Andrea, vår lille engel

Jeg leser mitt forrige blogginnlegg og vil egentlig bare gråte. Jeg vil gråte fordi det i dag er to uker siden jeg fødte mitt barn. Natt til lørdag 26.mars 2011. Noe som skulle oppleves som den største lykke føles nå som en lang vond drøm. Vår lille Andrea kom til verden stille, hun var allerede død.

Jeg har lurt på om jeg skal blogge om dette, men jeg har jo skrevet om Andrea. Om jenta som levde i magen min, som var så levende og aktiv. Faktisk så aktiv at jeg lurte på om hun ville slite moren sin fullstendig ut når hun kom til verden. Men det vil hun aldri få sjansen til å gjøre. Hun vil aldri få sjansen til å gjøre noe som helst, og det eneste vi noen gang fikk lov til å gjøre for henne var å gi henne en grav. Derfor må jeg blogge om Andrea. For jeg kan jo ikke bare late som ingenting, late som hun aldri kom. Hun kom, men hun kom stille. Og da hadde hun allerede forlatt oss.

Så lurer vi bare på hvorfor. Hvorfor? Hvorfor stopper et lite hjerte å slå? Hvorfor dør et barn som enda ikke har startet livet, bare dager før det er ventet til verden? Hvorfor blir små engler tatt i fra oss når ondskap får vandre fritt? Hvorfor mistet vi vårt barn? Hvorfor må vi leve i sorg når vi skulle leve i lykke? Hvorfor? Noen sier at Vår Herre plukker de fineste blomstene først. Det trøster så lite.

Så kommer hvordan. Hvordan lever vi med tapet? Hvordan kan man noen gang bli ordentlig glad igjen? Hvordan skal man begynne å fungere normalt igjen? Hvordan godta at det fineste man vet er borte? Hvordan komme seg gjennom sorgens faser, denne følelsesmessige berg og dalbane man ufrivillig har blitt kastet inn i? Hvordan?

Andrea ble begravet på en solskinnsdag med noen få, men flotte mennesker til stede. Til min datter skrev jeg følgende:

Til Andrea, vår lille engel


”Med smerte skal du føde dine barn”, lød Guds ord til kvinnen etter at Adam og Eva hadde falt i synd. Med smerte fødte også jeg deg, mitt barn, og som de fleste andre fødsler kulminerte også denne i gråt. Min gråt. Din fars gråt. Vår felles gråt over din stillhet, Andrea.


Med hånden hvilende på ditt kinn kom du til denne verden, etter at du allerede hadde forlatt den. Det var som om du hadde lagt deg til å sove, for aldri å våkne mer. Som om du hadde utført din gjerning her på jord, og derfor fredelig og stille kunne forlate den.


Små engler vet at kjærlighet ikke er som brød eller vann. Det blir ikke mindre på hver jo flere som må dele den. Små engler som deg vet at kjærlighet utvider seg og blir større etter hvert som flere kommer til, og at den ikke forsvinner når menneskene som skapte den blir borte. Du kom inn i livene våre og skapte et hav av kjærlighet i vårt hjem. Nå sitter vi igjen, mamma og pappa som elsker deg, uten vår lille engel, men i et hjem fylt til randen av kjærlighet.


Takk for alt, og sov søtt kjæreste lille venn.


Mamma og pappa


Så leste presten det opp i begravelsen. Fordi jeg ville at alle skulle forstå hva vi føler, nemlig at uansett hvor vondt vi har det vil vi ikke tenke på opplevelsen som noe vondt. For Andrea skal ikke forbindes med noe vondt. Hun skal forbindes med kjærligheten hun skapte. Hun skal forbindes med alt det positive vi gjorde for oss selv mens vi ventet henne. Hvordan vi forbedret våre liv for å kunne ta i mot henne på best mulig måte.

Oppi alt det triste er vi glad vi har hverandre. Sammen gjør vi hverandre sterkere.