Rompehår og dinosaurlærere

Siden forrige innlegg har jeg stort sett gjort det samme som jeg gjør hver uke. Jeg jobber. I tillegg prøver jeg å trene, samt å kutte sukker. Det sistnevnte går ekstremt dårlig på hverdagene, men helt fint i helgene. Jeg er om mulig litt motsatt av alle andre på dette punket, men så er da også sannheten. Jeg vet ikke hva det er med jobben min, men den får meg til å lengte etter sukker hver eneste arbeidsdag.

I en av engelsktimene denne uken rakk en av elevene mine opp hånden. Som den pliktoppfyllende læreren jeg er løp jeg sporenstreks bort for å være til tjeneste. ”Er dette riktig?” spurte eleven undrende mens hun pekte på en setning hun hadde skrevet på et papir. I eat asshair. Jeg spiser rompehår. Litt perpleks og en smule overrasket svarte jeg ”I don’t know, do you?”.  Samtidig tenkte jeg at dette var da ikke opp til meg å svare på, hun måtte selv vite om hun spiste rompehår eller ikke. ”Nei, svarte hun, jeg lurer på om dette er grammatisk riktig, kan jeg skrive setningen sånn?”. Jo da, setningen var riktig den.  Hvorfor hun valgte akkurat en slik setning i eksemplifiseringen av grammatiske strukturer vil vel derimot for alltid være en gåte. Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner meg selv igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget rare grove setninger på spansk når jeg har vært sånn passe lei. Kanskje lærer man mer om man tillater seg å tulle litt med språket. Jeg håper det, for vi snakket egentlig mye om rompehår den dagen.   (Jeg har for øvrig også fått lov av eleven å blogge om dette, trenger vel ikke nevne at det var mye knising rundt hele problematikken)

I en samfunnsfagtime gikk vi gjennom den geologiske tidsskalaen. Vi var flinke nok til at vi plasserte dinosaurene i Juratiden, og læreren (altså meg) i Krittiden.  Det var egentlig jeg selv som gjordet det. ”Krittiden, det var da jeg var ung” sa jeg.  Jeg prøvde meg på en spøk og hadde håpet på rugende latter fra forsamlingen. Det var helt stille. Noen noterte. ”Da levde Kine” skrev de under begrepet Krittid, det fikk jeg se senere. Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å føle meg mest gammel, at jeg helt åpenbart ikke hadde humor, eller at det virket sannsynlig at jeg hadde mine glansdager for 65 millioner år siden.

Da er det kanskje ikke så rart likevel, at man tyr til sjokolade og annet søtt, når man i løpet en arbeidsuke kan få konstatert at man ikke har humor, at man nesten er dinosaurgammel, og i tillegg må ha samtaler om rompehår.  Alt dette i en alder av 65 millioner år. Da er det heller ikke rart at jeg sitter hjemme og tar livet med ro en lørdagskveld. Det skal noen timer med skjønnhetssøvn til for å holde seg så godt som det jeg jo faktisk gjør.