Lang dag

Dro hjemmefra klokken 8 i morges. Litt i seneste laget da jeg egentlig skal befinne meg på kontoret på det nevnte klokkeslett, men jeg er vel ikke kjent for å skulke, så ingen ble sinte på meg i dag. De sa hvertfall ingenting om det. På arbeidsplassen min fant jeg en sjokoladenisse, vi har hemmelig nissevenn på jobb denne uken, og dermed er fanskapet i gang. Jeg liker i grunnen ikke denne nissevenn ordningen. Det sises vel at det skal skape hygge og gi rom for en følelse av fellesskap. Teambuilding om dere vil. Personlig er jeg mer av den oppfatningen at teambuilding fungerer bedre på hotellsamlinger med faglig innslag og sosialt samvær på kvelden. Det avhenger selvfølgelig av at de faglige samlingene er relevante. Nå er det slik at jeg jobber i det offentlige. Der har vi nissevenn i stede. Sånn er det vel i grunnen på mange offentlige arbeidsplasser, så man må vel bare sosialiseres inn i organisasjonen og bli en del av det. Er vel ikke så mye annet å gjøre, energien til å protestere er en ting, tiden er en annen. Jeg klarer likevel ikke helt å riste av meg følelsen av å være elev på barneskolen igjen med denne påtvungne kosen. 

Etter jobb dro jeg på revy på AKS. Gjengen gjorde en strålende jobb, men det er nå en gang sånn at noen skiler seg mer ut enn andre. Flott at vi har så mange revytalenter i Hammerfest. Det er forøvrig kanskje ikke helt riktig, det er jo Fjordarevyen, og mange av de medvirkende er også bosatt der. Om mulig må vi dele likt og si at vi har revytalenter fra Hammerfest og Rypefjord. Eller Hammerfest og omegn som jeg liker å si.

Mat og Vinhagen var neste post på programmet. Fisk kjøper jeg sjelden på resturant, og på kjøttkartet var det for det meste diverse fileter. Disse skal da stekes på den kulinariske riktige måten, dvs være røde inni. Jeg kommer nok aldri til å bli fortrolig med å sitte å tygge i meg rått, rødt kjøtt. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, svartgrillede pølser på bål er sterkt undervurdert, jeg gir meg egentlig blanke i alskens indrefileter. Ikke godt å si hva man skal velge neste gang man drar dit. Kanskje det blir bål i hagen før den tid. Det enkle er ofte det beste. Enkel filosofi. 

Klassisk ballett timen gikk som vanlig klokken ni, så da var det bare å snike seg ut av restaurante, løpe tilbake på AKS  og få på seg ballettskoene. Der har vi strukket og krukket og brukket... (ok, jeg brakk ingenting, og krukket er egentlig ikke noe verb, men det skulle nå en gang rime). I tillegg valset vi og var vakre svaner (eller var det forvirrede kråker?) Ikke vet jeg. 

Nå er det dusjen, så senga. En ny dag venter i morgen. Norsktentamen på 9 trinn. Litt ok, det er rolige dager for oss lærere. Da får jeg forhåpentligvis rettet mye. 

Familiekos

Midt i all hektisk aktivitet med tentamensretting har jeg tatt meg tid til familiekos denne helgen. Fordi jeg bare har en uke igjen i 20 årene fant min kjære mor ut at vi alle måtte ut å spise middag sammen på restaurant. En flott idé syntes jeg. Pappa bestilte bord på Skansen, og der inntok vi et bedre måltid alle sammen. Mamma, pappa, lillesøster Ina, lillebror Sondre, Asle og Else. Asle er søskenbarnet til mamma, men da de to er vokst opp i samme hus er de nesten som søsken å regne. I tillegg er vi gode venner alle sammen, og det er jo hyggelig bare det. 

Etter maten dro vi hjem til mine kjære foreldre, hvor det etter hvert viste seg å bli en lukrativ kveld for min del. Av Asle og Else fikk jeg ikke mindre enn stakken, vesten og underskjørtet til finnmarksbunaden. Det er helt vanvittig for det koster jo flesk alt sammen. Else syr bunader og har sydd den etter mine mål, fantastisk håndverk er det, og jeg er veldig takknemlig. En ny bunad koster jo nesen like mye som en ordentlig "boobjob", men i realiteten er den jo mer verdt, for den kan jo i teorien selges videre. Markedet for brukte silikonimplantat er vel derimot heller dårlig, og de stiger jo ikke akkurat i verdi med tiden heller. Når det er sagt har jeg hverken lyst eller planer om forøkelser av ymse slag, eller salg av min kjære folkedrakt. Den har jo kostet masse tusen selv om Else syr selv. Av mamma og pappa fikk jeg i tillegg bunadskjorten. En nydelig linskjorte med små lekre, hvite broderier på. Nå gleder jeg meg til første gode anledning til å kle den på meg. Regner vel med at det ikke blir før til 17 mai. Kjenner ingen som har planer om verken barnedåp eller bryllup med det første, så må vel bare smøre meg med tålmodighet. I mellomtiden kan jeg beundre den her hjemme. 

