Nyttårsforsetter

Døgnet er snudd på hode, jeg vet ikke hvilken dag det er, og mørketiden gjør det vanskelig å avgjøre om det er dag eller natt. Jeg sitter våken og funderer, først og fremst på hvordan jeg skal få sove, dernest på hvordan jeg skal klare å våkne innen rimelig tid i morgen. Jeg liker nemlig ikke å sove bort dagen.  Jeg liker derimot veldig godt å sove, og når jeg først er i gang er det vanskelig å stoppe meg. Da bruker jeg fort halve dagen. Det er en evig runddans av motstridende ønsker.

 

Jeg har ikke vært overivrig på blogging denne julen, det kommer rett og slett av sykdom. Tradisjonen tro ble jeg syk i julen, og selv om man skulle trodd at 5 dager alene på sofaen skulle bety et hav av tid til å blogge, så uteblir liksom både motivasjon og emner å blogge om i en sådan stund. Kunne jo selvfølgelig kladdet ned noen ord om julaften, men føler at det bare ville blitt en skryteliste over alle fine julegavene jeg fikk, så det lot jeg bare være. 1 juledag på Kåken ville også vært et godt tema, men 2 juledag var jeg så sylta at jeg knapt nok orket å skrive mitt eget navn en gang. Kort fortalt var kvelden utrolig artig, og jeg ble til slutt bordpynt også i år. Musikken var rett og slett for engasjerende til at man kunne la være å entre bordet i dansemodus.

 

Formen er bedre og i morgen tror jeg at jeg er klar til å møte verden igjen. Et tykt lag med sminke må nok til, for man blir ikke direkte pen av å ligge hjemme å snufse i dagevis. Jeg trenger likevel noe annet å gjøre enn å ligge på sofaen, det har jeg dessuten godt av. Jeg er på tur til å bli tullete av og bare snakke med andre mennesker gjennom facebook. Denne litt ufrivillige ensomheten har gitt meg et hav av tid til å tenke. Det er noen ganger positivt, andre ganger ikke. Denne gangen har jeg kommet fram til noe vanlig og temmelig klisjefylt, fra nyttår skal jeg starte ett nytt og bedre liv. Dette er, tro det eller ei, ikke spesielt vanlig til meg å være. Jeg har aldri før hatt bedre liv som nyttårsforsett før, jeg måtte altså bli 30 år, men nå er det her. Så hva innebærer egentlig det? For meg betyr det følgende: mindre shopping, kutt sjokoladen, tren mer og rydd opp i privatlivet. De fleste mennesker klarer dette en stakket stund og faller så tilbake til gamle vaner, eller uvaner. Personlig tror jeg hemmeligheten ligger i ikke å være for streng med seg selv. Mindre shopping betyr ikke at det er slutt på shopping, det ville vært urealistisk, å kutte sjokoladen betyr ikke at jeg aldri skal spise det, men ikke på ukedagene, i helgen kan man derimot være litt snill med seg selv. Jeg bør trene mer, men skal egentlig være fornøyd om jeg får til en dag til i uken. Helst to, men en er et bra delmål. Det verste er faktisk å få ryddet opp i privatlivet, av grunner som egentlig ikke egner seg at jeg skriver om. Det jeg kan si er at av og til roter man seg inn i ting man ikke helt burde rotet seg inn i, uten at det dreier seg om noe farlig eller skummelt. Det er ikke alltid man roter seg inn i ting med vilje, det er desto mer vanskelig å komme seg ut av det på en ok måte uten å framstå som et dårlig menneske. Det er vel også sånn, at man av og til føler at man har rotet seg borti noe som rett og slett ikke er noe likevel, slik at alle bekymringene var fullstendig unødvendige.

 

Dette betyr at jeg har 4 nye aspekter av livet mitt å blogge videre om i året som kommer:

-Shopping

-Sjokolade

-Trening

-Privatliv

 

Jeg gledgruer meg.

Et nytt år står for tur...

Jeg spiser altfor mye sjokolade, altfor mye. Jeg er dessverre denne høsten blitt en innbitt sjokoladoman, til tross for diverse runder med avvenning har jeg hatt en tendens til alltid å ende opp på sofaen med en stratos. Dette framfor å jogge friskt rundt i byens gater. Jeg er litt ambivalent, jeg elsker å spise sunt, og jeg elsker å trene, men når det blir mye tankearbeid på meg overtar slappe-Kine fullstendig. Hun er en sofagris som stort sett bare vil sove eller spise mest mulig raffinert sukker på kortest mulig tid. Eller hvertfall fram til hun blir kvalm av det. Det er direkte fortvilende. 

 

Tidlig i høst satte jeg meg som mål at jeg skulle runde de 30 med samme kroppen jeg hadde da jeg fylte 23. Det var et adskillig mer veltrent utgave av meg selv, man kan vel trygt si at der verken fantes så mye som en eneste liten cellulitt, ei heller overflødig fett på noen av kroppens deler. Jeg formelig glødet av selvtillit hver eneste dag, og dette ble da naturlig nok mitt etterlengtede ideal. Jeg gav opp kampen temmelig tidlig, patetisk nok trakk jeg meg heller tilbake til sofakroken med en stratos i hånden og joggeskoene godt gjemt vekk. Den kroppen jeg fylte 30 med var ikke i nærheten av den jeg hadde da jeg var 23, og selv om jeg har innsett at hver alder har sin sjarm, har jeg også innsett at sjokoladen må ut av min daglige diett over nyttår. Dette går bare ikke lengre. 

 

Jeg er ivrig abonnent av damebladet Det Nye. Det er januarutgaven som nå har dumpet ned i postkassen min. Man skal vanskelig finne noe mer avslappende enn en kveld på sofaen, godt plantet under pleddet, med et rykende ferskt moteblad. Som det seg hør og bør for årets første utgave inneholder bladet sparetips av diverse slag (smart trekk etter desembers handleorgie) og selvfølgelig horoskopet for året som kommer. Dette synes jeg er spennende lesning, jeg er usikker på hvor mye jeg tror på dette, men så handler det vel egentlig ofte mer om håp enn om tro kan jeg tenke meg. Jeg slukte hvert fall horoskopet mitt rått, og bet meg merke i følgende positive hendelser som angivelig og betimelig kommer til å inntreffe i livet mitt. Ikke bare skal jeg finne mannen i mitt liv, men alle mine økonomiske bekymringer skal altså fordufte som dugg for solen.  ”Dette er året da økonomien faller på plass og penger ikke lenger bekymrer deg.” Flott og høre, men satte ikke sentralbanksjefen nettopp OPP renta? ”Innen året er omme har du valgt din livsledsager”.  Livsledsager er for øvrig jammen meg et stort ord, ikke for at jeg skal være negativ her, jeg er klar over at positive holdninger avler positive handlinger, men jeg synes rett og slett at ett år virker som litt kort tid til å avgjøre om en person er en potensiell livsledsager. Mange menn er jo fantastiske på mer enn en måte, men om de er egnede livsledsagere er jo et helt annet spørsmål. Det jeg også er rimelig nysgjerrig på er hvor alle disse pengene og denne mannen skal dukke opp fra? Ikke misforstå, jeg håper virkelig at horoskopet har full klaff på alle områder, men det virker nesten for godt til å være sant. Jeg håper bare at denne livsledsageren jeg velger også velger meg, det har jo historisk sett vist seg å kunne utgjøre et problem. Tar horoskopet hensyn til at diverse utvelgelser helst bør være av det gjensidig slaget, eller kjører de bare på med tørr fakta?

 

Jeg tror likevel at jeg satser på å tenke positivt. Kanskje ligger det noe i at planeten Venus av og til går inn i Pluto, noe som forårsaker henholdsvis lykke eller ulykke for ulike mennesker her på planeten jorden. Karrieren min skal jo vissnok stå på stedet hvil dette året, noe som utløser en grundig evaluering igangsatt av en autoritet, læremester eller mentor. Dermed er ikke alt bare fryd og gammen. Jeg har derimot aldri hatt en mentor så dette gleder jeg meg likevel stort til. Alt dette, i kombinasjon med at jeg finner tilgivelsens kraft dette året, regner jeg med kommer til å gjøre at 2010 blir mitt store år. Året jeg aldri glemmer. Først skal jeg kose meg med slutten av 2009, så er jeg klar for at det fantastiske som skal inntreffe i mitt fornøyelige liv. Ja, så skal jeg jo slutte med sjokolade også da. For en framtid! 

Hvordan legge inn kommentar på bloggen

Det fine med festligheter er ikke bare at man har det hyggelig med gode venner, men også at man kommer seg ut og treffer mennesker man ikke ser fult så ofte. I tillegg treffer jeg på en del av dere som leser bloggen min.  Jeg har koblet et sporingsprogram til bloggen, som jeg mener å ha nevnt i tidligere innlegg, hvor jeg leser av at jeg til nå i desember har hatt 415 besøk på bloggen. 325 er unike, noe som betyr at noen av dere har vært mer enn en gang inne de siste 20 dagene. Det synes jeg er bra med tanke på at hyppigheten på innleggene ikke har vært høy. Det jeg derimot ikke har mye av på bloggen er kommentarer på innleggene. Det hadde vært hyggelig. Noen sier at de ikke får til å legge inn kommentarer, andre er kanskje ikke så verbale av seg.  Jeg tenkte likevel at jeg skulle legge ut en liten smørbrødliste over hvordan man legger ut en kommentar.

 

1. skriv kommentaren i kommentarboksen. (gjort på 1-2-3)

2. Under tekstboksen står det Kommenter som: etterfulgt av en boks hvor man kan velge profil. Dersom dere ikke har noen av profilene på lista velger dere enten:

a) navn/nettadresse. Da vil dere kunne skrive inn navnet deres, det er ikke nødvendig å legge inn nettadresse.

eller:

b) Anonym. Da er det hyggelig om dere skriver hvem dere er.

3. Til slutt trykker dere legg inn kommentar.

 

Kommentarer vil ikke vises på bloggen før jeg har godkjent dem. Det er min måte å sensurere tull og tøys på. Heldigvis har jeg enda ikke følt behovet for å stoppe kommentarer i sensuren. Enjoy.

Pepperdagen

Så skal det blogges fra 30 års feiringen min. Det er jammen ikke lett skal jeg si dere, men det må vel til likevel. Jeg sitter godt tilbakelent i sofaen med bena på bordet. Kroppen er slapp, skikkelig slapp. 

 

Da jeg våkent så leiligheten ut som et helvete. Katta har gått rundt i hele natt og snørret og nyst, kanskje ikke så rart, da en hemmelig pepperagent har lurt seg rundt i leiligheta og spredd sine hele korn på strategiske plasser. Så sitter jeg her da, som en slags Poirot, og spekulerer i hvem som oppførte seg mistenkelig. Håvard var i overkant opptatt av pepper allerede fra han kom, Tonje og Lone lo og virket litt for lure etter at pepperet i dusjen var blitt oppdaget. Lone og Jim forsvant et øyeblikk, og kom flirende tilbake til stua. Jeg innser at Lones navn går igjen. Jeg vet faktisk ikke, men det jeg vet er at jeg til nå har funnet pepper i kjøleskapet, i kjøkkenskap, i dusjen, andre plasser på badet, og i senga. Masse i senga. Heldigvis var senga pepret på den siden hvor ingen sover, så jeg merket ikke noe til det før i morges.

