Å løpe maraton

Jeg har aldri løpt maraton, men jeg kan tenke meg hvordan det føles å komme i mål. Jeg innbiller meg at det er omtrent den samme følelsen jeg har på slutten av en termin når jeg maratonretter to klassesett med engelsktentamener og setter terminkarakterer for alle fagene. På toppen kommer diverse evalueringer av ulike slag. I det man passerer målstreken føler man seg utmattet men lykkelig. Så har man altså klart å gjennomføre denne gangen også. 

Jeg er ikke helt i mål før sommerferien enda, men det jeg har igjen er bare småplukk, jeg befinner meg på oppløpet og publikum heier meg fram slik at resten av løpet skal gå som en lek. På torsdag sender vi glade elever hjem, og enda gladere lærere segner sammen av ren utmattelse, i lykkerus, og jubilerer denne dagen som vi alle har ventet på en stund nå. 

Alle karakterer er ført, og bunken med elevstiler ligger klar til å deles ut. Etter en lang arbeidsdag dro jeg rett hjem til et hjem som har blitt kraftig forsømt de siste månedene. Jentene fra CM Jeans kommer for et lite vors, og da kan det jo ikke se ut som en bombe fra andre verdenskrig har blitt blåst til værs i en kontrollert sprenging inni leiligheten min. Så ryddig som jeg har det nå har jeg ikke hatt det siden i fjor sommer. Etter at skoleåret og studieåret tok til har det konstant ligget bøker og rettebunker overalt i min lille toroms. Nå er det tomt. Både for krefter og arbeid. Jeg har løpt maraton en hel vinter.