GOD NATT

Vi har invistert i en ordentlig seng. Jensen Ambassadør alså, 1,80 m, og jeg gleder som et lite barn til å legge meg i kveld. Vi kan vel trygt si at fredagskvelden ikke blir lang her i huset.

I tillegg til at jeg har gjort et dykk i oppsparte midler, hadde vi en god del gavekort liggende som vi fikk i bryllupsgave i høst. Så da er det vel på sin plass å takke noen av bidragsyterne. Hammerfest Energi, 8 trinn på Breilia skole (dere er supre kollegaer) og  Asle og Else (jule/bryllupsgaven). Må legge til at vi har fått gavekort/pengegaver hos mange flere, men disse har altså gått til et annet formål, nemlig ny kjøkkenmaskin med diverse utstyr. Den ble kjøpt inn før jul og brukt til julbaksten. Sånn er det å bli gift, da må man ha seng og kjøkkenutstyr. Alt en kvinne trenger for å holde en mann fornøyd. Eller motsatt. :-)

Uansett, tusen takk til alle for alle gaver,  gleder meg til å stupe i seng i kveld. Jippi!!!

Sov søtt kosepusen...

Så gikk det ikke så bra med dietten til pus. Det var nok for sent, og han var nok blitt for syk. Uansett ble han plutselig veldig dårlig, sluttet å spise, drakk lite og hadde det ikke bra. Da viste vi at han var blitt for gammel og syk. En nydelig gammel katt, med sin helt egen personlighet er ikke så lett å ta farvel med. Tvert i mot har jeg vært tristere enn på veldig lenge. Min fineste venn og vår beste kosekatt sovnet inn mandag denne uken. Aldri før har huset føltes så stille og tomt. For han var i aller høyeste grad med på å gjøre et fremmed hus til et hjem da vi flyttet hit for et år siden.

Nydelige Farris fra lykkelige tider på Høyden. Ingen kunne slappe av og kose seg som han.

Da vi flyttet til Prærien fant han seg fort sin egen plass i sofaen. Godt å kose seg i sofakroken på pleddet sitt.

Dersom man ønsket kos kunne man bare slenge seg på gulvteppet å strekke seg så lang man var. Da kom som regel børsten fram, noe som absolutt ikke var å forakte.

Det er stille hjemme uten Farris, enda synes jeg at jeg hører lyden av potene som treffer gulvet når han hopper ned av sengen sin eller sofaen. Enda forventer jeg at han skal komme opp trappa, litt trøtt og svett etter å ha sovet som bare en katt kan sove. Jeg savner snorkingen hans fra sofakroken og måten han brukte å snike seg innpå sine egene matskåler, nesten som en løve sniker seg inn på byttet sitt. Så var det pratingen, herregud som han kunne prate, høyt og tydelig. Det er utrolig hvor hengiven en katt kan være, så kosen, så herlig, så snill, så full av kjærlighet. Jeg hadde aldri hatt dyr før vi to ble ført sammen, for vi endte liksom bare opp sammmen vi to, og aldri hadde jeg kunnet forestille meg hvor mye glede det gir å ha en sånn liten hårball i hus. Det er ren lykke.

Dersom noen vurderer å skaffe seg katt kan denne rasen absolutt anbefales. Farris var Hellig Birma. Han var den snilleste man kan tenke seg, lydig, kosen og opptatt av familien. Dette tror jeg også at  kjennetegner rasen. Jeg har også hørt at rasen generelt har lite sykdom (Farris ble syk fordi han var veldig gammel), de er også fantastisk gode på å stelle seg selv (han var hele 17 år da han fikk sin første klump i pelsen). Et utrolig enkelt dyr å ha i hus, i tillegg til at han gav fantastisk mye glede.

Kosepusen vil aldri bli glemt... <3

Hvordan fortelle pus at han må på diett?

Pusen Farris kommer tuslende opp trappen. Han har staket ut retningen mot matskålen. Titter litt på de to skålene som står der, lurer litt på hva han har gjort galt og setter seg demonstrativt ned og ser litt på matmor eller matfar, alt ettersom hvem som befinner seg i nærheten. To skåler. I motsetning til de sedvanlige fire. Det har seg nemlig slik at pus aldri har manglet noe når det gjelder mat. Faktisk er jeg usikker på om han noen ganger i løpet av sitt lange katteliv i det hele tatt har vært sulten. Men nå er altså buffèen rasert. Han har en skål med tørrfor og en skål med vann. Fengselsmat, sier han med øynene sine. Matmor har vist gått fra vettet. Ingen kokt sei, ingen frysetørket fiskegodbiter, ingen skål med kattemelk. Hva skjedde?

Sannheten er at mors lille pelsdott er på diett. Han er ikke overvektig, det hadde ikke vært så ille. Han har fått konstatert nyresvikt. Noe som betyr at når nyrene ikke fungerer ender giftstoffene opp i blodet og etterhvert hjernen. Dette fører til rare tics. Han skvetter til for hver minste lyd. Nå ser det ikke ut til at han har vondt (til nå i alle fall, håper ikke han får det heller), han er nysgjerrig, kosen og kontaktsøkende. Men tilstanden krever altså nå at han kun spiser dette spesialforet som vi har kjøpt hos dyrelegen. Man skulle ikke trodd den kokte seien skulle være så ille, men det er altså for mye proteiner. Dermed ender vi opp med to skåler til den matelskende monsen vår. En med vann, en med tørrfòr. Han synes jo helt klart at vi er kjempedumme. Så hvordan forklare en kattepus at alt vi gjør for ham er til hans eget beste?


Så får vi bare håpe han liker det nye fòret, for det er jo ikke en midlertidig diett. Derimot en diett på livtid. Vi starter på diett i dag, og tar en kontrollprøve om en måned for å se om det virker. (Virker det ikke kan han like gjerne få spise hva pokker han vil den tiden han har igjen.) Vi håper jo at vi får ha ham så lenge som mulig, uten at han har det vondt. Har en følelse av han kommer til å være litt sur på oss en stund. Det får vi bare tåle...

Hvorfor blogger jeg så lite?

Jeg har ikke tenkt så mye over det, hvorfor jeg ikke blogger så ofte lenger. Har egentlig bare trodd at det skyltes at det rett og slett ikke skjer så mye spennende i livet mitt for tiden. Må for eksempel innrømme at jeg i vår syntes det var tungt å gå tilbake i jobb 6 uker etter en fødsel. Umotivert liksom, for det var jo ikke der jeg skulle være. Sånn blir det bare, at av og til er jobben nok, den kommer liksom først og man har ikke overskudd til noe annet heller.

Har også kjent på følelsen om at det ikke er så ok å dele alt med alle heller. Det var lettere da jeg startet med blogging. Jeg var mye på farten (les byen) og blogget gladelig om mine betraktinger om det jeg observerte/opplevde der og husket derfra. Det at jeg var alene og tilstadighet fant meg selv i situasjoner jeg kanskje ikke helt behersket kunne også bli en smule komisk. Fint bloggestoff. Men de siste årene har livet mitt bestått av mye alvor. Veldig mye alvor. Og da er det ikke alltid så lett å være optimistisk hele tiden.

Jeg innså for eksempel for en stund siden hvor lei jeg er av facebook. Hvorfor. Fordi jeg er så lei av falskheten som råder. Alle er så forbannet glade og lykkelige hele tiden. Det kan se ut som alle andre har perfekte liv. Nå er jeg litt der at jeg ikke veldig lett tror på slike framstillinger, og jo lykkeligere enkelte virker, dess mer mistenksom blir jeg. Mulig det er mitt problem altså, meget mulig har de fleste av dere perfekte liv, men jeg har ikke det, og kan desverre ikke være med på den perfeksjonismekarusellen. Sannheten er at jeg baker sjelden, jeg vasker bare når det trengs. Kan ikke huske sist jeg lagde en "god biff" på lørdagskvelden til mannen for liksom å nå til hans hjerte gjennom magen. (mat lager jeg ofte, men bare når jeg må fordi vi er sultne).Jeg er heller ikke overdrevent lykkelig og glad til enhver tid. Men det er meg.  (For øvrig har jeg aldri satt pris på en biff på lørdagskvelden, man blir jo bare slapp og dorsk av det, liker ikke i det hele tatt å spise sent, og hvertfall ikke tung mat. )

Jeg har innsett følgende: jeg blogger sjelden og oppdaterer sjelden statusen på face fordi jeg ikke har noe hyggelig/positivt/optimistisk eller klisjeaktig å komme med. Og ingen er jo interessert i det. Eller? Kanskje kan jeg finne en liten nisje av lesere som er interessert i å lese om alt jeg irriterer meg over for tiden. Her om dagen satt jeg og mannen på kinaresturanten, da jeg uttalte om en annen og MEGET irriterende gjest at "når vi går har jeg lyst å banke han der skikkelig for å lære ham litt folkeskikk". Jeg ble ikke tatt alvorlig av min bedre halvdel. Tvert i mot lo han høyt av at lille meg liksom skulle være så voldelig av meg. Da begynte jeg å lure på om ikke alle disse irritasjonsmomentene mine kanskje kan være litt komiske.

Hva var det egentlig som gjorde at jeg irriterte meg så innigranskauen over den eldre mannen på resturant? Generelt lite respekt for andre mennesker enn seg selv og sitt svære ego. Han snakket så høyt at det var forstyrrende for alle andre gjester. Vi måtte, uten å ønske det, ta del i alt han snakket om. I tillegg synes jeg han var utrolig frekk mot kelneren, som bare var serviceinnstilt og høflig.Etterpå snakket han høyt om (og brukte navnet på) en person som han mente hadde personlige problemer og ikke klarte seg selv. Igjen må jeg få nevne at han snakket VELDIG høyt. (stakkars uthengte menneske, jeg vet heldigvis ikke hvem det var)

Kan sikkert virke rart at jeg, som sikkert virker veldig sint og negativ, kan irritere meg over en annen negativ person. Personlig prøver jeg egentlig bare å irritere meg inni meg. Jeg går ikke rundt å viser liten respekt for andre mennsker. (eller?)  Jeg prøver hardt og ikke gå rundt å vise liten respekt for andre mennesker. (Så kommer den gyldne regel inn i bildet, jeg HAR ingen respekt for mennesker som har dolket meg i ryggen eller diktet opp dritt om meg som de ubetenktsom har slengt rundt seg.)

Så tilbake til overskriften, hvorfor blogger jeg så lite. Er det fordi jeg ikke har noe å blogge om? Nei, det er fordi jeg lenge har gått rundt å tenkt at det eneste man kan blogge om er nye gardiner, middagsretter, loppisfunn og andre ubetydligheter. Jeg VET at slike blogger er veldig populære, men man MÅ jo ikke omarrangere pyntetingene sine flere ganger i uka, ta bilde av det og legge det ut på nett. ALLE kan da ikke interessere seg for det. Det må da finnes likesinnede der ute, som heller setter pris på litt generell irritasjon og frustrasjon. Jeg håper det. Skulle ønske jeg kom over noen sånn blogger i alle fall. Med litt av hvert, både optimisme og negativitet. Jeg synes nyansene blir litt mer ekte og interessante. Så heretter blir ikke alt vakkert og rosenrødt fra denne kanten. Liker du det ikke, så trenger du ikke lese. (Jeg holder meg jo borte fra det jeg ikke liker)

Kuriositet eller bare en rar dodør?

Det er så fryktelig lite spennende som skjer i livet nå for tiden, derfor har jeg ingenting å blogge. Derfor kommer det nå et rart bilde jeg tok i sommer av en alternativ dørvridningssak. Jeg syntes dette var veldig rart. Mulig det ikke er det. Mulig finnes det mange der ute som har nettopp denne løsningen på innerdørene sine. Men så hadde jeg ikke sett det før. Hvor? Scandic hotell Skellefteå.

Jeg har begynt på lavkarbodiett

Jeg har begynt på lavkarbodiett. Ikke helt frivillig, men mer for å legitimere den intense bruken av fløte det siste døgnet. Jeg er nemlig syk på andre dagen, og for å trøste meg selv lagde jeg kakao med tonnevis av krem til frokost. Til middag hadde jeg brent sei med fløtesaus. (Tipper dere dør etter den oppskriften, men noen hemmeligheter må jo selv en dreven husmor som meg ha.) Jeg kom liksom fram til at jeg sikkert hadde slurpet i meg sånn ca en hel pakke fløte i løpet av dagen, noe jeg først så på med bekymring.

Lavkarbodiett, noe jeg har avskydd og holdt meg unna. Noe jeg absolutt ikke har hatt verken troen på eller lysten til å tro på. Spise fett liksom. Nei jammen sa jeg smør. (ordspill) Uansett, noen mener jo at man blir tynn som ei flis og at det er meget sunt, så da velger jeg å gå på lavkarbo i dag. Da blir jo fløteorgien min likestilt med den halvtimes joggetur, og jeg kan igjen ha god samvittighet for kostholdsregimet mitt.

Eller...? Så var det den tynne lille flisen av en rugbrødskive da. Den på ca 87 kalorier som jeg putta under den italienske salaten og fenalåret. Huff, får sjerpe meg i morgen. Ikke rart man har noen kilo for mye med sånne utskeielser.

I morgen er en ny dag, og vet dere... jeg har hamstret smør!

Bryllup og sånn

Tenker det er tid for en hjertevarm og tåredryppende beskrivelse av vårt romantiske bryllup som fant sted for ca en måned siden.

Det første jeg burde gjort den morgenen var å gratulere mannen med dagen, da han hadde bursdag. Sannheten er at vi glemte hele bursdagen begge to. Takk Vårherre for facebook som kunne oppdatere oss. Eller var det gode venner med sms gratulasjoner? Jaja, vi fant nå ut av det til slutt.

Så var det rett ut i byen for å se om jeg fant noe å ha på meg. Jeg hadde altså en back up plan med en kjole jeg hadde revet ut av skapet to dager tidligere.., (hvor mange vordene bruder begynner å tenke på antrekket to dager før vielsen?, slå den.) Jeg endte med å bruke back up planen, med en bolero jeg kjøpte i 2005. Jeg kaller den Vintage. Mannen hadde fått seg ny vest dagen før (for det blir ikke fest uten vest), og var klar til dagens begivenhet.

Begivenheten tok ca 10 minuter, og vi lovte hverandre tro og ære, og at ingen av oss skulle prøve å svindle og bedra den andre. (Alternativt skulle vi heller ikke reversere rekkefølgen, altså først bedra og så svindle... )

Etter det gikk vi på Gründer å skålet med noen helt lys pils (jeg) og noen med vanlig farge (han). Der tok vi oss råd til en skål med nøtter også. Liksom man skulle flotte seg. Med fare for å ikke holde ut helt fram til middag måtte vi selvsagt ta en hvil på hotellet. Deretter var det femretters middag med dertilhørende vinmeny på Emmas Drømmekjøkken. 

Dette er altså bruden på Gründer en helt vanlig fredags ettermiddag. Akkurat sånn som vi ønsket det, uten pes, stress og masse arbeid.

Husmorbloggen....

Jeg har lenge lurt på hva jeg skal gjøre med denne bloggen min. Jeg var farlig nær å slette hele greia for noen måneder siden. Det ble liksom ikke til at jeg gjorde det. Jeg må vist bare finne en ny vei liksom. Jeg innrømmer at jeg startet bloggen for å harselere med ubrukelige menn. Problemet, i den grad det er et problem, er jo at jeg endte opp med å faktisk treffe en mann som viste seg ikke å være totalt ubrukelig. En sånn som jeg ikke trodde eksisterte. Derimot trodde jeg at menn som min mann kun eksisterte i form av mytiske skikkelser. Så var han der da, og tok meg med storm og så videre og så videre.

Jeg endte opp som en gift kvinne med mann og hus. Da kan jeg jo ikke skrive blogg hvor jeg harselerer med menn, uteliv og alt det der. Jeg fikk rådet om at finne min egen vei på nytt, så da må det vel bli sånn husmorblogg eller? Da kan jeg jo skrive om mine nye gardiner, alt jeg baker og lager til middag. Det er lurt.

Så i går spiste jeg restemat til middag. Det smakte veldig bra. Her er oppskriften:

• Finn fram rester fra middagen dagen før.
• Varm opp
• Spis

mmmmm.... kjempegodt...  og velbekomme...

Trampoline er gøy

Viste dere at det er helt legitimt og greit å hoppe på trampoline selv om man er voksen? Nå vet dere det! Det hadde seg slik at det var et aldeles nydelig vær forrige helg, og dermed følte man seg jo forpliktet til å tilbringe sommernatten utendørs. Det er jo ikke hver dag det er over 30 grader i skyggen i Hammerfest, og en påfølgende tropenatt (mulig det ikke var tropenatt pr. definisjon, men varmt var det i alle fall.) Vi var et temmelig lystig lag som holdt til på en veranda i Nordlysveien, og da vi ble trøtte av all hoppingen kunne mannen og jeg bare løpe spretten skigang over fjellet for å komme oss hjem. Gud så trivelig. :-)

Gulv og balkongdør

Jeg løy i forrige innlegg. Vi har jo ikke bare malt, vi har fått byttet balkongdøren og gulvet i stua og på kjøkkenet. Det sistnevnte var helt nødvendig da det oppsto en vannlekasje på kjøkkenet bare dager før vi skulle overta huset. Gulvet som var her var laminat, men vi valgte da altså vinyl. Det har vi ikke angret på et sekund, vi er kjempefornøyd med gulvet. Vinyl har liksom fått en oppsving de siste årene igjen, etter at det har blitt sett på som annenrangs etter at parketten kom. Personlig hadde jeg egentlig ikke lyst på parkett, så da ble dette en kjempefin løsning. :-) Fornøyd.

Mere hus

Vi har egentlig ikke gjort noe med huset etter at vi flyttet inn, bortsett fra å male kjøkkenet og et av soverommene. Kjøkkenet ville jeg rett ogslett male fordi jeg synes det var altfor rosa. ROSA! Ja, ikke en gang sånn prinsessefarge, men sånn blek kaffe latte farge liksom. Her ser dere forskjellen, det hvite er den litt kalde grå/blå/hvite fargen som vi malte. Det rosa er den gamle fargen. Joda, den er varmere enn den andre, men den ville ikke passet helt inn med de framtidlige kjøkkenplanene. Kjøkkenet er for øvrig en av de halvferdige prosjektene vi har, men så er alle inneprosjekter på vent nå som det er sommer og fint vær. Fint vær ja..., 5 grader og stiv kuling. Det er Finnmark det.

Litt fra huset på prærien...

Jeg har jo ikke blogget noe som helt fra huset her på Prærien. Så nå kan jeg jo legge ut noen bilder. Egentlig har vi små prosjekter overalt, så ingenting er liksom helt "ferdig". Når jeg leser interiørblogger får jeg liksom på følelsen av at folk er så flinke til å bli ferdig med hjemmene sine..., her skjer det bare småtteri sånn litt her og litt der i ny og ne, og det er jo ikke mye å blogge om. kanskje likegreit, så slipper jeg å kjede andre med mitt perfekte hjem liksom. Her er en liten smakebit fra uferdige og uperfekte hjem... :-)

Jeg må jo bare si meg temmelig fornøyd med turen til IKEA som vi hadde i vinter. (Eller var det vår???... ikke godt å si når man bor så langt mot nord.) Disse skoskapene har jeg fått plass til under trappa, de rommer til sammen 36 par sko. :-))) Nå har det seg sånn at jeg bruker størrelse 36, altså blir skoene mine så små at de nesten er usynlig, derfor er jeg sikker på at jeg i realiteten får plass til ca 40-50 par sko her. Jeg har selvfølgelig laget støvelettoppheng i huset også, så nå henger de på rekke og rad under trappen. Det praktiske med å ha system i skoene er at det ikke virker som man har så mange som man har, dermed kan man kjøpe mer uten at det blir sure miner. Eller så kan man jo glede seg storveis over en ganske ryddig gang. Solbrillestativet som står oppå er et smykkestativ jeg har kjøpt på Trines smågodt (Nissensenteret), og er fra Lisbeth Dahl. Det er kjekt å ha en egen plass til solbriller, så slipper man å lure på hvor de er.