 

Man må vel bare regne med litt pepper når man fyller 30 år og har holdt seg godt unna Hymens lenker. Egentlig er jeg bare glad og takknemlig for at jeg har venner som kommer opp og krydrer tilværelsen min. En flott gjeng vakre mennesker som alle gjorde sitt til en vellykket feiring. Jeg er ikke helt sikker på når vi dro ut på byen, og det var faktisk første gang jeg gikk ut på ON (oppe og nede). Uteplassen ble utnyttet til det fulle, oppe gjorde jeg det man gjør oppe, og nede gjorde jeg det man gjør nede. (innser at dette kan tolkes på mange måter.. hehe) Med andre ord, ja, jeg var ned på 18 år og danset. Selv mener jeg at jeg rocket fletta av de fleste, men er usikker på hva andre mener.  I tillegg traff jeg utrolig mange flotte og hyggelige mennesker ute, men det gjør man jo som regel alltid, når jeg tenker meg om.

 

Det dummeste jeg gjorde i natt var faktisk å dra på nach. Det var faktisk veldig hyggelig, men det gjør noe med formen dagen etter. Jeg har stått opp tre ganger i dag, den siste gangen klokken halv åtte, på kvelden. Trygt å si at dagen var fullstendig ødelagt, og alle jobbingen jeg skulle gjøre ble bare med tanken. Jeg har satt personlig rekord i å være søndagssyk, Klokken er halv ti i skrivende stund, og jeg vurdere å legge meg igjen. Tenker at jeg trenger all den søvnen jeg kan få, ikke bare for at den kommende uken skal bli mulig å gjennomføre, men også fordi jeg nå har blitt gammel og trenger mye hvile. Teorien om at min slappe dagsform kommer av at jeg nå har blitt gammel ble lansert tidligere i dag, og en kollega sa (pr sms) ”Trodde forfallet skjedde gradvis og umerkelig, men du får det jo faen umiddelbart. Du er jo som en maskin.” Det var dagens syntes jeg, så vedkommende ble advart om at han kom til å bli sitert.

Kavalkade

Da sitter jeg her, alene hjemme en fredags kveld. Ikke så uvanlig det, bortsett fra at denne fredagen er den aller siste i 20 årene. Om noen timer går jeg inn i en ny epoke i livet mitt, jeg går inn i 30 årene, tiåret man hvor man fortsatt er forholdsvis ung i det man entrer det, men nesten litt gammel når man forlater det. Eller er det bare noe man tror selv, hadde jeg ikke akkurat samme tankene for ti år siden? Da var man jo godt voksen når man fylte 30, som 30 åring kom jeg nok til å være gift, kanskje ha familie, bo et husbankhus en eller annen plass med en liten katteluke i døren slik at katten kunne komme og gå når den selv ville. Jeg verken er eller har noen av delene, bortsett fra katten, som slett ikke får komme og gå som det passer ham selv. 

Jeg entret 20 årene det året jeg studerte første året på allmennlærerutdanningen i Alta. Den gang var Alta en temmelig trist plass, det var på den tiden de fikk bystatus og ingen kunne skjønne hvordan lukten av kumøkk noen gang kunne bli urbant. I dag er det pop. I dag har de til og med Hennes & Mauritz. Og spenst. Jeg liker Spenst.  20 års dagen ble likevel feiret i Hammerfest, i Skippergata hos min bestis Lone, vi var tre stykker til stede. (Jill Bente, som jeg jobber sammen med i dag var den tredje) Det gjorde ikke noe at vi ikke var mange, vi skulle jo på byen likevel. På den tiden gikk man på Håja Diskotek og Bar. Det underlige var at da vi var atten og nitten betalte vi oss inn i diskoteket og snek oss inn i baren. Da vi ble tjue gikk vi gratis inn i baren og snek oss inn i diskoteket. Enkelte blir liksom aldri fornøyd.

Jeg droppet ut av allmennlærer og dro til Tromsø ett år. Jeg skulle studere på universitet. Det ugunstige var at jeg hadde fått kjæreste i Hammerfest på vårparten før jeg dro.  Da høsten kom, og jeg kjørte til Nordens Paris i 3000 kroners bilen han hadde kjøpt til meg (en gammel Peugeot), var det litt med tungt hjerte. Når man er 20 år er kjærlighet alvorlige greier. Følelsene raser rundt i kroppen, tuller med hodet ditt, og før du vet det står du med en fot her og en fot der. På en annen side kjølner den fort, kanskje ikke rart, etter som mennesker i begynnelsen av 20 årene er ufattelig slitsomme. Jentene er ofte sutrete, sure og noen skikkelige megger, guttene er barnslige, umodne og egoistiske. Det er rart, men noen år med livserfaring på baken kler de fleste mennesker. Også meg.

Etter et år i Tromsø sa lommeboka takk for seg, ikke bokstavlig da vel og merke, og i Alta var det mer gøy for mindre penger. Jeg vendte tilbake, men bare for et halvt år, etter jul stakk jeg med bestis Lone og Ingeborg til England. Vi skulle på utveksling et semester, og være gjestestudenter på University College of Northampton. Det var der jeg traff Stephen Banks. Den rødhårede, øldrikkende fabrikkarbeideren som framdeles bodde hjemme hos sine foreldre. Det var helt vanlig der nede, dessuten var vi jo ikke gammel. Selv bodde jeg på det nedslitte studenthjemmet som gikk under navnet YMCA.  Rampegutten Stephen, som en gang hadde skutt en gutt i klassen sin i hodet med luftgevær, hadde verdens største hjerte. Han passet på meg som en prinsesse og vi var alltid på farten. London, York og eller bare kino, men som regel kom vi oss ikke lengre enn den lokale puben, The Punch and Judy. Her tilbrakte vi stort sett alle kveldene i uka, med unntak av onsdag. Dette fordi vi pleide å dra på universitet på torsdager. Jada, dere hørte riktig, en dag i uka. Resten av tiden leste vi selv på dagtid, før det var tid for pub. Grunnen til at vi dro på skolen på torsdager var at vaskedamen som rengjorde rommene våre kom tidlig på torsdags morgen, da måtte vi jo stå opp likevel.

Da jeg kom hjem tilbrakte jeg enda et skoleår i Alta, og det var da jeg traff ham. Hans Jørg. Etter intens jobbing fra hans side fikk han endelig napp i mars 2003. Da det klaffet så klaffet det. Ingenting er så vakkert som når du møter et menneske som ser deg, oppriktig ser deg. Det gjorde Hans Jørg, eller Hatte, som han ble kalt. Til tross for at jeg stakk av til England et halvt år, bare måneder etter at vi ble sammen, la ikke det noen demper på forholdet. Denne gangen studerte jeg ved Universitetet i York, og studerte faktisk, var på skolen fra mandag til fredag og pub kun i helgene. Men ikke når de store oppgavene skulle leveres. Hans Jørg og jeg kunne fullføre hverandres setninger, og av og til, når jeg kom med uforståelige kryptiske meldinger om ting jeg bare hadde tenkt i hodet mitt, så hang han likevel med på tankerekken. Vi var et team, vi to. Selv om alle forhold går opp og ned, var vi alltid et team. Det var aldri snakk om noe annet.  Helt til hans siste dag, 3. oktober 2005, da han døde foran øynene mine hjemme i vår egen stue. Så kjære Hans Jørg, hvor du enn er. Alt det du så, det har jeg tatt vare på. Den gangen du snakket om hva som ville skje om du skulle falle fra, det har jeg tenkt på i alle disse år. Takk for at du så meg, for at du alltid ville meg vel, selv om veien var hard å gå for din del og det ikke alltid var like lett å være den personen du egentlig ønsket å være. Jeg har levd de siste fire årene av livet mitt med deg i tankene, du vil at jeg skal leve livet mitt til det fulle, du vil at jeg skal elske hver dag jeg lever. Du vil at jeg skal le, smile og minnes deg med latter. Det gjør jeg, kjære. Du har fulgt meg helt fra den sommeren før jeg fylte 20 år. Da du handlet hos meg hver eneste dag. Helt til i dag, min siste dag i 20 årene. Og selv om jeg er på vei inn i ett nytt tiår, et tiår du jeg skal starte uten deg, og som du ikke kan være en del av, så lever du i tankene mine. Tankene til alle oss som husker deg med latter og savn. Jeg vet du ønsker meg lykke til inn i 30 årene, og gleder deg over at jeg tar deg igjen. Jeg kan liksom høre at du kaller meg ei gammel merr og ler høyt. Likevel går vi videre nå, begge to, vi har litt å gjøre på hver vår kant. Sånn er mennesket laget, der skal komme glede etter sorg. 

Fant selvfølgelig ikke et voksen-bilde av Hans-Jørg. Dette er vel representativt nok. Sov søtt videre.

Dette ble i grunnen et forferdelig langt innlegg, men likevel en utrolig kort kavalkade når man tenker på at jeg hadde ti år som skulle dekkes. De fire årene etter Hattes død har jeg bodd sammen med katten Farris. Som alle andre mennesker har der vært opp og nedturer, men de er vel alle verdt det. Uten nedturer lærer man seg ikke å nyte oppturene, uten begge deler er ikke livet komplett. Alt i alt er jeg utrolig heldig. Jeg har hatt masse gøy, og tviler ikke på at livet bringer fine ting til meg også i framtiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Lang dag

Dro hjemmefra klokken 8 i morges. Litt i seneste laget da jeg egentlig skal befinne meg på kontoret på det nevnte klokkeslett, men jeg er vel ikke kjent for å skulke, så ingen ble sinte på meg i dag. De sa hvertfall ingenting om det. På arbeidsplassen min fant jeg en sjokoladenisse, vi har hemmelig nissevenn på jobb denne uken, og dermed er fanskapet i gang. Jeg liker i grunnen ikke denne nissevenn ordningen. Det sises vel at det skal skape hygge og gi rom for en følelse av fellesskap. Teambuilding om dere vil. Personlig er jeg mer av den oppfatningen at teambuilding fungerer bedre på hotellsamlinger med faglig innslag og sosialt samvær på kvelden. Det avhenger selvfølgelig av at de faglige samlingene er relevante. Nå er det slik at jeg jobber i det offentlige. Der har vi nissevenn i stede. Sånn er det vel i grunnen på mange offentlige arbeidsplasser, så man må vel bare sosialiseres inn i organisasjonen og bli en del av det. Er vel ikke så mye annet å gjøre, energien til å protestere er en ting, tiden er en annen. Jeg klarer likevel ikke helt å riste av meg følelsen av å være elev på barneskolen igjen med denne påtvungne kosen. 

Etter jobb dro jeg på revy på AKS. Gjengen gjorde en strålende jobb, men det er nå en gang sånn at noen skiler seg mer ut enn andre. Flott at vi har så mange revytalenter i Hammerfest. Det er forøvrig kanskje ikke helt riktig, det er jo Fjordarevyen, og mange av de medvirkende er også bosatt der. Om mulig må vi dele likt og si at vi har revytalenter fra Hammerfest og Rypefjord. Eller Hammerfest og omegn som jeg liker å si.

Mat og Vinhagen var neste post på programmet. Fisk kjøper jeg sjelden på resturant, og på kjøttkartet var det for det meste diverse fileter. Disse skal da stekes på den kulinariske riktige måten, dvs være røde inni. Jeg kommer nok aldri til å bli fortrolig med å sitte å tygge i meg rått, rødt kjøtt. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, svartgrillede pølser på bål er sterkt undervurdert, jeg gir meg egentlig blanke i alskens indrefileter. Ikke godt å si hva man skal velge neste gang man drar dit. Kanskje det blir bål i hagen før den tid. Det enkle er ofte det beste. Enkel filosofi. 

Klassisk ballett timen gikk som vanlig klokken ni, så da var det bare å snike seg ut av restaurante, løpe tilbake på AKS  og få på seg ballettskoene. Der har vi strukket og krukket og brukket... (ok, jeg brakk ingenting, og krukket er egentlig ikke noe verb, men det skulle nå en gang rime). I tillegg valset vi og var vakre svaner (eller var det forvirrede kråker?) Ikke vet jeg. 

