Overlevd en uke...

Når jeg legger ut dette på bloggen er det fredag, og skoleuken er ferdig. Jeg har mer eller mindre overlevd den første uken med lærere som kun snakker spansk. Jeg skal ikke si at dette har gått helt smertefult, sånn sett bort fra mine faktiske kropslige smerter, har jeg misforstått og gått glipp av noe informasjon. For eksempel fant jeg ut ved en tilfeldiget at vi hadde fri fra skolen på onsdag. Hadde det ikke vært for Emma, den kule 20 åringen fra Danmark, hadde jeg stått opp å gått til skolen når alle andre sov. Heldigvis slapp jeg det.

Fridagen ble som seg hør å bør brukt til soving, vannpimping (sånn prøver man altså å bli frisk) og en spasertur til La Sagrada de Familia. Jeg var ikke på Gaudi museet, det tenker jeg at jeg tar en annen dag. Til tross for at veien hjem var en rett hovedvei, benyttet jeg likvel anledningen til å gå meg fulstendig vill, igjen. Jeg måtte krype til korset, ta fram bykartet og turistspansken og spørre et par tilfeldig forbipasserende ”por favor, sabe Usted, dónde estoy?” Hvor er jeg, undelig spørsmål å stille til andre enn seg selv.

Torsdag var det igjen skoledag og fire timer undervisning. Marco hadde som vanlig ikke gjort leksene sine. Det gjør han aldri har jeg funnet ut. På ettermiddagen skulle hele klassen (på 9) møtes på Placa de España. Vi skulle på et museum på Montjuic. Marco banket på døren min og insisterte på at vi skulle gå sammen til møtestedet. Jeg var tom for unnskyldinger og var pent nødt til å stålsette meg for en lang spasertur med en italiensk skrulle som verken prater engelske eller ordentlig spansk. Når jeg sier ordentlig spansk mener jeg at når Marco ikke vet hva noe er på spansk, så sier han det på italiensk, og tar det som en selvfølgelighet at andre skal forstå det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal pakke det inn, så jeg sier det rett ut, jeg tror at Marco muligens er et av de mest irriterende menneskene jeg noen gang har møtt. Jeg er sikker på at alle som dør og kommer til helvete møter en sånn som Marco i porten. Og evigheten der nede består sikkert av å gå lange turer sammen med ham. Han prøvde på imponerende vis å innføre meg i Barcelonas homse områder (ordet gay er forresten det eneste Marco kan på engelsk). ”A mi, me gustan los hombres” sa jeg, jeg liker menn, liksom for å understreke at det er meg revnende likegyldig hvor Barcelonas homser holder til. Marco ble oppglødd, han peivet med armene som den ekte italieneren han er og ropte temmelig høyt ”Mi tambien”, jeg også. Han virket glad for at vi hadde noe til felles, og jeg følte meg som en karakter i en film av Pedro Almodovar. Den spanske filmregissøren som stor sett bare lager filmer om utskudd. Kan anbefales, sånn forresten, med det samme vi er inne på tema. Jeg klarte heldigvis å ”miste” Marco på hjemturen, og slo heller følge med Emma. Hyggelig å kunne snakke normalt syntes jeg.

Et utrolig dårlig bilde av Barcelona tatt fra Montjuic...

I dag presterte Marco forresten og invitere hele klassen på mat hjemme hos han..., han mente da at alle ti skulle spise på hybelen hans. Mannen er helt klart gal. Har hørt om sør-europeisk gjestfrihet, men det får da være grenser. Da foretrekker jeg heller den norske litt innsluttede væremåten. Da vet jeg hvertfall at dersom jeg blir invitert på middag slipper jeg å spise den på en seng sammen med ti andre mennesker. Jeg hører selv at jeg muligens er i overkant negativ, men Marco er faktisk like plagsom som en urinveisinfeksjon, og jeg lever med begge deler akkurat nå. Den japanske jenta Asuka reddet situasjonen ved å heller invitere alle hjem til leiliheten hun leier. Jeg liker japanere, de er litt som meg, uhyre opptatt av aldri å tape ansikt. Jeg takket nei, jeg så på det som en mulighet til å få Marco-fri, når jeg vet hvor han er vet jeg jo akkurat hvor jeg ikke vil være. Herlig. Dette skal bli en fin fredagskveld.

Jeg har ingen planer for helgen. Alt avhenger liksom av formen min. Kjedelig men sant. Det er liksom ikke mer å si om akkurat den saken. Derfor avslutter jeg her og tar helg.