Jeg har begynt på lavkarbodiett. Ikke helt frivillig, men mer for å legitimere den intense bruken av fløte det siste døgnet. Jeg er nemlig syk på andre dagen, og for å trøste meg selv lagde jeg kakao med tonnevis av krem til frokost. Til middag hadde jeg brent sei med fløtesaus. (Tipper dere dør etter den oppskriften, men noen hemmeligheter må jo selv en dreven husmor som meg ha.) Jeg kom liksom fram til at jeg sikkert hadde slurpet i meg sånn ca en hel pakke fløte i løpet av dagen, noe jeg først så på med bekymring.
Lavkarbodiett, noe jeg har avskydd og holdt meg unna. Noe jeg absolutt ikke har hatt verken troen på eller lysten til å tro på. Spise fett liksom. Nei jammen sa jeg smør. (ordspill) Uansett, noen mener jo at man blir tynn som ei flis og at det er meget sunt, så da velger jeg å gå på lavkarbo i dag. Da blir jo fløteorgien min likestilt med den halvtimes joggetur, og jeg kan igjen ha god samvittighet for kostholdsregimet mitt.
Eller...? Så var det den tynne lille flisen av en rugbrødskive da. Den på ca 87 kalorier som jeg putta under den italienske salaten og fenalåret. Huff, får sjerpe meg i morgen. Ikke rart man har noen kilo for mye med sånne utskeielser.
I morgen er en ny dag, og vet dere... jeg har hamstret smør!
torsdag 8. desember 2011
søndag 27. november 2011
Bryllup og sånn
Tenker det er tid for en hjertevarm og tåredryppende beskrivelse av vårt romantiske bryllup som fant sted for ca en måned siden.
Det første jeg burde gjort den morgenen var å gratulere mannen med dagen, da han hadde bursdag. Sannheten er at vi glemte hele bursdagen begge to. Takk Vårherre for facebook som kunne oppdatere oss. Eller var det gode venner med sms gratulasjoner? Jaja, vi fant nå ut av det til slutt.
Så var det rett ut i byen for å se om jeg fant noe å ha på meg. Jeg hadde altså en back up plan med en kjole jeg hadde revet ut av skapet to dager tidligere.., (hvor mange vordene bruder begynner å tenke på antrekket to dager før vielsen?, slå den.) Jeg endte med å bruke back up planen, med en bolero jeg kjøpte i 2005. Jeg kaller den Vintage. Mannen hadde fått seg ny vest dagen før (for det blir ikke fest uten vest), og var klar til dagens begivenhet.
Begivenheten tok ca 10 minuter, og vi lovte hverandre tro og ære, og at ingen av oss skulle prøve å svindle og bedra den andre. (Alternativt skulle vi heller ikke reversere rekkefølgen, altså først bedra og så svindle... )
Etter det gikk vi på Gründer å skålet med noen helt lys pils (jeg) og noen med vanlig farge (han). Der tok vi oss råd til en skål med nøtter også. Liksom man skulle flotte seg. Med fare for å ikke holde ut helt fram til middag måtte vi selvsagt ta en hvil på hotellet. Deretter var det femretters middag med dertilhørende vinmeny på Emmas Drømmekjøkken.
Dette er altså bruden på Gründer en helt vanlig fredags ettermiddag. Akkurat sånn som vi ønsket det, uten pes, stress og masse arbeid.
Det første jeg burde gjort den morgenen var å gratulere mannen med dagen, da han hadde bursdag. Sannheten er at vi glemte hele bursdagen begge to. Takk Vårherre for facebook som kunne oppdatere oss. Eller var det gode venner med sms gratulasjoner? Jaja, vi fant nå ut av det til slutt.
Så var det rett ut i byen for å se om jeg fant noe å ha på meg. Jeg hadde altså en back up plan med en kjole jeg hadde revet ut av skapet to dager tidligere.., (hvor mange vordene bruder begynner å tenke på antrekket to dager før vielsen?, slå den.) Jeg endte med å bruke back up planen, med en bolero jeg kjøpte i 2005. Jeg kaller den Vintage. Mannen hadde fått seg ny vest dagen før (for det blir ikke fest uten vest), og var klar til dagens begivenhet.
Begivenheten tok ca 10 minuter, og vi lovte hverandre tro og ære, og at ingen av oss skulle prøve å svindle og bedra den andre. (Alternativt skulle vi heller ikke reversere rekkefølgen, altså først bedra og så svindle... )
Etter det gikk vi på Gründer å skålet med noen helt lys pils (jeg) og noen med vanlig farge (han). Der tok vi oss råd til en skål med nøtter også. Liksom man skulle flotte seg. Med fare for å ikke holde ut helt fram til middag måtte vi selvsagt ta en hvil på hotellet. Deretter var det femretters middag med dertilhørende vinmeny på Emmas Drømmekjøkken.
Dette er altså bruden på Gründer en helt vanlig fredags ettermiddag. Akkurat sånn som vi ønsket det, uten pes, stress og masse arbeid.
onsdag 23. november 2011
Husmorbloggen....
Jeg har lenge lurt på hva jeg skal gjøre med denne bloggen min. Jeg var farlig nær å slette hele greia for noen måneder siden. Det ble liksom ikke til at jeg gjorde det. Jeg må vist bare finne en ny vei liksom. Jeg innrømmer at jeg startet bloggen for å harselere med ubrukelige menn. Problemet, i den grad det er et problem, er jo at jeg endte opp med å faktisk treffe en mann som viste seg ikke å være totalt ubrukelig. En sånn som jeg ikke trodde eksisterte. Derimot trodde jeg at menn som min mann kun eksisterte i form av mytiske skikkelser. Så var han der da, og tok meg med storm og så videre og så videre.
Jeg endte opp som en gift kvinne med mann og hus. Da kan jeg jo ikke skrive blogg hvor jeg harselerer med menn, uteliv og alt det der. Jeg fikk rådet om at finne min egen vei på nytt, så da må det vel bli sånn husmorblogg eller? Da kan jeg jo skrive om mine nye gardiner, alt jeg baker og lager til middag. Det er lurt.
Så i går spiste jeg restemat til middag. Det smakte veldig bra. Her er oppskriften:
mmmmm.... kjempegodt... og velbekomme...
Jeg endte opp som en gift kvinne med mann og hus. Da kan jeg jo ikke skrive blogg hvor jeg harselerer med menn, uteliv og alt det der. Jeg fikk rådet om at finne min egen vei på nytt, så da må det vel bli sånn husmorblogg eller? Da kan jeg jo skrive om mine nye gardiner, alt jeg baker og lager til middag. Det er lurt.
Så i går spiste jeg restemat til middag. Det smakte veldig bra. Her er oppskriften:
- Finn fram rester fra middagen dagen før.
- Varm opp
- Spis
mmmmm.... kjempegodt... og velbekomme...
lørdag 16. juli 2011
Trampoline er gøy
fredag 15. juli 2011
Gulv og balkongdør
Jeg løy i forrige innlegg. Vi har jo ikke bare malt, vi har fått byttet balkongdøren og gulvet i stua og på kjøkkenet. Det sistnevnte var helt nødvendig da det oppsto en vannlekasje på kjøkkenet bare dager før vi skulle overta huset. Gulvet som var her var laminat, men vi valgte da altså vinyl. Det har vi ikke angret på et sekund, vi er kjempefornøyd med gulvet. Vinyl har liksom fått en oppsving de siste årene igjen, etter at det har blitt sett på som annenrangs etter at parketten kom. Personlig hadde jeg egentlig ikke lyst på parkett, så da ble dette en kjempefin løsning. :-) Fornøyd.
Mere hus
Vi har egentlig ikke gjort noe med huset etter at vi flyttet inn, bortsett fra å male kjøkkenet og et av soverommene. Kjøkkenet ville jeg rett ogslett male fordi jeg synes det var altfor rosa. ROSA! Ja, ikke en gang sånn prinsessefarge, men sånn blek kaffe latte farge liksom. Her ser dere forskjellen, det hvite er den litt kalde grå/blå/hvite fargen som vi malte. Det rosa er den gamle fargen. Joda, den er varmere enn den andre, men den ville ikke passet helt inn med de framtidlige kjøkkenplanene. Kjøkkenet er for øvrig en av de halvferdige prosjektene vi har, men så er alle inneprosjekter på vent nå som det er sommer og fint vær. Fint vær ja..., 5 grader og stiv kuling. Det er Finnmark det.
torsdag 14. juli 2011
Litt fra huset på prærien...
Jeg må jo bare si meg temmelig fornøyd med turen til IKEA som vi hadde i vinter. (Eller var det vår???... ikke godt å si når man bor så langt mot nord.) Disse skoskapene har jeg fått plass til under trappa, de rommer til sammen 36 par sko. :-))) Nå har det seg sånn at jeg bruker størrelse 36, altså blir skoene mine så små at de nesten er usynlig, derfor er jeg sikker på at jeg i realiteten får plass til ca 40-50 par sko her. Jeg har selvfølgelig laget støvelettoppheng i huset også, så nå henger de på rekke og rad under trappen. Det praktiske med å ha system i skoene er at det ikke virker som man har så mange som man har, dermed kan man kjøpe mer uten at det blir sure miner. Eller så kan man jo glede seg storveis over en ganske ryddig gang. Solbrillestativet som står oppå er et smykkestativ jeg har kjøpt på Trines smågodt (Nissensenteret), og er fra Lisbeth Dahl. Det er kjekt å ha en egen plass til solbriller, så slipper man å lure på hvor de er.
Skummel katt
Legger ut et bilde av den skumle vaktkatten vår. Dette er egentlig en test fordi mannen har herpet PC'n min i ukesvis. Det kan jo være greit når han faktisk ordner nytt operativsystem pluss diverse programmer, deriblandt Picasa. Det bør kanskje nevnes at hele maskinen hadde bestemt seg for å bare dø. Nå tenker dere sikkert at jeg er teit fordi det finnes jo så mange billige og bra PC'er på Elkjøp, men ettersom det er veldig inn å være miljøvennlig disse dager, så er dette mitt bidrag. Framfor bruk og kast mentaliteten på PC'n har jeg fått den fikset opp. Akkurat nå tester jeg dette opplegget med å blogge bilder rett fra Picasa. Da bruker jeg et bilde av den skumle katten vår. Testingen er ikke over, så det kommer nok mange flere. Mannens 11-åring er nemlig en liten fotografspire, og har tatt en hel serie med bilder av Farris. Disse har jeg absolutt tenkt å presse på dere som leser bloggen min, bare fordi akkurat jeg synes han er en skikkelig kjekke og grei katt. :-)
tirsdag 12. juli 2011
Bake kake søte...
I dag skulle jeg få besøk av min usedvanlig søte guddatter, hennes mor og to av hennes småsøsken. Altså 3 barn i huset på prærien i dag. Da er det jo kjempefint å kaste seg på denne cup-cake trenden som hersker nå for tiden. De små muffinsene skal jo som seg hør og bør bakes i fargerike og dekorative former, og helst serveres på et etasjekakefat... (langt ord, er det i det hele tatt et ord?) Uansett. Ettersom besøket ble avtalt går kveld, og jeg derfor ikke fikk handlet inn søte rosa polkaprikkede former, så kjøpte jeg en sånn ferdigpakke med med med muffins på REMA, for de så jo så fine ut på pakken. Kjempelurt! ( Det var vel heller det jeg ble, ikke var... )
Se så søte de ser ut på pakken. Det er nesten så jeg gremmes av å vise resultatet:
De er nemlig bitte bitte små. Og smaker egentlig BARE sukker... synes jeg. Men ungene likte dem. Det gjorde venninna mi også, men med 4 barn er hun sikkert vant til sånn bakst, det hadde nemlig jeg om jeg hadde hatt 4 barn. Men jeg har ingen, og så pusser jeg ikke like mye opp som venninna mi. (Seriøst, de har pusset opp i minst 10 år... ) Dermed har jeg mye mer tid til å bruke på kjøkkenet enn det hun har, hun derimot, er nok mye flinkere til å sparkle enn meg. Så tenkte jeg at dersom jeg skulle si noe nyttig om disse ferdigkakene så må det være at de er litt som posebernaise. Barn liker den, men når man blir voksen så innser man at sånn ferdigmat faktisk ikke er særlig god matkultur. Så jeg bestemte meg for at neste gang akkurat disse ungene kommer på besøk, så skal de få hjemlaget, ordentlig bakst. Det er vel egentlig en gudmors ansvar å lære bort matkultur også, tenker jeg.
Se så søte de ser ut på pakken. Det er nesten så jeg gremmes av å vise resultatet:
De er nemlig bitte bitte små. Og smaker egentlig BARE sukker... synes jeg. Men ungene likte dem. Det gjorde venninna mi også, men med 4 barn er hun sikkert vant til sånn bakst, det hadde nemlig jeg om jeg hadde hatt 4 barn. Men jeg har ingen, og så pusser jeg ikke like mye opp som venninna mi. (Seriøst, de har pusset opp i minst 10 år... ) Dermed har jeg mye mer tid til å bruke på kjøkkenet enn det hun har, hun derimot, er nok mye flinkere til å sparkle enn meg. Så tenkte jeg at dersom jeg skulle si noe nyttig om disse ferdigkakene så må det være at de er litt som posebernaise. Barn liker den, men når man blir voksen så innser man at sånn ferdigmat faktisk ikke er særlig god matkultur. Så jeg bestemte meg for at neste gang akkurat disse ungene kommer på besøk, så skal de få hjemlaget, ordentlig bakst. Det er vel egentlig en gudmors ansvar å lære bort matkultur også, tenker jeg.
tirsdag 28. juni 2011
Ibsens ripsbusker
Jaja, så var kanskje ikke den app'en helt til å stole på, da jeg prøvde å blogge et fint lite innslag fra hagen min. Det har seg nemlig sånn at jeg driver å høster fra hagen. Målet er å leve utelukkende av hva naturen har å tilby. Ok da, kanskje ikke helt så ekstremt, men til en viss grad. Jeg har nemlig høstet inn mesteparten av all rabarbraen. (Det var ikke rent lite) Jeg har allerede kokt en ladning med rabarbrasyltetøy, jeg fant en oppskrift på nett som høstet god kritikk fra kjennere av hjemmelaget syltetøy. Nå skal det søkes etter nye oppskrifter, ikke bare på syltetøy, så om noen skulle ha en fantastisk oppskrift som inneholder rabarbra er det bare å hyle ut.
Grunnen til at jeg i det hele tatt prøvde å blogge fra hagen er at jeg i dag oppdagen at noen av buskevekstene står i blomst. Det kan likne på bær, men kan også være blomster. Jeg tok selvfølgelig bilder, og skulle høre med eksperter i gangske land om de vet hva slags busk det er. Så har det seg sånn at denne bloggingen fra mobilen som skulle bli så overmåtelig lettvint slett ikke var det likevel. Den nekter nemlig å publisere innlegget hvor jeg har lagt ved bildet av denne utveksten. Og siden jeg er så forbannet sidrompet når det gjelder å gidde å overføre bilder til PC'n, så blir det ikke bilde i dag.
Sånn btw, PC'n måtte til PC doktoren her om dagen, den fikk en skikkelig hjerneoperasjon og ble en ny og bedre pc. Tenkte bare jeg skulle fortelle om det, da jeg ikke har noe mer interessant å melde. Annet enn det med buskevekstene og rabarbraen. Nok om det... nå er det natt.
Grunnen til at jeg i det hele tatt prøvde å blogge fra hagen er at jeg i dag oppdagen at noen av buskevekstene står i blomst. Det kan likne på bær, men kan også være blomster. Jeg tok selvfølgelig bilder, og skulle høre med eksperter i gangske land om de vet hva slags busk det er. Så har det seg sånn at denne bloggingen fra mobilen som skulle bli så overmåtelig lettvint slett ikke var det likevel. Den nekter nemlig å publisere innlegget hvor jeg har lagt ved bildet av denne utveksten. Og siden jeg er så forbannet sidrompet når det gjelder å gidde å overføre bilder til PC'n, så blir det ikke bilde i dag.
Sånn btw, PC'n måtte til PC doktoren her om dagen, den fikk en skikkelig hjerneoperasjon og ble en ny og bedre pc. Tenkte bare jeg skulle fortelle om det, da jeg ikke har noe mer interessant å melde. Annet enn det med buskevekstene og rabarbraen. Nok om det... nå er det natt.
mandag 27. juni 2011
Å øve seg til ferie...
Ettersom jeg ikke har blogget på en måned må jeg innrømme at jeg har lurt litt så om jeg bare skal legge ned hele bloggen. Ikke skjer det mye spennende i livet heller som er veldig interessant for andre å lese om. Vi er selvsagt veldig triste enda, og hverdagen blir litt preget av det. I tillegg er vi sånn klissete og ekkelt forelsket, og av erfaring vet jeg at det kan bli too much. Jeg har allerede blitt en av disse menneskene som til stadighet erklærer sin kjærlighet i statusen på facebook, jeg har blitt et sånt menneske som jeg tidligere ikke kunne fordra. Jeg tenkte jeg skulle prøve å begrense klisset på bloggen. Men lover i grunnen ingenting. Har man verdens beste mann, så har man verdens beste mann. Da er det viktig å dele det med hele verden.
Så har det seg slik at jeg, etter et kafébesøk med verdens beste Karina, lastet ned en app til tlf. Du verden så teknologisk til meg å være. Så nå, nesten to uker etter, tester jeg denne for første gang. Det slo meg nemlig, etter å ha lest gjennom et utall andre blogger, at man ikke absolutt må ha så mye å melde hver gang. Heretter skal jeg prøve å komme med små trivielle oppdateringer litt oftere. Veldig spennende a se om jeg får det til.
Legger ved et bilde fra Spania, hvor vi tok en liten ferie før ferien. Vi øvde oss liksom litt på å feriere. Jeg er inne i dag 4 av den ordentlige ferien. Jeg ligger fortsatt i senga. Lurer så hva resten av dagen bringer...
torsdag 26. mai 2011
Den siste måneden, en oppsummering
Det er over en måned siden jeg blogget. Jeg skulle gjerne kommet med en god forklaring, noe sånn som at mitt liv er så overmåtelig spennende at jeg rett og slett ikke har tid. Jeg har tid. Jeg har bare ikke ord for alt som skjer, eller for det lille som skjer. Det er litt sånn at jeg føler at det skjer en del, men det gjør egentlig ikke det, sånn i normal målestokk.
Så hva har skjedd siden sist, siden jeg skrev den 21 april 2011. Jeg vet ikke helt selv. Jeg har begynt å jobbe. Det har jeg gjort. Jeg har jobbet i tre uker allerede, og er temmelig sliten når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke jobber halvparten så mye som når jeg er i normal drift. Likevel føles det mye. Det er mye folk rundt meg hele formiddagen, så jeg liker å ha det veldig stille på ettermiddagen. Jeg er tung i humøret på kvelden. Sånn er det. Sånn vil det nok være en stund til.
Kjøkkenprosjektet vårt fikk en midlertidig stopp da vi har kjøpt to feile skap. Det var lurt, for da må vi ta en tur til i løpet av sommeren for å bytte. Kjempelurt! Når jeg tenker på det. Kanskje skulle jeg i god blogger tradisjon blogget det nye middagsservise vi kjøpte. Tatt bilde og skrytt uhemmet av de vakre fatene. Ved en senere anledning skulle jeg også blogget om fløtemuggen min, den jeg dro ens ærend til byen for å kjøpe på en snasen butikk som heter Nr. 19. Fløtemuggen har turkis psykedellisk mønster, og jeg synes den er vakker. Den setter farge på tilværelsen. Men nå har jeg ikke tatt bilder av hverken fat eller mugge. For de er jo bare bruksting, og for noen vil det kanskje til og med fortone seg som heller trist at vi har kjøpt "penservicet" vårt på IKEA. (for det var jo ikke dyrt skal vite). Vi synes ikke det er trist, vi syns det er høvelig, samtidig som vi ler hele veien til banken. Eller kanskje heller til kjøttbutikken. For vi er skjønt enige om hva som er viktige her i livet, og materielle ting er i grunn ikke viktig så lenge vi har det vi trenger. God mat er viktig. Kvalitetsmat er viktig. Dyrt porselen er ikke viktig.