Skummel katt

Legger ut et bilde av den skumle vaktkatten vår. Dette er egentlig en test fordi mannen har herpet PC'n min i ukesvis. Det kan jo være greit når han faktisk ordner nytt operativsystem pluss diverse programmer, deriblandt Picasa. Det bør kanskje nevnes at hele maskinen hadde bestemt seg for å bare dø. Nå tenker dere sikkert at jeg er teit fordi det finnes jo så mange billige og bra PC'er på Elkjøp, men ettersom det er veldig inn å være miljøvennlig disse dager, så er dette mitt bidrag. Framfor bruk og kast mentaliteten på PC'n har jeg fått den fikset opp. Akkurat nå tester jeg dette opplegget med å blogge bilder rett fra Picasa. Da bruker jeg et bilde av den skumle katten vår. Testingen er ikke over, så det kommer nok mange flere. Mannens 11-åring er nemlig en liten fotografspire, og har tatt en hel serie med bilder av Farris. Disse har jeg absolutt tenkt å presse på dere som leser bloggen min, bare fordi akkurat jeg synes han er en skikkelig kjekke og grei katt. :-)

Bake kake søte...

I dag skulle jeg få besøk av min usedvanlig søte guddatter, hennes mor og to av hennes småsøsken. Altså 3 barn i huset på prærien i dag. Da er det jo kjempefint å kaste seg på denne cup-cake trenden som hersker nå for tiden. De små muffinsene skal jo som seg hør og bør bakes i fargerike og dekorative former, og helst serveres på et etasjekakefat... (langt ord, er det i det hele tatt et ord?) Uansett. Ettersom besøket ble avtalt går kveld, og jeg derfor ikke fikk handlet inn søte rosa polkaprikkede former, så kjøpte jeg en sånn ferdigpakke med med med muffins på REMA, for de så jo så fine ut på pakken. Kjempelurt! ( Det var vel heller det jeg ble, ikke var... )

Se så søte de ser ut på pakken. Det er nesten så jeg gremmes av å vise resultatet:

De er nemlig bitte bitte små. Og smaker egentlig BARE sukker... synes jeg. Men ungene likte dem. Det gjorde venninna mi også, men med 4 barn er hun sikkert vant til sånn bakst, det hadde nemlig jeg om jeg hadde hatt 4 barn. Men jeg har ingen, og så pusser jeg ikke like mye opp som venninna mi. (Seriøst, de har pusset opp i minst 10 år... ) Dermed har jeg mye mer tid til å bruke på kjøkkenet enn det hun har, hun derimot, er nok mye flinkere til å sparkle enn meg. Så tenkte jeg at dersom jeg skulle si noe nyttig om disse ferdigkakene så må det være at de er litt som posebernaise. Barn liker den, men når man blir voksen så innser man at sånn ferdigmat faktisk ikke er særlig god matkultur. Så jeg bestemte meg for at neste gang akkurat disse ungene kommer på besøk, så skal de få hjemlaget, ordentlig bakst. Det er vel egentlig en gudmors ansvar å lære bort matkultur også, tenker jeg.

Ibsens ripsbusker

Jaja, så var kanskje ikke den app'en helt til å stole på, da jeg prøvde å blogge et fint lite innslag fra hagen min. Det har seg nemlig sånn at jeg driver å høster fra hagen. Målet er å leve utelukkende av hva naturen har å tilby. Ok da, kanskje ikke helt så ekstremt, men til en viss grad. Jeg har nemlig høstet inn mesteparten av all rabarbraen. (Det var ikke rent lite) Jeg har allerede kokt en ladning med rabarbrasyltetøy, jeg fant en oppskrift på nett som høstet god kritikk fra kjennere av hjemmelaget syltetøy. Nå skal det søkes etter nye oppskrifter, ikke bare på syltetøy, så om noen skulle ha en fantastisk oppskrift som inneholder rabarbra er det bare å hyle ut.

Grunnen til at jeg i det hele tatt prøvde å blogge fra hagen er at jeg i dag oppdagen at noen av buskevekstene står i blomst. Det kan likne på bær, men kan også være blomster. Jeg tok selvfølgelig bilder, og skulle høre med eksperter i gangske land om de vet hva slags busk det er. Så har det seg sånn at denne bloggingen fra mobilen som skulle bli så overmåtelig lettvint slett ikke var det likevel. Den nekter nemlig å publisere innlegget hvor jeg har lagt ved bildet av denne utveksten. Og siden jeg er så forbannet sidrompet når det gjelder å gidde å overføre bilder til PC'n, så blir det ikke bilde i dag.

Sånn btw, PC'n måtte til PC doktoren her om dagen, den fikk en skikkelig hjerneoperasjon og ble en ny og bedre pc. Tenkte bare jeg skulle fortelle om det, da jeg ikke har noe mer interessant å melde. Annet enn det med buskevekstene og rabarbraen. Nok om det... nå er det natt.

Å øve seg til ferie...

Ettersom jeg ikke har blogget på en måned må jeg innrømme at jeg har lurt litt så om jeg bare skal legge ned hele bloggen. Ikke skjer det mye spennende i livet heller som er veldig interessant for andre å lese om. Vi er selvsagt veldig triste enda, og hverdagen blir litt preget av det. I tillegg er vi sånn klissete og ekkelt forelsket, og av erfaring vet jeg at det kan bli too much. Jeg har allerede blitt en av disse menneskene som til stadighet erklærer sin kjærlighet i statusen på facebook, jeg har blitt et sånt menneske som jeg tidligere ikke kunne fordra. Jeg tenkte jeg skulle prøve å begrense klisset på bloggen. Men lover i grunnen ingenting. Har man verdens beste mann, så har man verdens beste mann. Da er det viktig å dele det med hele verden.

Så har det seg slik at jeg, etter et kafébesøk med verdens beste Karina, lastet ned en app til tlf. Du verden så teknologisk til meg å være. Så nå, nesten to uker etter, tester jeg denne for første gang. Det slo meg nemlig, etter å ha lest gjennom et utall andre blogger, at man ikke absolutt må ha så mye å melde hver gang. Heretter skal jeg prøve å komme med små trivielle oppdateringer litt oftere. Veldig spennende a se om jeg får det til.

Legger ved et bilde fra Spania, hvor vi tok en liten ferie før ferien. Vi øvde oss liksom litt på å feriere. Jeg er inne i dag 4 av den ordentlige ferien. Jeg ligger fortsatt i senga. Lurer så hva resten av dagen bringer...

Den siste måneden, en oppsummering

Det er over en måned siden jeg blogget. Jeg skulle gjerne kommet med en god forklaring, noe sånn som at mitt liv er så overmåtelig spennende at jeg rett og slett ikke har tid. Jeg har tid. Jeg har bare ikke ord for alt som skjer, eller for det lille som skjer. Det er litt sånn at jeg føler at det skjer en del, men det gjør egentlig ikke det, sånn i normal målestokk.

Så hva har skjedd siden sist, siden jeg skrev den 21 april 2011. Jeg vet ikke helt selv. Jeg har begynt å jobbe. Det har jeg gjort. Jeg har jobbet i tre uker allerede, og er temmelig sliten når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke jobber halvparten så mye som når jeg er i normal drift. Likevel føles det mye. Det er mye folk rundt meg hele formiddagen, så jeg liker å ha det veldig stille på ettermiddagen. Jeg er tung i humøret på kvelden. Sånn er det. Sånn vil det nok være en stund til.

Kjøkkenprosjektet vårt fikk en midlertidig stopp da vi har kjøpt to feile skap. Det var lurt, for da må vi ta en tur til i løpet av sommeren for å bytte. Kjempelurt! Når jeg tenker på det. Kanskje skulle jeg i god blogger tradisjon blogget det nye middagsservise vi kjøpte. Tatt bilde og skrytt uhemmet av de vakre fatene. Ved en senere anledning skulle jeg også blogget om fløtemuggen min, den jeg dro ens ærend til byen for å kjøpe på en snasen butikk som heter Nr. 19. Fløtemuggen har turkis psykedellisk mønster, og jeg synes den er vakker. Den setter farge på tilværelsen. Men nå har jeg ikke tatt bilder av hverken fat eller mugge. For de er jo bare bruksting, og for noen vil det kanskje til og med fortone seg som heller trist at vi har kjøpt "penservicet" vårt på IKEA. (for det var jo ikke dyrt skal vite). Vi synes ikke det er trist, vi syns det er høvelig, samtidig som vi ler hele veien til banken. Eller kanskje heller til kjøttbutikken. For vi er skjønt enige om hva som er viktige her i livet, og materielle ting er i grunn ikke viktig så lenge vi har det vi trenger. God mat er viktig. Kvalitetsmat er viktig. Dyrt porselen er ikke viktig.

17 mai hadde jeg min første familiemiddag i huset. Egentlig min første i det hele tatt.(til og med på det dyre porselenet fra IKEA)  Det sto reinkjøtt med masse fantastisk tilbehør på menyen. Og en ut av denne verden god Firkløverkake til dessert. Dessert er deilig. Jeg er en livsnyter, så jeg fornekter meg i grunnen ikke når det står en god kake på bordet. Det er vel derfor jeg sloss litt med badevekten for tiden. Vi er ikke helt venner for tiden, badevekten og jeg, og jeg må si at jeg av og til angrer litt på at jeg kjøpte den i det hele tatt. Snakk om frekk faen.

