvinne som fortvilt prøver å skape hyggelige middager i hjemmet. At alle på Rema skulle få høre hvor mislykket oppdraget mitt var, og at min mann heller foretrekker å dra på gatekjøkken framfor å henge hjemme rundt mors gryter. (Som for øvrig fortsatt var imaginært tomme da jeg ikke hadde klart å fylle dem i tankene mine en gang)

Det var dette utspillet som fikk meg til iskaldt å svare, "det blir ingen middag i dag" før jeg slengte  (ja faktisk, slengte) lammesteiken tilbake i kjøledisken, marsjerte bort til meieriproduktene for å legge fløten tilbake på plass og slamret igjen døren litt for hardt. I det jeg snudde håpet jeg at han var et fortvilet vitne til opptrinnet mitt (eller skal man si oppførselen min), men han var allrede godt på vei bort til potetgullhyllen. "Jaså", tenkte jeg, "dersom potetgull er mer viktig enn middag kan det bare være", så stormet jeg ut av butikken, ut i regnværet, og ble stående utfor min egen bil å fryse. For nøkkelen lå jo i jakkelomma på den potetgullhandlende mannen. (Jeg er for øvrig ikke helt sikker på at han handlet potetgull, dette er noe jeg tror, og dermed er det sånn det er.)

Vel hjemme trakk jeg meg tilbake på sutrerommet (normalt i bruk som et helt ordinært soverom), og planla dette blogginnlegget. Det var i grunnen litt annerledes i hodet mitt da. Jeg skulle for eksempel skrive at jeg sier opp min stilling som middagslager og husholderske her på Høyden. Nå skulle alt gå etter berg-seg-den-som-kan prinsippet, dvs at alle sto for sin egen næringstilførsel. Jeg skulle kun lage mat til meg selv. Så det så.

Deretter sto jeg opp, hengte opp de nyvaskede arbeidsklærne til mannen, og gikk så i gang med middag. Bare til meg selv? Nei selvfølgelig ikke. For guttene satt jo bare der som to utsultede hyener. (ok da, jeg syntes til slutt litt synd på dem). Men fikk alle det beste de viste? Nei, det ble grøt. Risengrynsgrøt. Det er et stykke fra lammestek til grøt. Men sånn kan det altså gå når mor i huset blir sur.

Ny fantastisk blogg

For alle som liker blogglesing som gir påfyll vil jeg anbefale Hildes nye blogg. Flotte Hilde fra lille Hammerfest har en dokorgrad i internasjonal politikk og amerikansk utenrikspolitikk. Dette blogger hun nå om i bloggen Dagens DC. Interessante og lærerike tema, i skjønn forening med et variert og spennende språk (godt bevart etter mange år i utlendighet). Jeg leser hvert innlegg med glede, entusiasme og stor interesse. Stikk innom for å se om det er noe for deg.

Vaffelnytt

Supergode vafler:

4 dl hvetemel
4 ss sukker
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
1 ts kardemomme
3 egg
100 g smeltet smør
5 dl helmelk (går også bra med lettmelk, selv bruker jeg laktosefri melk som bare finnes som lettmelk)

Fant egentlig oppskriften på nett, husker ikke helt hvor, da det var en jungel av oppskrifter der ute. Vaflene ble sykt gode og jeg er veldig fornøyd med  det nye vaffeljernet. Mulig jeg får vaffeldilla.

Så var helgen snart over

Atter en helg er over og jeg har bidratt til en aldri så liten handelslekasje. Jeg gjør det hver høst når det begynner å bli kaldt, for jeg bare må ha leggings fra Lindex. Det er sånne sort myke i bomull med en søm i rompa, de bruker jeg under buksene straks legghårene står og temperaturen viser 5 grader eller mindre. Det som er viktig er detaljen om en søm i rompa. Når man skal bruke leggings under bukser tar det seg dårlig ut at det vises to sømmer gjennom buksa, begge sånn høvelig plassert i loddrett retning over hver rumpeball. Jeg har sluttet å lete etter slike i andre butikker, det har blitt tradisjon å kjøpe seg "stilongs" på Lindex etter hver Septemberlønn. En tradisjon jeg aktet og holde også i år. Og da må jeg vel bryte sammen og tilstå at det også ble en tur innom H&M og BikBok også. For ikke snakke om Jernia, hvor jeg endelig fant meg et vaffeljern av god kvalitet til en billig penge. Velkommen i hus mitt kjære Wilfa vaffeljern.