17 mai hadde jeg min første familiemiddag i huset. Egentlig min første i det hele tatt.(til og med på det dyre porselenet fra IKEA) Det sto reinkjøtt med masse fantastisk tilbehør på menyen. Og en ut av denne verden god Firkløverkake til dessert. Dessert er deilig. Jeg er en livsnyter, så jeg fornekter meg i grunnen ikke når det står en god kake på bordet. Det er vel derfor jeg sloss litt med badevekten for tiden. Vi er ikke helt venner for tiden, badevekten og jeg, og jeg må si at jeg av og til angrer litt på at jeg kjøpte den i det hele tatt. Snakk om frekk faen.
Jeg har også vært på Cup-cake lørdag hos Karinaen. Det er en fin tradisjon som går ut på at hun baker cup-cakes, og vi kommer på besøk for å spise dem. (ok da, jeg innser at det snart er min tur til å invitere til ett eller annet lurt noe. Jeg tenker det blir kake etter at jeg kommer hjem fra Spanien. Og kaffe. Det gjør seg.) Høres det litt syklub-aktig ut? Det er litt syklubbaktig. Før pleide vi alltid å treffes på lørdagskveldne. Nå bruker vi formiddagene. Og det innledende tema sist var fløtemugger. Joda, den aktuelle fløtemuggen fra to avsnitt lenger opp. Helt til vi oppdaget hva vi egentlig snakket om. Jeg husker at jeg i mine yngre dager (les: før jeg ble 30, altså 1,5 år siden) var fast bestemt på å ikke bli ei kjærring. Jeg innser nå at man ikke kan bestemme seg for sånn. Man bare blir det. Lydløst og usynlig sniker kjærringfaktene innpå og overmanner selv den kuleste og mest ungdommelige av dem alle. Eller kanskje ikke alle, men de fleste. Og kanskje er ikke det så dumt i seg selv. Mulig er det bedre å være litt kjærring enn å være 40 år og på jakt. I tights. På byen med uanstendige forslag til overstadige menn. Gjerne hengende rund pissoaret fordi det er størst sjangs når man overrasker dem med buksa nede. Takke meg til fløtemugger. Da kan jeg i allefall gå med hodet hevet, og snakke med mannen om helgens fangst. Fløtemugger kan man interessere seg for helt legitimt,man kan ta de med hjem og vise dem frem. Der er ingen hemmelighetskremmeri, man slipper å snike seg rundt hver gang det tikker inn en melding på mobilen. Man slipper å være livredd for at mannen skal se på mobilen, eller få tak i facebook passordet og finne tråden med de erotiske meldingene fra "Trygve på kontoret". Fløtemuggeinteresse er en sunn interesse som plukkes opp av anstendige kvinner som bygger sine reder rundt sine egne menn uten å flakse rundt i nabotrærne. SÅ!!! (Så til mine cup-cake jenter: dere kan takke meg senere for denne til potensielt akademiske utredningen,sosialantropologisk sett da vel og merke, som gjør våre nye interesser legitime. Kakebaking og kaffeslaberas er kult.)
Nå ser vi bare fram til ferie..., det skal bli veldig veldig deilig. Vi gleder oss til å oppleve en del av Spania vi ikke har besøkt før. Med leiebil og en fantastisk leilighet skal vi kose oss storveis. Jeg gleder meg allerede til veskeavdelingen på El corte, klassisk vakre vesker til en pris vi vanlige lavtlønnede kan overleve. Og Desigual. Beshka. Hurra hurra!! (Hurra hurra er ikke en butikk, rett og slett bare ett utrop)
Det er vel kort fortalt livet denne måneden. (Sånn bortsett fra at jeg har blitt lurt med i politikken. Det er en annen historie. Så skal man ha meninger om krig og fred og politikk og sånn også. Dagens kvinner er superkvinner.)
Så hva har skjedd siden sist, siden jeg skrev den 21 april 2011. Jeg vet ikke helt selv. Jeg har begynt å jobbe. Det har jeg gjort. Jeg har jobbet i tre uker allerede, og er temmelig sliten når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke jobber halvparten så mye som når jeg er i normal drift. Likevel føles det mye. Det er mye folk rundt meg hele formiddagen, så jeg liker å ha det veldig stille på ettermiddagen. Jeg er tung i humøret på kvelden. Sånn er det. Sånn vil det nok være en stund til.
Kjøkkenprosjektet vårt fikk en midlertidig stopp da vi har kjøpt to feile skap. Det var lurt, for da må vi ta en tur til i løpet av sommeren for å bytte. Kjempelurt! Når jeg tenker på det. Kanskje skulle jeg i god blogger tradisjon blogget det nye middagsservise vi kjøpte. Tatt bilde og skrytt uhemmet av de vakre fatene. Ved en senere anledning skulle jeg også blogget om fløtemuggen min, den jeg dro ens ærend til byen for å kjøpe på en snasen butikk som heter Nr. 19. Fløtemuggen har turkis psykedellisk mønster, og jeg synes den er vakker. Den setter farge på tilværelsen. Men nå har jeg ikke tatt bilder av hverken fat eller mugge. For de er jo bare bruksting, og for noen vil det kanskje til og med fortone seg som heller trist at vi har kjøpt "penservicet" vårt på IKEA. (for det var jo ikke dyrt skal vite). Vi synes ikke det er trist, vi syns det er høvelig, samtidig som vi ler hele veien til banken. Eller kanskje heller til kjøttbutikken. For vi er skjønt enige om hva som er viktige her i livet, og materielle ting er i grunn ikke viktig så lenge vi har det vi trenger. God mat er viktig. Kvalitetsmat er viktig. Dyrt porselen er ikke viktig.
17 mai hadde jeg min første familiemiddag i huset. Egentlig min første i det hele tatt.(til og med på det dyre porselenet fra IKEA) Det sto reinkjøtt med masse fantastisk tilbehør på menyen. Og en ut av denne verden god Firkløverkake til dessert. Dessert er deilig. Jeg er en livsnyter, så jeg fornekter meg i grunnen ikke når det står en god kake på bordet. Det er vel derfor jeg sloss litt med badevekten for tiden. Vi er ikke helt venner for tiden, badevekten og jeg, og jeg må si at jeg av og til angrer litt på at jeg kjøpte den i det hele tatt. Snakk om frekk faen.
Jeg har også vært på Cup-cake lørdag hos Karinaen. Det er en fin tradisjon som går ut på at hun baker cup-cakes, og vi kommer på besøk for å spise dem. (ok da, jeg innser at det snart er min tur til å invitere til ett eller annet lurt noe. Jeg tenker det blir kake etter at jeg kommer hjem fra Spanien. Og kaffe. Det gjør seg.) Høres det litt syklub-aktig ut? Det er litt syklubbaktig. Før pleide vi alltid å treffes på lørdagskveldne. Nå bruker vi formiddagene. Og det innledende tema sist var fløtemugger. Joda, den aktuelle fløtemuggen fra to avsnitt lenger opp. Helt til vi oppdaget hva vi egentlig snakket om. Jeg husker at jeg i mine yngre dager (les: før jeg ble 30, altså 1,5 år siden) var fast bestemt på å ikke bli ei kjærring. Jeg innser nå at man ikke kan bestemme seg for sånn. Man bare blir det. Lydløst og usynlig sniker kjærringfaktene innpå og overmanner selv den kuleste og mest ungdommelige av dem alle. Eller kanskje ikke alle, men de fleste. Og kanskje er ikke det så dumt i seg selv. Mulig er det bedre å være litt kjærring enn å være 40 år og på jakt. I tights. På byen med uanstendige forslag til overstadige menn. Gjerne hengende rund pissoaret fordi det er størst sjangs når man overrasker dem med buksa nede. Takke meg til fløtemugger. Da kan jeg i allefall gå med hodet hevet, og snakke med mannen om helgens fangst. Fløtemugger kan man interessere seg for helt legitimt,man kan ta de med hjem og vise dem frem. Der er ingen hemmelighetskremmeri, man slipper å snike seg rundt hver gang det tikker inn en melding på mobilen. Man slipper å være livredd for at mannen skal se på mobilen, eller få tak i facebook passordet og finne tråden med de erotiske meldingene fra "Trygve på kontoret". Fløtemuggeinteresse er en sunn interesse som plukkes opp av anstendige kvinner som bygger sine reder rundt sine egne menn uten å flakse rundt i nabotrærne. SÅ!!! (Så til mine cup-cake jenter: dere kan takke meg senere for denne til potensielt akademiske utredningen,sosialantropologisk sett da vel og merke, som gjør våre nye interesser legitime. Kakebaking og kaffeslaberas er kult.)
Nå ser vi bare fram til ferie..., det skal bli veldig veldig deilig. Vi gleder oss til å oppleve en del av Spania vi ikke har besøkt før. Med leiebil og en fantastisk leilighet skal vi kose oss storveis. Jeg gleder meg allerede til veskeavdelingen på El corte, klassisk vakre vesker til en pris vi vanlige lavtlønnede kan overleve. Og Desigual. Beshka. Hurra hurra!! (Hurra hurra er ikke en butikk, rett og slett bare ett utrop)
Det er vel kort fortalt livet denne måneden. (Sånn bortsett fra at jeg har blitt lurt med i politikken. Det er en annen historie. Så skal man ha meninger om krig og fred og politikk og sånn også. Dagens kvinner er superkvinner.)
torsdag 21. april 2011
Å reise til lykkeland....
Livet er ikke alltid så lett. Av og til er det lett. Livet er opp og ned. Rett og slett. Det jeg tror er viktig er å ha en plan, å bestemme seg for noe, for deretter å følge planen. Om ikke til punkt og prikke, så kan man følge den i grove trekk.
Da jeg i 2005 ble singel fordi min daværende samboer døde hadde jeg ingen plan. Jeg tok minuttene, timene, dagene og månedene som de kom. Jeg bestemte meg ikke for noe og hadde ingen målrettet plan for hvor jeg ville og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde det heller ikke særlig bra, og taklet kanskje ikke sorgen særlig overbevisende heller til enhver tid. Etterhvert begravde jeg med i arbeid, i flere år hadde jeg ikke ferie, og en jobb var rett og slett for lite. Problemet er at livet aldri blir helt bra uten en slags strategi. Det hjalp ikke å vandre rundt i blinde uten mål og mening, det hjalp heller ikke å begrave alle sorger i arbeid. Det som hjalp var å skaffe seg et mål. Et prikk på et kart over lykke, og en formening om at man skulle dit. Ruten tegnet jeg aldri inn på forhånd, fordi ruten dit ikke er viktig, men målet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen med andre om jeg ikke lærte meg å være lykkelig alene. Jeg hadde flere delmål på veien. Små byer i mitt eget personlige lykkeland jeg måtte innom for å komme fram til det endelige målet. Da jeg traff min nåværende mann var jeg LYKKELIG singel. Jeg følte aldri at jeg trengte en mann for å klare meg selv, jeg trengte ikke en mann for å redde meg fra alenetilværelsen. Jeg trengte aldri en mann for å gjøre livet mitt godt. At jeg traff min sjelevenn da jeg allerede var lykkelig gjorde at han ikke behøvde å dra meg opp av dritten, men heller tilføre enda mer positivitet og lykke i livet mitt. Det er litt som å få lønn når du enda ikke har brukt av den forrige lønnen. Det blir dobbelt så mye på konto.
Sjokk og sorg ble tilført livene våre da lille Andrea døde, men man lærer av livet så lenge man lever, og selv om vi finner oss selv i fosterstilling daglig, foreligger det denne gangen lagt en plan. Vi har et mål. Selv om vi alltid vil minnes, savne og sørge over henne, skal vi bære henne med oss i lykkelige hjerter. Vi bestemte oss ganske fort at dette ikke skal knekke oss helt, for om den lille dukken vår skal bo i hjertene våre er det viktig at de er hele. Vi har et mål, et nytt punkt på lykkekartet og flere nye delmål for at vi skal komme oss dit. Det kan være at vi møter hindringer på veien, men sammen skal vi da finne en ny rute. Det får være planen.
Vi har allrede satt i gang med ett av delmålene. Vi bestemte oss for å gjøre hjemmet vårt til et enda bedre sted å bo. Det har resultert i en tur til IKEA. Mor i huset handlet og handlet, og priste seg lykkelig over arbeidsinnsatsen hun har lagt ned over flere år, som gjør at vi kan gjøre de tingene vi ønsker å gjøre nå. Vi har blandt annet kjøpt flere kjøkkenskap. Nå skal kjøkkenet fornyes. (Så kommer kanskje bilder etterhvert)
Å reise er viktig for sjelen. Det ønsker vi også å gjøre som et av delmålene våre. Noen planer er lagt, andre ikke. Så lenge jeg slipper å ligge på en campingplass i Nord Sverige spiller det ingen rolle hvor turen går. Når det er sagt er det lenge siden jeg har vært i England. Og Spania er et must, sånn språklig sett. Kanskje på tide å finne fram spanskbøkene igjen. Det er nesten ikke ferie om man ikke også har lært noe nytt på turen.
Vi er klar over at ikke alle planer går som de skal. Mye kan komme i veien for at man skal nå målet, men vi må jo bare prøve. Man må jo bare håpe på bedre tider, og jobbe iherdig for at de skal komme. Jeg kom over et herlig sitat av Pippi Langstrømpe:
Da jeg i 2005 ble singel fordi min daværende samboer døde hadde jeg ingen plan. Jeg tok minuttene, timene, dagene og månedene som de kom. Jeg bestemte meg ikke for noe og hadde ingen målrettet plan for hvor jeg ville og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde det heller ikke særlig bra, og taklet kanskje ikke sorgen særlig overbevisende heller til enhver tid. Etterhvert begravde jeg med i arbeid, i flere år hadde jeg ikke ferie, og en jobb var rett og slett for lite. Problemet er at livet aldri blir helt bra uten en slags strategi. Det hjalp ikke å vandre rundt i blinde uten mål og mening, det hjalp heller ikke å begrave alle sorger i arbeid. Det som hjalp var å skaffe seg et mål. Et prikk på et kart over lykke, og en formening om at man skulle dit. Ruten tegnet jeg aldri inn på forhånd, fordi ruten dit ikke er viktig, men målet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen med andre om jeg ikke lærte meg å være lykkelig alene. Jeg hadde flere delmål på veien. Små byer i mitt eget personlige lykkeland jeg måtte innom for å komme fram til det endelige målet. Da jeg traff min nåværende mann var jeg LYKKELIG singel. Jeg følte aldri at jeg trengte en mann for å klare meg selv, jeg trengte ikke en mann for å redde meg fra alenetilværelsen. Jeg trengte aldri en mann for å gjøre livet mitt godt. At jeg traff min sjelevenn da jeg allerede var lykkelig gjorde at han ikke behøvde å dra meg opp av dritten, men heller tilføre enda mer positivitet og lykke i livet mitt. Det er litt som å få lønn når du enda ikke har brukt av den forrige lønnen. Det blir dobbelt så mye på konto.
Sjokk og sorg ble tilført livene våre da lille Andrea døde, men man lærer av livet så lenge man lever, og selv om vi finner oss selv i fosterstilling daglig, foreligger det denne gangen lagt en plan. Vi har et mål. Selv om vi alltid vil minnes, savne og sørge over henne, skal vi bære henne med oss i lykkelige hjerter. Vi bestemte oss ganske fort at dette ikke skal knekke oss helt, for om den lille dukken vår skal bo i hjertene våre er det viktig at de er hele. Vi har et mål, et nytt punkt på lykkekartet og flere nye delmål for at vi skal komme oss dit. Det kan være at vi møter hindringer på veien, men sammen skal vi da finne en ny rute. Det får være planen.
Vi har allrede satt i gang med ett av delmålene. Vi bestemte oss for å gjøre hjemmet vårt til et enda bedre sted å bo. Det har resultert i en tur til IKEA. Mor i huset handlet og handlet, og priste seg lykkelig over arbeidsinnsatsen hun har lagt ned over flere år, som gjør at vi kan gjøre de tingene vi ønsker å gjøre nå. Vi har blandt annet kjøpt flere kjøkkenskap. Nå skal kjøkkenet fornyes. (Så kommer kanskje bilder etterhvert)
Å reise er viktig for sjelen. Det ønsker vi også å gjøre som et av delmålene våre. Noen planer er lagt, andre ikke. Så lenge jeg slipper å ligge på en campingplass i Nord Sverige spiller det ingen rolle hvor turen går. Når det er sagt er det lenge siden jeg har vært i England. Og Spania er et must, sånn språklig sett. Kanskje på tide å finne fram spanskbøkene igjen. Det er nesten ikke ferie om man ikke også har lært noe nytt på turen.
Vi er klar over at ikke alle planer går som de skal. Mye kan komme i veien for at man skal nå målet, men vi må jo bare prøve. Man må jo bare håpe på bedre tider, og jobbe iherdig for at de skal komme. Jeg kom over et herlig sitat av Pippi Langstrømpe:
Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.Glad påske til alle sammen....
fredag 15. april 2011
Å tie er gammeldags
Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger på blogginnlegget om Andrea. Noen takker også for at jeg/vi er åpen om det som har skjedd. For meg er det å skrive terapi, samt det å dele det jeg skriver med andre. Det er også fint å se at det jeg skriver blir satt pris på, og at det berører så mange.
Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.
Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.
Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.
Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.
Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.
Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.
Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.
Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.
fredag 8. april 2011
Andrea, vår lille engel
Jeg leser mitt forrige blogginnlegg og vil egentlig bare gråte. Jeg vil gråte fordi det i dag er to uker siden jeg fødte mitt barn. Natt til lørdag 26.mars 2011. Noe som skulle oppleves som den største lykke føles nå som en lang vond drøm. Vår lille Andrea kom til verden stille, hun var allerede død.
Jeg har lurt på om jeg skal blogge om dette, men jeg har jo skrevet om Andrea. Om jenta som levde i magen min, som var så levende og aktiv. Faktisk så aktiv at jeg lurte på om hun ville slite moren sin fullstendig ut når hun kom til verden. Men det vil hun aldri få sjansen til å gjøre. Hun vil aldri få sjansen til å gjøre noe som helst, og det eneste vi noen gang fikk lov til å gjøre for henne var å gi henne en grav. Derfor må jeg blogge om Andrea. For jeg kan jo ikke bare late som ingenting, late som hun aldri kom. Hun kom, men hun kom stille. Og da hadde hun allerede forlatt oss.
Så lurer vi bare på hvorfor. Hvorfor? Hvorfor stopper et lite hjerte å slå? Hvorfor dør et barn som enda ikke har startet livet, bare dager før det er ventet til verden? Hvorfor blir små engler tatt i fra oss når ondskap får vandre fritt? Hvorfor mistet vi vårt barn? Hvorfor må vi leve i sorg når vi skulle leve i lykke? Hvorfor? Noen sier at Vår Herre plukker de fineste blomstene først. Det trøster så lite.
Så kommer hvordan. Hvordan lever vi med tapet? Hvordan kan man noen gang bli ordentlig glad igjen? Hvordan skal man begynne å fungere normalt igjen? Hvordan godta at det fineste man vet er borte? Hvordan komme seg gjennom sorgens faser, denne følelsesmessige berg og dalbane man ufrivillig har blitt kastet inn i? Hvordan?
Andrea ble begravet på en solskinnsdag med noen få, men flotte mennesker til stede. Til min datter skrev jeg følgende:
Til Andrea, vår lille engel
”Med smerte skal du føde dine barn”, lød Guds ord til kvinnen etter at Adam og Eva hadde falt i synd. Med smerte fødte også jeg deg, mitt barn, og som de fleste andre fødsler kulminerte også denne i gråt. Min gråt. Din fars gråt. Vår felles gråt over din stillhet, Andrea.
Med hånden hvilende på ditt kinn kom du til denne verden, etter at du allerede hadde forlatt den. Det var som om du hadde lagt deg til å sove, for aldri å våkne mer. Som om du hadde utført din gjerning her på jord, og derfor fredelig og stille kunne forlate den.
Små engler vet at kjærlighet ikke er som brød eller vann. Det blir ikke mindre på hver jo flere som må dele den. Små engler som deg vet at kjærlighet utvider seg og blir større etter hvert som flere kommer til, og at den ikke forsvinner når menneskene som skapte den blir borte. Du kom inn i livene våre og skapte et hav av kjærlighet i vårt hjem. Nå sitter vi igjen, mamma og pappa som elsker deg, uten vår lille engel, men i et hjem fylt til randen av kjærlighet.
Takk for alt, og sov søtt kjæreste lille venn.
Mamma og pappa
Så leste presten det opp i begravelsen. Fordi jeg ville at alle skulle forstå hva vi føler, nemlig at uansett hvor vondt vi har det vil vi ikke tenke på opplevelsen som noe vondt. For Andrea skal ikke forbindes med noe vondt. Hun skal forbindes med kjærligheten hun skapte. Hun skal forbindes med alt det positive vi gjorde for oss selv mens vi ventet henne. Hvordan vi forbedret våre liv for å kunne ta i mot henne på best mulig måte.
Oppi alt det triste er vi glad vi har hverandre. Sammen gjør vi hverandre sterkere.
Jeg har lurt på om jeg skal blogge om dette, men jeg har jo skrevet om Andrea. Om jenta som levde i magen min, som var så levende og aktiv. Faktisk så aktiv at jeg lurte på om hun ville slite moren sin fullstendig ut når hun kom til verden. Men det vil hun aldri få sjansen til å gjøre. Hun vil aldri få sjansen til å gjøre noe som helst, og det eneste vi noen gang fikk lov til å gjøre for henne var å gi henne en grav. Derfor må jeg blogge om Andrea. For jeg kan jo ikke bare late som ingenting, late som hun aldri kom. Hun kom, men hun kom stille. Og da hadde hun allerede forlatt oss.
Så lurer vi bare på hvorfor. Hvorfor? Hvorfor stopper et lite hjerte å slå? Hvorfor dør et barn som enda ikke har startet livet, bare dager før det er ventet til verden? Hvorfor blir små engler tatt i fra oss når ondskap får vandre fritt? Hvorfor mistet vi vårt barn? Hvorfor må vi leve i sorg når vi skulle leve i lykke? Hvorfor? Noen sier at Vår Herre plukker de fineste blomstene først. Det trøster så lite.
Så kommer hvordan. Hvordan lever vi med tapet? Hvordan kan man noen gang bli ordentlig glad igjen? Hvordan skal man begynne å fungere normalt igjen? Hvordan godta at det fineste man vet er borte? Hvordan komme seg gjennom sorgens faser, denne følelsesmessige berg og dalbane man ufrivillig har blitt kastet inn i? Hvordan?
Andrea ble begravet på en solskinnsdag med noen få, men flotte mennesker til stede. Til min datter skrev jeg følgende:
Til Andrea, vår lille engel
”Med smerte skal du føde dine barn”, lød Guds ord til kvinnen etter at Adam og Eva hadde falt i synd. Med smerte fødte også jeg deg, mitt barn, og som de fleste andre fødsler kulminerte også denne i gråt. Min gråt. Din fars gråt. Vår felles gråt over din stillhet, Andrea.
Med hånden hvilende på ditt kinn kom du til denne verden, etter at du allerede hadde forlatt den. Det var som om du hadde lagt deg til å sove, for aldri å våkne mer. Som om du hadde utført din gjerning her på jord, og derfor fredelig og stille kunne forlate den.
Små engler vet at kjærlighet ikke er som brød eller vann. Det blir ikke mindre på hver jo flere som må dele den. Små engler som deg vet at kjærlighet utvider seg og blir større etter hvert som flere kommer til, og at den ikke forsvinner når menneskene som skapte den blir borte. Du kom inn i livene våre og skapte et hav av kjærlighet i vårt hjem. Nå sitter vi igjen, mamma og pappa som elsker deg, uten vår lille engel, men i et hjem fylt til randen av kjærlighet.
Takk for alt, og sov søtt kjæreste lille venn.
Mamma og pappa
Så leste presten det opp i begravelsen. Fordi jeg ville at alle skulle forstå hva vi føler, nemlig at uansett hvor vondt vi har det vil vi ikke tenke på opplevelsen som noe vondt. For Andrea skal ikke forbindes med noe vondt. Hun skal forbindes med kjærligheten hun skapte. Hun skal forbindes med alt det positive vi gjorde for oss selv mens vi ventet henne. Hvordan vi forbedret våre liv for å kunne ta i mot henne på best mulig måte.
Oppi alt det triste er vi glad vi har hverandre. Sammen gjør vi hverandre sterkere.
søndag 20. mars 2011
Dancing baby
Noen rapporterer at babyen i magen beveger på seg når den hører musikk, og kanskje til og med en viss type musikk. Fortvilelsen kan være stor når den lille helt klart fryder seg over Britney Spears eller Tone Damli Aaberge.
Jeg har ikke opplevd noe sånn. Derimot er det slik at hver gang jeg spiser sjokolade, eller andre søtsaker, så blir det liv og røre. (Nå er det for så vidt ofte liv å røre, en gang kjørte knøttet på fra klokken ti om kvelden til klokken to om natten, nonstop... ) Poenget er bare at det aldri slår feil med søtsaker. Da er det dancing baby for en stund.
Det får meg til å undres, indikerer livet i magen hva slags personlighet barnet får? Kanskje greit og ikke introdusere barnet for sukker før det fyller 4..., minst!!!
Jeg har ikke opplevd noe sånn. Derimot er det slik at hver gang jeg spiser sjokolade, eller andre søtsaker, så blir det liv og røre. (Nå er det for så vidt ofte liv å røre, en gang kjørte knøttet på fra klokken ti om kvelden til klokken to om natten, nonstop... ) Poenget er bare at det aldri slår feil med søtsaker. Da er det dancing baby for en stund.
Det får meg til å undres, indikerer livet i magen hva slags personlighet barnet får? Kanskje greit og ikke introdusere barnet for sukker før det fyller 4..., minst!!!
torsdag 17. mars 2011
Ventetid
Å vente er grusomt kjedelig. Jeg bruker for tiden all tid på å vente. Vente på baby, vente på å få kroppen og energien tilbake, vente på å kunne begynne å leve igjen. Ventetid suger. Rett og slett.
Jeg har kaster jevnlig mannen ut av soverommet. (Egentlig tror jeg han synes det er fint å få sove i fred han også). Problemet er at jeg ikke klarer all bråket han lager om natten. Jeg bør for øvrig nevne at jeg synes folk som puster i nærheten av meg bråker noe så infernalsk. I tillegg til alle vondter i bekkenet blir andre menneskers pustemønster litt for mye for meg om jeg skal klare å sove. Jeg våkner alltid tidlig om morgenen, men ettersom jeg ikke har annet å gjøre om dagen enn å vente, så gidder jeg aldri å stå opp klokken 6. Hva skal jeg liksom bedrive tiden min med på den tiden av døgnet? Så jeg leser. Helt til jeg blir trøtt, og så sover jeg videre. Presser meg opp trappen for å lage litt frokost sånn i tolv tiden på formiddagen.
Deretter stifter jeg bekjentskap med dårlig tv-serier på formiddagen. I tillegg til nettsurfing. Leser aviser, sjekker facebook og kjeder meg. Når man har mye tid å bruke på nett, blir nett veldig kjedelig. Ja nå tenker nok noen at jeg heller kunne bruke dagene til litt husarbeid og kanskje til å gå en tur. Men kroppen nekter. Det er akkurat derfor det er så innmari kjedelig å vente. Hadde jeg kunne fylt dagene med vasking og frisk luft hadde lønnet permisjon fra jobben vært riktig så kjekt.
Noen mener nok at jeg må være flink å bruke denne tiden til å slappe av, for når babyen kommer blir det litt av et slit. (Slik enkelte forespeiler det). Men herregud, da har man hvertfall noe å GJØRE....., denne ventingen, den gjør meg gal, gal sier jeg dere.
Så hvorfor blogger jeg ikke mer når jeg har så god tid foran datamaskinen? Jeg har jo ingenting å blogge om. Det skjer jo ingenting i livet akkurat nå, så da har jeg intet nytt å melde fra vestfronten. Det er en uke og tre dager igjen til terminen. Jeg innbiller meg at det er tre uker igjen å vente. De har en tendens til å kose seg der inne disse barna. Uten helt å forstå hvor mye det ville betydd for mor om de bare orket å komme ut litt tidligere. Jaja... Det er vel bare å smøre seg med tolmodighet. Og en fet bodylotion.
Jeg har kaster jevnlig mannen ut av soverommet. (Egentlig tror jeg han synes det er fint å få sove i fred han også). Problemet er at jeg ikke klarer all bråket han lager om natten. Jeg bør for øvrig nevne at jeg synes folk som puster i nærheten av meg bråker noe så infernalsk. I tillegg til alle vondter i bekkenet blir andre menneskers pustemønster litt for mye for meg om jeg skal klare å sove. Jeg våkner alltid tidlig om morgenen, men ettersom jeg ikke har annet å gjøre om dagen enn å vente, så gidder jeg aldri å stå opp klokken 6. Hva skal jeg liksom bedrive tiden min med på den tiden av døgnet? Så jeg leser. Helt til jeg blir trøtt, og så sover jeg videre. Presser meg opp trappen for å lage litt frokost sånn i tolv tiden på formiddagen.
Deretter stifter jeg bekjentskap med dårlig tv-serier på formiddagen. I tillegg til nettsurfing. Leser aviser, sjekker facebook og kjeder meg. Når man har mye tid å bruke på nett, blir nett veldig kjedelig. Ja nå tenker nok noen at jeg heller kunne bruke dagene til litt husarbeid og kanskje til å gå en tur. Men kroppen nekter. Det er akkurat derfor det er så innmari kjedelig å vente. Hadde jeg kunne fylt dagene med vasking og frisk luft hadde lønnet permisjon fra jobben vært riktig så kjekt.
Noen mener nok at jeg må være flink å bruke denne tiden til å slappe av, for når babyen kommer blir det litt av et slit. (Slik enkelte forespeiler det). Men herregud, da har man hvertfall noe å GJØRE....., denne ventingen, den gjør meg gal, gal sier jeg dere.
Så hvorfor blogger jeg ikke mer når jeg har så god tid foran datamaskinen? Jeg har jo ingenting å blogge om. Det skjer jo ingenting i livet akkurat nå, så da har jeg intet nytt å melde fra vestfronten. Det er en uke og tre dager igjen til terminen. Jeg innbiller meg at det er tre uker igjen å vente. De har en tendens til å kose seg der inne disse barna. Uten helt å forstå hvor mye det ville betydd for mor om de bare orket å komme ut litt tidligere. Jaja... Det er vel bare å smøre seg med tolmodighet. Og en fet bodylotion.
tirsdag 15. mars 2011
Tung dag, men en ny epoke står for tur...
Etter de to siste ukers hendelser i Hammerfest er jeg på mange måter litt redd for å poste dette innlegget. For jeg skal sørge litt, sørge over materielle ting, noe som i den store sammenhengen ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg tar likevel sjansen, men drister meg til å komme med en forklaring. Det er ikke ekte "sorg" jeg skal skildre, men mer følelsen av å ta farvel med en epoke. Og med minner, mange mange minner.
I dag var det overtakelse på leiligheten på Høyden. Takk til min fine familie som den siste tiden har hjulpet mye med tømming av loft og vasking av leilighet. Vi hadde ikke klart oss uten den hjelpen. Jeg kjørte opp alene, med tre nøkler og en overtakelsesprotokoll. Etterpå dro jeg. Det var jeg som dro. Jeg sa "hade" og gikk ut "min egen" dør som om jeg hadde vært på besøk. Vel vitende om at det var siste gang jeg gikk ut den døren. Døren jeg har gått inn og ut av siden 2002 en gang. De første årene bare på besøk. Etterhvert som samboer med eieren, deretter som leietaker av leiligheten, før jeg endelig fikk kjøpe den og gjøre den til "min egen". Der er vanvittig mange minner i veggene. Minner som har hengt ved som en del av meg, minner som har gjort hjemmet til et godt hjem. Et sted å trekke seg tilbake, et sted å jobbe, et sted å slappe av. Et sted for vinkvelder med venninner og koselig besøk. Et sted å være selvstendig. Min borg. Min trygge havn.
Nå har jeg jo kjøpt hus, så jeg går jo selvfølgelig en spennende tid i møte. Jeg vet også at jeg hadde vært ganske fortvilet om vi skulle bodd 3 (av og til 4) stykker i en toroms. Pluss katten da. Han trenger ikke eget soverom, men merkes godt likevel. Derfor er jeg jo glad for at en ny epoke starter. Men friheten og egoismen har jeg på mange måter måtte la være igjen på Høyden. Med frihet mener jeg mulighet til å jobbe så mye jeg vil, når jeg vil. Frihet til å dra hvor jeg vil når det måtte passe meg, se det jeg vil på tv og spille musikk når jeg vil uten hensyn til andre. Når man plutselig har familie må man faktisk ta en del hensyn. (Ikke missforstå, jeg klager ikke over dette, bare konstaterer at det er annerledes enn det bekymringsfrie singellivet).
Noen mennesker er som apekatter, slipper ikke en gren før de har fått tak i en ny. Er livredde for å være single og alene. Dette har jeg aldri forstått, jeg vil alltid være takknemlig for tiden jeg har vært alene. Jeg har blitt voksen, selvstendig og tøffere. I tillegg har jeg hatt det utrolig moro. Jeg er den rare apekatten som slapp en gren og vandret rundt på bakkenivå i over 4 år. (Det er sunt å gå sier ekspertene, jeg er enig.)
Til tross for alt dette. Det ER rart å si farvel med en bolig man har vært så glad i. Egentlig hadde jeg litt lyst å gråte en skvett da jeg kjørte derfra, men lot være ettersom jeg skulle ned til byen med overtakelsesprotokollen. Humøret var bare rart da jeg kom hjem, så det hele endte med at jeg sov et par timer på ettermiddagen for å komme meg. Så sitter jeg her da. Og tenker at det er greit med bare en husstand å betale på. Og når jeg bare blir litt tynnere, og får litt energi tilbake (og forhåpentligvis et snilt lite barn som lar mor styre litt med andre prosjekter enn bare bleieskift), så blir vel dette "mitt" hjem etterhvert også. Det skal skapes minner her. Forhåpentligvis mange mange gode minner. (Til nå ser det ut til å den delen går greit, vi har det veldig fint.)
I dag var det overtakelse på leiligheten på Høyden. Takk til min fine familie som den siste tiden har hjulpet mye med tømming av loft og vasking av leilighet. Vi hadde ikke klart oss uten den hjelpen. Jeg kjørte opp alene, med tre nøkler og en overtakelsesprotokoll. Etterpå dro jeg. Det var jeg som dro. Jeg sa "hade" og gikk ut "min egen" dør som om jeg hadde vært på besøk. Vel vitende om at det var siste gang jeg gikk ut den døren. Døren jeg har gått inn og ut av siden 2002 en gang. De første årene bare på besøk. Etterhvert som samboer med eieren, deretter som leietaker av leiligheten, før jeg endelig fikk kjøpe den og gjøre den til "min egen". Der er vanvittig mange minner i veggene. Minner som har hengt ved som en del av meg, minner som har gjort hjemmet til et godt hjem. Et sted å trekke seg tilbake, et sted å jobbe, et sted å slappe av. Et sted for vinkvelder med venninner og koselig besøk. Et sted å være selvstendig. Min borg. Min trygge havn.
Nå har jeg jo kjøpt hus, så jeg går jo selvfølgelig en spennende tid i møte. Jeg vet også at jeg hadde vært ganske fortvilet om vi skulle bodd 3 (av og til 4) stykker i en toroms. Pluss katten da. Han trenger ikke eget soverom, men merkes godt likevel. Derfor er jeg jo glad for at en ny epoke starter. Men friheten og egoismen har jeg på mange måter måtte la være igjen på Høyden. Med frihet mener jeg mulighet til å jobbe så mye jeg vil, når jeg vil. Frihet til å dra hvor jeg vil når det måtte passe meg, se det jeg vil på tv og spille musikk når jeg vil uten hensyn til andre. Når man plutselig har familie må man faktisk ta en del hensyn. (Ikke missforstå, jeg klager ikke over dette, bare konstaterer at det er annerledes enn det bekymringsfrie singellivet).
Noen mennesker er som apekatter, slipper ikke en gren før de har fått tak i en ny. Er livredde for å være single og alene. Dette har jeg aldri forstått, jeg vil alltid være takknemlig for tiden jeg har vært alene. Jeg har blitt voksen, selvstendig og tøffere. I tillegg har jeg hatt det utrolig moro. Jeg er den rare apekatten som slapp en gren og vandret rundt på bakkenivå i over 4 år. (Det er sunt å gå sier ekspertene, jeg er enig.)
Til tross for alt dette. Det ER rart å si farvel med en bolig man har vært så glad i. Egentlig hadde jeg litt lyst å gråte en skvett da jeg kjørte derfra, men lot være ettersom jeg skulle ned til byen med overtakelsesprotokollen. Humøret var bare rart da jeg kom hjem, så det hele endte med at jeg sov et par timer på ettermiddagen for å komme meg. Så sitter jeg her da. Og tenker at det er greit med bare en husstand å betale på. Og når jeg bare blir litt tynnere, og får litt energi tilbake (og forhåpentligvis et snilt lite barn som lar mor styre litt med andre prosjekter enn bare bleieskift), så blir vel dette "mitt" hjem etterhvert også. Det skal skapes minner her. Forhåpentligvis mange mange gode minner. (Til nå ser det ut til å den delen går greit, vi har det veldig fint.)
tirsdag 1. mars 2011
En dag...
En dag skal jeg pusse opp bloggen min...
Headingen er kjempestygg, og klappet sammen en eller annen gang i sommer, bare fordi forandring frydet.. Æsj, liker ikke lenger. Men har ikke bilder. Tar nemlig ikke bilder når jeg er tjukk. Har ikke tatt så mye bilder i det hele tatt, ikke av tynne ting heller. Sjerpings må til,... men når???
Har enda ikke pakket opp datakabelen fra Canon esken. Det sier noe, at det ikke er utstyret det står på, men innsatsen.
Og en dag skal jeg igjen begynne å skrive interessante, morsomme eller vakre innlegg. En dag... men ikke i dag. Til helgen kanskje. Men helgen er ikke bare burde burde.
Akkurat nå stresser jeg med dette loftet som jeg har skrevet om utallige ganger. Det loftet jeg en gang kjøpte, som var full av andres dritt ved overtakelsen. Nå må resten tømmes før neste overtakelse. Jeg regner med at jeg ikke slipper så lett unna at jeg bare kan la neste eier overta søpla. Mamma er heldigvis kjempeflink å vaske der oppe. Ikke på loftet, men leiligheta, som skal vaskes rundt før overtakelse.
Her hjemme skrur vi opp klesskap, lister gulvlister, og vasker klær som skal inn i det nye skapet. Det er nok av prosjekter. Litt for mange. Så da får headingen på bloggen vente. Selv om jeg ser hvor stygg den er hver gang jeg logger meg på. Vi lever i en verden hvor ikke alt er vakkert.
Headingen er kjempestygg, og klappet sammen en eller annen gang i sommer, bare fordi forandring frydet.. Æsj, liker ikke lenger. Men har ikke bilder. Tar nemlig ikke bilder når jeg er tjukk. Har ikke tatt så mye bilder i det hele tatt, ikke av tynne ting heller. Sjerpings må til,... men når???