Nå er det dusjen, så senga. En ny dag venter i morgen. Norsktentamen på 9 trinn. Litt ok, det er rolige dager for oss lærere. Da får jeg forhåpentligvis rettet mye. 

Familiekos

Midt i all hektisk aktivitet med tentamensretting har jeg tatt meg tid til familiekos denne helgen. Fordi jeg bare har en uke igjen i 20 årene fant min kjære mor ut at vi alle måtte ut å spise middag sammen på restaurant. En flott idé syntes jeg. Pappa bestilte bord på Skansen, og der inntok vi et bedre måltid alle sammen. Mamma, pappa, lillesøster Ina, lillebror Sondre, Asle og Else. Asle er søskenbarnet til mamma, men da de to er vokst opp i samme hus er de nesten som søsken å regne. I tillegg er vi gode venner alle sammen, og det er jo hyggelig bare det. 

Etter maten dro vi hjem til mine kjære foreldre, hvor det etter hvert viste seg å bli en lukrativ kveld for min del. Av Asle og Else fikk jeg ikke mindre enn stakken, vesten og underskjørtet til finnmarksbunaden. Det er helt vanvittig for det koster jo flesk alt sammen. Else syr bunader og har sydd den etter mine mål, fantastisk håndverk er det, og jeg er veldig takknemlig. En ny bunad koster jo nesen like mye som en ordentlig "boobjob", men i realiteten er den jo mer verdt, for den kan jo i teorien selges videre. Markedet for brukte silikonimplantat er vel derimot heller dårlig, og de stiger jo ikke akkurat i verdi med tiden heller. Når det er sagt har jeg hverken lyst eller planer om forøkelser av ymse slag, eller salg av min kjære folkedrakt. Den har jo kostet masse tusen selv om Else syr selv. Av mamma og pappa fikk jeg i tillegg bunadskjorten. En nydelig linskjorte med små lekre, hvite broderier på. Nå gleder jeg meg til første gode anledning til å kle den på meg. Regner vel med at det ikke blir før til 17 mai. Kjenner ingen som har planer om verken barnedåp eller bryllup med det første, så må vel bare smøre meg med tålmodighet. I mellomtiden kan jeg beundre den her hjemme. 

Da jeg var liten hadde jeg evnen til alltid å gjette hva julegavene inneholdt. Foreldrene mine ble litt leie av at det var bortimot umulig å lure meg.  Den ene burdagsgaven jeg fikk av dem ville jeg for alt i verden ikke klart å gjette. En samisk tromme laget spesielt til meg av en ekte sjaman. Skinn trukket stramt over en ramme av tre, og med nydelig lyd. Pappa hadde en gang fortalt meg om han som lagde trommene, og da hadde jeg sagt at han måtte spørre hvor mye en sånn kostet. I stede bestilte de en tromme som skulle lages til meg, og selv klarte jeg å glemme hele greia. Dermed har jeg fått noe jeg hadde glemt at jeg en gang ønsket meg. Fra nå av kan dere alle regne med å møte en mer harmonisk utgave av meg, da jeg skal sitte hjemme å tromme av meg all sorg og frustrasjon. En mer beroligende lyd som lyden av taktfast banking på en runebomme skal man vel lete lenge etter. Nå har ikke bommen min runetegn, men jeg regner med der finnes en underliggende grunn til akkurat det. Den er jo tross alt laget spesielt for meg. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal tulle så mye med de runene.

Uansett, det blir dessverre lite blogging for tiden. Utformingen av innleggene gjøres i fast forward, så det blir vel heller litt småkjedelige rapporter fra mitt travle liv. Sånn er det dessverre i perioder. Denne uken skal  flere engelsktentamener rettes, jeg skal på fjordarevy på mandag , trening er viktig, og en oppgave i spansk må skrives. Det sistnevnte tror jeg egentlig neppe jeg klarer å rydde vekk tid til, om jeg skal være dønn ærlig. Uken etter har jeg studiesamling, og må tenke på å sette terminkarakterer. Den aller siste uka før jul skal det ryddes, shines, pyntes til juleball og karakterene skal deles ut. Akkurat nå tror jeg nesten lærene gleder seg mer til den etterlengtede juleferien enn elevene.  Jeg gleder meg hvertfall helt hinsides all fornuft mye til den 18. desember. 

Huttetu

Så forkjølet man kan bli, akkurat når det er helg. Kjedelige greier. Ikke annet å gjøre enn å slappe av. Men har egentlig ikke tid til det.

Tror denne uka kommer til å gå fort. Engelsktentamen på onsdag. Retting i sikte. Livet er mer enn bare jobb, sies det. Det virker ikke helt sånn akkurat nå. Kanskje like mye fordi jeg ikke fyller livet mitt med annet enn jobb. 

All work and no play makes Kine a dull girl, all play and no work makes Kine a stupid girl. Det gjelder å finne en balansegang.

Kjære julenisse

I år har jeg vært snill pike. Jeg lover. Ikke no tull. Jeg drikker med måte og går alltid hjem alene. Dessuten er jeg snill med katten min og sånn passe grei med menneskene rundt meg. Ikke røyker jeg heller. Hvis jeg ser folk falle på isen lar jeg være å le av dem, og jeg har heller ikke mobbet noen i år. Det hender jeg ber folk som irriterer meg om å reise og ryke, men da mener jeg det på en positiv måte. Jeg synes rett og slett at de fortjener en ferie. De er sikkert bare irriterende fordi de er slite. På kafé/resturant  tygger jeg med munnen igjen, og unngår å stikke fra regningen. Dette tenker jeg folk rundt meg blir glade for. Det er på bakgrunn av dette jeg føler jeg kan ønske meg fine ting til jul. 

Denne jakken fra H&M kunne jeg godt tenkt meg. Kjære Julenisse, dersom jeg ikke har nevnt det er størrelsen min 34 eller XS. Den koster rundt 500 kroner, kanskje i dyreste laget siden du kjøper julegaver til hele verden. Men det koster ingenting å prøve seg. 

Ut over det ønsker jeg meg:

• Slettetang
• Risling kabinett... (hvitvin, drikker ikke rød)
• Ny utetemperaturmåler, ferdig montert. (den gamle viser konstant 26 grader, bikinivær hele vinteren her på Høyden ja) 
• Bodyshop produkter. Er spesielt glad i håndkremen i Hemp-serien. (elsker produktene og verdiene: Mot testing på dyr, støtte solidarisk handel,  fremme selvfølelse, forsvare menneskerettighetene og beskytte planeten vår) Les mer her.
• Ullsokker (Kari Traa, Ulvang, Helly Hansen)
• En handy mann... (denne kan nok bli litt tricky ja)
• Potetskreller (ikke tull en gang)
• Selvbruningskremen fra Dior (den med glitter/skimmer)
• Spanskkunnskaper (vanskelig julegave å gi ja, skjønner det Nissefar, men håper liksom at du kan trylle)
• Vakre ting, lysestaker, smykker osv... elsker vakre ting... :D (inkludert små telysholdere fra Mitt Skattekammer, det meste er egentlig fint på den butikken ja)
• Ting som kan brukes opp. (servietter og kaffe/te, yogi grønn chai, eller no sånn) 
• lekre små truser.. (mye søtt rundt om kring... i størrelse 36...) 
• kubbelys i bruntoner, og kanskje litt grønt og orange for å sprite opp tilværelsen) 
• Sort eyeliner fra Dior
• Bilvask (sorte biler blir sinnsykt skitne)
• Gavekort (elsker jo å handle) 

Sånn... det var vel et lite utvalg av ting jeg ønsker meg. Når det er sagt vil jeg nok likevel fortsette å klare meg uten alle disse tingene om ingenting skulle dukke opp under treet. Vi lever tross alt i overflod, og jeg innser at det å ønske seg vakre ting til tider kan virke overfladisk. Men det er jo så hyggelig når alt er vakkert og rosenrødt:) 

Man er ikke eldre enn man ser ut

Herregud. Mine evner til å blogge har vist avtatt. Eller tatt pause. Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at det går fryktlig lang tid mellom hver oppdatering. Det er kanskje sånn i perioder.

Planen var helt klart å blogge fra helgas julebord. De ansatte på Nissensenteret hadde samlet seg på Rica for årets begivenhet. Arnt Hjalmar fra Honningsvågrevyen stakk innom for å lire av seg noen morsomheter, pinnekjøtt og ribbe ble fortært og alle bongene ble behørig brukt opp. Dessverre tømtes lokalet etter hvert for mennesker, og da var det jo ikke annet valg enn å dra på byen, selv om det ikke var helt i tråd med den opprinnelige planen.

Undertegnede stilte opp i et kostyme (det bør betegnes som kostyme) som tilsynelatende transformerte meg til en salig blanding av cat-woman (sorte skimrende tights og støveletter), Hanne Krogh (paljettjakke a la melodi grand prix) og Dita von Thiesen (undertøyskorsett i rød og sort blonder). De fleste hadde pyntet seg i fine julekjoler, men ettersom julebordet med senteret alltid er i midten av november synes jeg personlig det er for tidlig med selskapskjoler. Julestemningen er så langt unna at det føles rart og unaturlig å skulle pynte seg for julebord, så da må man finne fram til andre kreasjoner.

Som seg hør og bør når det mindreårige til stede ved et arrangement, ble alle som hadde lov til å innta alkohol stemplet. Et sort stempel på hånden som sa LØRDAG med store bokstaver skulle vise de ansatte i baren at man rett og slett var over alder til å få servering, i tillegg fortalte det oss hvilken dag det var, sånn i tilfelle det skulle bli et problem å huske ut over kvelden. Da jeg trakk fram hånden for å få stempel, som jeg i aller høyeste grad har gjort meg fortjent til i form av høy alder, trakk stempeldamen det populære stempelet tilbake, så på meg og spurte hvor gammel jeg egentlig var. For å være helt ærlig ble jeg så perpleks av spørsmålet at jeg til dels stotret fram at ”jeg er da 30 år” (teknisk sett er jeg jo ikke 30 enda, men skal jeg tørre å se sannheten i øynene så er det jo ikke akkurat langt unna). For min del ble det kveldens høydare. Det er ikke hver dag men blir tatt for å være tenåring når man besøker byens vannhull. Nå er det for øvrig heller ikke hver dag man besøker byens vannhull, men det understreker jo bare mitt poeng ytterligere. Jeg tenker herved at det kan da ikke være farlig å bli 30 år når man framdeles ser ut som en 18 åring. (Her vil jeg legge til at enhver kommentar som eventuelt skulle prøve å bestride dette vil bli slettet.)

Da er det på tide å komme seg i seng. Ikke bare fordi jeg er syk og trenger all hvile jeg kan få for å bli frisk, men også fordi jeg helt klart må følge opp skjønnhetssøvnen.

Prosjekthelg på Høyden

Da jeg hadde noen lister som skulle spakles, pusses og males ble det prosjekthelg på Høyden 7. Det er i grunnen ikke så mye å si om det, så jeg legger ut noen bilder, rett og slett.

På det første bildet ser man masse masse pussestøv. Dette er bare en brøkdel av hva jeg inhalerte og lagret i øyne og hår. Man kan si at jeg fikk en forsmak på hvordan jeg blir å se ut med grått hår.

