Kavalkade

Da sitter jeg her, alene hjemme en fredags kveld. Ikke så uvanlig det, bortsett fra at denne fredagen er den aller siste i 20 årene. Om noen timer går jeg inn i en ny epoke i livet mitt, jeg går inn i 30 årene, tiåret man hvor man fortsatt er forholdsvis ung i det man entrer det, men nesten litt gammel når man forlater det. Eller er det bare noe man tror selv, hadde jeg ikke akkurat samme tankene for ti år siden? Da var man jo godt voksen når man fylte 30, som 30 åring kom jeg nok til å være gift, kanskje ha familie, bo et husbankhus en eller annen plass med en liten katteluke i døren slik at katten kunne komme og gå når den selv ville. Jeg verken er eller har noen av delene, bortsett fra katten, som slett ikke får komme og gå som det passer ham selv. 

Jeg entret 20 årene det året jeg studerte første året på allmennlærerutdanningen i Alta. Den gang var Alta en temmelig trist plass, det var på den tiden de fikk bystatus og ingen kunne skjønne hvordan lukten av kumøkk noen gang kunne bli urbant. I dag er det pop. I dag har de til og med Hennes & Mauritz. Og spenst. Jeg liker Spenst.  20 års dagen ble likevel feiret i Hammerfest, i Skippergata hos min bestis Lone, vi var tre stykker til stede. (Jill Bente, som jeg jobber sammen med i dag var den tredje) Det gjorde ikke noe at vi ikke var mange, vi skulle jo på byen likevel. På den tiden gikk man på Håja Diskotek og Bar. Det underlige var at da vi var atten og nitten betalte vi oss inn i diskoteket og snek oss inn i baren. Da vi ble tjue gikk vi gratis inn i baren og snek oss inn i diskoteket. Enkelte blir liksom aldri fornøyd.

Jeg droppet ut av allmennlærer og dro til Tromsø ett år. Jeg skulle studere på universitet. Det ugunstige var at jeg hadde fått kjæreste i Hammerfest på vårparten før jeg dro.  Da høsten kom, og jeg kjørte til Nordens Paris i 3000 kroners bilen han hadde kjøpt til meg (en gammel Peugeot), var det litt med tungt hjerte. Når man er 20 år er kjærlighet alvorlige greier. Følelsene raser rundt i kroppen, tuller med hodet ditt, og før du vet det står du med en fot her og en fot der. På en annen side kjølner den fort, kanskje ikke rart, etter som mennesker i begynnelsen av 20 årene er ufattelig slitsomme. Jentene er ofte sutrete, sure og noen skikkelige megger, guttene er barnslige, umodne og egoistiske. Det er rart, men noen år med livserfaring på baken kler de fleste mennesker. Også meg.

Etter et år i Tromsø sa lommeboka takk for seg, ikke bokstavlig da vel og merke, og i Alta var det mer gøy for mindre penger. Jeg vendte tilbake, men bare for et halvt år, etter jul stakk jeg med bestis Lone og Ingeborg til England. Vi skulle på utveksling et semester, og være gjestestudenter på University College of Northampton. Det var der jeg traff Stephen Banks. Den rødhårede, øldrikkende fabrikkarbeideren som framdeles bodde hjemme hos sine foreldre. Det var helt vanlig der nede, dessuten var vi jo ikke gammel. Selv bodde jeg på det nedslitte studenthjemmet som gikk under navnet YMCA.  Rampegutten Stephen, som en gang hadde skutt en gutt i klassen sin i hodet med luftgevær, hadde verdens største hjerte. Han passet på meg som en prinsesse og vi var alltid på farten. London, York og eller bare kino, men som regel kom vi oss ikke lengre enn den lokale puben, The Punch and Judy. Her tilbrakte vi stort sett alle kveldene i uka, med unntak av onsdag. Dette fordi vi pleide å dra på universitet på torsdager. Jada, dere hørte riktig, en dag i uka. Resten av tiden leste vi selv på dagtid, før det var tid for pub. Grunnen til at vi dro på skolen på torsdager var at vaskedamen som rengjorde rommene våre kom tidlig på torsdags morgen, da måtte vi jo stå opp likevel.

Da jeg kom hjem tilbrakte jeg enda et skoleår i Alta, og det var da jeg traff ham. Hans Jørg. Etter intens jobbing fra hans side fikk han endelig napp i mars 2003. Da det klaffet så klaffet det. Ingenting er så vakkert som når du møter et menneske som ser deg, oppriktig ser deg. Det gjorde Hans Jørg, eller Hatte, som han ble kalt. Til tross for at jeg stakk av til England et halvt år, bare måneder etter at vi ble sammen, la ikke det noen demper på forholdet. Denne gangen studerte jeg ved Universitetet i York, og studerte faktisk, var på skolen fra mandag til fredag og pub kun i helgene. Men ikke når de store oppgavene skulle leveres. Hans Jørg og jeg kunne fullføre hverandres setninger, og av og til, når jeg kom med uforståelige kryptiske meldinger om ting jeg bare hadde tenkt i hodet mitt, så hang han likevel med på tankerekken. Vi var et team, vi to. Selv om alle forhold går opp og ned, var vi alltid et team. Det var aldri snakk om noe annet.  Helt til hans siste dag, 3. oktober 2005, da han døde foran øynene mine hjemme i vår egen stue. Så kjære Hans Jørg, hvor du enn er. Alt det du så, det har jeg tatt vare på. Den gangen du snakket om hva som ville skje om du skulle falle fra, det har jeg tenkt på i alle disse år. Takk for at du så meg, for at du alltid ville meg vel, selv om veien var hard å gå for din del og det ikke alltid var like lett å være den personen du egentlig ønsket å være. Jeg har levd de siste fire årene av livet mitt med deg i tankene, du vil at jeg skal leve livet mitt til det fulle, du vil at jeg skal elske hver dag jeg lever. Du vil at jeg skal le, smile og minnes deg med latter. Det gjør jeg, kjære. Du har fulgt meg helt fra den sommeren før jeg fylte 20 år. Da du handlet hos meg hver eneste dag. Helt til i dag, min siste dag i 20 årene. Og selv om jeg er på vei inn i ett nytt tiår, et tiår du jeg skal starte uten deg, og som du ikke kan være en del av, så lever du i tankene mine. Tankene til alle oss som husker deg med latter og savn. Jeg vet du ønsker meg lykke til inn i 30 årene, og gleder deg over at jeg tar deg igjen. Jeg kan liksom høre at du kaller meg ei gammel merr og ler høyt. Likevel går vi videre nå, begge to, vi har litt å gjøre på hver vår kant. Sånn er mennesket laget, der skal komme glede etter sorg. 

Fant selvfølgelig ikke et voksen-bilde av Hans-Jørg. Dette er vel representativt nok. Sov søtt videre.

Dette ble i grunnen et forferdelig langt innlegg, men likevel en utrolig kort kavalkade når man tenker på at jeg hadde ti år som skulle dekkes. De fire årene etter Hattes død har jeg bodd sammen med katten Farris. Som alle andre mennesker har der vært opp og nedturer, men de er vel alle verdt det. Uten nedturer lærer man seg ikke å nyte oppturene, uten begge deler er ikke livet komplett. Alt i alt er jeg utrolig heldig. Jeg har hatt masse gøy, og tviler ikke på at livet bringer fine ting til meg også i framtiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen.