Mandag igjen...

Helgen er på hell og i skrivende stund er det søndags kveld. Jeg sa før helgen at mine planer i all hovedsak kom ann på formen, noe som i stor grad har vært sant. Likevel var jeg, etter en reseptfri kur fra apoteket som ikke virket, bestemt på at nå skulle alt bli bedre. Ved hjelp av google fant jeg fram til en engelsk lege som praktiserer i Barcelona, jeg tenkte at sterkere antibiotika ville gjøre susen. Gjett om jeg tok feil. Etter to dager merker jeg ingen forskjell, til tross fro at det kostet meg 140 euro for en konsultasjon. For de pengene kunne jeg nesten reist hjem til Hammerfest, sett fastlegen min, og reist tilbake igjen. (jo da, overdriver vel litt, men akkurat nå er jeg sliten, lei og sarkastisk, INGENTING er gøy når man plages)

Det er lettere å finne engelskspråklig litteratur hjemme i lille Hammerfest enn det er i Barcelona. Til slutt fant jeg en liten hyllerad med et svært begrenset utvalg, i en butikk som ironisk nok heter Happy books. Valget falt på Twilight, jeg er i utgangspunktet ikke spesielt begeistret for kjærlighetshistorier, muligens fordi de minner meg om noe jeg mistet, og som jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Derimot har jeg fra jeg var ganske ung vært besatt av vampyrlitteratur. At jeg enda ikke har sett Twilight på film er uforståelig, men jeg har uten tvil hatt mye å henge fingrene i denne våren. Boken er nå pløyet gjennom etter to relativt korte dager på stranden, vampyrlitteratur er vanskelig å legge fra seg, og jeg kan nesten ikke vente med å se filmen. Tror den må kjøpes inn til odel og eie.

Da jeg innså at jeg kom til å lese ut Twilight før bokhandelen åpner igjen på mandag, løp jeg ned før stengetid på lørdag for å sikre meg to bøker til. New Moon ligger klar, men jeg har faktisk lekser i Spansk jeg må gjøre i kveld. Jeg kjenner at motivasjonen for lekser ikke er helt der den burde være. Da jeg kom tilbake fra stranden oppdaget jeg forresten at de homofile hadde hatt gay pride feiring her på universitetsplassen i dag. En mann i skinnskjørt og rosa converse fanget min oppmerksomhet, og jeg tenkte at Marco sikkert har vimset rundt på plassen i hele dag. Med andre ord, jeg nekter å tro at han sitter inne å gjør leksene sine. Jeg lurer litt på nøyaktig hvor viktig de er, men vet at jeg kommer til å ta meg sammen og gå flittig til verks. Jeg lider jo tross alt av flink pike syndromet. 

Når det er sagt er jeg akkurat nå temmelig sliten av å alltid være flink pike. I hele dag har en snikende lurt bak i hodet mitt, og sånn i syvtiden på stranden bestemte jeg meg. Nå skal jeg bare tenke på meg selv framover, faktisk hele ferien (sånn bortsett fra Farris da). Jeg tror det kommer til å gjøre livet mitt adskillig bedre fram mot August og skolestart.