Første skoledag

Det er mandag kveld og jeg sitter våt som en vasstrukken katt hjemme i sofakroken. En frisk tur i høstregnet hadde jeg i grunn ikke vondt av i det hele tatt, tvert i mot kjenner jeg at dette var et sjakktrekk i kampen for mental hygiene. Det var første skoledag i dag, elevene var bare på skolen fram til ti på elleve, men likevel kjentes det ganske lenge ut. Det rare er at nå, mange timer senere, kjennes det ut om en hel uke har gått siden jeg sendte dem hjem. Overgangen fra late feriedager til ekstremt innholdsrike arbeidsdager er så overveldende at tiden mellom klokken åtte en mandags morgen og ni en mandagskveld kjennes ut som ei vanlig arbeidsuke. Jeg kan bare med gru tenke meg hvordan ting kommer til å kjennes ut når fredagen endelig kommer.

Det første vi var pålagt å gjøre da elevene kom var å nevne forebyggende tiltak mot svineinfluensa. Jeg holdt en meget troverdig demonstrasjon av hvordan man ikke skal hoste i hendene, og ble bedt av mitt kjære publikum å gjenta suksessen ved å demonstrere et host i albuekroken. Vi forklarte så godt vi kunne at vi ikke ønsket at influensa skulle bryte ut i blant verken elever eller lærere, og at dersom noen ble smitte måtte de holde seg hjemme i syv dager fra skolen for ikke å smitte andre. Det er nå en gang slik at det vi voksne ser på som en ulempe ofte kan oppfattes som en fordel av unge mennesker, og jeg sverger på at jeg så antydning til stjerner i øynene på elevene da de hørte om sjudagersregelen. De lyste enda mer opp ved tanken på en regelrett epidemi blant lærerne. Uten oss er der jo ingen til å undervise. Da er det jo heller ingen vits i å være på skolen. ”I Sverige er det nesten ingen som bryr seg om svineinfluensaen,” bedyret en av jentene. ”Det er nesten ingen som har det heller der.” Jeg tenkte mine tanker om at svensker generelt kanskje er noen svin og derfor anser dette som en helt vanlig influensa, men bet kommentaren i meg. Det er en av gamet i læreryrket, å holde på de virkelig gode kommentarene. Det er sånne ting som lærere ikke egentlig skal si, men som hadde vært hysterisk gøy å få sagt. Jeg bruker i grunnen mye energi på å holde igjen.

Etter å ha sendt elevene hjem fortsatte vi planleggingen. Jeg hadde planlagt en lang ettermiddag på arbeidsrommet, men måtte gi meg klokken halv fem. Et stort nederlag så tidlig på året, men som sagt kan det skje mye på få timer, og hodet mitt sa rett og slett stopp. Nå blir det en varm dusj før jeg finner fram spanskbøkene og leser litt spansk. Det blir aldri fritt for arbeid, og jeg vet med meg selv at nå skal hjernen min småkoke konstant fram til 23. juni 2010.

Rockabillyboogie...

Dette har vært en aldeles fortreffelig søndag. Bortsett fra noen få ankepunkter, jeg kom meg ikke på blåbærtur, jeg kom meg heller ikke på jobb. Når det skal sies var jeg på jobb uten å komme meg inn. Nøkkelkortet mitt ble ikke godtatt uansett hvor mange ganger jeg trykket koden, så da ble det en lang spasertur i stede. Noen tenker kanskje at dette var da vel ikke så ille på en søndag med nydelig vær, men det betyr bare at jobben ligger der i morgen ettermiddag. Jobben forsvinner nemlig ikke, den blir bare liggende på vent.
På en annen side har jeg fått gjort noe jeg har tenkt på lenge. Må innrømme at jeg har sett på bloggen til min venninne med beundring i blikket, rett og slett fordi hun er så flink å dekorere med bilder. Jeg ønsket meg en fin bildecollage til å heade hele bloggen med, uten at jeg helt visste hvordan. Jeg er skikkelig talentløs når det kommer til bilderedigering osv. Selveste Karinaen kom meg til unnsetning og har vært grafiker på den nye headingen min. Jeg ble selv veldig fornøyd, men må også innrømme at jeg lo godt da Karina sendt over diverse forslag. De tightsbildene er kule synes jeg, og passer godt inn på bloggen, men du verden så syke de er. Bør kanskje nevne at de ble tatt med selvutløser klokken 4 en søndags morgen, etter en direkte vellykket rockekonsert med Tyven på Redrum.
Håper dere som leser bloggen min liker den nye headingen like godt som jeg gjør:)

Min livsplan

De siste to dagene har jeg tenkt mye over min egen livsplan. Har jeg en ? Har den i så fall vært konkret nok? Kanskje spesielt det siste året har jeg hatt en del tanker om fremtiden, mer løse tanker enn en konkret livsplan. Samtidig er alt jeg gjør en slags del av en plan som egentlig ikke har et mer overordnet mål enn at jeg ikke ønsker å kveles av mitt eget liv. Kan høres ut som en vag plan, men fakta er at jeg bor i Hammerfest, i en toroms leilighet på Høyden, et sted som alltid blåser. Jeg er alene, med en katt. Jeg Slik har jeg bodd i 4 år. Alene, før det var vi to, så jeg har bodd her i mer enn 4 år. Jeg fylte 25 år i denne leiligheten, jeg kommer til å fylle 30 i denne leiligheten. Jeg skal IKKE fylle 35 i denne leiligheten. Det er i korte trekk hva planen min går ut på. 
 
Akkurat nå har jeg et toårsperspektiv på livet mitt. Skoleåret starter på mandag med mine elever som spente 9 klassinger. Jeg ønsker å følge dem ut ungdomsskolen. Det er så langt jeg klarer å planlegge. Hva som skjer etter det vet jeg faktisk ikke. Men i underbevistheten tror jeg at alt jeg gjør er skape flere veier å gå når disse to årene er over. Hvorfor ellers driver jeg å rydder opp i livet mitt, kjører søppel som en gal, studerer ved siden av en allerede krevende jobb ,og jobber ekstra i butikk oppå det igjen. Jeg skaper muligheter, planlegger ett eller annet. 

Et klokt menneske med navnet Jim Rohn, et menneske jeg dessverre ikke vet mer om enn navnet, sa en gang: ”hvis du ikke designer din egen livsplan, er det store sjanser for at du bare detter inn i noen andres. Og gjett hva de har planlagt for deg? Ikke mye…” Single mennesker har ofte en tendens til å tro at livet ikke starter før de finner seg en partner. Jeg innrømmer også at jeg har blitt grepet av tanken av og til, samtidig er jeg glad for at jeg har forstått at jeg må legge min egen plan. I skrivende øyeblikk er jeg usikker på om jeg bør begynne å planlegge helt konkret, ellet om jeg skal holde meg til ”jeg vet hvertfall at jeg skal være her i minst to år til” planen min og heller bare ta ting som det kommer. 

I kveld tar jeg hvertfall ting som det kommer. Først ser jeg ferdig filmen om dama som skal drepe mannen sin for andre gang, derretter tar jeg fram en bok eller finner sengen. Alt ettersom hvor trøtt jeg er.  

OK

For ikke lenge siden bestilte jeg meg linser på nett. Det er i og for seg ikke noe nyhetsverdi akkurat i det, men jeg synes likevel at sjokket jeg fikk da jeg åpnet mitt første par med linser fra forsendelsen er verdt å nevne. Det sto nemlig stemplet OK på linsene. Det kan helt sikkert høres ut som en spøk, men dette er helt sant. Med ørliten blå skrift har hver og en linse i pakken ubønnhørlig blitt kvalitetsstempet med det internasjonale og anerkjente merket OK. Jeg lurte naturlig nok på om dette ville ha noe å si for synet mitt, om verden fra nå av ville være en OK plass å være uansett hva som skjedde, eller om slibrige menn på byen nå plutselig ville bli ansett for å være OK, men jeg kunne puste lettet ut da disse små bokstavene ikke syntes i det hele tatt. Jeg gikk nært speilbilde, tittet meg selv dypt inni øynene og konkluderte med at dette sannsynligvis gikk bort i det jeg tok på meg linsene. Herregud som jeg tok feil. 

Noen dager etter følte jeg meg irritert på øyet, alle som bruker linser vet at det kan skje fra tid til annen. Jeg var nok mest sannsynlig bare tørr på øynene, men gikk likevel i speilet for å sjekke at jeg ikke hadde noe innpå der. Jeg tok litt tak i linsen og rørte litt på den, og i det den flyttet seg vekk fra de blå pupillene mine så jeg det ganske så tydelig mot det hvite, OK med liten blå skrift. 

Jeg har hatt en temmelig travel helg. En venninne feiret seg selv på lørdag, og stemningen var på topp. Jeg var egentlig litt for sent ute, men passet på å holde tritt med de andre jentene da jeg sto på badet, slik at vi alle var på samme stadiet da jeg ankom festen. Et fantastisk fint knippe damer hadde samlet seg, samt en ganske stor hund. Jeg tror egentlig hunden Loke koste seg som eneste hane i høneflokken, men ble nok likevel til tider smårar av samtalene han måtte høre på. Rare drømmer ble ett tema og en risikofylt graviditet i et kne ble nevnt. 

Redrum spilte musikk som fikk dansefoten til å ta litt vel av, det var som vanlig mange kjente fjes ute og jeg vet at jeg har hatt mange fine samtaler med mange fine mennesker. I godt selskap går tiden fort og plutselig var tiden kommet til å bli kastet ut av dørvakten. Dersom noen av de som jobber på Redrum skulle komme til å lese dette så ønsker jeg bare å si følgende, jeg forstår godt at dere vil hjem når det nærmer seg stengetid, jeg forstår det fra mandag til fredag. Det er dessverre sånn at natt til søndag klokken tre har jeg i likhet med mange andre vanskelig for å skjønne akkurat dette, og det beklager jeg. Jeg kommer sikkert til å henge igjen etter stengetid mange ganger i fremtiden. Jeg beklager på forhånd, men det har seg sånn at det er så jævlig kaldt å stå i taxikø, så jeg utsetter det så lenge jeg kan.

Jeg hoppet inn i en bil med noen mennesker som skulle samme vei. Naboen hadde fest og da var det høvelig å bli med samme retning. Målet var å komme seg så fort som mulig inn gjennom min egen ytterdør, og da en fra bilen hyggelig nok inviterte meg inn til naboen en tur hørte jeg fornuften rope et høyt og tydelig NEI. Fornuften forklarte rasjonelt at jo fortere jeg kom meg inn i min egen seng, jo mindre vondt ville det gjøre dagen etter. Jeg hørte på alt fornuften hadde å si, alle argumentene og overtalelsene, men før fornuften var ferdig å snakke satt jeg allerede i stua til naboen. I skrivende stund orker jeg ikke gå inn på hvor hard dagen derpå var, man sier at selvgjort er velgjort, men jeg har begynt å fraskrive meg all slikt ansvar. Dette var nemlig ikke selvgjort, hvordan kan en jente si NEI når det allerede står stemplet OK i øynene hennes?

En god fredag

Jeg har hatt en deilig fredag. Jeg startet dagen med å dra meg vel og lenge under dyna, deretter bar det videre til Redrum for oppdatering på nyhetsfronten til en god venninne. Redrum er, for de som ikke vet det, den beste café/bar/uteplassen i Hammerfest. Jeg har tidligere påstått at Hammerfest uten Redrum ville vært som Paris uten Eiffeltårnet. Småbarnsforeldre med såkalte ”andre verdier i livet” vil muligens ikke være enig med meg, men det bryr jeg meg fint lite om.  

Min venninne har vært på ferie og funnet kjærligheten. Hun har feriert i Norge, og truffet en nordmann, det er derfor ikke snakk om å være en i rekken av turistflørter for en tyrkisk playboy. Hun formelig gløder når hun snakker om denne mannen, og ja, det er mulig å gløde uten å være kjørt på tjukka. Det fantastisk er at til tross for at mitt eget kjærlighetsliv er heller skralt, eller ikke tilstedeværende, kjente jeg at jeg innerst inne i hjertet mitt var oppriktig glad for denne venninnen. Senest i går lurte jeg på om jeg har endt opp med å bli en av disse 30 år gamle kjærringene som er alene, barnløs og bitter, men etter å ha tilbragt flere timer på kafé med en nyforelsket venninne, og lett og lett etter så mye som et ørlite snev av bitterhet, kan jeg rett og slett ikke finne det. Dette er en velkommen og god oppdagelse på en fredag. Selvransakelse er flotte greier når man oppdager noe positivt om seg selv. Det er dessuten alltid lettere å blogge om enn når man finner en personlig svakhet. 

På ettermiddagen tok jeg meg en frisk joggetur, med glede oppdaget jeg at formen var god og at jeg jogget både lengre og fortere enn tidligere. (har ett generelt problem med oppoverbakker, jeg skal ikke si at jeg tok dem alle i dag, men innsatsen var bedre enn før) Atter en positiv overraskelse angående meg selv. Med fare for at dette blogginnlegget ender opp som en salig blanding av selvskryt og uinteressant informasjon om mitt hverdagsliv skal jeg faktisk avslutte. Helt uten morsomme historier eller moraliserende poenger. 

Det er helg og i morgen skal jeg jobbe på CM Jeans, klesbutikken hvor jeg av og til tjener til livets ekstravaganser. Etter det skal jeg i bursdag å feire en kvinne i sin beste alder. Det blir derfor ingen blogginnlegg i morgen, kanskje heller ikke på søndag, da jeg garantert er opptatt med å skyte småfugler som tramper på taket mitt. Men på mandag, da planlegger jeg å komme sterkere tilbake med utfyllende opplysninger angående diverse hendelser som kommer til å utspille seg i selskapet, og senere på Redrum. Plassen som gjør Hammerfest en bedre by å leve i. 

God helg alle til alle som leser bloggen min. 

Ps. En venninne mente for øvrig at jeg burde prøve å få oppdatert bloggen på søndag, rett og slett fordi det man husker på søndager er så mye mer gøy enn det man husker på mandag. Vi får se på det. ;)

Den gale søppeldamen

Ja så har jeg gjort det igjen. Jeg har hatt atter en rydderunde på loftet mitt, men til tross for at jeg nå har kjørt av gårde til sammen to Taro-lass med skrot (eller rusk og rask som jeg nå har lært at det heter), er det fortsatt veldig mye igjen der oppe. Egentlig burde jeg hatt en større bil, rett og slett, eller kanskje er det greit å kjøre flere ganger med en mindre bil, jeg føler jo at jeg og den tidligere omtalte stemmen i boksen begynner å utvikle et dypt og varig vennskap. 

Det var lett å slippe inn på fyllinga i dag, stemmen spurte ikke hva jeg hadde med meg, enda jeg hadde pugget den lange listen over skrot jeg hadde samlet sammen. ”Du har vel bare med skrot etter å ha ryddet hjemme” konstaterte stemmen. Setningen var formet som et spørsmål, men lurte ikke meg, han konstaterte, han hadde jo tross alt lest bloggen min etter den første turen innover. Han viste veldig godt hva jeg hadde med meg. Rusk og rask. Kort og enkelt. Jeg fikk kjøre inn. 

Noe skjedde med meg da jeg tømte bilen inne i sorteringshallen i dag. Jeg hadde pakket bilen etter rekkefølgen på containerne. Jeg hadde f. eks all papp ytterst, veldig tilgjengelig i det jeg åpnet bakluken, fordi jeg viste at papp containeren kommer før glass og restavfall. (for de som ikke har vært der er det mange flere sorteringsmuligheter, men jeg prøver å pakke bilen etter tema for å slippe å løpe rundt som en tulling) Før meg sto en hel familie halvveis rådvill over en tilhenger fylt med søppel, fire mennesker brukte et hav av tid med å tømme hengeren fordi de plukket ut en og en liten ting og løp som gale rundt å lette etter den riktige containeren å kaste i. Det gjorde ikke jeg. Jeg har tidligere fått høre at jeg er litt ”nazi” når det gjelder å ha det ryddig på kjøkkenet. Jeg liker å vite hvor jeg har ting. Jeg trives ikke i rot. Og i det jeg åpnet bakluken på Taroen inne i sorteringshallen ble jeg transformert fra en vanlig jente i slutten av tyveårene til en gal søppeldame. Jeg røska tak i pappen, som profesjonelt ble flyndret i riktig container. Jeg tømte bilen på minutter, og måtte til og med rygge ut av hallen fordi de som var før meg aldri klarte å bli ferdig. Alt lå jo i rekkefølge. Jeg burde egentlig jobbe med søppel. 

Jeg kjørte Taroen hjem til sin rettmessige eier, og hoppa inn i min egen lille sorte franske. (Peugeot 207, for de som ikke har fått med seg tidligere innlegg) I borettslaget har vi containere hvor vi kaster husholdingsavfallet. Dette avfallet skal sorteres i røde, grønne eller hvite poser. Dette er et rimelig enkelt opplegg som selv den største tulling skal kunne forstå. Det sier seg selv, noe så basalt som avfallsortering kan ikke bli for innviklet, for selv mennesker med mindre bagasje skal tross alt kunne leve i dette samfunnet. I det jeg kjørte forbi søppelcontaineren vår ble jeg vitne til at en av borettslagets nye andelseiere gikk rett fra postkassen og til containeren for å kaste reklamen han helt klart ikke hadde interesse av å lese. Kun sortert avfall står det på containeren. Men hvis vi alle bare skal kaste søpla uten å sortere det i hvite, røde eller grønne poser først kan vel ikke avfallet lengre karakteriseres som sortert? Nei dette kunne vi ikke ha noe av. Jeg parkerte bilen, hoppet ut og kremtet høyt i det jeg søkte øyenkontakt med søppelsynderen. ”jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du bare kaster søpla di rett i containeren uten å sortere”, jeg tok fram den hyggeligste, mest pedagogiske stemmen min. Samtidig gjorde jeg et ærlig forsøk på å høres myndig og bestemt ut. Jeg sitter da tross alt i styret og greier. Mannen så helt klart ut som han var blitt tatt på fersken i å gjøre noe galt. Han hadde ikke tenkt seg om sa han, og forklarte at han ikke var helt sikker på hvor man fikk tak i disse fargede søppelposene. 

Hele seansen endte med at jeg hørte meg selv holde et belærende innlegg om de forskjellige fargene på søpleposene, hvor man kunne få tak i dem og hva som skulle sorteres i hvilken farge. Jeg innså også at jeg fra det øyeblikket var blitt Baksalen borettslags egen Narvestad. Mannen takket meg for informasjonen og lovte å sortere søpla si riktig fra nå av. Jeg smilte, vel vitende om at hver gang jeg treffer på ham kommer han til å tenke på meg som den gale søppeldamen. Det får jeg vel bare lære meg å leve med. 

Å gjøre manneting når man er jente...

Jeg skriver mye om det å være alene. Det har slått meg at dette kanskje av og til kan virke som syting, men det er for all del ikke det. Det er bare livet mitt, akkurat slik jeg lever det. Jeg er alene, og har vært mer eller mindre alene i snart fire år. Som sagt, noen ganger mer enn andre ganger, men alltid har jeg bodd alene og vært nødt til å klare meg selv. Når man bor alene trenger man ikke ta hensyn til noen, jeg kan invitere folk på besøk akkurat når det passer meg, uten å høre med andre i husstanden først.Når jeg har ryddet er det ingen som roter igjen mens jeg er borte. Jeg kan møbelere akkurat som jeg vil, og velge farger til veggene helt uten diskusjoner. Jeg kan omså male rosa hjerter på veggen. Ikke at jeg faktisk har gjort det, men jeg har muligheten. Jeg liker å ha muligheter. 

Som alle gullmedaljer har også denne en bakside. Jeg må nemlig gjøre alle mannetingene selv. Når ei lyspære går er det jeg som må skifte den. Dette skulle ikke by på større problemer, annet enn at jeg hater å skifte lyspærer, og derfor ofte venter vel og lenge med å gjøre det. Jeg håper vel at jeg skal komme hjem en ettermiddag og at pæren på magisk vis skal være byttet. Det er den aldri. Dersom noe skal gjøres i mitt hjem må jeg rett og slett gjøre det selv. Det er kjipern med å bo alene. 

Jeg har et loft full av rot. Ikke mitt rot, men tidligere eiere av leiligheten. Der er alt fra gamle gardiner, barneleker,klær, gardiner, bøker og gamle kjærlighetsbrev. Det er mange år siden jeg begynte å planlegge at loftet måtte ryddes. Jeg liker ikke å ha rot i livet mitt, men skal man rydde opp i livet sitt må man rydde på alle plan. Jeg kan ikke bare luke ut mennesker fra livet mitt som gjør meg vondt, jeg må også rydde opp i rotet som ikke hører hjemme i mitt hjem. Selv om det ligger på loftet gnager det i underbevistheten til enhver tid, og hjemmet mitt blir aldri orntlig mitt dersom andres fortid skal okkupere det. I dag var dagen jeg tok sats og startet på oppryddingen. Jeg låne en gammel VW Taro av min tidligere svigerfar, fylte den til randen og kjørte av gårde til Grøtnes. Før jeg dro hadde jeg fått instruksjoner av svigerfar om at når jeg kom frem skulle jeg, bilen og avfallet veies før jeg måtte rope inn i en boks. (Noe i samme retning som en drive in på Burger King) Jeg har vært med på fyllingen to ganger før og husket den nevnte boksen. Begge gangene jeg hadde vært der tidligere hadde spørsmålet fra boksen vært: ”har dere noen hvitevarer?” Begge gangene svarte vi nei og fikk kjøre inn. I dag var imidlertid første gangen jeg skulle kjøre innover alene, jeg tenkte nøye gjennom hva jeg måte si når jeg kom fram. De skulle spørre om jeg hadde hvitevarer og jeg skulle ærlig og redelig svare nei. Dette tenkte jeg faktisk ganske mye på. En god del vil jeg påstå.

Jeg svingte inn på avfallsanlegget og stoppet bilen selvsikkert på den nevnte vekta. ”Hva har du med deg?” spurte stemmen i boksen. Hva? Mennene på søppelfyllinga kjørte plutselig sitt eget løp. Dette spørsmålet var jeg jo ikke forberedt på å svare. De skulle jo spørre om jeg hadde med meg hvitevarer. Perpleks og forvirret svarte jeg at ”jeg har hvertfall ikke hvitevarer.” Det var helt klart ikke svaret han var ute etter, noe som er forståelig, det var jo tross alt ikke det han hadde spurt om. Joda, greit at jeg ikke hadde hvitevarer, men han ville fortsatt vite hva jeg hadde med meg. Jeg syntes jeg kunne høre en ørliten brist i stemmen, en sånn brist man får om man har litt lyst til å le, men velger å holde seg. Jeg trakk litt på smilebåndet jeg også, vel vitende om at stemmen i boksen ikke lo med meg, men av meg. ”Det er jo det dere pleier å spørre om, ” jeg hørte at stemmen min gikk opp en hel oktav, hørtes hvinende og halvveis hysterisk ut i det jeg gikk i forsvar. ”jeg har med meg klær og …. ” jeg husket faktisk ikke alt jeg hadde med meg. Mente de virkelig at jeg skulle nevne alt? Det slo meg at det er vanskeligere å komme inn på fyllinga enn å komme inn på høgskole i disse dager. ”Du har rett og slett rusk og rask?” Spurte stemmen i boksen. Rusk og rask. Herregud. Hvordan skulle jeg vite at det var et gyldig samlebegrep for all søppel utenom hvitevarer? ”Bare vent litt Kine,” sa stemmen i boksen. Hæ? Hvordan viste boksen hvem jeg var? Jeg gryntet utilfreds, men så fikk jeg da til slutt kjøre inn. 

Inne i sorteringshallen sorterte jeg søppel som en mann, kastet sekker på sekker rundt som en ekte sjauer, klappet igjen bakluken på taroen da jobben var gjort og svingte fornøyd ut derfra. Jeg hadde gjordt en mannejobb. Med det mener jeg ikke at vi kvinner ikke skal kunne kjøre søppel, men jeg ville for alt i verden ikke funnet på å gjøre det alene om jeg hadde hatt en mann i livet mitt. Jeg blir alltid litt høy på livet av å gjøre slike manneting. Straks jeg forlot fyllingen bestemte jeg meg for at jeg skulle returnere igjen førstkommende torsdag. I hode mitt hadde jeg planlagt hva jeg skulle kaste neste gang allerede før jeg nådde Hammerfest. Dessuten skal jeg da skrive en liste over hva jeg har med meg, slik at jeg kan svare grundig og informerende på spørsmålet fra boksen. Det regner jeg med de blir glade for. 

Isolasjon...

Det har vært en av disse dagene hvor ingenting ble gjort. Jeg hadde en lang liste med husarbeid som skulle gjøres, men hodepina tok tak i meg, sugde ut all min energi og kastet meg til sengs. Der ble jeg liggende musestille en god stund før jeg sovnet. Det som gjorde meg forundret var min egen evne til å fryse og svette på en gang. Dette høres da unektelig ut som svineinfluensa, tenker dere sikkert, og tanken var ikke fjern for meg heller, men så er det da ca femte gangen i løpet av denne måneden jeg har fått svineinfluensa.

Svineinfluensa skremmer meg, ikke bare har man hørt at folk faktisk stryker med, men de som overlever rapporterer om en særdeles hard omgang. Og jeg som syntes influensa i fjor var ille. Da gikk hele juleferien med til å ligge langflat, jeg var vel ikke meg selv igjen før i begynnelsen av mars, synes jeg å huske. Ved påvist svineinfluensa får man beskjed om å holde seg hjemme, alene, total isolasjon med andre ord. Det er hvertfall sånn det kommer til å føles ut. Jeg tenker at med den jobben jeg har (ungdom er bakteriebomber) så er det vel ikke til å unngå at man blir smittet, og da kommer isolasjonen. Kjedsomheten. Ensomheten. Tristhetsfølelsen. Gråtetoktene. For ikke å snakke om rare blikk fra katta.

Føler at jeg fikk en forsmak på influensaisolasjonen i dag. Ligger hjemme på sofa og lurer på om jeg skal sette på Twilight for tiende gang. Kan man noen gang bli lei av Edward? Jeg tror ikke det. Men er det sunt for meg, hodepine eller ikke, å ligge hjemme alene kveld etter kveld med vampyrer på TV? Jeg tror ikke det heller. Det er mulig jeg trenger en ny hobby, samtidig har jeg da nok å gjøre. Jeg trener, blogger, leser og gjør husarbeid. I helgene tar jeg meg av og til en fest. Er ikke dette nok sånn i tillegg til all jobbingen? Kanskje trenger jeg heller å plante flere blomster i min metaforiske hage? Jeg er jammen ikke helt sikker selv.

Å luke i sitt eget bed

Jeg har lenge hatt et blomsterbed, men det er først det siste året jeg har begynt å plante i det. Tidligere var jeg fornøyd med det som kom opp av seg selv, så lenge det var grønt fant jeg det vakkert. Det er en god egenskap, det å kunne se det vakre i selv det som ikke faller inn under normalen for hva som er vakkert, så jeg gav hver lille tust en sjanse til å vise seg fra sin beste side, og elsket dem alle som de var. 

En av disse tustene hadde en tendens til å visne vekk foran øynene mine når jeg aller mest trengte den. Hver gang sørget jeg litt over tapet, og prøvde å overføre min kjærlighet til noe av det andre ugresset som vokste i mitt bed. Hver gang jeg var på vei til å akseptere tapet av denne spesielle tusten blomstret den på ny, og gjorde meg lykkelig en liten stakket stund før den igjen knuste mitt hjerte ved å forlate meg. På ny og på ny. 

En dag endret dette seg, jeg gikk forbi et blomsterbed hvor noen hadde plantet vakre blomster. Det slo meg at dette bedet var mye finere enn mitt, men i stede for å bli sjalu, innså jeg at dersom man skal ha et vakkert bed må man plante, så og stelle i bedet sitt selv. Det nytter ikke å forvente at skjønnhet skal komme av seg selv, for der hvor ingen luker vokser ugresset vilt. 

