Pusen Farris kommer tuslende opp trappen. Han har staket ut retningen mot matskålen. Titter litt på de to skålene som står der, lurer litt på hva han har gjort galt og setter seg demonstrativt ned og ser litt på matmor eller matfar, alt ettersom hvem som befinner seg i nærheten. To skåler. I motsetning til de sedvanlige fire. Det har seg nemlig slik at pus aldri har manglet noe når det gjelder mat. Faktisk er jeg usikker på om han noen ganger i løpet av sitt lange katteliv i det hele tatt har vært sulten. Men nå er altså buffèen rasert. Han har en skål med tørrfor og en skål med vann. Fengselsmat, sier han med øynene sine. Matmor har vist gått fra vettet. Ingen kokt sei, ingen frysetørket fiskegodbiter, ingen skål med kattemelk. Hva skjedde?
Sannheten er at mors lille pelsdott er på diett. Han er ikke overvektig, det hadde ikke vært så ille. Han har fått konstatert nyresvikt. Noe som betyr at når nyrene ikke fungerer ender giftstoffene opp i blodet og etterhvert hjernen. Dette fører til rare tics. Han skvetter til for hver minste lyd. Nå ser det ikke ut til at han har vondt (til nå i alle fall, håper ikke han får det heller), han er nysgjerrig, kosen og kontaktsøkende. Men tilstanden krever altså nå at han kun spiser dette spesialforet som vi har kjøpt hos dyrelegen. Man skulle ikke trodd den kokte seien skulle være så ille, men det er altså for mye proteiner. Dermed ender vi opp med to skåler til den matelskende monsen vår. En med vann, en med tørrfòr. Han synes jo helt klart at vi er kjempedumme. Så hvordan forklare en kattepus at alt vi gjør for ham er til hans eget beste?
Så får vi bare håpe han liker det nye fòret, for det er jo ikke en midlertidig diett. Derimot en diett på livtid. Vi starter på diett i dag, og tar en kontrollprøve om en måned for å se om det virker. (Virker det ikke kan han like gjerne få spise hva pokker han vil den tiden han har igjen.) Vi håper jo at vi får ha ham så lenge som mulig, uten at han har det vondt. Har en følelse av han kommer til å være litt sur på oss en stund. Det får vi bare tåle...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar