Isolasjon...

Det har vært en av disse dagene hvor ingenting ble gjort. Jeg hadde en lang liste med husarbeid som skulle gjøres, men hodepina tok tak i meg, sugde ut all min energi og kastet meg til sengs. Der ble jeg liggende musestille en god stund før jeg sovnet. Det som gjorde meg forundret var min egen evne til å fryse og svette på en gang. Dette høres da unektelig ut som svineinfluensa, tenker dere sikkert, og tanken var ikke fjern for meg heller, men så er det da ca femte gangen i løpet av denne måneden jeg har fått svineinfluensa.

Svineinfluensa skremmer meg, ikke bare har man hørt at folk faktisk stryker med, men de som overlever rapporterer om en særdeles hard omgang. Og jeg som syntes influensa i fjor var ille. Da gikk hele juleferien med til å ligge langflat, jeg var vel ikke meg selv igjen før i begynnelsen av mars, synes jeg å huske. Ved påvist svineinfluensa får man beskjed om å holde seg hjemme, alene, total isolasjon med andre ord. Det er hvertfall sånn det kommer til å føles ut. Jeg tenker at med den jobben jeg har (ungdom er bakteriebomber) så er det vel ikke til å unngå at man blir smittet, og da kommer isolasjonen. Kjedsomheten. Ensomheten. Tristhetsfølelsen. Gråtetoktene. For ikke å snakke om rare blikk fra katta.

Føler at jeg fikk en forsmak på influensaisolasjonen i dag. Ligger hjemme på sofa og lurer på om jeg skal sette på Twilight for tiende gang. Kan man noen gang bli lei av Edward? Jeg tror ikke det. Men er det sunt for meg, hodepine eller ikke, å ligge hjemme alene kveld etter kveld med vampyrer på TV? Jeg tror ikke det heller. Det er mulig jeg trenger en ny hobby, samtidig har jeg da nok å gjøre. Jeg trener, blogger, leser og gjør husarbeid. I helgene tar jeg meg av og til en fest. Er ikke dette nok sånn i tillegg til all jobbingen? Kanskje trenger jeg heller å plante flere blomster i min metaforiske hage? Jeg er jammen ikke helt sikker selv.