Da jeg var liten hadde jeg evnen til alltid å gjette hva julegavene inneholdt. Foreldrene mine ble litt leie av at det var bortimot umulig å lure meg.  Den ene burdagsgaven jeg fikk av dem ville jeg for alt i verden ikke klart å gjette. En samisk tromme laget spesielt til meg av en ekte sjaman. Skinn trukket stramt over en ramme av tre, og med nydelig lyd. Pappa hadde en gang fortalt meg om han som lagde trommene, og da hadde jeg sagt at han måtte spørre hvor mye en sånn kostet. I stede bestilte de en tromme som skulle lages til meg, og selv klarte jeg å glemme hele greia. Dermed har jeg fått noe jeg hadde glemt at jeg en gang ønsket meg. Fra nå av kan dere alle regne med å møte en mer harmonisk utgave av meg, da jeg skal sitte hjemme å tromme av meg all sorg og frustrasjon. En mer beroligende lyd som lyden av taktfast banking på en runebomme skal man vel lete lenge etter. Nå har ikke bommen min runetegn, men jeg regner med der finnes en underliggende grunn til akkurat det. Den er jo tross alt laget spesielt for meg. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal tulle så mye med de runene.

Uansett, det blir dessverre lite blogging for tiden. Utformingen av innleggene gjøres i fast forward, så det blir vel heller litt småkjedelige rapporter fra mitt travle liv. Sånn er det dessverre i perioder. Denne uken skal  flere engelsktentamener rettes, jeg skal på fjordarevy på mandag , trening er viktig, og en oppgave i spansk må skrives. Det sistnevnte tror jeg egentlig neppe jeg klarer å rydde vekk tid til, om jeg skal være dønn ærlig. Uken etter har jeg studiesamling, og må tenke på å sette terminkarakterer. Den aller siste uka før jul skal det ryddes, shines, pyntes til juleball og karakterene skal deles ut. Akkurat nå tror jeg nesten lærene gleder seg mer til den etterlengtede juleferien enn elevene.  Jeg gleder meg hvertfall helt hinsides all fornuft mye til den 18. desember. 

Huttetu

Så forkjølet man kan bli, akkurat når det er helg. Kjedelige greier. Ikke annet å gjøre enn å slappe av. Men har egentlig ikke tid til det.

Tror denne uka kommer til å gå fort. Engelsktentamen på onsdag. Retting i sikte. Livet er mer enn bare jobb, sies det. Det virker ikke helt sånn akkurat nå. Kanskje like mye fordi jeg ikke fyller livet mitt med annet enn jobb. 

All work and no play makes Kine a dull girl, all play and no work makes Kine a stupid girl. Det gjelder å finne en balansegang.

Kjære julenisse

I år har jeg vært snill pike. Jeg lover. Ikke no tull. Jeg drikker med måte og går alltid hjem alene. Dessuten er jeg snill med katten min og sånn passe grei med menneskene rundt meg. Ikke røyker jeg heller. Hvis jeg ser folk falle på isen lar jeg være å le av dem, og jeg har heller ikke mobbet noen i år. Det hender jeg ber folk som irriterer meg om å reise og ryke, men da mener jeg det på en positiv måte. Jeg synes rett og slett at de fortjener en ferie. De er sikkert bare irriterende fordi de er slite. På kafé/resturant  tygger jeg med munnen igjen, og unngår å stikke fra regningen. Dette tenker jeg folk rundt meg blir glade for. Det er på bakgrunn av dette jeg føler jeg kan ønske meg fine ting til jul. 

Denne jakken fra H&M kunne jeg godt tenkt meg. Kjære Julenisse, dersom jeg ikke har nevnt det er størrelsen min 34 eller XS. Den koster rundt 500 kroner, kanskje i dyreste laget siden du kjøper julegaver til hele verden. Men det koster ingenting å prøve seg. 

Ut over det ønsker jeg meg:

• Slettetang
• Risling kabinett... (hvitvin, drikker ikke rød)
• Ny utetemperaturmåler, ferdig montert. (den gamle viser konstant 26 grader, bikinivær hele vinteren her på Høyden ja) 
• Bodyshop produkter. Er spesielt glad i håndkremen i Hemp-serien. (elsker produktene og verdiene: Mot testing på dyr, støtte solidarisk handel,  fremme selvfølelse, forsvare menneskerettighetene og beskytte planeten vår) Les mer her.
• Ullsokker (Kari Traa, Ulvang, Helly Hansen)
• En handy mann... (denne kan nok bli litt tricky ja)
• Potetskreller (ikke tull en gang)
• Selvbruningskremen fra Dior (den med glitter/skimmer)
• Spanskkunnskaper (vanskelig julegave å gi ja, skjønner det Nissefar, men håper liksom at du kan trylle)
• Vakre ting, lysestaker, smykker osv... elsker vakre ting... :D (inkludert små telysholdere fra Mitt Skattekammer, det meste er egentlig fint på den butikken ja)
• Ting som kan brukes opp. (servietter og kaffe/te, yogi grønn chai, eller no sånn) 
• lekre små truser.. (mye søtt rundt om kring... i størrelse 36...) 
• kubbelys i bruntoner, og kanskje litt grønt og orange for å sprite opp tilværelsen) 
• Sort eyeliner fra Dior
• Bilvask (sorte biler blir sinnsykt skitne)
• Gavekort (elsker jo å handle) 

Sånn... det var vel et lite utvalg av ting jeg ønsker meg. Når det er sagt vil jeg nok likevel fortsette å klare meg uten alle disse tingene om ingenting skulle dukke opp under treet. Vi lever tross alt i overflod, og jeg innser at det å ønske seg vakre ting til tider kan virke overfladisk. Men det er jo så hyggelig når alt er vakkert og rosenrødt:) 

Man er ikke eldre enn man ser ut

Herregud. Mine evner til å blogge har vist avtatt. Eller tatt pause. Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at det går fryktlig lang tid mellom hver oppdatering. Det er kanskje sånn i perioder.

Planen var helt klart å blogge fra helgas julebord. De ansatte på Nissensenteret hadde samlet seg på Rica for årets begivenhet. Arnt Hjalmar fra Honningsvågrevyen stakk innom for å lire av seg noen morsomheter, pinnekjøtt og ribbe ble fortært og alle bongene ble behørig brukt opp. Dessverre tømtes lokalet etter hvert for mennesker, og da var det jo ikke annet valg enn å dra på byen, selv om det ikke var helt i tråd med den opprinnelige planen.

Undertegnede stilte opp i et kostyme (det bør betegnes som kostyme) som tilsynelatende transformerte meg til en salig blanding av cat-woman (sorte skimrende tights og støveletter), Hanne Krogh (paljettjakke a la melodi grand prix) og Dita von Thiesen (undertøyskorsett i rød og sort blonder). De fleste hadde pyntet seg i fine julekjoler, men ettersom julebordet med senteret alltid er i midten av november synes jeg personlig det er for tidlig med selskapskjoler. Julestemningen er så langt unna at det føles rart og unaturlig å skulle pynte seg for julebord, så da må man finne fram til andre kreasjoner.

Som seg hør og bør når det mindreårige til stede ved et arrangement, ble alle som hadde lov til å innta alkohol stemplet. Et sort stempel på hånden som sa LØRDAG med store bokstaver skulle vise de ansatte i baren at man rett og slett var over alder til å få servering, i tillegg fortalte det oss hvilken dag det var, sånn i tilfelle det skulle bli et problem å huske ut over kvelden. Da jeg trakk fram hånden for å få stempel, som jeg i aller høyeste grad har gjort meg fortjent til i form av høy alder, trakk stempeldamen det populære stempelet tilbake, så på meg og spurte hvor gammel jeg egentlig var. For å være helt ærlig ble jeg så perpleks av spørsmålet at jeg til dels stotret fram at ”jeg er da 30 år” (teknisk sett er jeg jo ikke 30 enda, men skal jeg tørre å se sannheten i øynene så er det jo ikke akkurat langt unna). For min del ble det kveldens høydare. Det er ikke hver dag men blir tatt for å være tenåring når man besøker byens vannhull. Nå er det for øvrig heller ikke hver dag man besøker byens vannhull, men det understreker jo bare mitt poeng ytterligere. Jeg tenker herved at det kan da ikke være farlig å bli 30 år når man framdeles ser ut som en 18 åring. (Her vil jeg legge til at enhver kommentar som eventuelt skulle prøve å bestride dette vil bli slettet.)

Da er det på tide å komme seg i seng. Ikke bare fordi jeg er syk og trenger all hvile jeg kan få for å bli frisk, men også fordi jeg helt klart må følge opp skjønnhetssøvnen.

Prosjekthelg på Høyden

Da jeg hadde noen lister som skulle spakles, pusses og males ble det prosjekthelg på Høyden 7. Det er i grunnen ikke så mye å si om det, så jeg legger ut noen bilder, rett og slett.

På det første bildet ser man masse masse pussestøv. Dette er bare en brøkdel av hva jeg inhalerte og lagret i øyne og hår. Man kan si at jeg fikk en forsmak på hvordan jeg blir å se ut med grått hår.

Her ser man resultatet, på det øverste bildet har jeg faktisk vasket hele gangen etter seansen. Dvs både tak, vegger og gulv. Til slutt har jakker og sko kommet tilbake på sine vante plasser.
Dette er da grunnen til at jeg stort sett har vært hjemme å pleid huset og ensomheten denne helgen. I tillegg har badet fått seg en grundig vask, og en stakkars fristil på spansk har blitt forfattet. Den er vel ikke all verden, men alt er en start.
Nå er det bare å komme seg i seng, en ny arbeidsuke venter, denne gangen med spanskstudier på slutten av uken. Det sammenfaller fint med åpning av nytt kjøpesenter. Så får man se om man klarer å finne noe i et hav av gale mennesker på jakt etter billige julegaver blandt åpningstilbudene. Kjenner jeg meg selv rett, så stikke jeg vel temmelig fort dersom oksygenet må deles på for mange. Vi får se.

Rompehår og dinosaurlærere

Siden forrige innlegg har jeg stort sett gjort det samme som jeg gjør hver uke. Jeg jobber. I tillegg prøver jeg å trene, samt å kutte sukker. Det sistnevnte går ekstremt dårlig på hverdagene, men helt fint i helgene. Jeg er om mulig litt motsatt av alle andre på dette punket, men så er da også sannheten. Jeg vet ikke hva det er med jobben min, men den får meg til å lengte etter sukker hver eneste arbeidsdag.

I en av engelsktimene denne uken rakk en av elevene mine opp hånden. Som den pliktoppfyllende læreren jeg er løp jeg sporenstreks bort for å være til tjeneste. ”Er dette riktig?” spurte eleven undrende mens hun pekte på en setning hun hadde skrevet på et papir. I eat asshair. Jeg spiser rompehår. Litt perpleks og en smule overrasket svarte jeg ”I don’t know, do you?”.  Samtidig tenkte jeg at dette var da ikke opp til meg å svare på, hun måtte selv vite om hun spiste rompehår eller ikke. ”Nei, svarte hun, jeg lurer på om dette er grammatisk riktig, kan jeg skrive setningen sånn?”. Jo da, setningen var riktig den.  Hvorfor hun valgte akkurat en slik setning i eksemplifiseringen av grammatiske strukturer vil vel derimot for alltid være en gåte. Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner meg selv igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget rare grove setninger på spansk når jeg har vært sånn passe lei. Kanskje lærer man mer om man tillater seg å tulle litt med språket. Jeg håper det, for vi snakket egentlig mye om rompehår den dagen.   (Jeg har for øvrig også fått lov av eleven å blogge om dette, trenger vel ikke nevne at det var mye knising rundt hele problematikken)

I en samfunnsfagtime gikk vi gjennom den geologiske tidsskalaen. Vi var flinke nok til at vi plasserte dinosaurene i Juratiden, og læreren (altså meg) i Krittiden.  Det var egentlig jeg selv som gjordet det. ”Krittiden, det var da jeg var ung” sa jeg.  Jeg prøvde meg på en spøk og hadde håpet på rugende latter fra forsamlingen. Det var helt stille. Noen noterte. ”Da levde Kine” skrev de under begrepet Krittid, det fikk jeg se senere. Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å føle meg mest gammel, at jeg helt åpenbart ikke hadde humor, eller at det virket sannsynlig at jeg hadde mine glansdager for 65 millioner år siden.

Da er det kanskje ikke så rart likevel, at man tyr til sjokolade og annet søtt, når man i løpet en arbeidsuke kan få konstatert at man ikke har humor, at man nesten er dinosaurgammel, og i tillegg må ha samtaler om rompehår.  Alt dette i en alder av 65 millioner år. Da er det heller ikke rart at jeg sitter hjemme og tar livet med ro en lørdagskveld. Det skal noen timer med skjønnhetssøvn til for å holde seg så godt som det jeg jo faktisk gjør.

Å spare penger...

