Mandag igjen...

Helgen er på hell og i skrivende stund er det søndags kveld. Jeg sa før helgen at mine planer i all hovedsak kom ann på formen, noe som i stor grad har vært sant. Likevel var jeg, etter en reseptfri kur fra apoteket som ikke virket, bestemt på at nå skulle alt bli bedre. Ved hjelp av google fant jeg fram til en engelsk lege som praktiserer i Barcelona, jeg tenkte at sterkere antibiotika ville gjøre susen. Gjett om jeg tok feil. Etter to dager merker jeg ingen forskjell, til tross fro at det kostet meg 140 euro for en konsultasjon. For de pengene kunne jeg nesten reist hjem til Hammerfest, sett fastlegen min, og reist tilbake igjen. (jo da, overdriver vel litt, men akkurat nå er jeg sliten, lei og sarkastisk, INGENTING er gøy når man plages)

Det er lettere å finne engelskspråklig litteratur hjemme i lille Hammerfest enn det er i Barcelona. Til slutt fant jeg en liten hyllerad med et svært begrenset utvalg, i en butikk som ironisk nok heter Happy books. Valget falt på Twilight, jeg er i utgangspunktet ikke spesielt begeistret for kjærlighetshistorier, muligens fordi de minner meg om noe jeg mistet, og som jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Derimot har jeg fra jeg var ganske ung vært besatt av vampyrlitteratur. At jeg enda ikke har sett Twilight på film er uforståelig, men jeg har uten tvil hatt mye å henge fingrene i denne våren. Boken er nå pløyet gjennom etter to relativt korte dager på stranden, vampyrlitteratur er vanskelig å legge fra seg, og jeg kan nesten ikke vente med å se filmen. Tror den må kjøpes inn til odel og eie.

Da jeg innså at jeg kom til å lese ut Twilight før bokhandelen åpner igjen på mandag, løp jeg ned før stengetid på lørdag for å sikre meg to bøker til. New Moon ligger klar, men jeg har faktisk lekser i Spansk jeg må gjøre i kveld. Jeg kjenner at motivasjonen for lekser ikke er helt der den burde være. Da jeg kom tilbake fra stranden oppdaget jeg forresten at de homofile hadde hatt gay pride feiring her på universitetsplassen i dag. En mann i skinnskjørt og rosa converse fanget min oppmerksomhet, og jeg tenkte at Marco sikkert har vimset rundt på plassen i hele dag. Med andre ord, jeg nekter å tro at han sitter inne å gjør leksene sine. Jeg lurer litt på nøyaktig hvor viktig de er, men vet at jeg kommer til å ta meg sammen og gå flittig til verks. Jeg lider jo tross alt av flink pike syndromet. 

Når det er sagt er jeg akkurat nå temmelig sliten av å alltid være flink pike. I hele dag har en snikende lurt bak i hodet mitt, og sånn i syvtiden på stranden bestemte jeg meg. Nå skal jeg bare tenke på meg selv framover, faktisk hele ferien (sånn bortsett fra Farris da). Jeg tror det kommer til å gjøre livet mitt adskillig bedre fram mot August og skolestart.

Overlevd en uke...

Når jeg legger ut dette på bloggen er det fredag, og skoleuken er ferdig. Jeg har mer eller mindre overlevd den første uken med lærere som kun snakker spansk. Jeg skal ikke si at dette har gått helt smertefult, sånn sett bort fra mine faktiske kropslige smerter, har jeg misforstått og gått glipp av noe informasjon. For eksempel fant jeg ut ved en tilfeldiget at vi hadde fri fra skolen på onsdag. Hadde det ikke vært for Emma, den kule 20 åringen fra Danmark, hadde jeg stått opp å gått til skolen når alle andre sov. Heldigvis slapp jeg det.

Fridagen ble som seg hør å bør brukt til soving, vannpimping (sånn prøver man altså å bli frisk) og en spasertur til La Sagrada de Familia. Jeg var ikke på Gaudi museet, det tenker jeg at jeg tar en annen dag. Til tross for at veien hjem var en rett hovedvei, benyttet jeg likvel anledningen til å gå meg fulstendig vill, igjen. Jeg måtte krype til korset, ta fram bykartet og turistspansken og spørre et par tilfeldig forbipasserende ”por favor, sabe Usted, dónde estoy?” Hvor er jeg, undelig spørsmål å stille til andre enn seg selv.

Torsdag var det igjen skoledag og fire timer undervisning. Marco hadde som vanlig ikke gjort leksene sine. Det gjør han aldri har jeg funnet ut. På ettermiddagen skulle hele klassen (på 9) møtes på Placa de España. Vi skulle på et museum på Montjuic. Marco banket på døren min og insisterte på at vi skulle gå sammen til møtestedet. Jeg var tom for unnskyldinger og var pent nødt til å stålsette meg for en lang spasertur med en italiensk skrulle som verken prater engelske eller ordentlig spansk. Når jeg sier ordentlig spansk mener jeg at når Marco ikke vet hva noe er på spansk, så sier han det på italiensk, og tar det som en selvfølgelighet at andre skal forstå det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal pakke det inn, så jeg sier det rett ut, jeg tror at Marco muligens er et av de mest irriterende menneskene jeg noen gang har møtt. Jeg er sikker på at alle som dør og kommer til helvete møter en sånn som Marco i porten. Og evigheten der nede består sikkert av å gå lange turer sammen med ham. Han prøvde på imponerende vis å innføre meg i Barcelonas homse områder (ordet gay er forresten det eneste Marco kan på engelsk). ”A mi, me gustan los hombres” sa jeg, jeg liker menn, liksom for å understreke at det er meg revnende likegyldig hvor Barcelonas homser holder til. Marco ble oppglødd, han peivet med armene som den ekte italieneren han er og ropte temmelig høyt ”Mi tambien”, jeg også. Han virket glad for at vi hadde noe til felles, og jeg følte meg som en karakter i en film av Pedro Almodovar. Den spanske filmregissøren som stor sett bare lager filmer om utskudd. Kan anbefales, sånn forresten, med det samme vi er inne på tema. Jeg klarte heldigvis å ”miste” Marco på hjemturen, og slo heller følge med Emma. Hyggelig å kunne snakke normalt syntes jeg.

Et utrolig dårlig bilde av Barcelona tatt fra Montjuic...

I dag presterte Marco forresten og invitere hele klassen på mat hjemme hos han..., han mente da at alle ti skulle spise på hybelen hans. Mannen er helt klart gal. Har hørt om sør-europeisk gjestfrihet, men det får da være grenser. Da foretrekker jeg heller den norske litt innsluttede væremåten. Da vet jeg hvertfall at dersom jeg blir invitert på middag slipper jeg å spise den på en seng sammen med ti andre mennesker. Jeg hører selv at jeg muligens er i overkant negativ, men Marco er faktisk like plagsom som en urinveisinfeksjon, og jeg lever med begge deler akkurat nå. Den japanske jenta Asuka reddet situasjonen ved å heller invitere alle hjem til leiliheten hun leier. Jeg liker japanere, de er litt som meg, uhyre opptatt av aldri å tape ansikt. Jeg takket nei, jeg så på det som en mulighet til å få Marco-fri, når jeg vet hvor han er vet jeg jo akkurat hvor jeg ikke vil være. Herlig. Dette skal bli en fin fredagskveld.

Jeg har ingen planer for helgen. Alt avhenger liksom av formen min. Kjedelig men sant. Det er liksom ikke mer å si om akkurat den saken. Derfor avslutter jeg her og tar helg.

Mandag 22 juni- første skoledag

Da klokken ringte kjente jeg på meg at jeg godt kunne ha sovet litt til. Det var liksom først da jeg kjente hvor utrolig sliten jeg var av reisingen som hadde startet to døgn tidligere. Jeg kom meg selvfølgelig likevel til skolen for min diagnostiske test etter frokost på Starbucks’en som ligger rett over gata. Jeg havnet i klasse 4, der var Marco allerede.

Første dag var litt skummel og litt vanskelig, ikke minst fordi vi i klasse 4 ble tvunget til å snakke i indefinido, altså fortid. Ingen myk start for meg hvor jeg kunne uttrykke meg i presens. Det første vi gjorde var å skrive navnene våre på lapper. Jeg viste meg å være den eneste norske i klassen, der var en eldre svenske og to danske jenter også. I tillegg hadde vi to skotter og ei tysk dame som hadde jobbet på som sanger på et teater. At hun var tysk forsto jeg straks jeg så henne. Man skal ikke generalisere, men tyske damer er vel ikke kjent for å være vakre. Heidi Klum er vel heller unntaket som bekrefter regelen. Vi lekte at vi var på en bar, og mens musikken spilte måtte vi snakke og bli kjent med hverandre. Det var sånn jeg fant ut at Marco er 27 år og jobber som stylist i Roma. Fortsatt skal man ikke generalisere, men jeg tenker nå at the italian stallion muligens foretrekker å kjøre på motsatt side av veien. Med det mener jeg ikke at han trives godt som sjåfør i England. Jeg tror Marco er homo.