Når det skal være sagt handler jeg ting i Alta som jeg ellers ville handlet i Oslo, Tromsø eller hvor som helst hvor de vanligste kjedebutikkene befinner seg. Det handler om basisvarer som undertøy og strømpebukser, noe jeg mener er litt dårlig utvalg av hjemme. Tidligere hamstret jeg alltid slike ting når jeg var ute å reiste, når trenger jeg ikke fylle kofferten med "nødvendigheter" lengre. Nå handler jeg det heller i Finnmark. Da vil jeg samtidig i aller høyeste grad påstå at dette er det stikk motsatte av handelslekasje, for nå bruker jeg pengene i Finnmark, framfor å spre de ut over resten av landet. Direkte patriotisk er det. Og forhåpentligvis med på å bidra til at tilbudet her oppe opprettholdes.

Jeg har akkurat laget en vaffelrøre da handymannen hintet sterkt på facebook om lysten på vafler. Røra står å venter i kjøleskapet og jernet er klart på kjøkkenet. Steike vaflene derimot, det kan han få lov til selv. Jeg skal ligge på sofa under det nye chincillapleddet mitt og kose meg.

Hurra for pus!

Hurra for pus sier jeg. Jeg har vært bekymret hele helgen. Kosepusen min ble syk på onsdag, og da måtte vi i hu og hast dra til dyrelegen med ham samme ettermiddag. Det viste seg at han hadde en betent kjertel, herregud så vondt han hadde. Vi har hatt en kamp med å få medisiner i ham, det er ikke bare å fortelle en syk katt at han skal gape opp og spise medisin. Man kan forklare gang på gang at om han spiser dette blir han bra igjen, han driter jo rett og slett i å spise det uansett.

I dag var det tid for å rense såret som oppsto etter kjempebetennelsen. Hvis man er katt og skal bli spylt i rompa vil man mest sannsynlig kjempe hardt i mot, derfor må man sove under seansen. Det er en viss risiko når man skal legge en så gammel katt i narkose. Pus fyller 17 år i oktober, og man kan risikere at hårdotten rett og slett ikke våkner. Det er derfor jeg har gått rundt hele helgen å vært sørgmodig. Jeg har koset ekstra mye med han, og hele tiden tenkt at "enn hvis.... ". Risikoen til tross, noen ganger må man bare gjøre en vurdering, og jeg tenker at å rense såret denne gangen var veldig nødvendig for hans videre helse, og jeg vil jo gjøre mest mulig for at han ikke skal plages.

Med det samme han sov fikk han også tannbehandling. Nå er tannsten fjernet og han går egentlig bare rundt og smiler. Det har kanskje også noe med at han ble temmelig ruset av narkosen. Etter oppvåkingen, som her i huset betraktes som et mirakel (han har tross alt stått opp fra de døde), sjanglet han rundt mens han dro den ene bakfoten etter seg.

Dyrelegen sa at han nok ville være trøtt i dag, og rett fikk hun. Vi to har stort sett brukt ettermiddagen til å sove sammen på sofa. Dermed kan vi konkludere med at selv om formiddagen har vært dramatisk, har ettermiddagen vært koselig og avslappende.

Jeg har fått award av Karina....

Fikk denne awarden av Karina på hennes blogg. Må vel ta utfordringen jeg også da.

Utfordringen var som følger, man skal skrive 7 fakta om seg selv og deretter nominere 7 andre bloggere.
Så har det seg slik at jeg egentlig ikke har et hav av blogger å nominere. Jeg er muligens Norges mest ego blogger (dog også en av Norges mest ukjente bloggere). Jeg følger med noen blogger i ny og ned, men de jeg leser oftest har allerede blitt nominert av andre. (f.eks Karina..), ut over det leser jeg utrolig lite blogger. Jeg skriver på min egen, leser venninneblogger pluss noen til når jeg føler at jeg gidder, men velger oftest avisen framfor blogger. Det er ikke det at jeg er UINTERESSERT i andres blogger, men tiden skal strekke til, og jeg føler det er viktigere å følge med hva som foregår i den virkelige verden, framfor blogglandia. (Selv om jo disse to kolliderer til stadighet, alt ettersom hvilke blogger man leser)

Når det er sagt, kanskje noen kunne kommet med tips om blogger til meg? Gjerne noe som har litt med samfunn også å gjøre, ikke BARE interiør, sminke og mat. Men egentlig er jeg åpen for det meste.

Uansett, syv fakta om meg selv:
1. Mine første leveår bodde jeg på hesteskoblokka i Hammerfest. Da jeg var 3,5 flyttet vi til Prærien hvor jeg bodde til jeg flyttet hjemmefra.
2. Foreldrene mine er fra Nuvsvåg i Loppa kommune, og jeg føler meg gjerne litt hjemme der selv om jeg aldri har bodd der. Glad for at foreldrene mine har ei søt lita hytte der.
3. Jeg har to småsøsken som nå selvfølgelig er voksne. Ina og Sondre.
4. Jeg har ei katt jeg forguder. Rett og slett fordi han er kjempefin og snill som vinteren er lang. (Det er den her i Finnmark)
5. Jeg jobber som lærer, og liker faktisk ungdom.. hehe...
6. Jeg har lært meg litt spansk, men ønsker å lære mer... mye mer...
7. Jeg vurderer å selge leiligheten min. (evt leie den ut...,noen som trenger en lys og fin toroms?)

Å beite på brunsvidde enger

Det hender man tenker at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. Det er mulig man bare har glemt å vanne sitt eget, men når man lengter etter nyere beitemarker er man i bunn og grunn likegyldig til hvorfor man gikk lei av sitt eget matfat. Som regel oppdager man ganske fort at det ikke var helt som man hadde forestilt seg, men man velger man likevel å leve med det valget man har gjort, litt sånn fordi man tenker at man alltids kan snu og vendte tilbake om man skulle føle trang til det en dag. Det er greit å snu, men ikke riktig sånn med en gang. Det beste er egentlig å gå rundt litt sånn med flere porter åpne, slik at man kan slippe inn på andre enger om man skulle ønske det.



Men så er det jo sånn, at ingen sitter på gjerdet og venter på en utro sau som løper rundt på brunsvidde sletter og later som hun har det fint bare for å slippe å tape ansikt. Tro det eller ei, men selv om sauer er dumme dyr, er de ekstremt opptatt av ikke å tape ansikt. De er såpass dumme at de tror at engene de gresser på og fjøsene de eier definerer dem som gode sauer. At personlighet og moral og intelligens er de virkelige faktorer i avgjørelsen har gått dem hus forbi, eller bør man si fjøs forbi. Så lenge man kan løpe fritt med åpne porter sammen med væren fra nabofjøset føler man at det i grunnen ikke gjør så mye at den nye beitemarken viser seg å være mer og mer brunsvidd. Man får ikke egentlig like mye ut av den som den forrige engen, som man kunne melke for energi, overskudd over lang tid, mens man selv egentlig ikke bidro med så mye annet enn sitt eget utakknemlige nærvær.



Så kommer dagen da porten til den gamle engen lukkes, og beitemarken man ikke hadde brydd seg om på veldig veldig lenge blir plutselig veldig veldig viktig. Plutselig beiter noen andre på engen man anser for sin egen, porten er lukket og man kommer ikke inn. ”Slipp meg inn”, roper man fortvilet, i det man observerer ungsauen som gresser fornøyd. Så gråter man, hyler og roper litt. ” ta meg tilbake, jeg bryr meg ikke lenger om brunsvidde beitemarker og nabofjøset er i grunnen ingen plass for meg å være, det er her jeg hører til.” Men porten åpnes ikke, selvfølgelig. For hvem går vel tilbake til å spise seigt gammel sauekjøtt når de har fått smaken på mørt lammelår? Man gråter litt mer, prøver å lyve litt om ungsauen, og spy ut eder og galle etter noter, selv om alt man sier avsløres av bitterheten som gjennomsyrer alt. Man har egentlig ikke annet valg enn å tusle tilbake til der man kom fra, og innse at man må leve ulykkelig og patetisk på brunsvidde beitemarker. Rett og slett fordi det er bedre å ha en beitemark enn å være uten. Og den stakkars brunsvidde, den kan føle seg elsket mens den egentlig er utnyttet at en desperat gammel sau som er redd for å være alene. Beitemarken vet jo faktisk ikke noe om at sauen egentlig ikke bryr seg.



Av og til blir man lei sin egen tilværelse, men kanskje er det likegreit å holde seg hjemme. For man vet hva man har men ikke hva man får, og lykkelig blir man neppe av å kaste vekk noe fint og erstatte det med noe verdiløst.

Helgelitteratur

Bildet lånt fra kosmos10.no

Samfunnsfagboka vi bruker på 10 trinn.

Så kommer hverdagen

Da er jeg hjemme igjen, etter en tur sørover den aller siste ferieuka. Pakkingen var no dritt, og jeg pakket så lett at jeg følte at jeg ikke hadde noe å ha på meg. Heldigvis, for jeg har shoppet og shoppet. Også har jeg vært turist i Oslo.

Ferien kan som vanlig oppsummeres ved at jeg overhode ikke har utnyttet alle fridager til det fulle. Leste gjennom blogginnlegg fra i vår, hvor jeg hadde laget en liste over alt jeg skulle gjøre i sommer, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg absolutt ikke kan stryke ut alt på den lista nei. Kanskje spesielt har jeg litt dårlig samvittighet over at jeg ikke har beiset på veranda. Men men..., jeg har i det minste fått malt litt i stua, og i skrivende stund er handymannen gått i gang igjen med prosjektet inne på boden. Det gikk litt i stå da vi begge ble "sykemeldt" pga låste nakker.

Det har med andre ord i løpet av sommeren blitt  litt for lite av dette:

Her går de 40 år gamle listene..., brekkjernet er digert,... sånne som tøffe gutter har...:D











Og så har det vært altfor mye av dette:

Den som sover synder ikke, om man ikke da helst burde vært våken og gjort noe fornuftig....:D












Men heldigvis har det også vært litt av dette:

Slottet er et must å ta bilde av, er man turist så er man turist.

Ingen skam å gå rundt med kamera og kart. Det er det ekte turister gjør..., det bør nevnes at vi også hoppet på Thomas toget for en guidet tour rundt oslo sentrum. (Sånn er det når en av deltakerne er ti år.)

Denne artige karen traff vi på i Oslo reptilpark. (Takk til Marita Nakken for tipset om reptilparken.) Der hadde de to stk silkeaper med navnene Thomas og Harald. Om dette er Thomas eller Harald vet jeg ikke. Ut over disse to søte skapningene var det stort sett ekle skapninger og skryp vi fikk se. Tarantellaer, slanger og igler/øgler (???... er de igler eller øgler???) Stilig, så lenge de aller er trygt bak glass.

I morgen begynner alvoret igjen på Breilia skole. På onsdag kommer elevene til skolen, og jeg skal treffe 10B igjen, nå er de eldst på skolen, så i år skal vi satse på å gjøre oss ferdige med ungdomsskolen og få disse flotte ungdommene gjennom avsluttende eksamener lett som bare det.

Pakking....

Pakking er no dritt..., kofferten er kommet fram, men ingenting ligger i den. Jeg har vasket klær og vasket klær. Skulle ønske jeg kunne skrive at jeg har vasket klær i flere dager, men desverre begynte jeg i går. Noe som resulterte i panikkvasking. Panikkvasking er ikke lurt, for da røsker man med seg alle hvite klær og hiver dem i maskinen, for å oppdage at man har glemt det viktigste i det man står å henger det til tørk. Det samme gjør man gjerne med kulørt vasken også. Til syvende og sist vasker jeg klær og til den store gullmedaljen på et tidspunkt jeg egentlig skulle ha brettet de samme klærne fint sammen og lagt dem i kofferten. Nå sitter jeg her og lurer på om de i det hele tatt blir tørre til jeg skal pakke dem i siste liten i morgen tidlig.

Trøster meg med at det viktigste er penger, tlf og linser...:D Nå har jeg jo ikke pakket noen av de tingene heller. Faktisk lurer litt på hvor pengboken min er. Så tror jeg at jeg må få noen til å ringe tlf min. :)

Mother in law from hell

Som lærer har jeg enda ferie. I morgen flyr vi sørover, så egentlig skal denne dagen brukes til klesvask og pakking, i tillegg til at katta må kjøres på feriekoloni. I grunn tror jeg han gleder seg stort til å komme til ferieparadiset sitt hos mine foreldre, han er nemlig ikke helt med på ferievanene mine. Lange frokoster, internett og Oprah og Dr. Phil. Dagens episode av Dr. Phil følges med på mens jeg bretter nyvasket tøy, og det handler om svigermødre from hell. Interessant. I den forbindelse snakket den godeste doktoren med en dame som hadde opprettet nettstedet http://motherinlawhell.com/. Jeg var selv inne og leste litt, og tenker at folk er jammen gale. Samtidig vet jeg jo at det alltid finnes to sider av samme sak, men dette er likevel gøyal underholdning om man ikke har bedre å fore. Enjoy!

Hvor vil jeg?

Jeg innrømmer at jeg har hatt litt bloggtørke i det siste. Det er liksom det motsatte av det som i utgangspunktet var meningen. Jeg skulle jo i grunnen hatt tid til å blogge mye nå som det er ferie og jeg i teorien har "all verdens tid". Jeg kan skylde litt på at jeg ikke har vært i form og sofaen har blitt flittig brukt denne sommeren. Ikke gøy, men sykdom er sjelden gøy hverken å lese eller skrive om, så jeg dropper det tema. Samtidig måtte jeg gå litt inni meg selv i dag, tenke godt gjennom hvorfor jeg i utgangspunktet startet bloggen. Hva som har påvirket meg og hvorfor jeg nok har beveget meg fra å betrakte bloggen min som et fristed til en slags tvangstrøye. Eller plikt.

Joda, jeg er som alle andre mennesker. Jeg lar meg påvirke. Jeg innrømmer det. GLATT. Av og til tar det bare litt tid før jeg selv klarer å se at jeg muligens lot meg blende av noe vakkert eller interessant, og dermed tok til høyre i det krysset hvor jeg skulle tatt av mot venstre. Eller motsatt. (Og da snakker jeg overhode ikke ideologisk). Jeg leste i et helgebilag (tror jeg, husker faktisk hvor jeg leste det), eller skummet gjennom, at husmødrene er tilbake. Det er inn å finne tilbake til de gamle tradisjonene, vi skal være hjemme med barna (samtidig skal vi jo fortsatt jobbe og være individualister, denne er vanskelig), vi skal lage maten fra bunnen, finne fram bestemors gamle oppskrifter på ertesuppe og kjøttkaker og kokkelere i vei mens vi stryker blondegardiner til våre plettfrie hjem. Oppi alt dette skal vi BLOGGE om det. Jeg har ei venninne som jeg innbiller meg kommer til å bli verdens beste husmor, hun er allerede en supeflink blogger med akkurat en sånn blogg som er inn i vinden. Litt mat, litt interiør, litt hverdangsliv, fest og moro. I tillegg har bloggen massevis av bilder. Den er rett og slett skikkelig interessant å følge. Det samme er et utvalg interiørblogger jeg stikker innom med jevne mellomrom. Flotte før og etter bilder og lure påfunn. Alt er så vakkert, så flott, så beundringsverdig. Litt sånn at man blir misunnelig, og vil ha det sånn selv. Og da må man blogge om det i samme slengen. Må man ikke?

I dag kom jeg fram til at jeg sakte men sikkert kanskje har prøvd å bevege meg mot disse interør og hverdagsbloggene. Det er også mulig at det er derfor innleggene kommer mer og mer sjelden. Jeg er jo ikke flink til det. Jeg tar jo aldri bilder av hønsegryta og legger ut sammen med en detaljert oppskrift. Jeg blir jo aldri ferdig med interiørprosjektene mine, så jeg ender jo bare opp med førbilder... (nei forresten, førbildene glemmer jeg å ta, jeg ender opp med underveisbilder). Dessuten har jeg kjøpt blondegardiner i 100% polyester, og tviler på at de i det hele tatt skal strykes.

Hva liker jeg? Hva skal jeg blogge om? Jeg liker å lese bøker. Det betyr derimot ikke at jeg ønsker å skrive OM bøker. Med mindre jeg har et direkte poeng som utspinner seg fra min tidvise absurde tankegang. Hvorfor startet jeg bloggen i det hele tatt? Jeg startet den for å skrive. Jeg vil bruke ord til å formidle, sette sammen alle disse fantastiske ordene i en rekkefølge som gjør at noen der ute finner det interessant å lese. De som ikke synes det er interessant trenger ikke lese. Jeg skriver ikke for massene, jeg skriver for min egen del, og for de som ønsker å lese. Så det er svaret mitt. Jeg blogger for å skrive, samtidig som jeg fortsetter å følge alle de fine bloggene med mange fine bilder, oppskrifter (jeg prøver dem aldri) og interiørløsninger. (Inspirasjon, ja takk!) I tillegg elsker jeg å følge med på bloggene til folk jeg kjenner rett og slett fordi jeg kjenner dem. Bloggene bør være en forlengelse av selvet, synes jeg, og dette er min blogg. Take it or leave it!  :D 

Fortsatt god helg til alle sammen.

Sunnhetsgudinnen

"Det går helt fint for meg å ha slike ting hjemme, jeg bare fyller litt i en skål, spiser skålen og gjemmer resten til en annen gang." Jeg syntes selv jeg hørtes svært overbevisende ut. Jeg hadde solgt meg selv inn som den reneste sunnhetsgudinne da jeg traff Handymannen. Jeg hadde forklart hvordan jeg fortrekker å gå turer, framfor å ligge å gnage på potetgull og gurgle cola foran TV'n kveld etter kveld. "Så når du har spist skålen, ligger potetgullet igjen på bordet da?," spurte Handymannen, men noe jeg bare kan karakterisere som et mobbende glis om munnen. Hva faen, syntes han dette var noe å spøke med?, kunne han heller ikke gjøre seg litt nyttig og hjelpe meg å bære alle potetgullposene og colaflaskene jeg hadde kjørt ens ærend til Rema for å kjøpe. Fordi jeg våkna etter en lur på sofen og bare måtte ha det. "Jeg skal passe på at det ikke blir for ofte", sa han deretter, etter at jeg tok meg selv i begå min egen kardinalsynd. "Se på meg", sa jeg da vi sto i kassakø, " her står jeg med armene fulle av potetgullposer, se hva jeg har blitt." Så sa jeg meg enig i at det var fint om han passet på. Stemmen var tynn og skamfull.