Atter en helg er forbi. Ikke hvilken som helt helg, men Halloween helgen. Små hekser, vampyrer og andre okkulte skapninger gikk lørdag rundt på dørene og spurte etter knask eller knep. Personlig har jeg så å si aldri knask hjemme, så døren kunne jeg hvertfall ikke åpne. Da ville jeg jo bare fått knep, og det vil man jo slett ikke ha. Det endte med at jeg slo av lyset og lot som jeg ikke var hjemme. Det er ikke det at jeg er gjerrig, jeg er rett og slett bare blakk. 

Det er i grunnen mange år siden jeg har vært så blakk som jeg er nå. Jeg koste meg rett og slett litt for mye i sommer, og betaler prisen nå på etterskudd. Dessverre kan jeg ikke si at jeg angrer. Det var verdt å ta den uplanlagte turen sørover for Madonnakonsert, så jeg klager ikke. Jeg har også selv valgt å studere, helt uten å ta opp noe studielån, noe som resulterer i at jeg må investere i nye bøker hver gang jeg får inn lønn. Jeg er tilbake i en evig økonomisk runddans hvor pengene rett og slett bare er inne i banken og snur.  Jeg har sett mang en episode av TV3s Luksusfellen, og har høstet god lærdom. Blant annet har jeg lært at når pengene ikke strekker til må man redusere utgiftene. Dette kan vel i grunnen kalles både logikk og sunn fornuft, men når det i tillegg kommer ut av munnen på vaskekte økonomer får det også et ørlite preg av vitenskap over seg. Så hva har jeg gjort for å redusere utgiftene når lommeboka har hatt tilnærmede anorektiske tendenser?

For en måned siden klaget jeg min nød på facebook.  Noe som bekvemt nok førte til at svigermor (neida, jeg har ikke fått meg mann, jeg er i den underlige situasjonen at jeg har en svigermor men ingen mann) kom oppom med et helt bærenett full av mat hun hadde plukket med seg fra fryseren sin.  Sjakktrekk.  Denne måneden raidet jeg derimot fryseren til foreldrene mine, hvor jeg fikk med meg både kveite, torsk og svinekjøtt. Kombinert med alle ingrediensene og basisvarene jeg allerede har i hus tør jeg påstå at jeg kan lage mange gode middager hele denne uka uten å stikke innom en eneste matvarebutikk på vei hjem fra jobb. Da slipper jeg i tillegg å irritere meg over at julebrusen og julemarsipanen har ankommet butikkhyllene, jula starter vist bare tidligere og tidligere, og handelsstanden bør pga dette i stor grad ta på seg skylden for at man ikke lenger opplever å ha et fnugg av julestemning når jula endelig setter inn. Apropos brus og marsipan, et godt sparetips er rett og slett å la være å kjøpe snop. Det er uansett bare dyrt og usunt.

Jeg innser at de økonomiske grepene mine i stor grad handler om å la eldre slektninger forbarme seg over meg i matveien. Det er fordi jeg ikke nødvendigvis er kjempevillig til å kutte ned på klesbudsjettet mittmer enn strengt tatt nødvendig. Samtidig er det lang fra sånn at jeg handler alt jeg får lyst på (noe jeg til en viss grad gjorde en periode).  Av innkjøp som står på vent er nye løpesko og ny vinterjakke. Fancy vintersko har jeg heller ikke investert i denne høsten. I tillegg skulle jeg gjerne hatt en ny kåpe. Løsningen her har ett par ganger vært å gå amok på nettbutikkene, fylle handlekurven med alt jeg måtte ønske, for så og slette hele kurven til slutt. Da er handlelysten dempet litt.

Jeg har bevist gått forbi interiørbutikker med nydelige pynteputer og flotte gardiner, rett og slett for å unngå å bruke penger. Tekstilene på badet mitt er heller ikke videre flatterende. Badematten er utvasket, matt i fargen og sliten. Håndklærne er flekkete, hullete og temmelig utvaskede de også. Jeg har likevel bestemt meg for å klare meg så lenge jeg kan med det jeg har. Det handler jo ikke om at de ikke fyller sin funksjon, de bare ser ikke særlig lekre ut lengre. 

I morgen begynner en ny uke. Minst mulig penger skal brukes, og jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Jeg har for øvrig lagt merke til at jeg snart er fri for hårstylingsprodukter. I tillegg trenger hårtuppene en stuss. Shampoflaskene er temmelig tomme, og esken med nye blader til barberhøvelen er like tom. Ja, så var det vaskemiddel, for de må man også ha om klærne skal bli rene. Jeg brukte vel siste rest i går. Det er jammen en utfordring å leve uten å bruke penger.