Her ser man resultatet, på det øverste bildet har jeg faktisk vasket hele gangen etter seansen. Dvs både tak, vegger og gulv. Til slutt har jakker og sko kommet tilbake på sine vante plasser.
Dette er da grunnen til at jeg stort sett har vært hjemme å pleid huset og ensomheten denne helgen. I tillegg har badet fått seg en grundig vask, og en stakkars fristil på spansk har blitt forfattet. Den er vel ikke all verden, men alt er en start.
Nå er det bare å komme seg i seng, en ny arbeidsuke venter, denne gangen med spanskstudier på slutten av uken. Det sammenfaller fint med åpning av nytt kjøpesenter. Så får man se om man klarer å finne noe i et hav av gale mennesker på jakt etter billige julegaver blandt åpningstilbudene. Kjenner jeg meg selv rett, så stikke jeg vel temmelig fort dersom oksygenet må deles på for mange. Vi får se.

Rompehår og dinosaurlærere

Siden forrige innlegg har jeg stort sett gjort det samme som jeg gjør hver uke. Jeg jobber. I tillegg prøver jeg å trene, samt å kutte sukker. Det sistnevnte går ekstremt dårlig på hverdagene, men helt fint i helgene. Jeg er om mulig litt motsatt av alle andre på dette punket, men så er da også sannheten. Jeg vet ikke hva det er med jobben min, men den får meg til å lengte etter sukker hver eneste arbeidsdag.

I en av engelsktimene denne uken rakk en av elevene mine opp hånden. Som den pliktoppfyllende læreren jeg er løp jeg sporenstreks bort for å være til tjeneste. ”Er dette riktig?” spurte eleven undrende mens hun pekte på en setning hun hadde skrevet på et papir. I eat asshair. Jeg spiser rompehår. Litt perpleks og en smule overrasket svarte jeg ”I don’t know, do you?”.  Samtidig tenkte jeg at dette var da ikke opp til meg å svare på, hun måtte selv vite om hun spiste rompehår eller ikke. ”Nei, svarte hun, jeg lurer på om dette er grammatisk riktig, kan jeg skrive setningen sånn?”. Jo da, setningen var riktig den.  Hvorfor hun valgte akkurat en slik setning i eksemplifiseringen av grammatiske strukturer vil vel derimot for alltid være en gåte. Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner meg selv igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget rare grove setninger på spansk når jeg har vært sånn passe lei. Kanskje lærer man mer om man tillater seg å tulle litt med språket. Jeg håper det, for vi snakket egentlig mye om rompehår den dagen.   (Jeg har for øvrig også fått lov av eleven å blogge om dette, trenger vel ikke nevne at det var mye knising rundt hele problematikken)

I en samfunnsfagtime gikk vi gjennom den geologiske tidsskalaen. Vi var flinke nok til at vi plasserte dinosaurene i Juratiden, og læreren (altså meg) i Krittiden.  Det var egentlig jeg selv som gjordet det. ”Krittiden, det var da jeg var ung” sa jeg.  Jeg prøvde meg på en spøk og hadde håpet på rugende latter fra forsamlingen. Det var helt stille. Noen noterte. ”Da levde Kine” skrev de under begrepet Krittid, det fikk jeg se senere. Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å føle meg mest gammel, at jeg helt åpenbart ikke hadde humor, eller at det virket sannsynlig at jeg hadde mine glansdager for 65 millioner år siden.

Da er det kanskje ikke så rart likevel, at man tyr til sjokolade og annet søtt, når man i løpet en arbeidsuke kan få konstatert at man ikke har humor, at man nesten er dinosaurgammel, og i tillegg må ha samtaler om rompehår.  Alt dette i en alder av 65 millioner år. Da er det heller ikke rart at jeg sitter hjemme og tar livet med ro en lørdagskveld. Det skal noen timer med skjønnhetssøvn til for å holde seg så godt som det jeg jo faktisk gjør.

Å spare penger...

Atter en helg er forbi. Ikke hvilken som helt helg, men Halloween helgen. Små hekser, vampyrer og andre okkulte skapninger gikk lørdag rundt på dørene og spurte etter knask eller knep. Personlig har jeg så å si aldri knask hjemme, så døren kunne jeg hvertfall ikke åpne. Da ville jeg jo bare fått knep, og det vil man jo slett ikke ha. Det endte med at jeg slo av lyset og lot som jeg ikke var hjemme. Det er ikke det at jeg er gjerrig, jeg er rett og slett bare blakk. 

Det er i grunnen mange år siden jeg har vært så blakk som jeg er nå. Jeg koste meg rett og slett litt for mye i sommer, og betaler prisen nå på etterskudd. Dessverre kan jeg ikke si at jeg angrer. Det var verdt å ta den uplanlagte turen sørover for Madonnakonsert, så jeg klager ikke. Jeg har også selv valgt å studere, helt uten å ta opp noe studielån, noe som resulterer i at jeg må investere i nye bøker hver gang jeg får inn lønn. Jeg er tilbake i en evig økonomisk runddans hvor pengene rett og slett bare er inne i banken og snur.  Jeg har sett mang en episode av TV3s Luksusfellen, og har høstet god lærdom. Blant annet har jeg lært at når pengene ikke strekker til må man redusere utgiftene. Dette kan vel i grunnen kalles både logikk og sunn fornuft, men når det i tillegg kommer ut av munnen på vaskekte økonomer får det også et ørlite preg av vitenskap over seg. Så hva har jeg gjort for å redusere utgiftene når lommeboka har hatt tilnærmede anorektiske tendenser?

For en måned siden klaget jeg min nød på facebook.  Noe som bekvemt nok førte til at svigermor (neida, jeg har ikke fått meg mann, jeg er i den underlige situasjonen at jeg har en svigermor men ingen mann) kom oppom med et helt bærenett full av mat hun hadde plukket med seg fra fryseren sin.  Sjakktrekk.  Denne måneden raidet jeg derimot fryseren til foreldrene mine, hvor jeg fikk med meg både kveite, torsk og svinekjøtt. Kombinert med alle ingrediensene og basisvarene jeg allerede har i hus tør jeg påstå at jeg kan lage mange gode middager hele denne uka uten å stikke innom en eneste matvarebutikk på vei hjem fra jobb. Da slipper jeg i tillegg å irritere meg over at julebrusen og julemarsipanen har ankommet butikkhyllene, jula starter vist bare tidligere og tidligere, og handelsstanden bør pga dette i stor grad ta på seg skylden for at man ikke lenger opplever å ha et fnugg av julestemning når jula endelig setter inn. Apropos brus og marsipan, et godt sparetips er rett og slett å la være å kjøpe snop. Det er uansett bare dyrt og usunt.

Jeg innser at de økonomiske grepene mine i stor grad handler om å la eldre slektninger forbarme seg over meg i matveien. Det er fordi jeg ikke nødvendigvis er kjempevillig til å kutte ned på klesbudsjettet mittmer enn strengt tatt nødvendig. Samtidig er det lang fra sånn at jeg handler alt jeg får lyst på (noe jeg til en viss grad gjorde en periode).  Av innkjøp som står på vent er nye løpesko og ny vinterjakke. Fancy vintersko har jeg heller ikke investert i denne høsten. I tillegg skulle jeg gjerne hatt en ny kåpe. Løsningen her har ett par ganger vært å gå amok på nettbutikkene, fylle handlekurven med alt jeg måtte ønske, for så og slette hele kurven til slutt. Da er handlelysten dempet litt.

Jeg har bevist gått forbi interiørbutikker med nydelige pynteputer og flotte gardiner, rett og slett for å unngå å bruke penger. Tekstilene på badet mitt er heller ikke videre flatterende. Badematten er utvasket, matt i fargen og sliten. Håndklærne er flekkete, hullete og temmelig utvaskede de også. Jeg har likevel bestemt meg for å klare meg så lenge jeg kan med det jeg har. Det handler jo ikke om at de ikke fyller sin funksjon, de bare ser ikke særlig lekre ut lengre. 

I morgen begynner en ny uke. Minst mulig penger skal brukes, og jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Jeg har for øvrig lagt merke til at jeg snart er fri for hårstylingsprodukter. I tillegg trenger hårtuppene en stuss. Shampoflaskene er temmelig tomme, og esken med nye blader til barberhøvelen er like tom. Ja, så var det vaskemiddel, for de må man også ha om klærne skal bli rene. Jeg brukte vel siste rest i går. Det er jammen en utfordring å leve uten å bruke penger. 

 

Rosa brev med frimerke

Selv om jeg har en tendens til å ha dundrende hodepine hver torsdag, klarte jeg i dag å sitte igjen på jobb å rette en prøvebunke som jeg fikk inn i dag. Det føltes deilig, og selv om jeg var både slite og sulten da jeg satte kursen hjemover, var det absolutt verdt det.

Dagen tok seg ytterligere opp da jeg sjekket postkassa. Der lå det nemlig et ekte brev med frimerke. Ikke sånn brev fra bank eller likningsvesen, men en rosa konvolutt med mitt navn og adresse påskrevet med håndskrift. Et frimerke var klistret på og stemplet. I disse e-post, facebook, MSN og SMS tider er personlige brev blitt sjelden kost. Brevet inni konvolutten var skrevet på rosa papir, og dekorert med både klistremerker og tegninger. Avsenderen, som forøvrig er min lille guddatter, slo bestemt fast at jeg er snil (med en l), faktisk veldig snil (fortsatt med en l). Hun lurte videre på om jeg har det bra, og instruerte meg i å svare med ja eller nei. Dette likte jeg. Tenk om alle turte å være ærlige nok til å innrømme at de ikke er ute etter utbroderinger. Kun et enkelt ja eller nei holder for enkelte spørsmål. Det gledet også en gudmors hjerte at guddatteren er flink i engelsk (selv om ynglingsfaget er gym). Brevet ble avsluttet med et par engelske gloser, fruit og strawberry (eller frutt og stråbery). Må innrømme at jeg lo godt da jeg leste brevet, utrolig søtt synes jeg. Jeg tenker jeg må kaste meg på bølgen å skrive et gammeldags brev tilbake. Jeg skal jo tross alt svare ja eller nei på om jeg har det bra.

Lone kom på besøk i åttetiden og vi hadde en kjempekoselig jentekveld. Kaffe og skravling var utrolig deilig en helt vanlig torsdagskveld, det er tross alt veldig lenge siden jeg var sosial. Jeg innser at man burde avtale sosiale happenings litt oftere, det er jo tross alt når man vet at man har en gulrot i vente at man blir effektiv.

I morgen er det pynte-fredag på jobb. Vi synes det er ok å møte helgen i en ørliten smule ordentlig framtoning, så vi kler oss rett og slett litt opp på fredager. Tradisjonen er bare en uke gammel, men jeg synes ideen er god. Samtidig har jeg absolutt ingen anelse om hva jeg skal ha på i morgen, jeg hører sengen rope, så skyver problemet foran meg fram til i morgen tidlig. Noe annsteding må jeg da klare å finne. God fredag alle sammen.

System på støvelettene...

Har hatt en særdeles rolig lørdag. Startet dagen med å innta frokost før jeg skred til verks med å rette engelskstiler. I bakgrunnen hadde jeg spansk radio og kanna var fylt opp med nykokt kaffe. Etter en rask tur til byen begynte jeg å leke med idéen om å dra på konsert i kveld. Helldorado spiller på Redrum og jeg skulle gjerne fått det med meg. Dessuten har jeg store abstinenser etter den overdrevet seriøse helgen jeg hadde for en uke siden. Uteliv hadde i grunnen passet fint, men en gryende forkjølelse, eller eventuelt svineinfluensa, har satt en rask stopper for alle hedenske planer jeg hadde for kvelden. Så da sitter jeg her da, slapp og tett i trynet, men med Redrum-abstinenser så det holder.

