Hurra for pus!

Hurra for pus sier jeg. Jeg har vært bekymret hele helgen. Kosepusen min ble syk på onsdag, og da måtte vi i hu og hast dra til dyrelegen med ham samme ettermiddag. Det viste seg at han hadde en betent kjertel, herregud så vondt han hadde. Vi har hatt en kamp med å få medisiner i ham, det er ikke bare å fortelle en syk katt at han skal gape opp og spise medisin. Man kan forklare gang på gang at om han spiser dette blir han bra igjen, han driter jo rett og slett i å spise det uansett.

I dag var det tid for å rense såret som oppsto etter kjempebetennelsen. Hvis man er katt og skal bli spylt i rompa vil man mest sannsynlig kjempe hardt i mot, derfor må man sove under seansen. Det er en viss risiko når man skal legge en så gammel katt i narkose. Pus fyller 17 år i oktober, og man kan risikere at hårdotten rett og slett ikke våkner. Det er derfor jeg har gått rundt hele helgen å vært sørgmodig. Jeg har koset ekstra mye med han, og hele tiden tenkt at "enn hvis.... ". Risikoen til tross, noen ganger må man bare gjøre en vurdering, og jeg tenker at å rense såret denne gangen var veldig nødvendig for hans videre helse, og jeg vil jo gjøre mest mulig for at han ikke skal plages.

Med det samme han sov fikk han også tannbehandling. Nå er tannsten fjernet og han går egentlig bare rundt og smiler. Det har kanskje også noe med at han ble temmelig ruset av narkosen. Etter oppvåkingen, som her i huset betraktes som et mirakel (han har tross alt stått opp fra de døde), sjanglet han rundt mens han dro den ene bakfoten etter seg.

Dyrelegen sa at han nok ville være trøtt i dag, og rett fikk hun. Vi to har stort sett brukt ettermiddagen til å sove sammen på sofa. Dermed kan vi konkludere med at selv om formiddagen har vært dramatisk, har ettermiddagen vært koselig og avslappende.