Den gale søppeldamen

Ja så har jeg gjort det igjen. Jeg har hatt atter en rydderunde på loftet mitt, men til tross for at jeg nå har kjørt av gårde til sammen to Taro-lass med skrot (eller rusk og rask som jeg nå har lært at det heter), er det fortsatt veldig mye igjen der oppe. Egentlig burde jeg hatt en større bil, rett og slett, eller kanskje er det greit å kjøre flere ganger med en mindre bil, jeg føler jo at jeg og den tidligere omtalte stemmen i boksen begynner å utvikle et dypt og varig vennskap. 

Det var lett å slippe inn på fyllinga i dag, stemmen spurte ikke hva jeg hadde med meg, enda jeg hadde pugget den lange listen over skrot jeg hadde samlet sammen. ”Du har vel bare med skrot etter å ha ryddet hjemme” konstaterte stemmen. Setningen var formet som et spørsmål, men lurte ikke meg, han konstaterte, han hadde jo tross alt lest bloggen min etter den første turen innover. Han viste veldig godt hva jeg hadde med meg. Rusk og rask. Kort og enkelt. Jeg fikk kjøre inn. 

Noe skjedde med meg da jeg tømte bilen inne i sorteringshallen i dag. Jeg hadde pakket bilen etter rekkefølgen på containerne. Jeg hadde f. eks all papp ytterst, veldig tilgjengelig i det jeg åpnet bakluken, fordi jeg viste at papp containeren kommer før glass og restavfall. (for de som ikke har vært der er det mange flere sorteringsmuligheter, men jeg prøver å pakke bilen etter tema for å slippe å løpe rundt som en tulling) Før meg sto en hel familie halvveis rådvill over en tilhenger fylt med søppel, fire mennesker brukte et hav av tid med å tømme hengeren fordi de plukket ut en og en liten ting og løp som gale rundt å lette etter den riktige containeren å kaste i. Det gjorde ikke jeg. Jeg har tidligere fått høre at jeg er litt ”nazi” når det gjelder å ha det ryddig på kjøkkenet. Jeg liker å vite hvor jeg har ting. Jeg trives ikke i rot. Og i det jeg åpnet bakluken på Taroen inne i sorteringshallen ble jeg transformert fra en vanlig jente i slutten av tyveårene til en gal søppeldame. Jeg røska tak i pappen, som profesjonelt ble flyndret i riktig container. Jeg tømte bilen på minutter, og måtte til og med rygge ut av hallen fordi de som var før meg aldri klarte å bli ferdig. Alt lå jo i rekkefølge. Jeg burde egentlig jobbe med søppel. 

Jeg kjørte Taroen hjem til sin rettmessige eier, og hoppa inn i min egen lille sorte franske. (Peugeot 207, for de som ikke har fått med seg tidligere innlegg) I borettslaget har vi containere hvor vi kaster husholdingsavfallet. Dette avfallet skal sorteres i røde, grønne eller hvite poser. Dette er et rimelig enkelt opplegg som selv den største tulling skal kunne forstå. Det sier seg selv, noe så basalt som avfallsortering kan ikke bli for innviklet, for selv mennesker med mindre bagasje skal tross alt kunne leve i dette samfunnet. I det jeg kjørte forbi søppelcontaineren vår ble jeg vitne til at en av borettslagets nye andelseiere gikk rett fra postkassen og til containeren for å kaste reklamen han helt klart ikke hadde interesse av å lese. Kun sortert avfall står det på containeren. Men hvis vi alle bare skal kaste søpla uten å sortere det i hvite, røde eller grønne poser først kan vel ikke avfallet lengre karakteriseres som sortert? Nei dette kunne vi ikke ha noe av. Jeg parkerte bilen, hoppet ut og kremtet høyt i det jeg søkte øyenkontakt med søppelsynderen. ”jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du bare kaster søpla di rett i containeren uten å sortere”, jeg tok fram den hyggeligste, mest pedagogiske stemmen min. Samtidig gjorde jeg et ærlig forsøk på å høres myndig og bestemt ut. Jeg sitter da tross alt i styret og greier. Mannen så helt klart ut som han var blitt tatt på fersken i å gjøre noe galt. Han hadde ikke tenkt seg om sa han, og forklarte at han ikke var helt sikker på hvor man fikk tak i disse fargede søppelposene. 

Hele seansen endte med at jeg hørte meg selv holde et belærende innlegg om de forskjellige fargene på søpleposene, hvor man kunne få tak i dem og hva som skulle sorteres i hvilken farge. Jeg innså også at jeg fra det øyeblikket var blitt Baksalen borettslags egen Narvestad. Mannen takket meg for informasjonen og lovte å sortere søpla si riktig fra nå av. Jeg smilte, vel vitende om at hver gang jeg treffer på ham kommer han til å tenke på meg som den gale søppeldamen. Det får jeg vel bare lære meg å leve med.