Nuvsvåg Open

Som det forige innlegget viser så tok jeg meg altså en helgetur til hytta i Nuvsvåg i påsken. Lørdagen var en innholdsrik dag med både skitur, som kulminerte i hoppkonkurransen Nuvsvåg Open, en liten tur på loppemarked, nisesafari og en tur på bygdas lokale pub Tante Bettys. Og nei, det er ikke min tante.

Jeg var i den heldige posisjon at jeg i ren Guri Forstervold stil dekket den lille, uoffisielle hoppkonkuransen som ble sparket i gang under lørdagens skitur. Her følger et lite knippe foto fra konkurransen.

Her er initiativtaker og hoppgründeren Kjetil selv på tur over hoppkanten. Det må vel nevnes at han vant klassen for best stil, spesielt da han var den eneste som var i nærheten av å klare å stå ved landingen. Det ble etterhvert litt uklart hva som var vinnerkriteriene i konkurransen. Var det å hoppe lengst, høyest eller å lage størst rompegrop i nedslagsfeltet.

Likefør landing og fin i stilen. Litt mye flaksing med armene, men det verserte diverse rykter om at dette var retro. Landingen ble nesten perfekt, helt til skiene traff det enorme krateret av ei rompegrop i snøen etter alle deltakerne som ble litt baktung ved landingen. Enkelte deltakere hadde flere knall og fall enn andre, men på undelig vis klarte de likevel å holde beste og verste stil innad i familien. følg bare med på de neste bildene.

Odd Magne øverst i rød bukse og Lars under i et fantastisk hopp. Lars hadde om mulig dagens verste stil, og er broren til Kjetil, med dagens beste. Man kan vel si at skihopp krever litt kunnskap om hvor man skal legge vekten i svevet. For langt fram er ikke nødvendigvis bra i et kort hopp, for langt bak er helt klart heller ikke en suksess. Det som i all hovedsak ER viktig er derimot å treffe hoppet.

Også i Nuvsvågkollen ble prøveomgangen kuppet av guttene. Kanskje ikke så rart, for da Nuvsvågs egen Anette Sagen (AKA Ina) skulle ta av klarte hun å falle FØR selve hoppet. Etterhvert kom hun seg heldigvis stående ned til hoppkanten, deretter gikk det på baken i unnarennet. Ingenting å si på nedslaget til denne jenta, spesielt ikke om rygglandinger var en del av planen.

Dette kan jo selvfølgelig minne litt om V-stilen, bare synd det kom ETTER nedslaget. Men så er det jo noen som sier at det er bedre sent enn aldri. Det var en del andre forsøk på både V-stil og andre stiler.

Det siste hoppet her kan vel strengt tatt karakteriseres som en omvendt V-stil. Her utføres det av Roar, som helt klart vant klassen for luftigste svev. Videre følger et knippe av dem.

Ikke verst synes jeg. Har mange flotte bilder, men det blir litt mye å poste alle på bloggen her. Nå er påskeferien over for i år, i morgen er det tilbake til hverdagen igjen. Kanskje likegreit at første arbeidsuke bare består av 4 dager.

Vel overstått påske alle sammen!

Nuvsvåg

Jeg kom kjørende inn i bygda klokken kvart over ni på morgenen torsdag i forrige uke. Bilens temperaturmåler viste 20 grader, solen skinte og naturen viste seg fra sin beste side. I det jeg ankom bygda svingte jeg inn i en lang fjord, omringet av mektige fjell, høye nok til å huse både sneflekker og en isbree. Kontrastene mellom det grønnkledde sommerlandskapet nede ved havet og de hvitkledde toppene gav meg følelsen av å kjøre rett inn i et postkort, og jeg følte meg privilegert over at mine foreldre har hytte i en liten bygd hvis bilder kunne markedsført regionen på en bemerkelsverdig måte.
Så er det noe med ferie på hytta med foreldrene. I helgen sov jeg i køyeseng sammen med søsteren min. Jeg sov nede og hun oppe. Det var bare for at hun skulle slippe å plages med katten min som i løpet av natten av og til kommer inn og hopper litt på meg. Sengetøyet mitt er en salig blanding, på dynetrekket er det et stort bilde av Ole Brum, mens putevaret er av merkevaren Sesam Stasjon. Søster hadde South Park sengetøy. Søster er 24 år, jeg er 29, vi er begge single og barnløse, ingen av oss synes det er spesielt dumt. Likevel tar jeg meg selv i å lure litt på om det snart er på tide å bli voksen, hva nå enn det måtte innebære. Ikke vet jeg.
Bortsett fra å spise, spise, spise og spise, har jeg også fått noen fine turer. et par lange langs veien, en på lausfjellet og en til tredjevannet. Jaja, jeg vet at fjellene er mektige og mulighetene for fantastiske toppturer er sterkt tilstedeværende, men jeg er faktisk ikke en topptur jente. Lausfjellet holder i massevis for meg. Jeg er vel ikke den som tråkker opp stien til Tyven heller hver vår hjemme i Hammerfest. Bakker er ikke kos i mine øyne.
Ina kom utover i helgen og hadde med seg helt ny fiskestang. En hel tusenlapp hadde hun visst lagt ut for stangen, som fikk jomfruturen sin nettopp oppe i Jomfrudalen. Den første fisken hun dro i land var så liten at den fikk lov til å leve videre mot et løfte om å spise seg stor og fet. Den andre derimot, var stor og fet. Da fisken lå på land var vi i utgangspunktet usikker på hva vi egentlig skulle gjøre med den. Jeg hadde hørt at man kunne kutte strupen på den, og forslaget ble godt motatt av Ina som så en anledning til å bruke finnkniven hun hadde hengende i beltet. Den skarpe kniven skar omhyggelig over halsen på den flotte fisken, men som jenter flest har vi aversjoner mot blod og gørr, derfor ville min fiskeelskende lillesøster vaske fisken før hun puttet den i posen. Hun hoppet ned i vannkanten med den livløse fisken i hånden og dyppet den ned i vannet. Det var da det fatale skjedde. Den døde fisken svømte avgårde med avkuttet strupe. Søster sto igjen og følte seg som verdens største kløne, hun hadde til og med snakket om hvor godt den skulle smake.