"Jeg vet", sa jeg da jeg satte meg i bilen, " i morgen kan jeg jo trimme to ganger." Jeg var direkte fornøyd med løsningen på problemet. Det er jeg enda, selv om jeg har lært meg at det er forskjell på det man sier og det man gjør. Foreløbig lever jeg i troen på at jeg skal trimme to ganger i morgen, så nå skal jeg rett og slett kose meg.

Ryddedag i boden og dagbokfunn

Jeg har som dere sikkert har skjønt noen prosjekter hjemme. Jeg holder framdeles litt på i stuen, uten helt å nå finish-line fordi jeg også bruker dagene til andre viktige ting (lange frokoster, lesing, soving og generell sløving). I tillegg har jeg (med god hjelp skal vite) kommet i gang med å tømme boden, som skal gjøres om til bod/arbeidsrom/ekstra soverom. Ja det høres nok ut som et skikkelig stort rom, men det er altså ikke det... her gjelder det å være lur.

Det er kjedelig å rydde, og så må man hele tiden ta stilling til om man skal kaste diverse ting/papierer/bøker man har samlet på i mange år. Jobben med å komme gjennom alt fører gjerne til små gøyale funn. I dag fant jeg f.eks en gammel dagbok. Den er skrevet i 1989 og 1990, og handler i stor grad om ingenting.

I denne lille boken har jeg blant annet beskrevet en begredelig episode hvor jeg da helt tilfeldig (?) bare sitter å driver dank under en skrivepult, hvorpå hyllene oppå pulten ramler ned og treffer min lillesøster i hode. Jeg får kjeft pga min rolle i saken, noe jeg mener er blodig urettferdig, da jeg ikke hadde noen rolle i saken. Det eneste jeg i dag ønsker å erklære meg skyldig i er at vi aldri har fortalt min lillesøster at hun fikk en hylle i hode da hun var liten. (Kanskje leser hun dette nå, og føler at mange biter faller på plass...)

En annen side er fylt med følgende innlegg:
"Kjære Dagbok. I dag er mamma megateit. Hun er grusomt megateit. Jeg gidder ikke å forklare hvorfor. Da må jeg skrive flere sider omså. Hilsen Kine"

Joda, mamma bare lo av det jeg skrev for over tyve år siden, og kommenterte at det va bra at det ble folk av oss også, til tross for å ha vokst opp under slike omstendigheter. Vi kan jo le av det i dag, men jeg er sikker på at alt var ramme alvor for 20 år siden.

Søndag

Jeg har min aller første søndag hjemme siden jeg tok sommerferie, og gjett at det er SØNDAG. I går var jeg i bryllupsfest, og i dag slapper jeg av. Ingenting fornuftig er blitt gjort, men så kan man vel diskutere om det ikke er nettopp veldig mye fornuft i å bremse ned når man har regnvær, søndag og ferie. Jeg tror det. Jeg er hellig overbevist om at det er viktig å ta seg en pause av og til for å gjøre akkurat det man har mest lyst til der og da. I dag hadde jeg aller mest lyst på et interiørblad. Da kan man for eksempel ta seg en tur på Narvesen.

Etter at vi har fortært en hjemmelaget pizza med rugmel i bunnen og mye grønnsaker på toppen skal jeg nå gå løs på dagens Narvesen fangst. Forsiden ser nøyaktig slik ut:

Etterpå skal jeg lese videre i:

Ha en fortreffende søndag...

Stuemaling

Jeg var jo selvsagt såpass hjernedød og at jeg ikke tok ordentlige før bilder av projektet i stua. Jeg husket på det etter at jeg hadde rota til møblene og gjort klar for å starte malingen. Fikk likevel tatt noen da.

To brune vegger skal bort og joine de andre hvite veggene i deres uskyldige felleskap. Da er det bare for huseieren å finne fram malerullen. Først plukket jeg selvsagt ned alle bildene og vasket veggene. Jeg brukte salmiakk, selv om det ikke var noe fett å vaske vekk, bare støv kan jeg tenke meg.

Da var man i gang... dette er jammen gøy..., fint å å ha sommerferie og fri på formiddagene til å kunne gjennomføre slike små prosjekter som man har tenkt på lenge men rett og slett ikke hatt tid til.

Her er først strøk malt. Det elektriske anlegget er ikke løsnet fra veggene enda, så jeg ble nødt til å male rundt. Det ordnet seg da handymannen kom fra jobb og tok saken. Da ble ledningene løsnet fra veggen slik at man kunne komme til med malekosten. Det er viktig å bruke fagfolk dersom det skal kobles, vi bare løsnet ledningene og det kan man gjøre dersom man har utstyr til å banke det på plass selv også.

