Natt til lørdag sov jeg egentlig tungt, men sov jeg godt? Det var noe med drømmen min, som forfulge meg hele natten. Jeg drømte nemlig at jeg ble diagnostisert med tidlig alzheimers. Sykdommen var enda på et tidlig stadium, og det verste med det var at jeg var smertelig klar over at jeg kom til å svinne hen sakte men sikkert 30 år gammel og allerede glemsk. Mine foreldre bygde om huset slik at jeg kunne ha en liten leilighet der, på den måten kunne de følge med meg etterhvert som sykdommen utviklet seg. Så våknet jeg og var lettet over at det hele var en drøm.
Problemet var bare at da jeg sovnet igjen drømte jeg videre på akkurat samme drømmen. Joda, jeg innser at det kan høres unektelig komisk ut. Det er liksom noe tragikomisk over å være relativt nyutdannet, så skal man liksom glemme alt igjen. For ikke snakke om å måtte flytte hjem til mor og far. Samtidig skal man ikke glemme at alzheimers faktisk er en ganske lumsk sykdom som faktisk kan ramme unge mennesker også. Nå er det vel ikke kjempevanlig at man får det som 30 åring, men jeg har fått ny respekt for mennesker som får slike diagnoser. Det at man skal leve videre, men sakte men sikkert vil mentalt forsvinne fra verden kan ikke være verdens beste beskjed å få.
Kanskje på tide å takke for hver dag man har helsen i behold.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar