Bake kake søte...

I dag skulle jeg få besøk av min usedvanlig søte guddatter, hennes mor og to av hennes småsøsken. Altså 3 barn i huset på prærien i dag. Da er det jo kjempefint å kaste seg på denne cup-cake trenden som hersker nå for tiden. De små muffinsene skal jo som seg hør og bør bakes i fargerike og dekorative former, og helst serveres på et etasjekakefat... (langt ord, er det i det hele tatt et ord?) Uansett. Ettersom besøket ble avtalt går kveld, og jeg derfor ikke fikk handlet inn søte rosa polkaprikkede former, så kjøpte jeg en sånn ferdigpakke med med med muffins på REMA, for de så jo så fine ut på pakken. Kjempelurt! ( Det var vel heller det jeg ble, ikke var... )

Se så søte de ser ut på pakken. Det er nesten så jeg gremmes av å vise resultatet:

De er nemlig bitte bitte små. Og smaker egentlig BARE sukker... synes jeg. Men ungene likte dem. Det gjorde venninna mi også, men med 4 barn er hun sikkert vant til sånn bakst, det hadde nemlig jeg om jeg hadde hatt 4 barn. Men jeg har ingen, og så pusser jeg ikke like mye opp som venninna mi. (Seriøst, de har pusset opp i minst 10 år... ) Dermed har jeg mye mer tid til å bruke på kjøkkenet enn det hun har, hun derimot, er nok mye flinkere til å sparkle enn meg. Så tenkte jeg at dersom jeg skulle si noe nyttig om disse ferdigkakene så må det være at de er litt som posebernaise. Barn liker den, men når man blir voksen så innser man at sånn ferdigmat faktisk ikke er særlig god matkultur. Så jeg bestemte meg for at neste gang akkurat disse ungene kommer på besøk, så skal de få hjemlaget, ordentlig bakst. Det er vel egentlig en gudmors ansvar å lære bort matkultur også, tenker jeg.