Jeg luket så i bedet, og plantet de vakreste blomster, men helt ut i kanten lot jeg likevel min helt spesielle ugresstust stå igjen. Jeg klarte rett og slett ikke å luke den ut, og fant hele tiden grunner til å la den være. Det gjorde da ingenting at den sto der, den skadet jo ikke de andre blomstene, den hadde jo gjort meg så lykkelig tidligere, den hadde vært spesiell, den var kanskje ikke vakker, men den hadde en indre skjønnhet som bare jeg kunne se. Mine nye blomster blomstret så vakkert og gjorde meg lykkelig, men noe var likevel galt. Ugresset. Det var ikke lenger vakkert, det var rett og slett bare ugress i et blomsterbed, det gjorde meg ikke lykkelig lengre, men ulykkelig. Så en dag tok jeg tak i det, røsket det opp med roten og kastet det over gjerdet. Det var den dagen jeg slettet en tidligere god venn fra vennelisten på facebook. For noen en heller ubetydelig handling, for meg en stor symbolsk seier. 

Livet er et blomsterbed, og menneskene du omgås er blomstene du planter. Av og til kan det være vanskelig å skille mellom blomster og ugress, men når man ser det er det beste å få det røsket opp med roten. I mitt tilfelle vil jeg alltid måtte støte på ugresset jeg kastet over gjerdet fra tid til annen, det vokser nemlig videre i naboens hage. En dag håper jeg imidlertid at jeg skal kunne passere det uten en eneste følelse av nedstemthet. Den dagen ser jeg fram til.

OK da... et bilde av Hege og meg:)

Jeg har tidligere sagt at jeg er bedre med ord enn bilder, og det står jeg fortsatt ved. Men synes likevel at jeg måtte komme med et av bildene fra Madonna konserten. Hege og Meg meg hver vår roså cowboy (cowgirl) hatt. Herlig:)

Bloggesperre...

Jeg har hatt bloggesperre, rett og slett, bloggen har ikke bare blitt forsømt, jeg har bevist latet som den var ikke eksisterende. Jeg vet ikke hva dette kommer av, men konstaterer at selv facebook oppdateringene har vært mindre kreative den siste tiden. Det er mulig jeg nå har feriert så lenge at hjernen har gått over på lavgir, og dermed ikke fungerer slik den vanligvis gjør. 

Så hva har egentlig skjedd siden siste oppdatering? (Jeg skal innrømme at jeg på dette punkt i skrivende stund måtte inn å lese hva jeg skrev sist) Etter fisketuren i Jomfrudalen har det da vært en del hendelser verdt å nevne i livet mitt. Disse kan oppsummeres som følger:

• Ut på byen med Gaute på lørdag den samme helga som det var ølfestival. (jeg er fortsatt ferierende og har ikke begrep på dager eller datoer…) Min gode venn Gaute kom på besøk og tvingte meg til både å bøtte nedpå med hvitvin og å sminke meg for å se bedre ut når jeg skulle på byen. Den samme Gaute er ca 2 meter høy og vi ser temmelig komiske ut når vi trør gatelangs sammen. (uten at dette var viktig informasjon, bare artig å nevne) Det morsomme med min venn Gaute er at vi prater om fantastisk mye rart. Nesten alt faktisk. Gaute er jurist, tjener bøttevis med penger og har både stil, god smak og forferdelig masse kulturell kapital. Dersom han hadde vært sånn ca 20 cm lavere hadde jeg fridd og håpet på et ja.  


• Ut på byen med Tonje (og så kom Hege) helgen etter at jeg var ute med Gaute. Dette var en interessant kveld, men varte dog ikke så lenge. Jeg tok kvelden sånn ca kvart over to. Tonje dro hjem da hun også, mens Hege dro på nach med mange nye gutter som vi hadde truffet den kvelden. En av disse guttene hadde et nyyyydelig bilde av en kvinnelig vampyr i lommeboken sin. Jeg ble tent. Ikke på mannen, heller ikke på vampyrkvinnen, men den hvite huden hennes fikk meg til å tenke på min kjære Edward Cullen. 


• Jeg har fått kjæreste. Hvertfall i den fantasiverdenen jeg har lullet meg godt og komfortabelt inn i. Han heter, som allerede nevnt, Edward Cullen, og i min fantasiverden er han bare min. Jeg har rett og slett lest helt Twilight sagaen denne sommeren, kjøpt filmen , sett den ca åtte ganger, og forelsket meg i Edward karakteren. Jeg er også litt forelsket i skuespilleren som spiller Edward. Han heter Robert Pattison og er britisk. Der andre jenter drømmer om latinske elskere med olivenhud, drømmer jeg om bleke, britiske arrogante drittsekker. Forelskelsen i Pattison strekker seg så langt som at jeg et øyeblikk vurderte å kjøpe bladet TOPP fordi han var på forsiden. (noe som for øvrig ville vært en strålende idé dersom jeg hadde vært 14 år) Forelskelsen i Edward strekker seg så langt som at jeg er villig til å leve i en drømmeverden fra tid til annen for å være sammen med ham. Min venninne Hege, som normalt er den mest ustabile av oss hva menn angår (sorry Hege), spurte meg meget innsiktsfullt om ikke livet hadde vært unødvendig hardt i det siste ettersom jeg så behovet for en drømmeverden. Det er mulig hun har rett, men jeg svarte at noe måtte skje i livet mitt. Det sto mellom å leve en drømmeverden eller en musikkvideo. No way er jeg kul nok til å kunne leve i en musikkvideo 24 timer i døgnet, så da måtte det bli en fantasiverden. Uansett, kjæresten min Edward og jeg treffes hver kveld før jeg sovner. Det er vår tid sammen. Ingen kjenner ham som jeg gjør. 


• Hege og jeg fikk livet i gave på ny. Da vi skulle fly Norwegian fra Alta til Oslo fikk vi beskjed rett før boarding om at flyet hadde teknisk feil og ikke kunne ta av fra Alta den aktuelle mandagen. I motsetning til mange andre, som virket småirriterte over at flyet ikke gikk i tide, ble vi kjempeglade. Tenk om vi hadde satt av gårde med feil på flyet, det kunne jo gått riktig så galt. Vi følte oss takknemlige for at feilen ble oppdaget i tide og valgte å bruke ventetiden (et nytt fly skulle bli sendt for å hente oss) til å ta oss en fest. Øl i solen på flyplassen passet oss perfekt, og da Gaute (som var ansatt som bilpasser for Peugeoten min) kom ned og henta oss på flyplassen, kjørte oss til Alfa hvor festen fortsatte med mat og sang…. Øh…, eller var det kanskje samtaler og mer øl…, uansett, koselig var det hvertfall. Til slutt kom vi oss til Oslo, litt sent, men bedre sent enn aldri, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. 


• Madonna-konsert på Valle Hovin. Madonna sang og vi hang ved baren. Vi var glade, fornøyde og hadde rosa cowboy hatter på hode. Vi ble fotografert både av Scanpix og Bergens Avis (eller noe sånn) og vi fikk brukt opp et par minutter av våre obligatoriske 15 minutter dagen etter. Med bilde av Hege (som dessverre fikk navnet Heidi) og meg i Telemarks Avis, Bergens Avis og Adresseavisen ble vi for våre venner som Paris Hilton er for resten av verden, kjent for å være kjent. Dette var absolutt gyldne tider. Vi brukte uhyggelig mye penger i Oslo, og uka etter tok vi oss selv i å snakke om at vi hadde dårlig råd. Vi ble deretter enige om at begrepet ”dårlig råd” måtte brukes mer med omhu, og konstaterte at vi bare hadde lite penger igjen. 


• Noen dager i Porgrunn. Disse brukte vi blant annet til IKEA tur. Jeg handlet litt småtteri som jeg sendte hjem i en eske dagen etter. Det var rett og slett veldig koselig. Hege handlet også litt småting til sitt hyggelige hjem i Deichmansgate. Ellers brukte vi dagene til å bli tilnærmet rusfrie og sunne. Levde på bønner og grønnsaker, bortsett fra lørdag, da vi koste oss med biff og vin. I det hele tatt oppførte vi oss ofte som et lesbisk par, bortsett fra om nettene, da lukket vi dørene til hvert vårt soverom. 

For tiden nyter jeg det fantastiske været vi har her nordpå. (så lenge det varer) Jeg har krøpet til korset og åpnet en flaske vin for anledningen (anledningen er at jeg skal blogg, dvs komme over sperren koste hva det koste vil). En flaske er faktisk bare tre glass (om man bruker store glass, som jeg jo gjør) og det er jo ikke så mye. I dag var jeg på kafé med min venninne Ida , som for anledningen er ganske tjukk. Det var hyggelig. Regner med det er en stund til vi sees igjen, men gleder meg allerede. I morgen skal jeg på kafé med Marita. Hun er den miste og søteste venninnen jeg har, og hun reiser tilbake til Oslo i morgen kveld. Trist at hun drar da. Men vi sees jo til jul regner jeg med. Gleder meg allerede til det også. Selv om ferien min ikke er over helt ennå kan jeg kort oppsummere at denne sommeren har handlet mye om venninner og ingenting om menn. Jeg har klart det. Jeg har oppnådd sann glede i hjertet mitt helt uten at en mann har vært involvert, og jeg føler meg både stolt og glad. For selv om jeg har gitt opp ”håpet” om å finne kjærligheten og alt det der, så vet jeg at jeg kan leve et lykkelig liv alene. Jeg er jo tross alt ikke alene. Jeg har jo mange gode venner som jeg er kjempe glad i. (så håper jeg at jeg føler det samme i morgen når jeg ikke er påvirket av ”tre glass” vin)