Å luke i sitt eget bed

Jeg har lenge hatt et blomsterbed, men det er først det siste året jeg har begynt å plante i det. Tidligere var jeg fornøyd med det som kom opp av seg selv, så lenge det var grønt fant jeg det vakkert. Det er en god egenskap, det å kunne se det vakre i selv det som ikke faller inn under normalen for hva som er vakkert, så jeg gav hver lille tust en sjanse til å vise seg fra sin beste side, og elsket dem alle som de var. 

En av disse tustene hadde en tendens til å visne vekk foran øynene mine når jeg aller mest trengte den. Hver gang sørget jeg litt over tapet, og prøvde å overføre min kjærlighet til noe av det andre ugresset som vokste i mitt bed. Hver gang jeg var på vei til å akseptere tapet av denne spesielle tusten blomstret den på ny, og gjorde meg lykkelig en liten stakket stund før den igjen knuste mitt hjerte ved å forlate meg. På ny og på ny. 

En dag endret dette seg, jeg gikk forbi et blomsterbed hvor noen hadde plantet vakre blomster. Det slo meg at dette bedet var mye finere enn mitt, men i stede for å bli sjalu, innså jeg at dersom man skal ha et vakkert bed må man plante, så og stelle i bedet sitt selv. Det nytter ikke å forvente at skjønnhet skal komme av seg selv, for der hvor ingen luker vokser ugresset vilt. 

Jeg luket så i bedet, og plantet de vakreste blomster, men helt ut i kanten lot jeg likevel min helt spesielle ugresstust stå igjen. Jeg klarte rett og slett ikke å luke den ut, og fant hele tiden grunner til å la den være. Det gjorde da ingenting at den sto der, den skadet jo ikke de andre blomstene, den hadde jo gjort meg så lykkelig tidligere, den hadde vært spesiell, den var kanskje ikke vakker, men den hadde en indre skjønnhet som bare jeg kunne se. Mine nye blomster blomstret så vakkert og gjorde meg lykkelig, men noe var likevel galt. Ugresset. Det var ikke lenger vakkert, det var rett og slett bare ugress i et blomsterbed, det gjorde meg ikke lykkelig lengre, men ulykkelig. Så en dag tok jeg tak i det, røsket det opp med roten og kastet det over gjerdet. Det var den dagen jeg slettet en tidligere god venn fra vennelisten på facebook. For noen en heller ubetydelig handling, for meg en stor symbolsk seier. 

Livet er et blomsterbed, og menneskene du omgås er blomstene du planter. Av og til kan det være vanskelig å skille mellom blomster og ugress, men når man ser det er det beste å få det røsket opp med roten. I mitt tilfelle vil jeg alltid måtte støte på ugresset jeg kastet over gjerdet fra tid til annen, det vokser nemlig videre i naboens hage. En dag håper jeg imidlertid at jeg skal kunne passere det uten en eneste følelse av nedstemthet. Den dagen ser jeg fram til.