Har enda ikke pakket opp datakabelen fra Canon esken. Det sier noe, at det ikke er utstyret det står på, men innsatsen.
Og en dag skal jeg igjen begynne å skrive interessante, morsomme eller vakre innlegg. En dag... men ikke i dag. Til helgen kanskje. Men helgen er ikke bare burde burde.
Akkurat nå stresser jeg med dette loftet som jeg har skrevet om utallige ganger. Det loftet jeg en gang kjøpte, som var full av andres dritt ved overtakelsen. Nå må resten tømmes før neste overtakelse. Jeg regner med at jeg ikke slipper så lett unna at jeg bare kan la neste eier overta søpla. Mamma er heldigvis kjempeflink å vaske der oppe. Ikke på loftet, men leiligheta, som skal vaskes rundt før overtakelse.
Her hjemme skrur vi opp klesskap, lister gulvlister, og vasker klær som skal inn i det nye skapet. Det er nok av prosjekter. Litt for mange. Så da får headingen på bloggen vente. Selv om jeg ser hvor stygg den er hver gang jeg logger meg på. Vi lever i en verden hvor ikke alt er vakkert.
søndag 27. februar 2011
Løype
Jeg er ikke kjempeinteressert i sport, liker bedre å utøve enn å se på, men i disse inaktive VM-tider kan jeg vel likevel komme med noen betraktninger. La meg først presisere, det er inaktive tider for meg, ikke for VM utøverne, noe som kommer helt klart fram på TV-sendingene hver dag.
I går vant Marit Bjørgen atter et velfortjent gull. Overraskelsen var vel Therese Johaugs bronsje. Så var det denne Kowalczyks sølv jeg ville kommentere litt. Personlig mener jeg et VM sølv er kjempestort, men man kan jo også forstå skuffelsen til de som jakter på gullet, når de ender opp som nummer to. Da kan jo velge å innse at man faktisk bare var nummer to, eller komme med lavpannede unnskyldninger, slik denne polske jenta gjentatte ganger har valgt å gjøre. Det startet vel med anklager om doping mot Bjørgens åpne og kontrollerte astma medisinering, denne gangen er det lille, søte Johaug som får gjennomgå. "Hun blokkerte meg", sier Kowalczyk. (legger ved lenke til artikkelen på slutten av innlegget.)
Nå er jo ikke jeg sportsutøver i eliteklassen, men om jeg skal erindre tilbake ca 20 år tilbake i tid, til tiden da jeg pleide å konkurrere i den lokale skicupen, og et og annet skirenn rundt omkring i kretsen. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noen lokal Bjørgen, tvert i mot, jeg var vel omtrent et hode mindre og 10 kg lettere enn alle mine gjevnaldrende konkurrenter. Jeg hadde nok ikke veldig mye styrke og var overhode ikke vant med å vinne, men de gangene man var ute i løypa i konkuranseøyemed var det alltid sånn at når man tok igjen noen, så måtte man gå forbi selv. Eventuelt kunne man rope "LØYPE", da ville muligens den som gikk forran flytte seg fra sporet, men ofte (spesielt i cupen), fikk man beskjed fra en eller annen forelder, som gikk rundt løypa med sin sinke av en pode, at ungen faktisk ikke hadde teknikk nok til å flytte seg fra løypa. Da var det bare å hoppe ut av løypa å gå forbi.
I dag er det helt annerledes. Når Kowalczyk kommer inn som nummer to synes hun det er helt greit å legge skylden på at bittelille Johaug skal ha blokkert henne (Det er litt som om at en Chihuahua skal ha blokkert en labrador). Jeg skulle vært enig om Johaug konstant hadde byttet spor og vinglet frem og tilbake, men ærlig talt Justyna, jeg ser du sier at dette er taktikken i langrenn, og at du ville gjort det samme om dere var to polske jenter, men vennligst ikke tilegn sunne norske sportsjenter de samme umoralske verdiene som du selv sitter inne med. Klarer du ikke gå forbi, så handler det vel helst om din egen kapsitet.
Selv kjenner jeg at solen har begynt å varme nå. Verandaen er tint og jeg ka gå ut på bare sokkelestene for å kjenne på det fine vinterværet. Jeg gleder meg til neste vinter/vår, da skal jeg spenne på meg skiene igjen, rase avgårde, og hører dere noen som kommer bak dere å roper "løype", så er det vel kanskje meg. :-)
For å lese Dagbladets artikkel om dette kan dere trykke her.
I går vant Marit Bjørgen atter et velfortjent gull. Overraskelsen var vel Therese Johaugs bronsje. Så var det denne Kowalczyks sølv jeg ville kommentere litt. Personlig mener jeg et VM sølv er kjempestort, men man kan jo også forstå skuffelsen til de som jakter på gullet, når de ender opp som nummer to. Da kan jo velge å innse at man faktisk bare var nummer to, eller komme med lavpannede unnskyldninger, slik denne polske jenta gjentatte ganger har valgt å gjøre. Det startet vel med anklager om doping mot Bjørgens åpne og kontrollerte astma medisinering, denne gangen er det lille, søte Johaug som får gjennomgå. "Hun blokkerte meg", sier Kowalczyk. (legger ved lenke til artikkelen på slutten av innlegget.)
Nå er jo ikke jeg sportsutøver i eliteklassen, men om jeg skal erindre tilbake ca 20 år tilbake i tid, til tiden da jeg pleide å konkurrere i den lokale skicupen, og et og annet skirenn rundt omkring i kretsen. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noen lokal Bjørgen, tvert i mot, jeg var vel omtrent et hode mindre og 10 kg lettere enn alle mine gjevnaldrende konkurrenter. Jeg hadde nok ikke veldig mye styrke og var overhode ikke vant med å vinne, men de gangene man var ute i løypa i konkuranseøyemed var det alltid sånn at når man tok igjen noen, så måtte man gå forbi selv. Eventuelt kunne man rope "LØYPE", da ville muligens den som gikk forran flytte seg fra sporet, men ofte (spesielt i cupen), fikk man beskjed fra en eller annen forelder, som gikk rundt løypa med sin sinke av en pode, at ungen faktisk ikke hadde teknikk nok til å flytte seg fra løypa. Da var det bare å hoppe ut av løypa å gå forbi.
I dag er det helt annerledes. Når Kowalczyk kommer inn som nummer to synes hun det er helt greit å legge skylden på at bittelille Johaug skal ha blokkert henne (Det er litt som om at en Chihuahua skal ha blokkert en labrador). Jeg skulle vært enig om Johaug konstant hadde byttet spor og vinglet frem og tilbake, men ærlig talt Justyna, jeg ser du sier at dette er taktikken i langrenn, og at du ville gjort det samme om dere var to polske jenter, men vennligst ikke tilegn sunne norske sportsjenter de samme umoralske verdiene som du selv sitter inne med. Klarer du ikke gå forbi, så handler det vel helst om din egen kapsitet.
Selv kjenner jeg at solen har begynt å varme nå. Verandaen er tint og jeg ka gå ut på bare sokkelestene for å kjenne på det fine vinterværet. Jeg gleder meg til neste vinter/vår, da skal jeg spenne på meg skiene igjen, rase avgårde, og hører dere noen som kommer bak dere å roper "løype", så er det vel kanskje meg. :-)
For å lese Dagbladets artikkel om dette kan dere trykke her.
lørdag 12. februar 2011
Familieliv
Guttene i huset har i kveld benket seg foran den stasjonære PC'n for litt gaming. (Det er vistnok det man kaller det når man spiller dataspill). Selv katta har gått inn til gutta, han liker nemlig bedre å gjøre gutteting enn å gjøre jenteting, altså det jeg gjør her ute i stuen, som jeg har helt for meg selv en stakket stund. Så hva gjør jeg da?, jo jeg velger tv-kanal, blogger for første gang på nesten en måned, ser litt på kulemagen som lever sitt eget liv (som om en liten person er på en kjempelang telttur der inne). Gleder meg veldig til den teltturen er over. Middagen er nettopp inntatt, og jeg er kvalm som vanlig. Ikke fordi det var noe galt med maten, tvert i mot, men fordi jeg alltid blir dårlig etter et måltid. Alttid. Det har pågått i 34 uker nå, og jeg er lei, kjempe lei. Det-finnes-ikke-ord lei.
I kveld blir det vel Melodi Grand Prix på tv. I går var det Det Store Korslaget. Det mangler ikke på familieunderholdnende sangkonkurranser på tv om dagen. Personlig ville jeg ikke funnet på å bruke helgen min til noe sånn i det hele tatt, jeg som ikke ser X-faktor en gang. Men noen liker familieunderholdning, så da må man bare pine seg gjennom det. Hadde jeg vært soldat i krig, og blitt tatt til fange av motstanderne, hadde jeg nok røpet alt jeg bare kunne røpe om jeg ble satt foran en TV mens Korslaget var på. Jeg gikk til og med så langt som å skrive på facern at min ide av helvete ville være å bli lenket fast foran en tv mens Korslaget ble spilt av, med noen gamle episoder av Da Capo i pausene. Samtidig som man måtte spise blodpølse med sylteagurk og Thousand Island dressing. (Min venninne brakte i samme slengen opp levergryta vi måtte lage på heimkunnskapen på ungdommskolen. Jeg husker den ikke så godt, men kan tenke meg den er en del av hennes personlige helvete.) I ettertid kom jeg også på at jeg mest sansynlig ville fått en Manchester United supporter ved siden av meg, som snakket non-stop om favorittlaget sitt. (Det er mulig det er fanden selv jeg tenker på her... ) Poenget er: vi har alle våre personlige formeninger om hva som utgjør en avslappende og koselig helg. Altså det som gjør at vi virkelig gleder oss til helg. Og når man er voksen, og plutselig ikke lenger bor alene (les: plutselig ikke kan være kjempesær og kjempeegoististisk lenger), så må man gi opp en del vaner uten å klage. (DA er det godt man har bloggen, hurra for den). Det er litt sånn gi og ta greie, man må jo gi litt for å få noe igjen selv. Hva liker jeg å gjøre helgen? Trimme, høre på spansk musikk, lese, slappe av i stillhet, se rolige interesante tv-program. Litt sånne ting som er vanskelig å få menn og barn til å synes er ok. Regner med det blir bedre den dagen en kropp blir til to, energien kommer tilbake og mor kan ta seg en tur ut på trimtur.
Så hva ville jeg gjort i kveld om jeg ikke hadde sett ut som en overhevet bolledeig? Jeg ville vært i 50-års lag hos en god kollega. Hurra for Anders! Det er utrolig synd jeg ikke kunne være med å feire i dag.
Det jeg egentlig sitter her å tenker på er egentlig hvor annerledes familieliv er i forhold til singelliv. Og vet dere, det kan være vanskelig å venne seg til, rett og slett fordi man som singel kan være så innmari egosentrisk og selvopptatt. Jeg jobbet mye (savner faktisk å klare å jobbe), brukte pengene jeg tjente på de tingene jeg hadde lyst på, og alt jeg eide hadde jeg kjøpt selv. (Det er utrolig tilfredstillende å bygge seg et hjem, og et liv, basert på det du har jobbet for selv, og ikke på det du har stjålet fra andre...., sistnevnte kan ikk føles noe særlig, om man da ikke viser seg å være verdens mest uempatiske menneske da.) Straks man blir flere må man dele avgjørelsene med flere, vise hensyn til flere, og ikke minst begynne å bytte ut ting. Singelbula mi ble for eksempel byttet ut med en enebolig, og vi har sett litt på stasjonsvogn. Samtidig gråter hjertet mitt av tanken på å kvitte meg med min lille franske sorte (peugeoten da vel og merke), for en stasjonsvogn. 207'en passer jo til alle mine antrekk, og matcher alle mine sko... (eller noe sånn), dessuten kler en liten bil en liten jente. Må jeg virkelig begynne å kjøre stajonsvogn? Jeg føler liksom litt at jeg er på tur til å bli utslettet, derfor har vi sett ut en liten barnevogn, som gjør det mulig for mor å kjøre hjertebarnet av en bil enda litt lengre.
Sånn bare for å avslutte, jeg klager ikke over tingenes tilstand, bare konstaterer at endringene noen ganger kan være vanskelige. Når det er sagt blir man vant til alt det nye, og gleder seg over det også. Man gleder seg veldig. For eksempel gleder jeg meg til å ha en bedre veranda når dagene blir varmere, til å grille i hagen og til å kunne begynne å trene igjen om noen måneder. Jeg gleder meg over at vi har massevis av ved i garasjen, og kan fyre i peisen på kalde dager. At jeg ikke lenger har vaskemaskin på badet, at selv kattepusen ser ut til å trives i huset, at vi har soverom nok til alle, at vi kan få plass til en fryseboks/skap(har for øvrig sett et på elkjøp som jeg ønsker meg), og at vi nå har plass til et spisebord som flere enn to mennesker kan sitte ved. Jeg gleder meg også stort over at jeg ikke trenger å gjøre alle mannetingene selv lenger, og at jeg har noen å snakke med om kvelden før jeg sovner. Ikke minst gleder jeg meg over at jeg nå bor nært skiløypene, gjett at de skal tas i bruk når jeg bare blir tynnere igjen. Som sagt, myyye å glede seg over, selv om formen for øyeblikket er på bunn, energien helt fraværende, og humøret av og til deretter. Det er grunnen til at det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg for tiden. Jeg har rett og slett ikke ork til noe som helst, ikke en gang blogging. :-)
I kveld blir det vel Melodi Grand Prix på tv. I går var det Det Store Korslaget. Det mangler ikke på familieunderholdnende sangkonkurranser på tv om dagen. Personlig ville jeg ikke funnet på å bruke helgen min til noe sånn i det hele tatt, jeg som ikke ser X-faktor en gang. Men noen liker familieunderholdning, så da må man bare pine seg gjennom det. Hadde jeg vært soldat i krig, og blitt tatt til fange av motstanderne, hadde jeg nok røpet alt jeg bare kunne røpe om jeg ble satt foran en TV mens Korslaget var på. Jeg gikk til og med så langt som å skrive på facern at min ide av helvete ville være å bli lenket fast foran en tv mens Korslaget ble spilt av, med noen gamle episoder av Da Capo i pausene. Samtidig som man måtte spise blodpølse med sylteagurk og Thousand Island dressing. (Min venninne brakte i samme slengen opp levergryta vi måtte lage på heimkunnskapen på ungdommskolen. Jeg husker den ikke så godt, men kan tenke meg den er en del av hennes personlige helvete.) I ettertid kom jeg også på at jeg mest sansynlig ville fått en Manchester United supporter ved siden av meg, som snakket non-stop om favorittlaget sitt. (Det er mulig det er fanden selv jeg tenker på her... ) Poenget er: vi har alle våre personlige formeninger om hva som utgjør en avslappende og koselig helg. Altså det som gjør at vi virkelig gleder oss til helg. Og når man er voksen, og plutselig ikke lenger bor alene (les: plutselig ikke kan være kjempesær og kjempeegoististisk lenger), så må man gi opp en del vaner uten å klage. (DA er det godt man har bloggen, hurra for den). Det er litt sånn gi og ta greie, man må jo gi litt for å få noe igjen selv. Hva liker jeg å gjøre helgen? Trimme, høre på spansk musikk, lese, slappe av i stillhet, se rolige interesante tv-program. Litt sånne ting som er vanskelig å få menn og barn til å synes er ok. Regner med det blir bedre den dagen en kropp blir til to, energien kommer tilbake og mor kan ta seg en tur ut på trimtur.
Så hva ville jeg gjort i kveld om jeg ikke hadde sett ut som en overhevet bolledeig? Jeg ville vært i 50-års lag hos en god kollega. Hurra for Anders! Det er utrolig synd jeg ikke kunne være med å feire i dag.
Det jeg egentlig sitter her å tenker på er egentlig hvor annerledes familieliv er i forhold til singelliv. Og vet dere, det kan være vanskelig å venne seg til, rett og slett fordi man som singel kan være så innmari egosentrisk og selvopptatt. Jeg jobbet mye (savner faktisk å klare å jobbe), brukte pengene jeg tjente på de tingene jeg hadde lyst på, og alt jeg eide hadde jeg kjøpt selv. (Det er utrolig tilfredstillende å bygge seg et hjem, og et liv, basert på det du har jobbet for selv, og ikke på det du har stjålet fra andre...., sistnevnte kan ikk føles noe særlig, om man da ikke viser seg å være verdens mest uempatiske menneske da.) Straks man blir flere må man dele avgjørelsene med flere, vise hensyn til flere, og ikke minst begynne å bytte ut ting. Singelbula mi ble for eksempel byttet ut med en enebolig, og vi har sett litt på stasjonsvogn. Samtidig gråter hjertet mitt av tanken på å kvitte meg med min lille franske sorte (peugeoten da vel og merke), for en stasjonsvogn. 207'en passer jo til alle mine antrekk, og matcher alle mine sko... (eller noe sånn), dessuten kler en liten bil en liten jente. Må jeg virkelig begynne å kjøre stajonsvogn? Jeg føler liksom litt at jeg er på tur til å bli utslettet, derfor har vi sett ut en liten barnevogn, som gjør det mulig for mor å kjøre hjertebarnet av en bil enda litt lengre.
Sånn bare for å avslutte, jeg klager ikke over tingenes tilstand, bare konstaterer at endringene noen ganger kan være vanskelige. Når det er sagt blir man vant til alt det nye, og gleder seg over det også. Man gleder seg veldig. For eksempel gleder jeg meg til å ha en bedre veranda når dagene blir varmere, til å grille i hagen og til å kunne begynne å trene igjen om noen måneder. Jeg gleder meg over at vi har massevis av ved i garasjen, og kan fyre i peisen på kalde dager. At jeg ikke lenger har vaskemaskin på badet, at selv kattepusen ser ut til å trives i huset, at vi har soverom nok til alle, at vi kan få plass til en fryseboks/skap(har for øvrig sett et på elkjøp som jeg ønsker meg), og at vi nå har plass til et spisebord som flere enn to mennesker kan sitte ved. Jeg gleder meg også stort over at jeg ikke trenger å gjøre alle mannetingene selv lenger, og at jeg har noen å snakke med om kvelden før jeg sovner. Ikke minst gleder jeg meg over at jeg nå bor nært skiløypene, gjett at de skal tas i bruk når jeg bare blir tynnere igjen. Som sagt, myyye å glede seg over, selv om formen for øyeblikket er på bunn, energien helt fraværende, og humøret av og til deretter. Det er grunnen til at det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg for tiden. Jeg har rett og slett ikke ork til noe som helst, ikke en gang blogging. :-)
søndag 16. januar 2011
Så mange valg
Har så veldig mange valg å ta for tiden. Det er ikke lett å ha hodet på plass når jeg nå bør begynne å bli enig med meg selv.
- Hvilket gulv skal legges i huset... (handler ikke bare om hva man vil ha, men hva de kan få tak i fort)
- Når får jeg råd til å bygge på kjøkkenet? vi skulle gjerne hatt flere kjøkkenskap, noe det absoultt er plass til. Men føler at vi ikke helt har penger til det ennå. Saken er at kjøkkenet er fra IKEA, og skal man bestille bør man vente til man har mye å bestille, frakten er jo dyr. (ikke om du skal ha hele kjøkkenet, men her er jo bare snakk om noen ekstra skap.)
- Bareromsinnredning en bør byttes. Ikke for at den ikke er fin, men fordi den er ALTFOR liten. Får jo ikke plass til håndklær på badet da. (må vel også vente til jeg har spart opp midler)
- Hvilken farge skal vi male barnerommet? Nå er det lyseblått, ugunstig om det blir ei jente. Joda, er klar over at det går ann, og at man kanskje ikke skal presse barna inn i rosa og lyseblå kjønnsroller, men det må da gå ann å velge noe nøytralt.
- Barnevogn? Å finne ut hvilken barnevogn man skal ha er et skikkelig ork egentlig. Har lest meg lei på barnevognbrosjyrer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)