Gammelt vennskap ruster aldri

I dag er jeg glad. Det var en liten tekstmelding som gjorde dagen. ”hey Kine!” var de to enkle ordene. Jeg lurte selvsagt på hvem det var, og tenkte jeg skulle søke opp nummeret, men oppdaget imidlertid fort at det ikke var norsk. +44 er engelsk, så jeg tok en ”who’s there” tilbake. Det viste seg å være en tidligere nær venn fra tiden som student ved University College of Northamton. Jeg har ikke hørt fra ham på over tre år, han hadde mistet tlf og dermed også nummeret mitt. Hvordan han plutselig hadde det igjen kan man jo undres på, han skrev bare ”I can’t believe how long it took me to remember your number”. Høres vel litt i overkant merkelig ut at man plutselig husker et telefonnummer etter tre år, men kjøper den. Ikke fordi jeg er dum, men fordi jeg har lyst. 

Heldigvis fikk jeg e-postadressen og lovnader om jevnlig kontakt og bla bla bla, jeg konstaterer at jeg føler meg fornøyd med utviklingen i dette venneskapet. Den første e-posten er allerede sendt, og jeg venter i spenning på oppdateringer fra livet i Northampton. Den skulle komme på mandag, da min gode venn var litt opptatt i helgen, jeg synes det er greit.

Har egentlig ikke tid til mer blogging i dag, men hyggelige nye oppdateringen måtte med. Jeg vet det heter at gammel kjærlighet aldri ruster, men i grunnen tror jeg at det gjelder gammelt vennskap også.