Pepperdagen

Så skal det blogges fra 30 års feiringen min. Det er jammen ikke lett skal jeg si dere, men det må vel til likevel. Jeg sitter godt tilbakelent i sofaen med bena på bordet. Kroppen er slapp, skikkelig slapp. 

 

Da jeg våkent så leiligheten ut som et helvete. Katta har gått rundt i hele natt og snørret og nyst, kanskje ikke så rart, da en hemmelig pepperagent har lurt seg rundt i leiligheta og spredd sine hele korn på strategiske plasser. Så sitter jeg her da, som en slags Poirot, og spekulerer i hvem som oppførte seg mistenkelig. Håvard var i overkant opptatt av pepper allerede fra han kom, Tonje og Lone lo og virket litt for lure etter at pepperet i dusjen var blitt oppdaget. Lone og Jim forsvant et øyeblikk, og kom flirende tilbake til stua. Jeg innser at Lones navn går igjen. Jeg vet faktisk ikke, men det jeg vet er at jeg til nå har funnet pepper i kjøleskapet, i kjøkkenskap, i dusjen, andre plasser på badet, og i senga. Masse i senga. Heldigvis var senga pepret på den siden hvor ingen sover, så jeg merket ikke noe til det før i morges.

 

Man må vel bare regne med litt pepper når man fyller 30 år og har holdt seg godt unna Hymens lenker. Egentlig er jeg bare glad og takknemlig for at jeg har venner som kommer opp og krydrer tilværelsen min. En flott gjeng vakre mennesker som alle gjorde sitt til en vellykket feiring. Jeg er ikke helt sikker på når vi dro ut på byen, og det var faktisk første gang jeg gikk ut på ON (oppe og nede). Uteplassen ble utnyttet til det fulle, oppe gjorde jeg det man gjør oppe, og nede gjorde jeg det man gjør nede. (innser at dette kan tolkes på mange måter.. hehe) Med andre ord, ja, jeg var ned på 18 år og danset. Selv mener jeg at jeg rocket fletta av de fleste, men er usikker på hva andre mener.  I tillegg traff jeg utrolig mange flotte og hyggelige mennesker ute, men det gjør man jo som regel alltid, når jeg tenker meg om.

 

Det dummeste jeg gjorde i natt var faktisk å dra på nach. Det var faktisk veldig hyggelig, men det gjør noe med formen dagen etter. Jeg har stått opp tre ganger i dag, den siste gangen klokken halv åtte, på kvelden. Trygt å si at dagen var fullstendig ødelagt, og alle jobbingen jeg skulle gjøre ble bare med tanken. Jeg har satt personlig rekord i å være søndagssyk, Klokken er halv ti i skrivende stund, og jeg vurdere å legge meg igjen. Tenker at jeg trenger all den søvnen jeg kan få, ikke bare for at den kommende uken skal bli mulig å gjennomføre, men også fordi jeg nå har blitt gammel og trenger mye hvile. Teorien om at min slappe dagsform kommer av at jeg nå har blitt gammel ble lansert tidligere i dag, og en kollega sa (pr sms) ”Trodde forfallet skjedde gradvis og umerkelig, men du får det jo faen umiddelbart. Du er jo som en maskin.” Det var dagens syntes jeg, så vedkommende ble advart om at han kom til å bli sitert.