Borskjemte norske barn

Kom over en artikkel i Dagbladet som forteller at norske barn er mest borskjemt i hele verden. Jeg ser jo jeg også at dette ikke er en studie gjennomført ved et universitet av annerkjente forskere, og empirien er kanskje litt ensidig. Likevel tror jeg dette forteller oss mye om hvordan samfunnet er blitt. Jeg ser at mange barn og unge stort sett får det de peker på, uten og måtte gjøre noe særlig for det. I samme åndedrag vil jeg tørre å påstå at disse barna ikke nødvendig blir de mest takknemlige og enkleste å ha med å gjøre.

Barn som får bestemme alt selv vokser opp til å bli ungdom som får bestemme alt selv. De er vant til tomme trusler som en hyppig sanksjonsmetode når de utviser uønsket adferd, og får alltid det de ønsker seg og mer  til uansett hvordan de oppfører seg hjemme og ute i samfunnet. Så skal de ut å skaffe seg utdannelse og en framtid, men i sin tro på at de er konger på haugen som har rett i alt de gjør, og rett til å gjøre som de vil, spolerer de sitt eget liv. (i deres verden er det for øvrig ikke de selv som spolerer sitt eget liv, men omgivelsene rund, dvs alle andre de møter på veien gjennom livet.)

Heldigvis er flesteparten av dagens barn og unge flotte og hyggelige mennesker med herlige og misunnelsesverdige framtidsutsikter. Poenget er bare at kjærlighet ikke utvises med å fylle et barns liv med materielle goder. Det er på mange måter et overgrep å oppdra et barn til å bli så ufyselig at andre mennesker ikke klarer å være i samme rom som dem. Det er sterke ord, og er egentlig ikke mine, de er ordene til et menneske som selv har oppdratt flere barn. Jeg synes likevel de understreker et viktig poeng; det ligger mye kjærlighet i et nei.