Kunstmaleren i gang. Tapen er fjernet og små uhell dekkes over med en tynn liten pensel. Resultatet ble en lys og fin stue. På fredag starter jeg med litt dekorering. I dag blir det en pause som inkluderer kafebesøk og jobbing på CM Jeans ettersom det er kveldsåpent.

Mallorca - Haparanda

Vel hjemme fra ferie (borte bra men hjemme best osv...) har vi nå jobbet hele dagen med å få bilen vasket og alle varene pakket ut. Bilen sto parkert i Tromsø mens vi ferierte i Spania, og litt sånn på slump bestemte vi oss for å legge over til Sverige på tur hjem for å ta en tur innom IKEA. Joda, jeg ER klar over at bilen min ikke er verdens største, men den har fine-fine bakseter som kan legges flate. DA skjønner dere, da blir det mer romslig bak der, i min lille Peugeot 207 varebil.

Men aller først...

Mallorca, España:

Vi tilbragte to varme uker i Palma Nova på middelhavsøyen Mallorca. En dag i Palma var også obligatorisk for litt shopping, men tro det eller ei, det ble ikke kjempemye i handleposene. Jeg gikk rett og slett varm, og da fungerer jeg ikke helt som jeg skal. Selv shopping blir et slit synes jeg. Ut over det hadde vi tre trivelige lofotværinger som balkongnaboer den første uken. Det var akkurat som å spise frokost til fiskerinyhetene på NRK P1 hver morgen. Svært hjemmekoselig vil jeg påstå. Med meg hadde jeg frokostverten Manuel ( i handymannnens skikkelse, han viser seg å være mer og mer nyttig den mannen). Manuel lagde frokost til meg hver dag, snakk om ferie, å kunne stå opp fra sengen og sette seg rett ved frokostbordet.  ( Det gjør jeg i grunnen når jeg ikke har ferie også... hmm, bortskjemt...)


Det tok i grunnen ikke mange minutter fra vi landet i Tromsø til vi var på vei mot søta bror og hans IKEA. Vi våknet opp i Spania, fløy til Norge, kjørte gjennom Finland og la oss i Sverige. Vi tok en råsjangs og kjørte på direkten helt ned til Haparanda, og det UTEN å ha bestilt hotellrom på forhånd. Vi ankom altså Haparanda klokken ett om natten og tenkte at det skulle da ikke være noe problem å ta inn på hotell ved ankomst NOTER: Dette anbefales ikke. I Sverige synes man det er en god idé å stenge hoteller midt på natten. Dvs at ingen er på jobb og resepsjonen ikke er åpen. (Så om man tar inn på et slikt hotell, og du tilfeldigvis har havnet på naborommet til et lekent øst-tysk ektepar med SM som største lidenskap, så har du heller ingen å klage til om dette nevnte ektepar holder deg våken hele natten med "lekene" sine) . Campingplasser stenger om kvelden, joda, men jeg blir skeptisk når store hoteller som Cape East Hotell (Haparanda) faktisk stenger alt om natten. 

Av og til skal man ha flaks, og da vi svingte inn i bakgården på Haparanda Stadshotell for å sjekke forholdene (vi kom ikke inn hovedinngangen og letet etter ett åpent vindu..) var nattevakten ute for å røyke. Takk gud for røykeloven som tvinger mennesker av denne uvanen ut på gaten. Vi fikk et rom og la oss for å sove etter en reisedag som hadde vart i 17timer. Sweeeeet.

Fikk jo selvfølgelig ikke med meg alt så håper på en tur til litt senere i sommer. Eller til høsten. Vi shoppet også sportsklær på butikkene som ligger like ved IKEA. Betjeningen var utrolig hjelpsomme, og ikke minst hadde de peiling. Det er viktig når man skal ha ny løpesko synes jeg. Alle var enige om at det hadde vært en flott tur, både jeg, handymannen, frokostverten Manuel, og sjåføren Gonzales. (Splittet personlighet på den mannen ja, og takk Gud for det... )

Fantastisk værmelding

Her på Mallorca er været upåklagelig, og varmere blir det til helgen. Det blir liksom bare late dager i som man bruker til bading i Middelhavet. Jeg elsker å bade i sjøen når temperaturene er som nå, basseng blir nesten litt kjedelig framfor en svømmetur i salt salt vann.

Har ikke daglig tilgang til internett, ikke trenger jeg det heller. Skulle gjerne lagt inn et bilde, men har ingen. Vi har ikke fotografert mye, vi tar rett og slett ikke med oss kamera. Kun de pengene vi trenger og loffer ned på stranden etter en lat formiddag med lang frokost på balkongen, litt lesing og den gode samtale. Mer trenger vi ikke foreløbig. Vi samler krefter og lader batterier.

