Familiekos

Midt i all hektisk aktivitet med tentamensretting har jeg tatt meg tid til familiekos denne helgen. Fordi jeg bare har en uke igjen i 20 årene fant min kjære mor ut at vi alle måtte ut å spise middag sammen på restaurant. En flott idé syntes jeg. Pappa bestilte bord på Skansen, og der inntok vi et bedre måltid alle sammen. Mamma, pappa, lillesøster Ina, lillebror Sondre, Asle og Else. Asle er søskenbarnet til mamma, men da de to er vokst opp i samme hus er de nesten som søsken å regne. I tillegg er vi gode venner alle sammen, og det er jo hyggelig bare det. 

Etter maten dro vi hjem til mine kjære foreldre, hvor det etter hvert viste seg å bli en lukrativ kveld for min del. Av Asle og Else fikk jeg ikke mindre enn stakken, vesten og underskjørtet til finnmarksbunaden. Det er helt vanvittig for det koster jo flesk alt sammen. Else syr bunader og har sydd den etter mine mål, fantastisk håndverk er det, og jeg er veldig takknemlig. En ny bunad koster jo nesen like mye som en ordentlig "boobjob", men i realiteten er den jo mer verdt, for den kan jo i teorien selges videre. Markedet for brukte silikonimplantat er vel derimot heller dårlig, og de stiger jo ikke akkurat i verdi med tiden heller. Når det er sagt har jeg hverken lyst eller planer om forøkelser av ymse slag, eller salg av min kjære folkedrakt. Den har jo kostet masse tusen selv om Else syr selv. Av mamma og pappa fikk jeg i tillegg bunadskjorten. En nydelig linskjorte med små lekre, hvite broderier på. Nå gleder jeg meg til første gode anledning til å kle den på meg. Regner vel med at det ikke blir før til 17 mai. Kjenner ingen som har planer om verken barnedåp eller bryllup med det første, så må vel bare smøre meg med tålmodighet. I mellomtiden kan jeg beundre den her hjemme. 

Da jeg var liten hadde jeg evnen til alltid å gjette hva julegavene inneholdt. Foreldrene mine ble litt leie av at det var bortimot umulig å lure meg.  Den ene burdagsgaven jeg fikk av dem ville jeg for alt i verden ikke klart å gjette. En samisk tromme laget spesielt til meg av en ekte sjaman. Skinn trukket stramt over en ramme av tre, og med nydelig lyd. Pappa hadde en gang fortalt meg om han som lagde trommene, og da hadde jeg sagt at han måtte spørre hvor mye en sånn kostet. I stede bestilte de en tromme som skulle lages til meg, og selv klarte jeg å glemme hele greia. Dermed har jeg fått noe jeg hadde glemt at jeg en gang ønsket meg. Fra nå av kan dere alle regne med å møte en mer harmonisk utgave av meg, da jeg skal sitte hjemme å tromme av meg all sorg og frustrasjon. En mer beroligende lyd som lyden av taktfast banking på en runebomme skal man vel lete lenge etter. Nå har ikke bommen min runetegn, men jeg regner med der finnes en underliggende grunn til akkurat det. Den er jo tross alt laget spesielt for meg. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal tulle så mye med de runene.

Uansett, det blir dessverre lite blogging for tiden. Utformingen av innleggene gjøres i fast forward, så det blir vel heller litt småkjedelige rapporter fra mitt travle liv. Sånn er det dessverre i perioder. Denne uken skal  flere engelsktentamener rettes, jeg skal på fjordarevy på mandag , trening er viktig, og en oppgave i spansk må skrives. Det sistnevnte tror jeg egentlig neppe jeg klarer å rydde vekk tid til, om jeg skal være dønn ærlig. Uken etter har jeg studiesamling, og må tenke på å sette terminkarakterer. Den aller siste uka før jul skal det ryddes, shines, pyntes til juleball og karakterene skal deles ut. Akkurat nå tror jeg nesten lærene gleder seg mer til den etterlengtede juleferien enn elevene.  Jeg gleder meg hvertfall helt hinsides all fornuft mye til den 18. desember.