Første skoledag

Det er mandag kveld og jeg sitter våt som en vasstrukken katt hjemme i sofakroken. En frisk tur i høstregnet hadde jeg i grunn ikke vondt av i det hele tatt, tvert i mot kjenner jeg at dette var et sjakktrekk i kampen for mental hygiene. Det var første skoledag i dag, elevene var bare på skolen fram til ti på elleve, men likevel kjentes det ganske lenge ut. Det rare er at nå, mange timer senere, kjennes det ut om en hel uke har gått siden jeg sendte dem hjem. Overgangen fra late feriedager til ekstremt innholdsrike arbeidsdager er så overveldende at tiden mellom klokken åtte en mandags morgen og ni en mandagskveld kjennes ut som ei vanlig arbeidsuke. Jeg kan bare med gru tenke meg hvordan ting kommer til å kjennes ut når fredagen endelig kommer.

Det første vi var pålagt å gjøre da elevene kom var å nevne forebyggende tiltak mot svineinfluensa. Jeg holdt en meget troverdig demonstrasjon av hvordan man ikke skal hoste i hendene, og ble bedt av mitt kjære publikum å gjenta suksessen ved å demonstrere et host i albuekroken. Vi forklarte så godt vi kunne at vi ikke ønsket at influensa skulle bryte ut i blant verken elever eller lærere, og at dersom noen ble smitte måtte de holde seg hjemme i syv dager fra skolen for ikke å smitte andre. Det er nå en gang slik at det vi voksne ser på som en ulempe ofte kan oppfattes som en fordel av unge mennesker, og jeg sverger på at jeg så antydning til stjerner i øynene på elevene da de hørte om sjudagersregelen. De lyste enda mer opp ved tanken på en regelrett epidemi blant lærerne. Uten oss er der jo ingen til å undervise. Da er det jo heller ingen vits i å være på skolen. ”I Sverige er det nesten ingen som bryr seg om svineinfluensaen,” bedyret en av jentene. ”Det er nesten ingen som har det heller der.” Jeg tenkte mine tanker om at svensker generelt kanskje er noen svin og derfor anser dette som en helt vanlig influensa, men bet kommentaren i meg. Det er en av gamet i læreryrket, å holde på de virkelig gode kommentarene. Det er sånne ting som lærere ikke egentlig skal si, men som hadde vært hysterisk gøy å få sagt. Jeg bruker i grunnen mye energi på å holde igjen.

Etter å ha sendt elevene hjem fortsatte vi planleggingen. Jeg hadde planlagt en lang ettermiddag på arbeidsrommet, men måtte gi meg klokken halv fem. Et stort nederlag så tidlig på året, men som sagt kan det skje mye på få timer, og hodet mitt sa rett og slett stopp. Nå blir det en varm dusj før jeg finner fram spanskbøkene og leser litt spansk. Det blir aldri fritt for arbeid, og jeg vet med meg selv at nå skal hjernen min småkoke konstant fram til 23. juni 2010.