Sånn ultralydgreier.

Og det var slett ikke som jeg hadde forestilt meg på forhånd. Mest av alt var jeg redd for at jeg ikke skulle være i stand til å finne barnet på skjermen. Jeg så for meg at barnets far og jordmoren skulle sitte å le og kose seg mens de diskuterte den grå skjermen, mens jeg ikke med min beste vilje klarte å se noe som helst. Eller at jeg misforsto både opp og ned og bak og fram. Kanksje ville jeg tro at rompa var hodet, og hvem vil vel fortelle det til sitt barn senere i livet. Første gang jeg så deg trodde jeg rompa di var hodet ditt. Det er kanskje ikke alt man bør fortelle sine barn, når jeg tenker meg om.

Jordmor startet med å spørre meg mange spørsmål. Medfødte missdannelser i familien? Nei. Røyking før eller under svangerskap.Nei. Alkohol? Nei. Narkotika? Aldri. I grunnen føltes det ut som om jeg deltok på en quiz og jeg svarte rett på alle spørsmål. De kunne kobla meg til en løgndetektortest, og jeg ville framdeles ha rett. Kjenner du liv? Nei. Oooops, det var kanskje ikke rett svar. Eller? Jeg ble frykelig usikker, og lurte på hvor mange poeng jeg hadde tapt på det. (Senere fant vi for øvrig en anatomisk begrunnelse for at jeg ikke kjenner noe enda, yes, jeg fikk poengene tilbake)

Så til skjermen. Jeg hadde ikke behøvd å frykte noe, jeg klarte helt tydelig å skille hva som var hva. Til og med fingre kunne telles. Merkelige greier dette apparatet som de klager sånn på i avisen, tenkte jeg da. Men hva i all verden vet vel jeg om denne sort teknologi? Jeg var mest lettet over at ungen ikke viste fram langfingeren. Det hadde jeg også sett for meg på forhånd. At den sendte fotografen en up-yours. Disse lærer ungene, ville sikkert de andre to i rommet tenkt da, de er alltid de mest uoppdragne. Ellers fikk vi være vitne til en turnoppvisning uten sidestykke. Jordmor ba oss om ikke å gå hjem å male alt rosa, og da tenkte jeg at det finnes da gutter som også liker rosa. Men jeg sa ingenting. Jeg bare nikket og sa at det skulle vi ikke gjøre. I mitt møte med helsevesenet pleier jeg stort sett å svare det jeg tror er riktig å svare. Det korrespondere ikke nødvendigvis med det jeg tenker. Så maler vi ikke rosa, men hvertfall ikke blått, for vi så ikke noe som kunne minne om utovertiss. Så da får det bli ku-fio-lilla. (det er ikke nødvendigvis en farge, heller noe man bare sier når man er ubestemt angående farger).

Etterpå fikk vi en ramse med 5 passbilder. Hadde vi ikke bodd i et land som er så grunnleggende redd for privatskoler kunne vi allerede nå begynt prosessen med å søke henne (?) inn på de beste skolene. Skolebevis hadde ligget klart ved ankomsten til livet. Men så vet vi jo at vi må ta til takke med offentlig skolegang, så da limer vi det heller inn i et album. Og da snakker jeg faktisk ikke facebookalbum, for dit kommer de ikke. Snakk om å eksponeres på nett allerede før sin fødsel. Stakkars små barn. Så!