Å gjøre manneting når man er jente...

Jeg skriver mye om det å være alene. Det har slått meg at dette kanskje av og til kan virke som syting, men det er for all del ikke det. Det er bare livet mitt, akkurat slik jeg lever det. Jeg er alene, og har vært mer eller mindre alene i snart fire år. Som sagt, noen ganger mer enn andre ganger, men alltid har jeg bodd alene og vært nødt til å klare meg selv. Når man bor alene trenger man ikke ta hensyn til noen, jeg kan invitere folk på besøk akkurat når det passer meg, uten å høre med andre i husstanden først.Når jeg har ryddet er det ingen som roter igjen mens jeg er borte. Jeg kan møbelere akkurat som jeg vil, og velge farger til veggene helt uten diskusjoner. Jeg kan omså male rosa hjerter på veggen. Ikke at jeg faktisk har gjort det, men jeg har muligheten. Jeg liker å ha muligheter. 

Som alle gullmedaljer har også denne en bakside. Jeg må nemlig gjøre alle mannetingene selv. Når ei lyspære går er det jeg som må skifte den. Dette skulle ikke by på større problemer, annet enn at jeg hater å skifte lyspærer, og derfor ofte venter vel og lenge med å gjøre det. Jeg håper vel at jeg skal komme hjem en ettermiddag og at pæren på magisk vis skal være byttet. Det er den aldri. Dersom noe skal gjøres i mitt hjem må jeg rett og slett gjøre det selv. Det er kjipern med å bo alene. 

Jeg har et loft full av rot. Ikke mitt rot, men tidligere eiere av leiligheten. Der er alt fra gamle gardiner, barneleker,klær, gardiner, bøker og gamle kjærlighetsbrev. Det er mange år siden jeg begynte å planlegge at loftet måtte ryddes. Jeg liker ikke å ha rot i livet mitt, men skal man rydde opp i livet sitt må man rydde på alle plan. Jeg kan ikke bare luke ut mennesker fra livet mitt som gjør meg vondt, jeg må også rydde opp i rotet som ikke hører hjemme i mitt hjem. Selv om det ligger på loftet gnager det i underbevistheten til enhver tid, og hjemmet mitt blir aldri orntlig mitt dersom andres fortid skal okkupere det. I dag var dagen jeg tok sats og startet på oppryddingen. Jeg låne en gammel VW Taro av min tidligere svigerfar, fylte den til randen og kjørte av gårde til Grøtnes. Før jeg dro hadde jeg fått instruksjoner av svigerfar om at når jeg kom frem skulle jeg, bilen og avfallet veies før jeg måtte rope inn i en boks. (Noe i samme retning som en drive in på Burger King) Jeg har vært med på fyllingen to ganger før og husket den nevnte boksen. Begge gangene jeg hadde vært der tidligere hadde spørsmålet fra boksen vært: ”har dere noen hvitevarer?” Begge gangene svarte vi nei og fikk kjøre inn. I dag var imidlertid første gangen jeg skulle kjøre innover alene, jeg tenkte nøye gjennom hva jeg måte si når jeg kom fram. De skulle spørre om jeg hadde hvitevarer og jeg skulle ærlig og redelig svare nei. Dette tenkte jeg faktisk ganske mye på. En god del vil jeg påstå.

Jeg svingte inn på avfallsanlegget og stoppet bilen selvsikkert på den nevnte vekta. ”Hva har du med deg?” spurte stemmen i boksen. Hva? Mennene på søppelfyllinga kjørte plutselig sitt eget løp. Dette spørsmålet var jeg jo ikke forberedt på å svare. De skulle jo spørre om jeg hadde med meg hvitevarer. Perpleks og forvirret svarte jeg at ”jeg har hvertfall ikke hvitevarer.” Det var helt klart ikke svaret han var ute etter, noe som er forståelig, det var jo tross alt ikke det han hadde spurt om. Joda, greit at jeg ikke hadde hvitevarer, men han ville fortsatt vite hva jeg hadde med meg. Jeg syntes jeg kunne høre en ørliten brist i stemmen, en sånn brist man får om man har litt lyst til å le, men velger å holde seg. Jeg trakk litt på smilebåndet jeg også, vel vitende om at stemmen i boksen ikke lo med meg, men av meg. ”Det er jo det dere pleier å spørre om, ” jeg hørte at stemmen min gikk opp en hel oktav, hørtes hvinende og halvveis hysterisk ut i det jeg gikk i forsvar. ”jeg har med meg klær og …. ” jeg husket faktisk ikke alt jeg hadde med meg. Mente de virkelig at jeg skulle nevne alt? Det slo meg at det er vanskeligere å komme inn på fyllinga enn å komme inn på høgskole i disse dager. ”Du har rett og slett rusk og rask?” Spurte stemmen i boksen. Rusk og rask. Herregud. Hvordan skulle jeg vite at det var et gyldig samlebegrep for all søppel utenom hvitevarer? ”Bare vent litt Kine,” sa stemmen i boksen. Hæ? Hvordan viste boksen hvem jeg var? Jeg gryntet utilfreds, men så fikk jeg da til slutt kjøre inn. 

Inne i sorteringshallen sorterte jeg søppel som en mann, kastet sekker på sekker rundt som en ekte sjauer, klappet igjen bakluken på taroen da jobben var gjort og svingte fornøyd ut derfra. Jeg hadde gjordt en mannejobb. Med det mener jeg ikke at vi kvinner ikke skal kunne kjøre søppel, men jeg ville for alt i verden ikke funnet på å gjøre det alene om jeg hadde hatt en mann i livet mitt. Jeg blir alltid litt høy på livet av å gjøre slike manneting. Straks jeg forlot fyllingen bestemte jeg meg for at jeg skulle returnere igjen førstkommende torsdag. I hode mitt hadde jeg planlagt hva jeg skulle kaste neste gang allerede før jeg nådde Hammerfest. Dessuten skal jeg da skrive en liste over hva jeg har med meg, slik at jeg kan svare grundig og informerende på spørsmålet fra boksen. Det regner jeg med de blir glade for.