Jeg har også vært på Cup-cake lørdag hos Karinaen. Det er en fin tradisjon som går ut på at hun baker cup-cakes, og vi kommer på besøk for å spise dem. (ok da, jeg innser at det snart er min tur til å invitere til ett eller annet lurt noe. Jeg tenker det blir kake etter at jeg kommer hjem fra Spanien. Og kaffe. Det gjør seg.) Høres det litt syklub-aktig ut? Det er litt syklubbaktig. Før pleide vi alltid å treffes på lørdagskveldne. Nå bruker vi formiddagene. Og det innledende tema sist var fløtemugger. Joda, den aktuelle fløtemuggen fra to avsnitt lenger opp. Helt til vi oppdaget hva vi egentlig snakket om. Jeg husker at jeg i mine yngre dager (les: før jeg ble 30, altså 1,5 år siden) var fast bestemt på å ikke bli ei kjærring. Jeg innser nå at man ikke kan bestemme seg for sånn. Man bare blir det. Lydløst og usynlig sniker kjærringfaktene innpå og overmanner selv den kuleste og mest ungdommelige av dem alle. Eller kanskje ikke alle, men de fleste. Og kanskje er ikke det så dumt i seg selv. Mulig er det bedre å være litt kjærring enn å være 40 år og på jakt. I tights.  På byen med uanstendige forslag til overstadige menn. Gjerne hengende rund pissoaret fordi det er størst sjangs når man overrasker dem med buksa nede. Takke meg til fløtemugger. Da kan jeg i allefall gå med hodet hevet, og snakke med mannen om helgens fangst. Fløtemugger kan man interessere seg for helt legitimt,man kan ta de med hjem og vise dem frem. Der er ingen hemmelighetskremmeri, man slipper å snike seg rundt hver gang det tikker inn en melding på mobilen. Man slipper å være livredd for at mannen skal se på mobilen, eller få tak i facebook passordet og finne tråden med de erotiske meldingene fra "Trygve på kontoret".  Fløtemuggeinteresse er en sunn interesse som plukkes opp av anstendige kvinner som bygger sine reder rundt sine egne menn uten å flakse rundt i nabotrærne. SÅ!!! (Så til mine cup-cake jenter: dere kan takke meg senere for denne til potensielt akademiske utredningen,sosialantropologisk sett da vel og merke, som gjør våre nye interesser legitime. Kakebaking og kaffeslaberas er kult.)

Nå ser vi bare fram til ferie..., det skal bli veldig veldig deilig. Vi gleder oss til å oppleve en del av Spania vi ikke har besøkt før. Med leiebil og en fantastisk leilighet skal vi kose oss storveis. Jeg gleder meg allerede til veskeavdelingen på El corte, klassisk vakre vesker til en pris vi vanlige lavtlønnede kan overleve. Og Desigual. Beshka. Hurra hurra!! (Hurra hurra er ikke en butikk, rett og slett bare ett utrop)

Det er vel kort fortalt livet denne måneden. (Sånn bortsett fra at jeg har blitt lurt med i politikken. Det er en annen historie. Så skal man ha meninger om krig og fred og politikk og sånn også. Dagens kvinner er superkvinner.)

Å reise til lykkeland....

Livet er ikke alltid så lett. Av og til er det lett. Livet er opp og ned. Rett og slett. Det jeg tror er viktig er å ha en plan, å bestemme seg for noe, for deretter å følge planen. Om ikke til punkt og prikke, så kan man følge den i grove trekk.

Da jeg i 2005 ble singel fordi min daværende samboer døde hadde jeg ingen plan. Jeg tok minuttene, timene, dagene og månedene som de kom. Jeg bestemte meg ikke for noe og hadde ingen målrettet plan for hvor jeg ville og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde det heller ikke særlig bra, og taklet kanskje ikke sorgen særlig overbevisende heller til enhver tid. Etterhvert begravde jeg med i arbeid, i flere år hadde jeg ikke ferie, og en jobb var rett og slett for lite. Problemet er at livet aldri blir helt bra uten en slags strategi. Det hjalp ikke å vandre rundt i blinde uten mål og mening, det hjalp heller ikke å begrave alle sorger i arbeid. Det som hjalp var å skaffe seg et mål. Et prikk på et kart over lykke, og en formening om at man skulle dit. Ruten tegnet jeg aldri inn på forhånd, fordi ruten dit ikke er viktig, men målet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen med andre om jeg ikke lærte meg å være lykkelig alene. Jeg hadde flere delmål på veien. Små byer i mitt eget personlige lykkeland jeg måtte innom for å komme fram til det endelige målet. Da jeg traff min nåværende mann var jeg LYKKELIG singel. Jeg følte aldri at jeg trengte en mann for å klare meg selv, jeg trengte ikke en mann for å redde meg fra alenetilværelsen. Jeg trengte aldri en mann for å gjøre livet mitt godt. At jeg traff min sjelevenn da jeg allerede var lykkelig  gjorde at han ikke behøvde å dra meg opp av dritten, men heller tilføre enda mer positivitet og lykke i livet mitt. Det er litt som å få lønn når du enda ikke har brukt av den forrige lønnen. Det blir dobbelt så mye på konto.

Sjokk og sorg ble tilført livene våre da lille Andrea døde, men man lærer av livet så lenge man lever, og selv om vi finner oss selv i fosterstilling daglig, foreligger det denne gangen lagt en plan. Vi har et mål. Selv om vi alltid vil minnes, savne og sørge over henne, skal vi bære henne med oss i lykkelige hjerter. Vi bestemte oss ganske fort at dette ikke skal knekke oss helt, for om den lille dukken vår skal bo i hjertene våre er det viktig at de er hele. Vi har et mål, et nytt punkt på lykkekartet og flere nye delmål for at vi skal komme oss dit. Det kan være at vi møter hindringer på veien, men sammen skal vi da finne en ny rute. Det får være planen.

Vi har allrede satt i gang med ett av delmålene. Vi bestemte oss for å gjøre hjemmet vårt til et enda bedre sted å bo. Det har resultert i en tur til IKEA. Mor i huset handlet og handlet, og priste seg lykkelig over arbeidsinnsatsen hun har lagt ned over flere år, som gjør at vi kan gjøre de tingene vi ønsker å gjøre nå. Vi har blandt annet kjøpt flere kjøkkenskap. Nå skal kjøkkenet fornyes. (Så kommer kanskje bilder etterhvert)

Å reise er viktig for sjelen. Det ønsker vi også å gjøre som et av delmålene våre. Noen planer er lagt, andre ikke. Så lenge jeg slipper å ligge på en campingplass i Nord Sverige spiller det ingen rolle hvor turen går. Når det er sagt er det lenge siden jeg har vært i England. Og Spania er et must, sånn språklig sett. Kanskje på tide å finne fram spanskbøkene igjen. Det er nesten ikke ferie om man ikke også har lært noe nytt på turen.

Vi er klar over at ikke alle planer går som de skal. Mye kan komme i veien for at man skal nå målet, men vi må jo bare prøve. Man må jo bare håpe på bedre tider, og jobbe iherdig for at de skal komme. Jeg kom over et herlig sitat av Pippi Langstrømpe:

Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Glad påske til alle sammen....

Å tie er gammeldags

Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger på blogginnlegget om Andrea. Noen takker også for at jeg/vi er åpen om det som har skjedd. For meg er det å skrive terapi, samt det å dele det jeg skriver med andre. Det er også fint å se at det jeg skriver blir satt pris på, og at det berører så mange.

Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.

Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.

Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.

Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.

Andrea, vår lille engel

Jeg leser mitt forrige blogginnlegg og vil egentlig bare gråte. Jeg vil gråte fordi det i dag er to uker siden jeg fødte mitt barn. Natt til lørdag 26.mars 2011. Noe som skulle oppleves som den største lykke føles nå som en lang vond drøm. Vår lille Andrea kom til verden stille, hun var allerede død.

Jeg har lurt på om jeg skal blogge om dette, men jeg har jo skrevet om Andrea. Om jenta som levde i magen min, som var så levende og aktiv. Faktisk så aktiv at jeg lurte på om hun ville slite moren sin fullstendig ut når hun kom til verden. Men det vil hun aldri få sjansen til å gjøre. Hun vil aldri få sjansen til å gjøre noe som helst, og det eneste vi noen gang fikk lov til å gjøre for henne var å gi henne en grav. Derfor må jeg blogge om Andrea. For jeg kan jo ikke bare late som ingenting, late som hun aldri kom. Hun kom, men hun kom stille. Og da hadde hun allerede forlatt oss.

Så lurer vi bare på hvorfor. Hvorfor? Hvorfor stopper et lite hjerte å slå? Hvorfor dør et barn som enda ikke har startet livet, bare dager før det er ventet til verden? Hvorfor blir små engler tatt i fra oss når ondskap får vandre fritt? Hvorfor mistet vi vårt barn? Hvorfor må vi leve i sorg når vi skulle leve i lykke? Hvorfor? Noen sier at Vår Herre plukker de fineste blomstene først. Det trøster så lite.

Så kommer hvordan. Hvordan lever vi med tapet? Hvordan kan man noen gang bli ordentlig glad igjen? Hvordan skal man begynne å fungere normalt igjen? Hvordan godta at det fineste man vet er borte? Hvordan komme seg gjennom sorgens faser, denne følelsesmessige berg og dalbane man ufrivillig har blitt kastet inn i? Hvordan?

Andrea ble begravet på en solskinnsdag med noen få, men flotte mennesker til stede. Til min datter skrev jeg følgende:

Til Andrea, vår lille engel


”Med smerte skal du føde dine barn”, lød Guds ord til kvinnen etter at Adam og Eva hadde falt i synd. Med smerte fødte også jeg deg, mitt barn, og som de fleste andre fødsler kulminerte også denne i gråt. Min gråt. Din fars gråt. Vår felles gråt over din stillhet, Andrea.


Med hånden hvilende på ditt kinn kom du til denne verden, etter at du allerede hadde forlatt den. Det var som om du hadde lagt deg til å sove, for aldri å våkne mer. Som om du hadde utført din gjerning her på jord, og derfor fredelig og stille kunne forlate den.


Små engler vet at kjærlighet ikke er som brød eller vann. Det blir ikke mindre på hver jo flere som må dele den. Små engler som deg vet at kjærlighet utvider seg og blir større etter hvert som flere kommer til, og at den ikke forsvinner når menneskene som skapte den blir borte. Du kom inn i livene våre og skapte et hav av kjærlighet i vårt hjem. Nå sitter vi igjen, mamma og pappa som elsker deg, uten vår lille engel, men i et hjem fylt til randen av kjærlighet.


Takk for alt, og sov søtt kjæreste lille venn.


Mamma og pappa


Så leste presten det opp i begravelsen. Fordi jeg ville at alle skulle forstå hva vi føler, nemlig at uansett hvor vondt vi har det vil vi ikke tenke på opplevelsen som noe vondt. For Andrea skal ikke forbindes med noe vondt. Hun skal forbindes med kjærligheten hun skapte. Hun skal forbindes med alt det positive vi gjorde for oss selv mens vi ventet henne. Hvordan vi forbedret våre liv for å kunne ta i mot henne på best mulig måte.

Oppi alt det triste er vi glad vi har hverandre. Sammen gjør vi hverandre sterkere.