Så da blir det ikke noen fantastisk konsertopplevelse å blogge om denne helgen, i stede kan jeg skryte over at jeg endelig har fått system på støvelettene mine. Planen har vært der lenge, den har endret form og utseende mange ganger, helt til jeg for en uke siden endelig bestemte hvordan jeg skulle gjennomføre prosjekt støvelettoppheng. Med en stk gardinstang og noen kroker med kliper har jeg rett og slett hengt mine kne-høye opp på veggen. Jeg legger ut et bilde, litt for å skryte, men mest fordi jeg klarte å skru opp stangen helt selv. Joda, skal innrømme at den ikke var helt i vater da jeg var ferdig, men da bare bøyde jeg til festet. Mulig det høres banalt ut at jeg skryter over å ha skrudd opp en gardinstang, problemet er bare at jeg er fryktelig dårlig på å skru inn skruer i harde veggplater. Jeg ødelegger alltid hodet på skruen. "I hate screwing, I always seem to break the head", var den banale setningen jeg tenkte, gjentatte ganger, etter at jeg hadde ødelagt den første skruen. Etter det fant jeg fram et større bor, og vips gikk det straks greiere med skruhodene også.

Vel, dette var vel i grunnen atter en fortelling om når bittelillekine skal gjøre manneting. Men dere må da innrømme at idéen er god? Jeg er hvertfall veldig fornøyd selv. Så fikk jeg gjort noe fornuftig denne lørdagen også, ikke verst bare det.

Den samme gamle visa om altfor mye å gjøre...

Det har gått nesten to uker siden sist jeg oppdaterte bloggen min. Det er for lenge, jeg innrømmer det, men den siste tiden har jeg vært veldig nær ved å drukne i både jobb og studier. Jeg vet jeg har sunget denne klagesangen før, så jeg skal være vennlig nok til å spare dere for det, men jeg nevner det som en forklaring til mitt midlertidige fravær.

 Jeg tilbrakte nesten en uke i Alta. Vi hadde studiesamling og hadde ekstra undervisning i helgen også. Det er ikke hver helg jeg stiller opp til forelesning i spansk grammatikk søndags morgen klokken åtte. Jeg sliter virkelig med dette spanskstudiet jeg har kastet meg ut på, så dersom noen der ute skulle vise seg å være drevne på språket er det bare å hyle ut. Jeg trenger faktisk all hjelp jeg kan få. Akkurat nå blogger jeg, vel vitende om at jeg har tre skriftlige innleveringer på vent. Jeg synes synd på de stakkars lærerne som skal rette mine spanskoppgaver, jeg skriver lite idiomatisk, har et stakkarslig ordforråd, og et innhold som jeg ikke en gang unner min verste fiende og måtte lese. Oppholdet i Alta handlet i stor grad om studier, men jeg klarte også å få til andre ting. 

Jeg har en fantastisk kompis i nordlysbyen. Han er på ferie en eller annen plass i Sør Amerika, og jeg var på spansksamling i Alta. Underlig fordelig, egentlig burde JEG hatt spansksamling i Sør Amerika, men da ville nok studiet blitt litt for dyrt for meg i lengden.  Min kompis sa ”mi casa es su casa”, og så la han igjen nøkkelen til kåken sin til meg.  Herlig. Fantastisk å kunne slappe av alene, spesielt når man hadde mye å gjøre på studiet. Det var lite tid til blogging, og her ser dere hvorfor, jeg fylte dagene med andre ting utenom studiene:

• ·         Jeg badet. Det gjør jeg sjelden da jeg bare har dusj hjemme. Herlig.  Oppdaget også at pupper flyter i vann. Artig.
• ·         Jeg var på Spenst. Valgte kanskje en time som var litt for lett for meg, men fikk hvertfal rørt på kroppen. Og så badstue som en bonus etterpå. Jeg elsker badstue.
• ·         Jeg spiste middag på Alfa med en kompis. Vi har alltid interessante samtaler vi to. Fantastisk god tidsbruk om jeg så skal si det selv.
• ·         Jeg la meg før klokken 23.00. Det var på torsdagen og det føltes veldig godt på fredags morgen. Dette er ikke vanlig leggetid for meg, som nesten alltid kommer meg for sent i seng.
• ·         Jeg leste cosmopolitan. Ja, jeg vet at det er mye annet jeg burde ha gjort, rettet stiler og lest spansk grammatikk, men etter en hel dag med analyse av diverse adjektivs funksjoner og plasseringer følte jeg for å fordype meg moter og trender. Jeg hadde tross alt tatt meg fri fra jobben på CM Jeans for å være på grammatikk samling i helgen, så det skulle da bare mangle at jeg holdt meg faglig oppdatert mens jeg var borte.
• ·         Hørte på spansk radio. Prøvde å lure språket inn, men må innrømme at jeg skjønte fint lite av det de snakker om. Desto mer moro blir det hver gang jeg hører et ord eller en setning jeg faktisk forstår.

 Den siste uken har egentlig ikke vært særlig interessant hva mitt eget liv angår. Vi har fått ny regjering og skattelistene har blitt offentliggjort, alt dette mens jeg har vært på skolen på kveldene for å ha kontaktmøter. Det blir liksom ikke så mye å skrive om på bloggen da, rett og slett fordi jeg ikke har tid til å tenke. I kveld derimot koser jeg meg med Seinkveld og en Kine spesial. Et godt glass hvitvin kombinert med sjokoladekake. Anbefales. J

Nye søkeord

Google Analytics gir atter nye dimensjoner til bloggen. Jeg har igjen sjekket søkeordene som har ført lesere til bloggen min, og denne gangen er det bare søkeord fra den siste uka. Nyt og le, selv er jeg kanskje en liten smule betenkt også. Hva er det jeg egentlig skriver om når følgende søkeord sender mennesker rett inn i min private verden (som jeg gledelig offentligjør på nett)?

Her er ukas søkeord: 

-Nuvsvåg (faktisk hele 3 stk)

-Finn Erik Vinje (framdeles, 2 stk)

-finn porno for spesielt interesserte (ja du leste riktig)

-flyverter (det var fra innlegget om Døgnvill)

-http://bittelillekine.blogspot.com (om du vet adressen, hvorfor søke?)

-privat hjemmekos (ja takk, gjerne)

-retting av engelskstiler (henger litt etter der ja..., huff)

-tyrkisk playboy (hæ? har jeg virkelig skrevet om det?)

Fortsett gjerne med å finne morsome veier inn til bloggen min. Det gleder mitt hjerte.

I kveld er det Bon Jovi Tribute på Redrum, vi sees der!  Og dersom vi ikke sees, så kommer det nok helt sikkert en oppdatering her. Ha en super lørdagskveld!

Fluer

I dag våkna jeg opp til vinter. Hvit landskap og klar luft. Det var kaldere enn dagen før, og avgjørelsen om å få byttet om til vinterdekk på bilen viste seg å ha vært et sjakktrekk av dimensjoner. Jeg kan ikke si at den årstiden vi går inn i nå er min favoritt, men noen fordeler har den likevel. Å gå tur med knasende snø under skoene og bjørkelukt i luften er herlig oppfriskende. Stearinlys og innekos i mørket er heller ikke å forakte, men det skal sies at det i lengden kan bli litt stusslig når det bare er jeg og katten som sitter her og stirrer inn i flammene. Samtalene blir liksom ikke dypere heller, handler stort sett bare om kokt fisk. Det beste han vet.

En annen fordel med vinteren er at insektene forsvinner. De siste dagene før snøen kom har en hel bataljon av digre makkefluer ulovlig tatt seg inn i leiligheten min. Problemet med disse monsterfluene er at de rett og slett ikke er snille. De flyr rundt og bråker, angriper huseieren uten skam og krasjer inn i vinduer. Hvis jeg forsiktig prøver å koseklappe dem med en avis kommer de seg alltid unna, så jeg har tatt i bruk støvsugeren. Det gjelder å snike seg innpå når de for en gangs skyld står i ro, for så og ubemerket stikke slangen nærmere og nærmere til fluefaen ikke klarer å motstå suget. Det er så viktig å la støvsugeren stå på lenge, lenge , lenge, mens fluefaen kjemper for livet inne i posen, og til slutt må bøte med livet.

Ikke alle disse monsterfluene er like lette å bli kvitt. I fjor slet jeg i flere dager med en jeg til slutt kalte Albert. Rett og slett fordi han var litt sånn ”skal bare” type. ”Albert nå skal du dø” sa jeg, men Albert skulle bare gjøre noe annet først, og overlevde gang på gang. Jeg støvsugde ham flere ganger, men hver gang jeg kom hjem igjen fløy han glad og lykkelig rundt i leiligheten og summet irrirterende. Til slutt tredde jeg en plastpose over munnstykket på støvsugeren slik at han ikke skulle komme seg ut av den flere ganger. Da jeg kom hjem fra jobb den dagen fløy utbryterkongen Albert på ny rundt i leiligheten. I det jeg skulle til å sjekke plastposen over munnstykket oppdaget jeg til min store forskrekkelse at det nederste avtagbare delen av støvsugerslangen var koblet av resten av slangen. Den pokkers fluen hadde altså brutt seg ut av støvsugeren som en annen Houdini. Jeg regner med han fikk heltestatus i flueverden , men jeg fikk kverka jævel’n til slutt.

Heldigvis har jeg ikke sett en eneste flue i dag, jeg skal herved ta kveld, og hoppe i seng i rene sengklær og forhåpentligvis en fluefri kåk. Hvis ikke noen av dem liker å leke gjemt.

Søkeord

Som en liten kuriositet kan jeg fortelle at jeg har et program som sporer aktiviteten på bloggen min. Da får jeg vite hvor mye bloggen er besøkt, i tillegg til mye annen statistikk. Det jeg synes er morsomt er å se hvor mange som kommer inn på bloggen gjennom søkemotorer, og hva søkeordene som fører dem dit er… her er et lite utvalg:

-          -Finn Erik Vinje

-         - Psyko eks

-          -Sesam stasjon sengetøy

-          -Skinnbukse trendy

-          -Ungjente søker mann

Jakten på kjærligheten... til livet...

Hvert år sender TV2 en egen serie om bønder som jakter på kjærligheten. Katrine Moholt er programleder år etter år, og viser seg ofte å bli svært populær, ikke bare blandt seerne, men gjerne også de mannlige bøndene. Det er kanskje ikke rart, dama er vakker, til tross for en god del uheldige antrekk (jeans uten lommer skal man være temmelig ung og spretten for å være fin i) og til tider svært irriterende populærjournalistikk. Om man kan kalle det journalistikk, jeg vet rett og slett ikke helt hva det bør kalles, det å stikke kamera i ansiktet på en nylig dumpet person for så å spørre hvordan de føler seg nå. I år er det uansett ikke alle de mannlige bønder som ubetinget vil la seg begeistre av Moholts sukkersøte fremtreden, da serien for første gang har en homofil bonde med som på lik linje med de andre skal jakte på kjærligheten. Dette hørte jeg på radio da jeg kjørte til balletten, jeg følger nemlig ikke med på serien. Radioreportasjen handlet om at mange reagerte på at de måtte se homofili på TV, og hadde sendt inn klage på dette. Personlig forundrer det meg at det er dette enkelte mennesker velger å bruke energien sin på å bekjempe, særlig når vi vet at barnearbeid er tilfelle enda i dag, at unge jenter blir tvangsgiftet og/eller kjønnslemlestes, at mennesker faktisk dør av sult, for ikke snakk om gatebarn som blir seksuelt misbrukt av såkalte hjelpearbeidere. Stå på dere som synes homofil kjærlighet mellom voksne mennesker blir for ubehagelig, stå på slik at vi vettige mennesker vet hvem vi skal miste all respekt for. 

 

Vi mennesker er flokkdyr, seriemonogame og designet for å bevege oss i par. Vi kaller ofte en partner for ”vår bedre halvdel”, en symbolsk måte å si at man ikke føler seg hel alene. Var det ikke Tom Cruise som i en eller annen film sa ”you complete me” til en dame. Jeg må innrømme at jeg er litt på glattisen her, men replikken den husker jeg. Det er vel replikken de fleste av oss drømmer om å høre i det øyeblikket vi har funnet drømmekvinnen eller mannen.  Likevel er trenden i vårt moderne samfunn at flere og flere lever alene, noen frivillig andre ufrivillig. Det kan virke som at jo eldre vi blir jo lettere godtar vi å leve alene, koser oss alene og til og med ønsker å være alene, likevel er det noen som aldri slutter å jakte. Noen jakter for jakten sin del, andre jakter for å finne den rette. Men hva er det som gjør at mennesker åpenlyst ønsker å jakte foran kamera, med hele Norges befolkning som tilskuere? Hva er det som gjør at mennesker risikerer å bli dumpet på nasjonal TV, for så å måtte fortelle alle seerne om sine følelser?  Hele konseptet er for meg helt uforståelig. Personlig jakter jeg aldri, men skal innrømme at jeg har latt meg selv bli jaktet på. Altfor ofte blir man som bytte nedlagt av useriøse jeger, de som jakter bare for adrenalinkicket selve jakten gir, og som lar byttet ligge igjen, bløende og såret. Da er jeg glad at jeg som bytte kan krype hjem i stillhet, gjemme mine egne følelser langt inne og aldri aldri dele mitt nederlag med noen.

 

Heldigvis er det blitt mer og mer vanlig at jenter tar jaktprøven. Ikke bare det, det er blitt mer og mer vanlig at byttet leker seg litt med jegeren. Personlig tilhører jeg vel inn under den siste kategorien. Dette er rett og slett evolusjon, etter at menn har fått lov til å herje fritt i århundrer har vi kvinner endelig begynt å lære oss å ikke bukke under. Kanskje rett og slett fordi vi ikke forventer oss mye av dagens menn, og når man ikke forventer seg noe blir man heller ikke skuffet. Tvert i mot, dersom man for en gangs skyld skulle komme ut for en ordentlig mann (en mann er en person som vet hva han vil, alt annet er bare pingler), så kan man heller bli positivt overrasket.

 

Jeg innser at jeg om mulig høres en smule bitter ut nå, men det er jeg slett ikke.  Jeg har rett og slett bare lært av livet. Jeg har i dag nøyaktig to måneder igjen av tyveårene, så noe har jeg lært. Nå skal jeg ta med meg denne lærdommen i det jeg trer inn i en ny epoke i livet, og det er nettopp denne livserfaringen som skal sørge for at de neste ti årene av livet mitt skal bli FANTASTISK.

 

Prima ballerina

Selv vår herre hadde en hviledag. Da skulle det vel bare mangle at ikke jeg også kan ha en.  Etter to dager med ballett på Arktisk Kulturhus skal jeg i dag ha treningsfri.

På mandager trener jeg klassisk ballett. Vi er en fin gjeng damer som tar plass ved barren (ikke en bar hvor man kjøper drinker, men det heter da altså bar, denne stangen som henger sånn midt på veggen i et dansestudio). Her gjør vi ulike elegante øvelser med ben og armer.  Klassisk handler om posisjoner, og ikke alle er like lette å få til, men gøy er det uansett. Jeg får nesten litt yogafølelse av å trene på den måten, bortsett fra at det å elegant bevege kroppen i takt med musikken er mer gøy (vi prøver å være litt elegant hvertfall). Jeg ble liksom aldri helt fortrolig med yoga, det er behagelig etterpå, men nesten litt kjedelig mens det står på. I klassisk blir jeg så engasjert at jeg tar meg selv i å øve på fritiden. Jeg står hjemme på stuegulvet, holder meg fast i veggen og kaster bena mine opp, ned og i mente. Selv synes jeg at jeg er sykt elegant, og mener det rett og slett er trist at jeg ikke får vist fram mine talenter på noe slags vis. Jeg kan rett og slett i love at jeg ikke tar et par piruetter på Redrum neste gang jeg svinger meg over vinylgulvet der nede. Bare vent til jeg i tillegg blir så myk at jeg kan klø meg selv i øret med stortåa, da skal dere få se show folkens.

 

Og med det samme man er inne på show. Tirsdager er det tid for jazzballett. Her hopper vi lett over gulvet full av entusiasme og stil, samtidig som vi smiler uanstrengt til et imaginært publikum. I realiteten skjærer vi grimaser til vårt eget speilbilde, men det vi ikke får til den ene gangen får vi til neste gang. Vi er rett og slett en dyktig gjeng amatører. I tillegg får vi danse til Lady Gaga, og hopper lykkelig fram og tilbake mens vi veldig hardt tenker på at vi ikke har lov til å lande helt enda.  Det gjelder nemlig å holde seg en stund i lufta.

 

Avslutningen på en danseklasse handler naturligvis om å tøye sine muskler, slik at de blir lange, elegante og sterke. I tillegg øker vi vår egen bevegelighet, noe som er bra å ha. Det gjør at man kan brette kroppen sin i underlige positurer og posisjoner, noe som kanskje ikke høres ut som en veldig viktig ting å kunne gjøre, men man kan ha mye gøy i underlig positurer. Bare tenk på spillet Twister. Eller dansing i sene nattetimer. All mulig slags dansing. I tillegg er det deilig å tøye, eller kanskje ikke når det står på, men etterpå.  Herregud for en følelse.

 

I løpet av slutten av neste uke skal jeg på to konserter på Redrum, en med Tyven og den andre med selveste Bon Jovi.  Denne gangen skal jeg være forberedt og øve inn en danserutine på forhånd. Jeg tenker at jeg tar alt det beste fra klassisktimen og alt det beste fra jazztimen og blander det sammen til en personlig miks. ”I wanna lay you down in a bed of roses” synger Jovi mens jeg står ved baren (ja den baren hvor man kjøper drikke) og tørker svette fra pannebrasken med skotuppen. Bedre kan det vel ikke bli.

Vi er alle enkle sjeler...

Innser at folk ikke synes det er like morsomt når jeg er dyp som når jeg er dum, så heretter skal bloggen kun inneholde skildringer fra mine fineste overfladiske øyeblikk. Det at jeg dummet meg ut på søppelfyllinga var for eksempel populært, ønsker jeg å diskutere stereotypier er det ikke særlig populært. Vi mennesker er enkle og liker vel best å bare la oss underholde. Jeg er helt klart ikke noe bedre selv bestandig.

 

Atter en sinnsyk uke går mot slutten. Blant jobbing og mer jobbing prøver jeg fortsatt å få tid til studier og trening. Det sistnevnte har det dessverre blitt altfor lite av denne uken. Studier har det blitt altfor lite av den siste måneden. I kveld har jeg satt meg ned for å jobbe med tre-fire av de tusen verbtidene man har i latinske språk. Det er i år siden jeg leste Alexander Kiellands Gift, men først nå jeg virkelig forstår rekkevidden av den intense puggingen av latin som blir skildret der.

 

I morgen er det helg, og gjett at jeg gleder meg. Jeg har frihelg, dvs. at jeg ikke er bundet opp mot en arbeidsplass, jeg har likevel 50 engelskstiler, 21 samfunnsfagsprøver og studier i flotte bunker som bare venter på å bli ekspedert. Jeg planlegger å få gjort mye, men ingen trenger å bli det minste overrasket om de finner meg på Redrum, jeg kjenner meg selv og vet hvor lett jeg er til å overtale. Til bankkontoens store fortvilelse. Da er det jo fint at jeg har startet en trend her i hjemmet hvor jeg prøver å lage mat av det jeg har, framfor å dra innom butikken hver dag. Ordningen er ikke helt optimal enda, men jeg blir stadig bedre.

Kine rydder opp

Jeg synes det direkte pinlig, disse reklamene som går på TV3 om dagen. Kjendiskokk Hellstrøm har vært i Hammerfest og ryddet opp. Det er en ting å se inkompetenthet i full blomst på tv når det er ukjente mennesker som stiller opp. Når man derimot kjenner til personene som ublygt blotter sitt nederlag får man rett og slett en flau smak i munnen. Det er noe med å se sin eks bli fersket i å servere påkjørt reinsdyr, for deretter å rope at han er sjefen som får meg til å krype sammen i sofa og skifte kanal. Der hvor ikke andre har skamvett pleier jeg å ha det, om ikke annet fordi jeg får gjøglete tekstmeldinger fra mennesker som ønsker min allianse når det gjelder å le av nettopp min eks. Og jeg gjør jo det, ler litt også. For det ser jo unektelig litt komisk ut, ingen kan påstå noe annet, når mannen du kjenner som stille og innadvendt blir utfordret av Hellstrøm til høylydt å erklære sjeftittelen. 

 

Dette er ikke bitter og kjedelig kritikk mot min eks, det er mange år siden vi var et team med noen form for affeksjon for hverandre. I dag har vi et helt greit og funksjonelt forhold, med det mener jeg at vi hilser høflig når vi treffer på hverandre, og kan føre en overfladisk samtale i eventuelle selskapeligheter hvor vi begge måtte befinne oss. Vi har dessuten begge to gått videre mange ganger etter det. Eller, jeg har hvertfall gått videre mange ganger. Han har lojalt holdt seg til dama som stiller opp på tv ved hans side, selv i dårlige tider. Smart trekk av ham. Flauheten jeg føler handler kanskje heller mer om at vi i dag vet utfallet av Hellstrøms redningsaksjon av en skute på vei ned. Restauranten, som ble omdøpt til Geir’s, er i dag slått konkurs, og det før Hellstrøms forsøk på gjenoppliving i det hele tatt har kommet på skjermen. Aktiv dødshjelp har noen kalt det, personlig øyner jeg muligheten for en litt for etnosentrisk behandligsmetode, hvor diagnosen ble stilt sett i lys av et storbyperspektiv.  Om ikke annet vil jeg sympatisere restaurantsjefen for at han i det minste gikk ned med skuta. Det kan ikke ha vært lett.  

 

Etter åpningen, og navneendringen, av restauranten gikk jeg ut med krass kritikk overfor Hellstrøms team og deres kunnskaper hva norsk rettskriving angår.  Genitiv, eller eiendoms s, skrives da virkelig UTEN apostrof på norsk. Dessverre har mange nordmenn en tendens til å herme etter engelsk, og som engelsklærer burde jeg kanskje føle en viss stolthet over dette, i realiteten føler jeg bare sterk irritasjon. Ingen så ut til å bry seg om at restauranten hadde fått skilt med skrivefeil, og blåste det vekk som om det var den største fillesak på jord. FD lagde sak på reportasjen hvor de videreførte skrivefeilen i overskriften under parolen ”media kan ikke endre på egennavn”. Dette er vissnok NTB standard har jeg blitt forklart. Forståelig nok, men syntes ikke FD at det kunne være en idé å lage sak på den språklige fadesen? ”Det er en sånn typisk lærerting å bry seg om sånn”, mente en venninne, som slett ikke hadde følt noen form for misnøye ved å se skrivefeilen på skiltet. Jeg parerte med at når man ikke følger regler oppstår kaos og anarki, og vi kan jo spørre oss selv hvorfor så mange av oss misliker nynorsk, jo for det er jo et skriftspråk hvor kaoset snart tar over. Det er jo umulig å vite hva som er rett og galt på nynorsk for snart er jo nesten alt lov.  

 

Uansett føler jeg vel at jeg har fått en viss oppreisning i dag. VG nett har også hengt seg opp i skrivefeilen og henter i god journalistisk stil inn kommentar fra språkprofessor Finn Erik Vinje, som på sin side kaller fadesen for slapt, pinlig og uverdig. Jeg klasker neve med den godeste Vinje og legger til at det er som om jeg skulle sagt det selv. Legger i tillegg ved linken til VGs reportasje. 

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=594893

Litt for mye av det gode...

I dag spiste jeg desserten mens jeg lagde middag. Det var kanskje ikke lurt, heller ikke i tråd med ernæringsekspertenes generelle råd, men det var utrolig godt. Sannheten er at jeg er så skremt over konformiteten i mitt eget liv at jeg prøver å bøte på det med å leve livet til det fulle. Dessverre er det vanskelig å leve livet til det fulle når man lider av flink pike syndromet.

Utad kan det muligens virke som jeg danser av gårde på livets landevei med bekymringsbuksene godt plantet innerst inne i skapet. Sannheten er mer at jeg har så mange bukser at ingen lengre klarere å skille mellom bekymringsbuksene, lettsindigbuksene, must-do buksene og buksene for de fullstendig skruppelløse dagene. De ser alle ganske like ut og man skal virkelig se godt etter for å skjelne forskjellen.

Hvordan har jeg egentlig havnet i den situasjonen jeg er i akkurat nå? Hvor jeg står opp om morgenen, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, studerer eller drar tilbake på jobb. Av og til har jeg et styremøte, og så skal trening presses inn i døgnets altfor få timer. Når helgen kommer drar jeg på atter en jobb, og på søndagene går jeg rundt med konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk å gjøre i uken som har passert. I realiteten deler jeg opp dagen min inn i tidsrom, hvor jeg på forhånd planlegger hva jeg skal gjøre og i de ulike tidsrommene. Dette overlater ingen tid til å slappe av og roe ned, men kroppen krever sitt i blant, og de gangene jeg ikke klarer å overholde min egen dagsplan blir jeg sporenstreks angrepet av dårlig samvittighet. Livet er rett og slett blitt en lang liste over ting jeg til stadighet har dårlig samvittighet over. 

Det er da jeg drar fram små uviktige øyeblikk av svak viljestyrke og blåser dem opp til å være betydningsfulle hendelser som fører til bedre livskvalitet.  Nettopp som å spise desserten mens jeg lager middag, en hendelse jeg bruker for alt det er verdt til å unnskylde min konforme livsstil. Jeg later som jeg koset meg med desserten først fordi jeg prioriterer å LEVE i nuet og gjøre akkurat hva jeg vil til enhver tid. Skal jeg ta fram hakke og spade, grave dypt etter sannheten for så å legge den ut på nett, så levde jeg ikke livet til det fulle da jeg spiste dessert. Det eneste jeg gjorde var å skaffe meg selv dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å holde meg til min egen plan om kutte ut raffinert sukker.

Akkurat nå har jeg funnet fram must-do buksene. Jeg skal stikke en tur ned på jobb å gjøre litt administrativt lærerarbeid. Utpå der tar jeg på meg treningsbuksene, slik at jeg kan dra på trening senere.  Det høres kanskje ut som om jeg hater mitt eget liv, at det hele dreier seg om en kamp for tilværelsen. I realiteten gjør jeg mange ting jeg bare elsker. Jeg liker å jobbe som lærer, jeg liker å jobbe ekstra i klesbutikk, jeg liker å studere og jeg liker å trene. Det er bare det at av og til kan man rett og slett få for mye av det gode. Livet mitt er fantastisk, men av og til føles det litt som om når man har forspist seg på søtsaker, man blir rett og slett bare kvalm og får nok. Akkurat nå gleder jeg meg til fredagskveld. Jeg har nemlig nektet å melde meg på personalfest. Jeg tviler ikke på at det vil bli en artig fest, men jeg skal heller kjøre hjem og benke meg til på sofaen, finne fram ei bok og ellers bare gjøre ingenting.

Horoskop for single skytter

Jeg kan vel ikke påstå at jeg har valgvake her hjemme, men vake kan jeg kanskje påstå at jeg gjør. Det er litt i overkant sent å være våken nå i forhold til tidspunktet klokken min kommer til å ringe i morgen, men jeg vet jo at på valgnatten er jeg jo slett ikke den eneste som våker. Min grunn til å holde meg unna sengen i kveld, har for så vidt ikke noe med valget å gjøre. Jeg har bare hatt en lang da, kom sent hjem og hadde en del ting jeg måtte få i havn før jeg kan fortøye skuta for kvelden. Regninger for eksempel, og litt mat. Uten mat og drikke duger helten ikke, og det er jammen meg sant også.

 

Det fine med å ha katten på feriekoloni hos mine snille foreldre er at jeg kan dra på jobb på kveldstid, og det helt uten dårlig samvittighet over å la det stakkars dyret være alene hele dagen. Jeg  var derfor å finne på Breilia skole mellom halv syv og kvart på ni, da satte jeg meg i bilen og dro ned på AKS hvor et knippe flotte damer trener klassisk ballett på mandager. Du verden så grasiøse vi er. 

 

Kjenner at det røyner på og at det er på tide å finne sengen, men først vil jeg bare dele horoskopet mitt med alle som leser bloggen. Det hadde seg sånn at damebladet Det Nye lå i postkassa mi da jeg kom hjem i dag, og som seg hør og bør leses bladet med sultne øyne straks det lander i leiligheten min. Jeg har alltid likt å lese horoskop, men tar det alltid med en klype salt. Denne gangen syntes jeg derimot at spådommene rett og slett nærmet seg beskrivelsen av en komedie, eller såpeopera. Jeg er skytte, og horoskopet skiller mellom de som er single og de som er i forhold. Dersom det er andre single skytter der ute vil jo samme horoskop gjelde for dere. (Jeg vet der er noen) Uansett, her kommer det:

 

”Du avslutter en lite konstruktiv affære og viser alle at du er åpen for nye kjærlighetshistorier. En autoritet eller sjef tar deg på ordet og inviterer deg ut. Alt ligger til rette for  raffinert erotikk med en erfaren elsker. La ikke alderen skremme deg.”

 

Ha ha ha…, jeg må jo le, de fleste single mennesker har vel en eller annen lite konstruktiv affære på gang. Det er vel i realiteten derfor man er singel, fordi affærene ikke blir konstruktive.  Jeg skal uansett passe på å ikke flagge min sivile status så altfor høyt i nærheten av sjefen, og oppfordrer vel andre single skytter til å gjøre det samme. (Med mindre dere faktisk er litt interessert i sjefen) Raffinert erotikk er vel kanskje ikke å forakte, men det får da være måte på, hvem ønsker vel å underkaste seg en autoritet på atter en måte?

 

 

Moratorium

Et moratorium kan defineres som en tidsperiode hvor en spesiell aktivitet ikke er tillatt eller nødvendig. Bloggen min har ikke blitt oppdatert på nesten to uker nå, mye på grunn av mitt blogge moratorium, mitt selvpålagte skriveforbud. Jeg har rett og slett ikke hatt tid. Det er ikke så mye det at man absolutt ikke kan finne en halv time for å oppdatere, men når hverdagen blir stresset møter jeg min gamle venn skrivesperren.  Bekjent kanskje, mer enn en venn. Uansett stikker den innom en gang i blant, og da spesielt i stressa perioder.

 

Konformitet er et skummelt ord, til en viss grad kan man argumentere nødvendigheten av den type liv som fyller begrepet konformitet, men å innse at ens eget liv svinner hen i en virvelvind av A4 aktiviteter og ideer er både begredelig og skremmende. Til tider også irriterende at aktiviteter man liker og ønsker å holde på med blir skjøvet ut av må-gjøre plikter. Disse sistnevnte pliktene finner man på flere nivå. Det øverste nivået handler om det man må gjøre i forbindelse med jobben og/eller studier. Man MÅ gjøre jobben sin for å beholde den. Dette er enkelt. Så kommer det nivået som handler om hva andre mennesker, være seg venner og/eller familie, forventer av deg.  Deretter kommer selvpålagte plikter, disse handler om alt fra lakking av negler til vasking av hus. Selvpålagte plikter varierer veldig fra person til person.  

 

For tiden har jeg hatt plikter i bøtter og spann, på alle nivå. Det er derfor jeg i utgangspunktet valgte en skrivepause. Jeg maktet rett og slett ikke å ha bloggen hengende over meg som atter en plikt. For meg er det å blogge en lystbetont aktivitet, det ønsker jeg at den skal fortsette å være, derfor vil det nok fra tid til annen være perioder hvor den ikke blir oppdatert like hyppig som jeg i utgangspunket ønsker at den skal oppdateres. Sånn må det bare være når man skal ha to jobber og studie på toppen av det hele. Nøkkelen må vel være å gjøre pliktene så lystbetonte som overhode mulig. Det er derfor jeg drar med meg pensumlitteratur på café, blogger en fredagskveld og gjør halvhjertede forsøk på å jobbe i sofakroken med stearinlys på bordetJ  Ha en fin helg folkens…

 

Første skoledag

Det er mandag kveld og jeg sitter våt som en vasstrukken katt hjemme i sofakroken. En frisk tur i høstregnet hadde jeg i grunn ikke vondt av i det hele tatt, tvert i mot kjenner jeg at dette var et sjakktrekk i kampen for mental hygiene. Det var første skoledag i dag, elevene var bare på skolen fram til ti på elleve, men likevel kjentes det ganske lenge ut. Det rare er at nå, mange timer senere, kjennes det ut om en hel uke har gått siden jeg sendte dem hjem. Overgangen fra late feriedager til ekstremt innholdsrike arbeidsdager er så overveldende at tiden mellom klokken åtte en mandags morgen og ni en mandagskveld kjennes ut som ei vanlig arbeidsuke. Jeg kan bare med gru tenke meg hvordan ting kommer til å kjennes ut når fredagen endelig kommer.

Det første vi var pålagt å gjøre da elevene kom var å nevne forebyggende tiltak mot svineinfluensa. Jeg holdt en meget troverdig demonstrasjon av hvordan man ikke skal hoste i hendene, og ble bedt av mitt kjære publikum å gjenta suksessen ved å demonstrere et host i albuekroken. Vi forklarte så godt vi kunne at vi ikke ønsket at influensa skulle bryte ut i blant verken elever eller lærere, og at dersom noen ble smitte måtte de holde seg hjemme i syv dager fra skolen for ikke å smitte andre. Det er nå en gang slik at det vi voksne ser på som en ulempe ofte kan oppfattes som en fordel av unge mennesker, og jeg sverger på at jeg så antydning til stjerner i øynene på elevene da de hørte om sjudagersregelen. De lyste enda mer opp ved tanken på en regelrett epidemi blant lærerne. Uten oss er der jo ingen til å undervise. Da er det jo heller ingen vits i å være på skolen. ”I Sverige er det nesten ingen som bryr seg om svineinfluensaen,” bedyret en av jentene. ”Det er nesten ingen som har det heller der.” Jeg tenkte mine tanker om at svensker generelt kanskje er noen svin og derfor anser dette som en helt vanlig influensa, men bet kommentaren i meg. Det er en av gamet i læreryrket, å holde på de virkelig gode kommentarene. Det er sånne ting som lærere ikke egentlig skal si, men som hadde vært hysterisk gøy å få sagt. Jeg bruker i grunnen mye energi på å holde igjen.

