Da handymannen og jeg var nede i sentrum tidligere i dag kjøpte vi to sånne kokkosruller. Dere vet akkurat som kokosboller, men de er avlange ruller, med samme deilige hvite fyllet inni. Deretter dro vi hjem for å spise middag før han skulle haste videre på jobb igjen. Problemet er at han dro så plutselig at han glemte hele kokosrull deserten sin. Nå har altså jeg spist min, og sitter her å stirrer på hans. Om jeg bare hadde mot til alltid å gjøre det jeg føler for i øyeblikket. Den rullen kommer til ligge der hele kvelden, den kommer til å gjøre seg deilig, rulle rundt og stønne høyt over hvor luftig og fint fyllet er innenfor det kokoskledde sjokoladetrekket. Jeg kommer til å lengte etter forbudt frukt, og slikke meg varsomt rundt munnen mens jeg mimrer tilbake til øyeblikket da jeg nøt de siste restene av min egen kokosrull.
Dette er en prøvelse. Lurer på om jeg består. (Om jeg ikke består kan jeg sikkert bestikke handymannen med at han kan få leke litt med den nye mobilen min som han er så misunnelig på.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar