Da jeg i 2005 ble singel fordi min daværende samboer døde hadde jeg ingen plan. Jeg tok minuttene, timene, dagene og månedene som de kom. Jeg bestemte meg ikke for noe og hadde ingen målrettet plan for hvor jeg ville og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde det heller ikke særlig bra, og taklet kanskje ikke sorgen særlig overbevisende heller til enhver tid. Etterhvert begravde jeg med i arbeid, i flere år hadde jeg ikke ferie, og en jobb var rett og slett for lite. Problemet er at livet aldri blir helt bra uten en slags strategi. Det hjalp ikke å vandre rundt i blinde uten mål og mening, det hjalp heller ikke å begrave alle sorger i arbeid. Det som hjalp var å skaffe seg et mål. Et prikk på et kart over lykke, og en formening om at man skulle dit. Ruten tegnet jeg aldri inn på forhånd, fordi ruten dit ikke er viktig, men målet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen med andre om jeg ikke lærte meg å være lykkelig alene. Jeg hadde flere delmål på veien. Små byer i mitt eget personlige lykkeland jeg måtte innom for å komme fram til det endelige målet. Da jeg traff min nåværende mann var jeg LYKKELIG singel. Jeg følte aldri at jeg trengte en mann for å klare meg selv, jeg trengte ikke en mann for å redde meg fra alenetilværelsen. Jeg trengte aldri en mann for å gjøre livet mitt godt. At jeg traff min sjelevenn da jeg allerede var lykkelig gjorde at han ikke behøvde å dra meg opp av dritten, men heller tilføre enda mer positivitet og lykke i livet mitt. Det er litt som å få lønn når du enda ikke har brukt av den forrige lønnen. Det blir dobbelt så mye på konto.
Sjokk og sorg ble tilført livene våre da lille Andrea døde, men man lærer av livet så lenge man lever, og selv om vi finner oss selv i fosterstilling daglig, foreligger det denne gangen lagt en plan. Vi har et mål. Selv om vi alltid vil minnes, savne og sørge over henne, skal vi bære henne med oss i lykkelige hjerter. Vi bestemte oss ganske fort at dette ikke skal knekke oss helt, for om den lille dukken vår skal bo i hjertene våre er det viktig at de er hele. Vi har et mål, et nytt punkt på lykkekartet og flere nye delmål for at vi skal komme oss dit. Det kan være at vi møter hindringer på veien, men sammen skal vi da finne en ny rute. Det får være planen.
Vi har allrede satt i gang med ett av delmålene. Vi bestemte oss for å gjøre hjemmet vårt til et enda bedre sted å bo. Det har resultert i en tur til IKEA. Mor i huset handlet og handlet, og priste seg lykkelig over arbeidsinnsatsen hun har lagt ned over flere år, som gjør at vi kan gjøre de tingene vi ønsker å gjøre nå. Vi har blandt annet kjøpt flere kjøkkenskap. Nå skal kjøkkenet fornyes. (Så kommer kanskje bilder etterhvert)
Å reise er viktig for sjelen. Det ønsker vi også å gjøre som et av delmålene våre. Noen planer er lagt, andre ikke. Så lenge jeg slipper å ligge på en campingplass i Nord Sverige spiller det ingen rolle hvor turen går. Når det er sagt er det lenge siden jeg har vært i England. Og Spania er et must, sånn språklig sett. Kanskje på tide å finne fram spanskbøkene igjen. Det er nesten ikke ferie om man ikke også har lært noe nytt på turen.
Vi er klar over at ikke alle planer går som de skal. Mye kan komme i veien for at man skal nå målet, men vi må jo bare prøve. Man må jo bare håpe på bedre tider, og jobbe iherdig for at de skal komme. Jeg kom over et herlig sitat av Pippi Langstrømpe:
Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.Glad påske til alle sammen....
Du Kine, du Kine. Jeg blir bare stum over å finne ut hva som bor i deg og hvor sinnsykt reflektert du er. Er nok mange som leser det som ord til ettertanke, refleksjon og lærdom.
SvarSlettDere tenker så rett, Andrea skal bli med dere videre i livet, på en positiv måte, og jeg vet at akkurat du klarer det, Kine!!!! Det betyr derimot ikke at det kommer til å være like enkelt, alltid. Og er helt enig, svangerskap som ikke går helt som planlagt bør ikke ties om, for da er det som om man aldri kan snakke om noe som faktisk har eksistert, og som i den tiden det eksisterte var det mest fantastiske som fantes. De minnene skal man få ta med seg videre.
Jeg har brukt mye tid på samtaler med din kjære guddatter, etter at Andrea ble en engel. Hvordan forklare at nettopp gudmor si nydelige prinsesse ikke fikk leve. Det har vært utrolig mange hvorfor spørsmål og de er jo så sinnsykt vanskelig å svare på. Mange tårer har i allefall trillet, over den lille engelen deres og over at gudmor nå er så lei seg. Du har no i allefall ei lita Jessheim jente som er veldig glad i deg og utrolig stolt over at akkurat DU er gudmora hennes, håper at det er et lite lyspunkt i tilværelsen!!!!Før guddatra di dro nordover i dag, så måtte hun finne en gave til gudmor. Jeg vet ikke hvordan og når den kommer til deg, det er det min mor som styrer akkurat no (sikkert via din "svigersøster" i Kvalsund), men jeg har i allefall vært vitne til hvor viktig det var for min lille datter å finne den rette gaven, som kommer helt fra hennes eget hjerte. Hun skulle også skrive et brev til deg, men lurte fort på hva man skal skrive til noen som har opplevd noe så trist.....Om det ble et brev tilslutt vet jeg ikke, da hun dro var forsiden ferdig. Brevet har hun tenkt på i to uker, over hva som skal stå i det..
Du er fasinerende flink med ord, men det er så bra, det er med på å lege! Håper det går bedre og bedre med dere, dag for dag!
Håper de mål dere setter dere går i oppfyllelse!
Dere får ha en fin påske. Vi har en jobbe-i-hagen påske i år, med raking og opprydding i en forvokst urskog. Å eie hus er mye jobb, men samtidig så sykt tilfredsstillende å se at det blir bedre og bedre!!!
Tenker på dere!!!
Utrolig fin melding fra Jessheim. Jeg er veldig stolt over min lille Guddatter med hjertet på rett plass og massevis av fornuft i hode. For ei herlig jente. Skal se om jeg ikke får tid å ringe en dag, sånn at vi kan snakkes. :-)
SvarSlettCarlo Goldini sa at verden er en vakker bok, men den er unyttig for den som ikke kan lese. Kine, du har heldigvis et fantastisk høyt lesenivå!
SvarSlettFra hjertet mitt sendes alle gode ønsker om maksimal måloppnåelse!
Solveig