Tung dag, men en ny epoke står for tur...

Etter de to siste ukers hendelser i Hammerfest er jeg på mange måter litt redd for å poste dette innlegget. For  jeg skal sørge litt, sørge over materielle ting, noe som i den store sammenhengen ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg tar likevel sjansen, men drister meg til å komme med en forklaring. Det er ikke ekte "sorg" jeg skal skildre, men mer følelsen av å ta farvel med en epoke. Og med minner, mange mange minner.

I dag var det overtakelse på leiligheten på Høyden. Takk til min fine familie som den siste tiden har hjulpet mye med tømming av loft og vasking av leilighet. Vi hadde ikke klart oss uten den hjelpen. Jeg kjørte opp alene, med tre nøkler og en overtakelsesprotokoll. Etterpå dro jeg. Det var jeg som dro. Jeg sa "hade" og gikk ut "min egen" dør som om jeg hadde vært på besøk. Vel vitende om at det var siste gang jeg gikk ut den døren. Døren jeg har gått inn og ut av siden 2002 en gang. De første årene bare på besøk. Etterhvert som samboer med eieren, deretter som leietaker av leiligheten, før jeg endelig fikk kjøpe den og gjøre den til "min egen". Der er vanvittig mange minner i veggene. Minner som har hengt ved som en del av meg, minner som har gjort hjemmet til et godt hjem. Et sted å trekke seg tilbake, et sted å jobbe, et sted å slappe av. Et sted for vinkvelder med venninner og koselig besøk. Et sted å være selvstendig. Min borg. Min trygge havn.

Nå har jeg jo kjøpt hus, så jeg går jo selvfølgelig en spennende tid i møte. Jeg vet også at jeg hadde vært ganske fortvilet om vi skulle bodd 3 (av og til 4) stykker i en toroms. Pluss katten da. Han trenger ikke eget soverom, men merkes godt likevel. Derfor er jeg jo glad for at en ny epoke starter. Men friheten og egoismen har jeg på mange måter måtte la være igjen på Høyden. Med frihet mener jeg mulighet til å jobbe så mye jeg vil, når jeg vil. Frihet til å dra hvor jeg vil når det måtte passe meg, se det jeg vil på tv og spille musikk når jeg vil uten hensyn til andre. Når man plutselig har familie må man faktisk ta en del hensyn. (Ikke missforstå, jeg klager ikke over dette, bare konstaterer at det er annerledes enn det bekymringsfrie singellivet).

Noen mennesker er som apekatter, slipper ikke en gren før de har fått tak i en ny. Er livredde for å være single og alene. Dette har jeg aldri forstått, jeg vil alltid være takknemlig for tiden jeg har vært alene. Jeg har blitt voksen, selvstendig og tøffere. I tillegg har jeg hatt det utrolig moro. Jeg er den rare apekatten som slapp en gren og vandret rundt på bakkenivå i over 4 år. (Det er sunt å gå sier ekspertene, jeg er enig.)

Til tross for alt dette. Det ER rart å si farvel med en bolig man har vært så glad i. Egentlig hadde jeg litt lyst å gråte en skvett da jeg kjørte derfra, men lot være ettersom jeg skulle ned til byen med overtakelsesprotokollen. Humøret var bare rart da jeg kom hjem, så det hele endte med at jeg sov et par timer på ettermiddagen for å komme meg. Så sitter jeg her da. Og tenker at det er greit med bare en husstand å betale på. Og når jeg bare blir litt tynnere, og får litt energi tilbake (og forhåpentligvis et snilt lite barn som lar mor styre litt med andre prosjekter enn bare bleieskift), så blir vel dette "mitt" hjem etterhvert også. Det skal skapes minner her. Forhåpentligvis mange mange gode minner.  (Til nå ser det ut til å den delen går greit, vi har det veldig fint.)