"Det går helt fint for meg å ha slike ting hjemme, jeg bare fyller litt i en skål, spiser skålen og gjemmer resten til en annen gang." Jeg syntes selv jeg hørtes svært overbevisende ut. Jeg hadde solgt meg selv inn som den reneste sunnhetsgudinne da jeg traff Handymannen. Jeg hadde forklart hvordan jeg fortrekker å gå turer, framfor å ligge å gnage på potetgull og gurgle cola foran TV'n kveld etter kveld. "Så når du har spist skålen, ligger potetgullet igjen på bordet da?," spurte Handymannen, men noe jeg bare kan karakterisere som et mobbende glis om munnen. Hva faen, syntes han dette var noe å spøke med?, kunne han heller ikke gjøre seg litt nyttig og hjelpe meg å bære alle potetgullposene og colaflaskene jeg hadde kjørt ens ærend til Rema for å kjøpe. Fordi jeg våkna etter en lur på sofen og bare måtte ha det. "Jeg skal passe på at det ikke blir for ofte", sa han deretter, etter at jeg tok meg selv i begå min egen kardinalsynd. "Se på meg", sa jeg da vi sto i kassakø, " her står jeg med armene fulle av potetgullposer, se hva jeg har blitt." Så sa jeg meg enig i at det var fint om han passet på. Stemmen var tynn og skamfull.
"Jeg vet", sa jeg da jeg satte meg i bilen, " i morgen kan jeg jo trimme to ganger." Jeg var direkte fornøyd med løsningen på problemet. Det er jeg enda, selv om jeg har lært meg at det er forskjell på det man sier og det man gjør. Foreløbig lever jeg i troen på at jeg skal trimme to ganger i morgen, så nå skal jeg rett og slett kose meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar