Familieliv

Guttene i huset har i kveld benket seg foran den stasjonære PC'n for litt gaming. (Det er vistnok det man kaller det når man spiller dataspill). Selv katta har gått inn til gutta, han liker nemlig bedre å gjøre gutteting enn å gjøre jenteting, altså det jeg gjør her ute i stuen, som jeg har helt for meg selv en stakket stund. Så hva gjør jeg da?, jo jeg velger tv-kanal, blogger for første gang på nesten en måned, ser litt på kulemagen som lever sitt eget liv (som om en liten person er på en kjempelang telttur der inne). Gleder meg veldig til den teltturen er over. Middagen er nettopp inntatt, og jeg er kvalm som vanlig. Ikke fordi det var noe galt med maten, tvert i mot, men fordi jeg alltid blir dårlig etter et måltid. Alttid. Det har pågått i 34 uker nå, og jeg er lei, kjempe lei. Det-finnes-ikke-ord lei.

I kveld blir det vel Melodi Grand Prix på tv. I går var det Det Store Korslaget. Det mangler ikke på familieunderholdnende sangkonkurranser på tv om dagen. Personlig ville jeg ikke funnet på å bruke helgen min til noe sånn i det hele tatt, jeg som ikke ser X-faktor en gang. Men noen liker familieunderholdning, så da må man bare pine seg gjennom det. Hadde jeg vært soldat i krig, og blitt tatt til fange av motstanderne, hadde jeg nok røpet alt jeg bare kunne røpe om jeg ble satt foran en TV mens Korslaget var på. Jeg gikk til og med så langt som å skrive på facern at min ide av helvete ville være å bli lenket fast foran en tv mens Korslaget ble spilt av, med noen gamle episoder av Da Capo i pausene. Samtidig som man måtte spise blodpølse med sylteagurk og Thousand Island dressing.  (Min venninne brakte i samme slengen opp levergryta vi måtte lage på heimkunnskapen på ungdommskolen. Jeg husker den ikke så godt, men kan tenke meg den er en del av hennes personlige helvete.) I ettertid kom jeg også på at jeg mest sansynlig ville fått en Manchester United supporter ved siden av meg, som snakket non-stop om favorittlaget sitt. (Det er mulig det er fanden selv jeg tenker på her... ) Poenget er: vi har alle våre personlige formeninger om hva som utgjør en avslappende og koselig helg. Altså det som gjør at vi virkelig gleder oss til helg. Og når man er voksen, og plutselig ikke lenger bor alene (les: plutselig ikke kan være kjempesær og kjempeegoististisk lenger), så må man gi opp en del vaner uten å klage. (DA er det godt man har bloggen, hurra for den). Det er litt sånn gi og ta greie, man må jo gi litt for å få noe igjen selv. Hva liker jeg å gjøre  helgen? Trimme, høre på spansk musikk, lese, slappe av i stillhet, se rolige interesante tv-program. Litt sånne ting som er vanskelig å få menn og barn til å synes er ok. Regner med det blir bedre den dagen en kropp blir til to, energien kommer tilbake og mor kan ta seg en tur ut på trimtur.

Så hva ville jeg gjort i kveld om jeg ikke hadde sett ut som en overhevet bolledeig? Jeg ville vært i 50-års lag hos en god kollega. Hurra for Anders! Det er utrolig synd jeg ikke kunne være med å feire i dag.

Det jeg egentlig sitter her å tenker på er egentlig hvor annerledes familieliv er i forhold til singelliv. Og vet dere, det kan være vanskelig å venne seg til, rett og slett fordi man som singel kan være så innmari egosentrisk og selvopptatt. Jeg jobbet mye (savner faktisk å klare å jobbe), brukte pengene jeg tjente på de tingene jeg hadde lyst på, og alt jeg eide hadde jeg kjøpt selv. (Det er utrolig tilfredstillende å bygge seg et hjem, og et liv, basert på det du har jobbet for selv, og ikke på det du har stjålet fra andre...., sistnevnte kan ikk føles noe særlig, om man da ikke viser seg å være verdens mest uempatiske menneske da.) Straks man blir flere må man dele avgjørelsene med flere, vise hensyn til flere, og ikke minst begynne å bytte ut ting. Singelbula mi ble for eksempel byttet ut med en enebolig, og vi har sett litt på stasjonsvogn. Samtidig gråter hjertet mitt av tanken på å kvitte meg med min lille franske sorte (peugeoten da vel og merke), for en stasjonsvogn. 207'en passer jo til alle mine antrekk, og matcher alle mine sko... (eller noe sånn), dessuten kler en liten bil en liten jente. Må jeg virkelig begynne å kjøre stajonsvogn? Jeg føler liksom litt at jeg er på tur til å bli utslettet, derfor har vi sett ut en liten barnevogn, som gjør det mulig for mor å kjøre hjertebarnet av en bil enda litt lengre.

Sånn bare for å avslutte, jeg klager ikke over tingenes tilstand, bare konstaterer at endringene noen ganger kan være vanskelige. Når det er sagt blir man vant til alt det nye, og gleder seg over det også. Man gleder seg veldig. For eksempel gleder jeg meg til å ha en bedre veranda når dagene blir varmere, til å grille i hagen og til å kunne begynne å trene igjen om noen måneder. Jeg gleder meg over at vi har massevis av ved i garasjen, og kan fyre i peisen på kalde dager. At jeg ikke lenger har vaskemaskin på badet, at selv kattepusen ser ut til å trives i huset, at vi har soverom nok til alle, at vi kan få plass til en fryseboks/skap(har for øvrig sett et på elkjøp som jeg ønsker meg), og at vi nå har plass til et spisebord som flere enn to mennesker kan sitte ved. Jeg gleder meg også stort over at jeg ikke trenger å gjøre alle mannetingene selv lenger, og at jeg har noen å snakke med om kvelden før jeg sovner. Ikke minst gleder jeg meg over at jeg nå bor nært skiløypene, gjett at de skal tas i bruk når jeg bare blir tynnere igjen.  Som sagt, myyye å glede seg over, selv om formen for øyeblikket er på bunn, energien helt fraværende, og humøret av og til deretter. Det er grunnen til at det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg for tiden. Jeg har rett og slett ikke ork til noe som helst, ikke en gang blogging. :-)