Jakten på kjærligheten... til livet...

Hvert år sender TV2 en egen serie om bønder som jakter på kjærligheten. Katrine Moholt er programleder år etter år, og viser seg ofte å bli svært populær, ikke bare blandt seerne, men gjerne også de mannlige bøndene. Det er kanskje ikke rart, dama er vakker, til tross for en god del uheldige antrekk (jeans uten lommer skal man være temmelig ung og spretten for å være fin i) og til tider svært irriterende populærjournalistikk. Om man kan kalle det journalistikk, jeg vet rett og slett ikke helt hva det bør kalles, det å stikke kamera i ansiktet på en nylig dumpet person for så å spørre hvordan de føler seg nå. I år er det uansett ikke alle de mannlige bønder som ubetinget vil la seg begeistre av Moholts sukkersøte fremtreden, da serien for første gang har en homofil bonde med som på lik linje med de andre skal jakte på kjærligheten. Dette hørte jeg på radio da jeg kjørte til balletten, jeg følger nemlig ikke med på serien. Radioreportasjen handlet om at mange reagerte på at de måtte se homofili på TV, og hadde sendt inn klage på dette. Personlig forundrer det meg at det er dette enkelte mennesker velger å bruke energien sin på å bekjempe, særlig når vi vet at barnearbeid er tilfelle enda i dag, at unge jenter blir tvangsgiftet og/eller kjønnslemlestes, at mennesker faktisk dør av sult, for ikke snakk om gatebarn som blir seksuelt misbrukt av såkalte hjelpearbeidere. Stå på dere som synes homofil kjærlighet mellom voksne mennesker blir for ubehagelig, stå på slik at vi vettige mennesker vet hvem vi skal miste all respekt for. 

 

Vi mennesker er flokkdyr, seriemonogame og designet for å bevege oss i par. Vi kaller ofte en partner for ”vår bedre halvdel”, en symbolsk måte å si at man ikke føler seg hel alene. Var det ikke Tom Cruise som i en eller annen film sa ”you complete me” til en dame. Jeg må innrømme at jeg er litt på glattisen her, men replikken den husker jeg. Det er vel replikken de fleste av oss drømmer om å høre i det øyeblikket vi har funnet drømmekvinnen eller mannen.  Likevel er trenden i vårt moderne samfunn at flere og flere lever alene, noen frivillig andre ufrivillig. Det kan virke som at jo eldre vi blir jo lettere godtar vi å leve alene, koser oss alene og til og med ønsker å være alene, likevel er det noen som aldri slutter å jakte. Noen jakter for jakten sin del, andre jakter for å finne den rette. Men hva er det som gjør at mennesker åpenlyst ønsker å jakte foran kamera, med hele Norges befolkning som tilskuere? Hva er det som gjør at mennesker risikerer å bli dumpet på nasjonal TV, for så å måtte fortelle alle seerne om sine følelser?  Hele konseptet er for meg helt uforståelig. Personlig jakter jeg aldri, men skal innrømme at jeg har latt meg selv bli jaktet på. Altfor ofte blir man som bytte nedlagt av useriøse jeger, de som jakter bare for adrenalinkicket selve jakten gir, og som lar byttet ligge igjen, bløende og såret. Da er jeg glad at jeg som bytte kan krype hjem i stillhet, gjemme mine egne følelser langt inne og aldri aldri dele mitt nederlag med noen.

 

Heldigvis er det blitt mer og mer vanlig at jenter tar jaktprøven. Ikke bare det, det er blitt mer og mer vanlig at byttet leker seg litt med jegeren. Personlig tilhører jeg vel inn under den siste kategorien. Dette er rett og slett evolusjon, etter at menn har fått lov til å herje fritt i århundrer har vi kvinner endelig begynt å lære oss å ikke bukke under. Kanskje rett og slett fordi vi ikke forventer oss mye av dagens menn, og når man ikke forventer seg noe blir man heller ikke skuffet. Tvert i mot, dersom man for en gangs skyld skulle komme ut for en ordentlig mann (en mann er en person som vet hva han vil, alt annet er bare pingler), så kan man heller bli positivt overrasket.

 

Jeg innser at jeg om mulig høres en smule bitter ut nå, men det er jeg slett ikke.  Jeg har rett og slett bare lært av livet. Jeg har i dag nøyaktig to måneder igjen av tyveårene, så noe har jeg lært. Nå skal jeg ta med meg denne lærdommen i det jeg trer inn i en ny epoke i livet, og det er nettopp denne livserfaringen som skal sørge for at de neste ti årene av livet mitt skal bli FANTASTISK.