fredag 15. april 2011

Å tie er gammeldags

Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger på blogginnlegget om Andrea. Noen takker også for at jeg/vi er åpen om det som har skjedd. For meg er det å skrive terapi, samt det å dele det jeg skriver med andre. Det er også fint å se at det jeg skriver blir satt pris på, og at det berører så mange.

Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.

Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.

Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.

Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.

10 kommentarer:

  1. Syns du/dokker e utruli sterk :D
    Kloke ord:)
    -alex-

    SvarSlett
  2. Kjære Kine!

    Tåran bare trille når æ les innleggan dine. Æ forstår ikke kor du hente styrken fra. Kan ikke innbille mæ at æ nån gang hadde klart å gjøre det du gjør etter å ha opplevd sitt livs største mareritt. Det e beundringsverdig.

    Tusen takk for at du dele historien din, det va trist men på en måte godt å lese.

    Mange gode tanka og klemma til dokker.

    Mona R.

    SvarSlett
  3. Tilsluttes! Sterke, klare og fornuftige ord Kine!

    SvarSlett
  4. Jeg er så glad for at dere deler historien med oss. At dere er så åpne gjør det også enklere for meg (og sikkert flere andre) å snakke om Andrea. Takk for at dere er så fine mennesker!

    Klem Karina

    SvarSlett
  5. Kjære Kine, bestevenninna mi!
    Du skal vite at dere og den vakre, lille englejenta er i tankene mine hver dag. <3

    Jeg er så glad for at dere tar så godt vare på hverandre i sorgen. Styrken dere begge viser er enorm!

    Mange varme klemmer sendes din vei. <3

    SvarSlett
  6. Kjære Kinemora:-))Du er et sånt sinnsyk sterk og nyderlig menneske tvers igjennom og en mere ærlig person skal man lete lenge etter:-))Elsker alt du skriver og blogger om og håper at du fortsetter med det i laaang tid!!Vi vil bestandig være her for dere sånn som jeg vet du vil være for alle oss andre:-))STOR klem Linda

    SvarSlett
  7. Så flott at du finner en måte å takle noe som alle gravide frykter å oppleve. Dødfødsler er som du sier et tabuområde og viktig å få tatt de gjerdene ned! Ønsker deg alt godt videre! Du viser mot og styrke her så jeg tror det vil går bra.
    Mvh,
    Trine Elvebakk

    SvarSlett
  8. Utrolig fint med så mye støtte som vi føler at vi får. Generelt har vi utrolig mange flotte mennsker rundt oss, noe vi er veldig glade for. :-)

    SvarSlett
  9. Kine, dere viser en nyorienteringsevne som er unik! Dine gjennomtenkte og velskrevne refleksjoner vitner for det første om en enorm styrke og klokskap, samtidig som det sier noe om livserfaringen dere har.... Noen kommer styrket ut av sorg og motgang, andre forblir knuste. Skjønner at dere ikke tilhører sistnevnte kategori. Heldigvis.
    Fortsatt varme tanker til dere!
    Solveig

    SvarSlett
  10. <3 Takk, du skrev ordan æ ikke klarte å finne

    SvarSlett