Å beite på brunsvidde enger

Det hender man tenker at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. Det er mulig man bare har glemt å vanne sitt eget, men når man lengter etter nyere beitemarker er man i bunn og grunn likegyldig til hvorfor man gikk lei av sitt eget matfat. Som regel oppdager man ganske fort at det ikke var helt som man hadde forestilt seg, men man velger man likevel å leve med det valget man har gjort, litt sånn fordi man tenker at man alltids kan snu og vendte tilbake om man skulle føle trang til det en dag. Det er greit å snu, men ikke riktig sånn med en gang. Det beste er egentlig å gå rundt litt sånn med flere porter åpne, slik at man kan slippe inn på andre enger om man skulle ønske det.



Men så er det jo sånn, at ingen sitter på gjerdet og venter på en utro sau som løper rundt på brunsvidde sletter og later som hun har det fint bare for å slippe å tape ansikt. Tro det eller ei, men selv om sauer er dumme dyr, er de ekstremt opptatt av ikke å tape ansikt. De er såpass dumme at de tror at engene de gresser på og fjøsene de eier definerer dem som gode sauer. At personlighet og moral og intelligens er de virkelige faktorer i avgjørelsen har gått dem hus forbi, eller bør man si fjøs forbi. Så lenge man kan løpe fritt med åpne porter sammen med væren fra nabofjøset føler man at det i grunnen ikke gjør så mye at den nye beitemarken viser seg å være mer og mer brunsvidd. Man får ikke egentlig like mye ut av den som den forrige engen, som man kunne melke for energi, overskudd over lang tid, mens man selv egentlig ikke bidro med så mye annet enn sitt eget utakknemlige nærvær.



Så kommer dagen da porten til den gamle engen lukkes, og beitemarken man ikke hadde brydd seg om på veldig veldig lenge blir plutselig veldig veldig viktig. Plutselig beiter noen andre på engen man anser for sin egen, porten er lukket og man kommer ikke inn. ”Slipp meg inn”, roper man fortvilet, i det man observerer ungsauen som gresser fornøyd. Så gråter man, hyler og roper litt. ” ta meg tilbake, jeg bryr meg ikke lenger om brunsvidde beitemarker og nabofjøset er i grunnen ingen plass for meg å være, det er her jeg hører til.” Men porten åpnes ikke, selvfølgelig. For hvem går vel tilbake til å spise seigt gammel sauekjøtt når de har fått smaken på mørt lammelår? Man gråter litt mer, prøver å lyve litt om ungsauen, og spy ut eder og galle etter noter, selv om alt man sier avsløres av bitterheten som gjennomsyrer alt. Man har egentlig ikke annet valg enn å tusle tilbake til der man kom fra, og innse at man må leve ulykkelig og patetisk på brunsvidde beitemarker. Rett og slett fordi det er bedre å ha en beitemark enn å være uten. Og den stakkars brunsvidde, den kan føle seg elsket mens den egentlig er utnyttet at en desperat gammel sau som er redd for å være alene. Beitemarken vet jo faktisk ikke noe om at sauen egentlig ikke bryr seg.



Av og til blir man lei sin egen tilværelse, men kanskje er det likegreit å holde seg hjemme. For man vet hva man har men ikke hva man får, og lykkelig blir man neppe av å kaste vekk noe fint og erstatte det med noe verdiløst.