Mitt kjøkkenbord

Kjøkkenbordet mitt er ikke spesielt nytt. Jeg har ikke eksakt informasjon på hvor gammelt det er, men det er et slikt et spraglete lysegrått respateksbord med rørben. Noen vil sikkert tro at jeg har det av mangel på noen bedre, eller av dårlig råd. Jeg var faktisk ute etter et slikt bord, og fant det ved en tilfeldighet. Det måtte litt mer leting til for å få all tilbehøret på plass, dvs passende stoler og krakker. Det kostet litt også, mest svette og men også et par hundringser i norsk valuta. Alt i alt var det en billig affære å skaffe meg bespisningsmøblement.

Kjøkkenbordet mitt bringer meg likevel gleder av dimensjoner, ikke bare gleder, men også påfyll. Når vi snakker påfyll handler det om så mangt. Mat, kunnskap og energi. Det ligger til enhver tid en stabel med bøker på bordet. Jeg er dessverre ikke i den heldige posisjonen at jeg har eget arbeidsrom, noe jeg forøvrig har ønsket meg lenge, noe som resulterer i at kjøkkenbordet i perioder fungerer som arbeidsstasjon. Kjøkkenbenken blir behørlig brukt som arkiv på best mulig måte. Det er overhode ikke optimalt, men det fungerer. Dermed sitter jeg ved respateksbordet mitt og suger til meg kunnskap både sent og tidlig.

Denne helgen har jeg ryddet bøkene vekk en stakket stund til fordel for mat. Det er sjelden jeg sitter ved kjøkkenbordet og spiser, rett og slett fordi det er mer spennende å få med seg nyhetene på tv når man spiser alene, enn å titte ut vinduet på alle bilene som kjører forbi nede på veien. Av og til sitter kattepusen på andre siden av bordet og ser på meg i det jeg fortærer måltidet. Da er det greit å sitte ved kjøkkenbordet, vi har til tider en merkelig symbiose for dyr og menneske, men det bryr vi oss lite om. Selv om den verbale kommunikasjonen er temmelig enveiskjørt gir det likevel påfyll i sjelen å se det nydelige pelsdyret som bevisst ønsker å være sammen med matmoren sin.

Det er det som er det fine ved bordet. Det er ingen som sitter på andre siden av meg uten å ville det selv. Det betyr at uansett hvem det er, så tilfører de noe, som regel i form av toveis verbal kommunikasjon. Jeg tror det var kronprins Haakon som først gikk ut å snakket offentlig om den gode samtalen. Den som tilfører energi, som gir mening, glede og følelsen av å bli både sett og hørt som menneske. Jeg innser at jeg er klissete dyp akkurat nå, men jeg har et poeng med det. Moralen i historien er rett og slett at lykke ikke kan kjøpes for penger. Jeg har et gammelt billig kjøkkenbord, men det er jo ikke prisen eller utseende på møblene rundt deg som gjør deg lykkelig. Samtidig vil jeg presisere at dette ikke er et klisjefylt innlegg hvor jeg kommer med flåsete utsagn om at med rette selskapet kunne man til og med vært lykkelig i en pappeske under en bro. Jeg mener heller at så lenge man har det man trenger, så er det menneskene og omstendighetene i livet ditt som gir påfyll og lykke. Ikke det faktum at kjøkkenbordet ditt kostet mer en naboens.

Å lukke dører

Av og til lukker jeg dører stille igjen. Det handler ikke bare om ikke å forstyrre den som sitter igjen bak døren, det kommer som oftest mest av min egen feighet. Det er lettere å forlate noen som ikke vet at du forlater dem, og når man stille lukker døren, uten at de merker at man drar, så slipper man også ubehagelig spørsmål om hvorfor man drar og hvor man har tenkt seg videre.


Det hender at jeg lar døren stå igjen på gløtt, fordi alt rundt meg er så skjørt at det ikke tåler en eneste lyd, og fordi jeg selv er redd for det som befinner seg utfor døren. Man søker gjerne en trygghet i å kunne se seg litt omkring, for deretter å vende ubemerket tilbake til det man kjenner best, uten spørsmål om hvor man har vært. Døren sto på gløtt, ingen merket at jeg var borte.

I løpet av det siste året har jeg lukket mange dører som jeg lenge har hatt stående på gløtt. Den første lukket jeg ikke stille, jeg formelig slamret den igjen. Så lukket jeg den opp atter en gang, kun for å laget et nummer av neste slammer. Heldigvis er det noen ganger slik at personen på andre siden av døren forholder seg rolig, og lar deg slamre til du er utmattet og ferdig. Til døren ikke lenger tiltaler deg, til verden utenfor ikke lenger virker riktig så skremmende.

Den andre døren, derimot, lukket seg plutselig. Jeg skulle bare utenfor en tur for og myse litt, se litt på verden og beundre utsikten. Jeg glemte at døren hadde smekklås. Jeg hørte klikket bak meg, men merkelig nok ble jeg verken fortvilet eller redd, jeg innså at døren hadde vært på gløtt så lenge at jeg hadde blitt vant til verden på utsiden. På mange måter ble jeg glad. Jeg kunne bare gå, uten å forklare meg for noen. Som en fange i et fengsel hvor alle vakter plutselig bare var forduftet og låser ikke lenger eksisterte. Den tredje døren er jeg enda litt usikker på, men jeg tror jeg lukket den forsiktig i dag. Det hender jo at dører sklir opp igjen når man lukker dem stille og lett. Men magefølelsen sier meg at jeg lukket den. Uten et ord.

Så da befinner jeg meg i ingenmannsland atter en gang. Jeg er merkelig nok aldri redd lenger når jeg er her ute. Det er nemlig slik at når en dør lukkes åpnes en annen. Personlig synes jeg det er viktig å se seg godt om, og ikke bare løpe inn den døren som ser mest forlokkende ut. Det er ikke sikkert det er like innholdsrikt på innsiden, og det er tross alt det som teller. På mange måter har jeg sett meg ut døren jeg tror jeg vil prøve. Noen vil sikkert synes jeg er smågal, andre vil synes det er smart av meg å velge akkurat den døren. Alle mennesker vil ha formeninger om hvilke dør som er best for meg, men i all hemmelighet liker jeg å snike meg litt rundt om natten for å titte inn vinduer. Jeg vil nemlig være sikker på at når jeg endelig velger en dør, så kan jeg leve med hva jeg finner der inne.

Akkurat nå vakler jeg litt. Jeg har sett meg ut en dør, men er usikker på om jeg tør åpne den. Derfor fintrør jeg litt på fortauet utfor. For jeg skal være sikker på at det er dit jeg vil, og når jeg er sikker skal jeg ikke lure meg inn stille og forsiktig, jeg skal rive opp døren med et brak og rope "JEG ER HJEMME".

Å kjøpe bruktbil

Se for deg at du skal kjøpe bruktbil. Du vil vel helst ha en helt ny en, men pengboka tillater ikke en helt ny en, så du scanner finn.no for å finne det beste tilbudet. Du har penger nok til å finne en bil registrert etter 2000, kanskje til og med etter 2004 dersom du kommer over et godt tilbud. Det gjelder bare å finne det gode tilbudet. Det er derfor man bruker funksjonen avansert søk, og plotter inn i hytt og pine, søker og søker, og ender opp med forskjellige resultater hver gang. La oss si at du i et av disse søkene bare legger inn utstyret du vil ha, og atter en gang får opp en liste som passer til ditt siste søk. Det er vel bare å prøvekjøre da, er det ikke?

Så er det ut å prøvekjøre, ikke bare en men flere. Og for hver gang stikker du innom venner og bekjente for å søke råd. Joda, den første bilen var en 2004 modell, fin i lakken, og vakre linjer. Alle mener at et er en bra bil for deg og råder deg til å kjøpe. Selv er du litt i tvil, fant kanskje ikke helt rette sittestillingen og grubler litt over om du kan forplikte deg til denne bilen, selv om den kler deg godt. Det ender med at du velger å prøvekjøre en siste bil, den er ikke helt det du i utgangspunket hadde tenkt deg, men du elsker den likevel fra det øyeblikket du setter deg inn. Prisen er slett ikke ille, og den har mye av det du er på utkikk etter, dessuten føles det fantastisk å kjøre den. Venner og familie ler av deg og tror du har blitt gal. Skal du virkelig kjøpe den bilen der? Når du heller kan få en ti år nyere, mer miljøvennlig of driftsikker Toyota. Ingen klarer helt å forstå at du heller velger å bruke penger på en gammel Mercedes fra 1995. Du må innrømme at linjene ikke er helt som på nyere modeller, lakken er kanskje litt falmet, ikke overalt, men noen steder. Den vil aldri bli gatas fineste bil, men til syvende og sist er kanskje ikke det viktigste å ha finere bil enn naboen. Det viktigste er vel heller å være fornøyd selv, selv om venner og familie ikke helt klarer å innfinne seg med valget du har gjort. Det er likevel du som skal kjøre bilen. En Mercedes er nå likevel en Mercedes, uansett årsmodell, en Toyota vil jo også bare være en Toyota, uansett årsmodell, men personlig synes jeg uansett det er litt mer stas med en Mercedes åkke som.

Poenget er vel egentlig bare at man må gjøre som man selv vil. Dersom du skal bry seg om hva alle andre mener om deg og ditt valg, er faren stor for at du blir temmelig ulykkelig i lengden.