Så gikk det ikke så bra med dietten til pus. Det var nok for sent, og han var nok blitt for syk. Uansett ble han plutselig veldig dårlig, sluttet å spise, drakk lite og hadde det ikke bra. Da viste vi at han var blitt for gammel og syk. En nydelig gammel katt, med sin helt egen personlighet er ikke så lett å ta farvel med. Tvert i mot har jeg vært tristere enn på veldig lenge. Min fineste venn og vår beste kosekatt sovnet inn mandag denne uken. Aldri før har huset føltes så stille og tomt. For han var i aller høyeste grad med på å gjøre et fremmed hus til et hjem da vi flyttet hit for et år siden.
Nydelige Farris fra lykkelige tider på Høyden. Ingen kunne slappe av og kose seg som han.
Da vi flyttet til Prærien fant han seg fort sin egen plass i sofaen. Godt å kose seg i sofakroken på pleddet sitt.
Dersom man ønsket kos kunne man bare slenge seg på gulvteppet å strekke seg så lang man var. Da kom som regel børsten fram, noe som absolutt ikke var å forakte.
Det er stille hjemme uten Farris, enda synes jeg at jeg hører lyden av potene som treffer gulvet når han hopper ned av sengen sin eller sofaen. Enda forventer jeg at han skal komme opp trappa, litt trøtt og svett etter å ha sovet som bare en katt kan sove. Jeg savner snorkingen hans fra sofakroken og måten han brukte å snike seg innpå sine egene matskåler, nesten som en løve sniker seg inn på byttet sitt. Så var det pratingen, herregud som han kunne prate, høyt og tydelig. Det er utrolig hvor hengiven en katt kan være, så kosen, så herlig, så snill, så full av kjærlighet. Jeg hadde aldri hatt dyr før vi to ble ført sammen, for vi endte liksom bare opp sammmen vi to, og aldri hadde jeg kunnet forestille meg hvor mye glede det gir å ha en sånn liten hårball i hus. Det er ren lykke.
Dersom noen vurderer å skaffe seg katt kan denne rasen absolutt anbefales. Farris var Hellig Birma. Han var den snilleste man kan tenke seg, lydig, kosen og opptatt av familien. Dette tror jeg også at kjennetegner rasen. Jeg har også hørt at rasen generelt har lite sykdom (Farris ble syk fordi han var veldig gammel), de er også fantastisk gode på å stelle seg selv (han var hele 17 år da han fikk sin første klump i pelsen). Et utrolig enkelt dyr å ha i hus, i tillegg til at han gav fantastisk mye glede.
Kosepusen vil aldri bli glemt... <3
Huff, mini-fetteren min er borte... triller et par tårer nå ja.. Rart og tenke at han er borte, har liksom vært der siden jeg ble født så. Sove godt da Farris <3
SvarSlettJa Renate, nå er desverre den hårete mini-fetteren din borte. Og gud som jeg har grått..., savner han veldig. Du husker vel selv hvor sosial han var, og glad i oppmerksomhet. :-)
SvarSlettKondolerer. Det er ikke lett når kjæledyr dør, det er jo som å miste en familiemedlem. Mitt lengste forhold har jeg hatt til min kjære perserkatt, som er 14 år gammel. Vet jo at han ikke har så mange år igjen, men vil helst ikke tenke på det.
SvarSlettJa, hellig birma er en flott katterase! Har selv lyst på en, men har fått kattestopp fra mannen (hehe). Han mener det holder med 2 katter:)
Takk Beate. Skjønner godt at du ikke vil tenke tanken enda på at katten begynner å bli gammel, men jeg som er vant til Farris tenker at 14 år er ingen alder. :-) Kattestopp er det her i huset også, men det gjør ingenting egentlig. Nå er det Farris jeg savner, ikke en hvilkensomhelst katt.
SvarSlett