Katta har forresten vært hos dyrelegen og fått rompa si barbert. Skal si han er fin på det den karen. Han ser nok litt rar ut, jeg vet jo ikke, det var mine snille foreldre og flotte kattepassere som dro dit med ham.

Ellers leser jeg Committed av Elisabeth Gilbert. Gilberts verker er en fantastisk blanding av gjennomtenkt humor og intellekt. Boken burde vært obligatorisk for alle som planlegger ekteskap, og de som allerede befinner seg i dette skapet. Jeg elsker den.

pelsklumper til besvær

Katta mi har alltid vært veldig flink til å stelle pelsen sin, han har i løpet av sine 16 (snart 17 år) aldri hatt klumper, før nå. Selv jeg er nå er nødt til å innrømme at han trekker på årene, det er ingen leken ungkatt som holder hus med meg, men en eldre, klok og vis liten herremann. Det fine med den lille pelsdotten er at han bare blir vakrere og vakrere for hver dag som går. I takt med at han blir vakrere blir han også desverre stivere og stølere, og nå når han ikke til overalt når han skal stelle silkepelsen sin. Han får store klumper der hvor han ikke kommer til, og en av disse er nå så kompakt og vanskelig å klippe at pelsdotten rett og slett må til dyredoktoren.

Litt stress akkurat nå, ettersom vi skulle starte avgårde tidlig til Tromsø i morgen. Hadde ikke lyst å belaste kattepasserne med tur til Dr. Dyregod. Får håpe det ordner seg.

Er for øvrig usikker på om der er trådløst nett på hotellet. Det er mulig det blir 2 uker bloggefri på meg.Tiden vil vise.

Harrytur

Roen har endlig senket seg i mitt lille hjem på Høyden. Jeg er absolutt ikke vant til ikke å ha noe å gjøre på ettermiddagene, i går var første ettermiddag/dag på lenge jeg faktisk ikke hadde jobb liggende, det ble egentlig ikke gjort mye fornuftig, men det er jo nettopp det jeg har gledet meg til i noe som føles som evinnelige tider, å ikke måtte gjøre fornuftige ting.

Det har seg likevel sånn at jeg siden den spede begynnelse av mitt liv viste potensialet til å være et fornuftsmenneske. Min avdøde bestemor ville kunne bekreftet dette, om hun enda hadde levd, med en historie om da hun sendte med på handletur alene som treåring. Uten handlelapp. Jeg kom ikke hjem med det hun hadde bestilt, men faktisk med noe som var enda viktigere, og som vi også trengte. Dopapir framfor nye "kopptuer" (som vi sier her i finnmark, det er oppvaskklut på vanlig norsk). Nå skal derimot fornuftsmennesket legges bort for en periode. Jeg skal bare slappe av, kose meg og gjøre akkurat det som faller meg inn i øyeblikket. Jeg skal nemlig på harrytur.

Med harrytur mener jeg ikke sånn svipptur over grensa for å handle billig bacon. Jeg skal reise charter til Mallorca. Jeg pakker kofferten og kaster meg ut på en sånn tur som de hippe og eventyrlystne backpackerne skyr som pesten, og som pensjonistene jubler over. Vi har til og med bestil transport til hotellet, slik at vi følger saueflokken helt fram til døren. Det er noe som heter alt til sin tid, og akkurat nå passer det meg faktisk utmerket. Jeg utslitt etter vinteren og vårens strabaser, og gleder med til å sitte på balkongen i godt selskap og en god flaske vin. Jeg gleder meg til å lese bok på stranden, og å trø i butikker i Palma. Jeg gleder meg til å sove til jeg våkner av meg selv (forhåpentligvis i nitiden en gang, morgenstund har gull i munn) og å spise gode frokoster på balkongen med havutsikt. Det vil se omtrent slik ut. (Bortsett fra at jeg ikke er blond med permanentkrøller, og handymannen har veldig langt fra svart hår)

Vi gleder oss til å dorme oss på stranden, der skal vi lese bøker, sole oss og holde faen med hverandre dersom en av oss sovner i solsteken. (Hvis noen ser handymannen kommer solbrun hjem med "made in Taiwan" skrevet i blek hudfarge på brystet vet dere hva som har skjedd. Da har han sovnet mens jeg har hatt det litt for gøy med sunblocken.)

Begge bilder er lånt fra hjemmesidene til Apollo.

Jeg vurderer for øvrig bloggefri i ferien. Har ikke helt bestemt meg enda.