Etter å ha sendt elevene hjem fortsatte vi planleggingen. Jeg hadde planlagt en lang ettermiddag på arbeidsrommet, men måtte gi meg klokken halv fem. Et stort nederlag så tidlig på året, men som sagt kan det skje mye på få timer, og hodet mitt sa rett og slett stopp. Nå blir det en varm dusj før jeg finner fram spanskbøkene og leser litt spansk. Det blir aldri fritt for arbeid, og jeg vet med meg selv at nå skal hjernen min småkoke konstant fram til 23. juni 2010.

Rockabillyboogie...

Dette har vært en aldeles fortreffelig søndag. Bortsett fra noen få ankepunkter, jeg kom meg ikke på blåbærtur, jeg kom meg heller ikke på jobb. Når det skal sies var jeg på jobb uten å komme meg inn. Nøkkelkortet mitt ble ikke godtatt uansett hvor mange ganger jeg trykket koden, så da ble det en lang spasertur i stede. Noen tenker kanskje at dette var da vel ikke så ille på en søndag med nydelig vær, men det betyr bare at jobben ligger der i morgen ettermiddag. Jobben forsvinner nemlig ikke, den blir bare liggende på vent.
På en annen side har jeg fått gjort noe jeg har tenkt på lenge. Må innrømme at jeg har sett på bloggen til min venninne med beundring i blikket, rett og slett fordi hun er så flink å dekorere med bilder. Jeg ønsket meg en fin bildecollage til å heade hele bloggen med, uten at jeg helt visste hvordan. Jeg er skikkelig talentløs når det kommer til bilderedigering osv. Selveste Karinaen kom meg til unnsetning og har vært grafiker på den nye headingen min. Jeg ble selv veldig fornøyd, men må også innrømme at jeg lo godt da Karina sendt over diverse forslag. De tightsbildene er kule synes jeg, og passer godt inn på bloggen, men du verden så syke de er. Bør kanskje nevne at de ble tatt med selvutløser klokken 4 en søndags morgen, etter en direkte vellykket rockekonsert med Tyven på Redrum.
Håper dere som leser bloggen min liker den nye headingen like godt som jeg gjør:)

Min livsplan

De siste to dagene har jeg tenkt mye over min egen livsplan. Har jeg en ? Har den i så fall vært konkret nok? Kanskje spesielt det siste året har jeg hatt en del tanker om fremtiden, mer løse tanker enn en konkret livsplan. Samtidig er alt jeg gjør en slags del av en plan som egentlig ikke har et mer overordnet mål enn at jeg ikke ønsker å kveles av mitt eget liv. Kan høres ut som en vag plan, men fakta er at jeg bor i Hammerfest, i en toroms leilighet på Høyden, et sted som alltid blåser. Jeg er alene, med en katt. Jeg Slik har jeg bodd i 4 år. Alene, før det var vi to, så jeg har bodd her i mer enn 4 år. Jeg fylte 25 år i denne leiligheten, jeg kommer til å fylle 30 i denne leiligheten. Jeg skal IKKE fylle 35 i denne leiligheten. Det er i korte trekk hva planen min går ut på. 
 
Akkurat nå har jeg et toårsperspektiv på livet mitt. Skoleåret starter på mandag med mine elever som spente 9 klassinger. Jeg ønsker å følge dem ut ungdomsskolen. Det er så langt jeg klarer å planlegge. Hva som skjer etter det vet jeg faktisk ikke. Men i underbevistheten tror jeg at alt jeg gjør er skape flere veier å gå når disse to årene er over. Hvorfor ellers driver jeg å rydder opp i livet mitt, kjører søppel som en gal, studerer ved siden av en allerede krevende jobb ,og jobber ekstra i butikk oppå det igjen. Jeg skaper muligheter, planlegger ett eller annet. 

Et klokt menneske med navnet Jim Rohn, et menneske jeg dessverre ikke vet mer om enn navnet, sa en gang: ”hvis du ikke designer din egen livsplan, er det store sjanser for at du bare detter inn i noen andres. Og gjett hva de har planlagt for deg? Ikke mye…” Single mennesker har ofte en tendens til å tro at livet ikke starter før de finner seg en partner. Jeg innrømmer også at jeg har blitt grepet av tanken av og til, samtidig er jeg glad for at jeg har forstått at jeg må legge min egen plan. I skrivende øyeblikk er jeg usikker på om jeg bør begynne å planlegge helt konkret, ellet om jeg skal holde meg til ”jeg vet hvertfall at jeg skal være her i minst to år til” planen min og heller bare ta ting som det kommer. 

I kveld tar jeg hvertfall ting som det kommer. Først ser jeg ferdig filmen om dama som skal drepe mannen sin for andre gang, derretter tar jeg fram en bok eller finner sengen. Alt ettersom hvor trøtt jeg er.  

OK

For ikke lenge siden bestilte jeg meg linser på nett. Det er i og for seg ikke noe nyhetsverdi akkurat i det, men jeg synes likevel at sjokket jeg fikk da jeg åpnet mitt første par med linser fra forsendelsen er verdt å nevne. Det sto nemlig stemplet OK på linsene. Det kan helt sikkert høres ut som en spøk, men dette er helt sant. Med ørliten blå skrift har hver og en linse i pakken ubønnhørlig blitt kvalitetsstempet med det internasjonale og anerkjente merket OK. Jeg lurte naturlig nok på om dette ville ha noe å si for synet mitt, om verden fra nå av ville være en OK plass å være uansett hva som skjedde, eller om slibrige menn på byen nå plutselig ville bli ansett for å være OK, men jeg kunne puste lettet ut da disse små bokstavene ikke syntes i det hele tatt. Jeg gikk nært speilbilde, tittet meg selv dypt inni øynene og konkluderte med at dette sannsynligvis gikk bort i det jeg tok på meg linsene. Herregud som jeg tok feil. 

Noen dager etter følte jeg meg irritert på øyet, alle som bruker linser vet at det kan skje fra tid til annen. Jeg var nok mest sannsynlig bare tørr på øynene, men gikk likevel i speilet for å sjekke at jeg ikke hadde noe innpå der. Jeg tok litt tak i linsen og rørte litt på den, og i det den flyttet seg vekk fra de blå pupillene mine så jeg det ganske så tydelig mot det hvite, OK med liten blå skrift. 

Jeg har hatt en temmelig travel helg. En venninne feiret seg selv på lørdag, og stemningen var på topp. Jeg var egentlig litt for sent ute, men passet på å holde tritt med de andre jentene da jeg sto på badet, slik at vi alle var på samme stadiet da jeg ankom festen. Et fantastisk fint knippe damer hadde samlet seg, samt en ganske stor hund. Jeg tror egentlig hunden Loke koste seg som eneste hane i høneflokken, men ble nok likevel til tider smårar av samtalene han måtte høre på. Rare drømmer ble ett tema og en risikofylt graviditet i et kne ble nevnt. 

Redrum spilte musikk som fikk dansefoten til å ta litt vel av, det var som vanlig mange kjente fjes ute og jeg vet at jeg har hatt mange fine samtaler med mange fine mennesker. I godt selskap går tiden fort og plutselig var tiden kommet til å bli kastet ut av dørvakten. Dersom noen av de som jobber på Redrum skulle komme til å lese dette så ønsker jeg bare å si følgende, jeg forstår godt at dere vil hjem når det nærmer seg stengetid, jeg forstår det fra mandag til fredag. Det er dessverre sånn at natt til søndag klokken tre har jeg i likhet med mange andre vanskelig for å skjønne akkurat dette, og det beklager jeg. Jeg kommer sikkert til å henge igjen etter stengetid mange ganger i fremtiden. Jeg beklager på forhånd, men det har seg sånn at det er så jævlig kaldt å stå i taxikø, så jeg utsetter det så lenge jeg kan.

Jeg hoppet inn i en bil med noen mennesker som skulle samme vei. Naboen hadde fest og da var det høvelig å bli med samme retning. Målet var å komme seg så fort som mulig inn gjennom min egen ytterdør, og da en fra bilen hyggelig nok inviterte meg inn til naboen en tur hørte jeg fornuften rope et høyt og tydelig NEI. Fornuften forklarte rasjonelt at jo fortere jeg kom meg inn i min egen seng, jo mindre vondt ville det gjøre dagen etter. Jeg hørte på alt fornuften hadde å si, alle argumentene og overtalelsene, men før fornuften var ferdig å snakke satt jeg allerede i stua til naboen. I skrivende stund orker jeg ikke gå inn på hvor hard dagen derpå var, man sier at selvgjort er velgjort, men jeg har begynt å fraskrive meg all slikt ansvar. Dette var nemlig ikke selvgjort, hvordan kan en jente si NEI når det allerede står stemplet OK i øynene hennes?

En god fredag

Jeg har hatt en deilig fredag. Jeg startet dagen med å dra meg vel og lenge under dyna, deretter bar det videre til Redrum for oppdatering på nyhetsfronten til en god venninne. Redrum er, for de som ikke vet det, den beste café/bar/uteplassen i Hammerfest. Jeg har tidligere påstått at Hammerfest uten Redrum ville vært som Paris uten Eiffeltårnet. Småbarnsforeldre med såkalte ”andre verdier i livet” vil muligens ikke være enig med meg, men det bryr jeg meg fint lite om.  

Min venninne har vært på ferie og funnet kjærligheten. Hun har feriert i Norge, og truffet en nordmann, det er derfor ikke snakk om å være en i rekken av turistflørter for en tyrkisk playboy. Hun formelig gløder når hun snakker om denne mannen, og ja, det er mulig å gløde uten å være kjørt på tjukka. Det fantastisk er at til tross for at mitt eget kjærlighetsliv er heller skralt, eller ikke tilstedeværende, kjente jeg at jeg innerst inne i hjertet mitt var oppriktig glad for denne venninnen. Senest i går lurte jeg på om jeg har endt opp med å bli en av disse 30 år gamle kjærringene som er alene, barnløs og bitter, men etter å ha tilbragt flere timer på kafé med en nyforelsket venninne, og lett og lett etter så mye som et ørlite snev av bitterhet, kan jeg rett og slett ikke finne det. Dette er en velkommen og god oppdagelse på en fredag. Selvransakelse er flotte greier når man oppdager noe positivt om seg selv. Det er dessuten alltid lettere å blogge om enn når man finner en personlig svakhet. 

På ettermiddagen tok jeg meg en frisk joggetur, med glede oppdaget jeg at formen var god og at jeg jogget både lengre og fortere enn tidligere. (har ett generelt problem med oppoverbakker, jeg skal ikke si at jeg tok dem alle i dag, men innsatsen var bedre enn før) Atter en positiv overraskelse angående meg selv. Med fare for at dette blogginnlegget ender opp som en salig blanding av selvskryt og uinteressant informasjon om mitt hverdagsliv skal jeg faktisk avslutte. Helt uten morsomme historier eller moraliserende poenger. 

Det er helg og i morgen skal jeg jobbe på CM Jeans, klesbutikken hvor jeg av og til tjener til livets ekstravaganser. Etter det skal jeg i bursdag å feire en kvinne i sin beste alder. Det blir derfor ingen blogginnlegg i morgen, kanskje heller ikke på søndag, da jeg garantert er opptatt med å skyte småfugler som tramper på taket mitt. Men på mandag, da planlegger jeg å komme sterkere tilbake med utfyllende opplysninger angående diverse hendelser som kommer til å utspille seg i selskapet, og senere på Redrum. Plassen som gjør Hammerfest en bedre by å leve i. 

God helg alle til alle som leser bloggen min. 

Ps. En venninne mente for øvrig at jeg burde prøve å få oppdatert bloggen på søndag, rett og slett fordi det man husker på søndager er så mye mer gøy enn det man husker på mandag. Vi får se på det. ;)