Etter skolen fant jeg supermarkedet på El Corte Ingles. Fint å få handlet inn litt knekkebrød og pålegg, frokost på Starbucks kan bli dyrt i lengden, ikke minst ville jeg blitt ufattelig lei. Jeg slet meg opp alle trappene til leiligheten og møtte Marco i døren. Samtalene våre kan vel ikke karakteriseres som dype, men vi prøver så godt vi kan. Han trakk pusten godt og lette etter de rette ordene, han skulle ut på shopping, og lurte på om jeg ville være med. Det komiske var at den eneste måten Marco kunne uttrykke på spansk at han skulle ut på shopping var ved å si ”jeg skal ut å kjøpe kjole”, han lurte på om jeg ville være med. På det tidspunket var jeg uhyggelig sulten og sliten etter å ha vandret rundt i varmen, så jeg stotret fram ”otra día”, en annen dag. Jeg ser det for meg allerede, meg på shopping i La Rambla sammen med min egen italienske stylist. Vi kan ikke snakke om så mye, men vi kan peke på fine kjoler og smile.

Hvis man slår en ku i hode med noe hardt, hvorpå man sender den samme kua en tur med heftig voksenkarusell på tusenfryd, for til slutt å spørre den om veien, ja da kan man muligens få en liten idé om min retningssans. Ute på kveldstur klarte jeg å gå meg vill i gamlebyen. Jeg viste jeg hadde et kart i veska, men siden alle advarer opp og ned om alle tyvene som operer har jeg fått fobi mot å åpne veska mi for ofte. Jeg ville rett og slett ikke finne fram kartet og vandre rundt som en teit turist inne i de trange gatene når ingen andre gjorde det, dessuten går jeg å knuger veska mi så tett inntil meg at man kunne tatt den for et diebarn. Dette har også resultert i at jeg heller ikke drar fram kamera, dermed dokumenteres ingenting av det jeg holder på med. Jeg har for lenge siden innsett at jeg er bedre å dokumentere med ord enn bilder, men så er det jo litt gøy da, dette bildetullet. Forhåpentligvis klarer jeg å dra frem kameraet etterhver. Planen for morgendagen er å kanskje kombinere trim og turistaktivitet, nemlig å gå til en av de store attraksjonene. Vi får se…

Lørdag 20 Juni- Jessheim

Hvem skulle trodd at det tar to dager å komme seg på plass i Spania. Det kan det fort gjøre. Reisen min startet lørdags morgen, jeg var oppe før hanen galte og kjørte av gårde før byen hadde våknet til liv. Det var så vidt jeg selv hadde våknet til liv.

Første etappe gikk den kjente veien over fjellet mot Alta. Flyet var i rute og startet sin ferde sørover. Jeg var heldig og fikk sitte sammen med to tykke amerikanere som var henrykte over mengden snø i fjellene i Finnmark, fylket langt mot nord. Like ved verdens ende. Jeg var som vanlig livredd i det vi tok av, men sov heldigvis resten av turen, bare for å våkne og være livredd igjen da vi landet.

Min venninne fra gymnastiden, Annie, hentet meg på flyplassen. De bor ca 5 minutter unna Oslo lufthavn, og heldige meg fikk overnatte der til søndag. Det er ikke alltid så lett å reise når man bor ved verdens ende, det hender det må overnattinger til. Men hyggelig var det jo å få tid til gode venner som man dessverre ser altfor sjelden. Annie, Annikken (Annies eldste datter, og nummer to i rekken av fire barn, og min nydelige guddatter) og jeg dro en liten tur på kjøpesenteret på Jessheim. Jeg kjenner at jeg har vokst litt fra sånne kjøpesenter som er stappet fulle av HM, Bik bok og Nille butikker. (ok da, kjøpte en topp på Bik Bok,.. bryter sammen og tilstår) Annikken derimot virket fornøyd med et lilla diadem med blomst på og en juggelsmykke med bilde av en prinsesse som gudmoren spanderte. Hun hadde hvertfall pyntet seg med begge deler da hun morgenen etter sto på verandaen og vinket hade da jeg skulle dra videre.

Kvinner er som kunst

Menn bør i stor grad behandles som en jobb. Dersom vi ikke føler oss fornøyde med jobben vår er vi temmelig raske til å søke nye utfordringer. I mye større grad burde dette også være oppskriften på hvordan vi handler etter å ha rotet oss borti menn som verken gjør oss lykkelige, eller gir oss følelsen av å være i et voksent forhold basert på gjensidig respekt. Det er dessverre sånn, at selv menn langt opp i 30 årene fortsatt kan mangle både den dannelse og modenhet som kreves for å kunne ha et voksent forhold. I tillegg har man de som har følelsmessig død, er ødelagt av en tidligere psyko eks-kjæreste eller rett og slett bare er for dumme til å skjønne hva de har foran seg. Det er ikke lett å være singel kvinne i denne jungelen av tullinger. 

Vi kvinner er som kunst. Noen kjøper vakre bilder på Bohus og er fornøyde med det, mens andre foretrekker ekte kunst. Både billig og dyrt kan være vakkert, men det kreves dannelse og et trent øye for å skille de to bildene. Har man ikke interesse eller kunnskap kan man ha råflott og dyr kunst hengende på sin egen stuevegg uten å sette pris på det. Den forrige mannen jeg traff manglet både kunnskap og dette nevnte øyet. I tillegg hadde han en del andre diagnoser. Han hadde for eksempel sjarmernde nok bestemt seg for at alle kvinner var psyko, samtidig som han var temmelig følelsesmessig likegyldig. Jeg kunne hengt meg selv på veggen hans kun iført små fikenblader sirlig dandert over mine edlere deler, han ville framdeles ikke vært i stand til å skjønne hva som hang der. 

Det var ikke bare hans imponerende apati som kunne fasinert selv den mest erfarne psykolog, men hans ambivalens kunne utgjort et fascinerende studie av menneskets psyke. Personlig ville jeg vanskelig kunne forsvart et ønske om kjærlighet uten forventninger. Noen mennesker synes for øvrig at det er en helt normal kombinasjon. Jeg tar det som et tegn på at man er blitt for godt vant. En mann som hele livet har vært vant til at kvinner har kastet seg etter ham og gitt ham oppmerksomhet ene og alene på grunn av et ok ytre, vil nok etter hvert utvikle et temmelig stort hode og narcisistiske tendenser. Det vil vel i grunnen etter hvert bli temmelig utenkelig å gi av seg selv. Jeg synes i grunnen synd på slike menn, de vil, etter hvert, utvikle ett relativt frynsete rykte, og en dag er statusen borte. Vi kvinner blir heldigvis klokere med årene. Personlig har jeg lært av erfaring at slike menn er som en Toyota Yaris, funker i nøden, men det er ikke noe man satser alle pengene sine på.  

Vi hadde avslutning på jobb i går. I dag er første dagen av sommerferien, og det er meningen at jeg skal pakke ferdig kofferten for å sette kursen sørover i morgen. Pakkingen går det relativt tregt med. Jeg hadde lagt en plan A i går, og en plan B. Plan A gikk ut på å drikke vin til maten for så å spasere hjem i rimelig tid, rundt klokken 16.00. Plan B gikk ut på å feire sommerferien ca 12-15 timer i strekk. Jeg holdt meg til plan A frem til klokken 16.00, hvorpå jeg så gikk over til plan B. Det var på mange måter en vellykket fest. Det er fint å ha venninner når man blir frustrert over utvalget menn i en liten by, men av og til er det en lettelse å blåse ut frustrasjoner til reflekterte menn, de sier ting rett ut, kaller en spade for en spade uten å gå rundt grøten. Fikk muligheten til å bli satt litt på plass, det var ikke det at alt som ble sagt var nytt for meg, men det var som om jeg trengte å bli minnet på et tidligere mantra jeg en gang stjal fra en venninne. Jeg er faktisk ei jævla bra dame, og jeg trenger ikke ta i mot dritt fra noen. Spesielt ikke Toyota Yariser. 

Det gikk bra...

Til tross for at jeg i fremtiden vil fortsette å proklamere mitt ønske om alkolås på telefonen, ønsker jeg likevel å annonsere at det gikk bra. Mine sukkersøte sms meldinger etter min amorøse åpenbaring en sen lørdags kveld førte til lettere rødme og flauhet. Politiet ble derimot ikke tilkalt hverken den kvelden eller i dagene som fulgte. Jeg føler meg lettet, på mange måter. Noen ganger må man gjøre flaue ting for å komme fram til nye erkjennelser. ;)

Det er forøvring utrolig vanskelig å pakke for Barcelona. Til nå har jeg lagt inn regninger til forfall, registerert mobiltelefon og pass hos DNB Nors sperretjeneste, funnet fram forsikringspolisene på reiseforsikringene, bestilt nytt helsetrygdekort, pakket fire stk bikinier i en polpose, et par sandaler ligger i kofferten sammen med fire shortser og tre boleroer. Jeg mangler med andre ord mye:) Regner med jeg slenger nedi noen truser i det jeg spaserer forbi kofferten i løpet av morgendagen. Tannbørsten tar jeg i håndbagasjen.

Å løpe maraton

Jeg har aldri løpt maraton, men jeg kan tenke meg hvordan det føles å komme i mål. Jeg innbiller meg at det er omtrent den samme følelsen jeg har på slutten av en termin når jeg maratonretter to klassesett med engelsktentamener og setter terminkarakterer for alle fagene. På toppen kommer diverse evalueringer av ulike slag. I det man passerer målstreken føler man seg utmattet men lykkelig. Så har man altså klart å gjennomføre denne gangen også. 

Jeg er ikke helt i mål før sommerferien enda, men det jeg har igjen er bare småplukk, jeg befinner meg på oppløpet og publikum heier meg fram slik at resten av løpet skal gå som en lek. På torsdag sender vi glade elever hjem, og enda gladere lærere segner sammen av ren utmattelse, i lykkerus, og jubilerer denne dagen som vi alle har ventet på en stund nå. 

Alle karakterer er ført, og bunken med elevstiler ligger klar til å deles ut. Etter en lang arbeidsdag dro jeg rett hjem til et hjem som har blitt kraftig forsømt de siste månedene. Jentene fra CM Jeans kommer for et lite vors, og da kan det jo ikke se ut som en bombe fra andre verdenskrig har blitt blåst til værs i en kontrollert sprenging inni leiligheten min. Så ryddig som jeg har det nå har jeg ikke hatt det siden i fjor sommer. Etter at skoleåret og studieåret tok til har det konstant ligget bøker og rettebunker overalt i min lille toroms. Nå er det tomt. Både for krefter og arbeid. Jeg har løpt maraton en hel vinter.

Gammelt vennskap ruster aldri

I dag er jeg glad. Det var en liten tekstmelding som gjorde dagen. ”hey Kine!” var de to enkle ordene. Jeg lurte selvsagt på hvem det var, og tenkte jeg skulle søke opp nummeret, men oppdaget imidlertid fort at det ikke var norsk. +44 er engelsk, så jeg tok en ”who’s there” tilbake. Det viste seg å være en tidligere nær venn fra tiden som student ved University College of Northamton. Jeg har ikke hørt fra ham på over tre år, han hadde mistet tlf og dermed også nummeret mitt. Hvordan han plutselig hadde det igjen kan man jo undres på, han skrev bare ”I can’t believe how long it took me to remember your number”. Høres vel litt i overkant merkelig ut at man plutselig husker et telefonnummer etter tre år, men kjøper den. Ikke fordi jeg er dum, men fordi jeg har lyst. 

Heldigvis fikk jeg e-postadressen og lovnader om jevnlig kontakt og bla bla bla, jeg konstaterer at jeg føler meg fornøyd med utviklingen i dette venneskapet. Den første e-posten er allerede sendt, og jeg venter i spenning på oppdateringer fra livet i Northampton. Den skulle komme på mandag, da min gode venn var litt opptatt i helgen, jeg synes det er greit.

Har egentlig ikke tid til mer blogging i dag, men hyggelige nye oppdateringen måtte med. Jeg vet det heter at gammel kjærlighet aldri ruster, men i grunnen tror jeg at det gjelder gammelt vennskap også.