Hva skal barnet hete?

I dag har mannen begynt å skriver navneliste, altså en liste over aktuelle navn til babyen. Han har helt klart fått med seg at det er svært inn å kalle opp barna etter navn på steder rundt om i verden. Jeg nevner i fleng, Paris, India, Brooklyn. Hans forslag var da altså Mallorca. Jeg har liksom ikke helt ord.

Bør vi kalle opp barnet etter verdens mest harry turistøy?

Søndag er herlig... (bortsett fra sporten)

Ah Søndag, ukens herligste dag. Med noen forbehold etter at jeg fikk en mann i hus. I dag har det vært litt for mye sport på tv etter min smak. Først Road Racing fra Valencia. Vrooom, vrooom, vrooom, er den taktfaste lyden fra tv'n min for hver runde Jorge Lorenzo kjører forbi. (Eller noen andre tullete smågutter i skinndress). Etterpå var det Liverpool- Chelsea, og det kunne man jo ikke gå glipp av. I pausen mellom disse begivenhetene sto Disney Channel på, noe veldig bråkete barne tv ble vist. Det har med andre ord vært mye lyd i stua på dagen da man helst skal ha det stille og fredelig. Hver sine lyster, og noen ganger må man bare la andre få gjøre det de vil. Så blir det min tur en annen gang.

Hva gjør man da, når dagen er langt i fra det man anser som en drømmesøndag. Under normale omstendigheter ville jeg gått ut å trimmet/trent i dagslyset på formiddagen. Med den formen jeg er i nå, i kombinasjon med mye vind og glatte veier var ikke det et alternativ. Det ble heller rydding på soverommet, klesvask og bretting av klær. Da fotballkampen begynte bestemte jeg meg for å tilbringe tiden på kjøkkenet, og bakte en langpannesjokoladekake. Litt for å smake på nå, men også for å fryse ned til senere begivenheter. Med andre ord full rulle med husarbeid på meg hele dagen. Hva fører det til, bortsett fra kake og ryddige rom. En god følelse av å ha gjort noe fornuftig, og at jeg ikke nesten ikke klarer å gå over stuegulvet. Så har det altså blitt sånn at det fornuftige har blitt ufornuftig.

Bildet er lånt fra dinmat.no

Heldigvis har vi sjokoladekake å kose oss med, og i kveld kommer Åndenes Makt. Da skal lysene dempes og stillheten senke seg. Vi skal se på spøkelser og og søndag skal bli ordentlig søndag. (slik jeg liker den...)

Borskjemte norske barn

Kom over en artikkel i Dagbladet som forteller at norske barn er mest borskjemt i hele verden. Jeg ser jo jeg også at dette ikke er en studie gjennomført ved et universitet av annerkjente forskere, og empirien er kanskje litt ensidig. Likevel tror jeg dette forteller oss mye om hvordan samfunnet er blitt. Jeg ser at mange barn og unge stort sett får det de peker på, uten og måtte gjøre noe særlig for det. I samme åndedrag vil jeg tørre å påstå at disse barna ikke nødvendig blir de mest takknemlige og enkleste å ha med å gjøre.

Barn som får bestemme alt selv vokser opp til å bli ungdom som får bestemme alt selv. De er vant til tomme trusler som en hyppig sanksjonsmetode når de utviser uønsket adferd, og får alltid det de ønsker seg og mer  til uansett hvordan de oppfører seg hjemme og ute i samfunnet. Så skal de ut å skaffe seg utdannelse og en framtid, men i sin tro på at de er konger på haugen som har rett i alt de gjør, og rett til å gjøre som de vil, spolerer de sitt eget liv. (i deres verden er det for øvrig ikke de selv som spolerer sitt eget liv, men omgivelsene rund, dvs alle andre de møter på veien gjennom livet.)

Heldigvis er flesteparten av dagens barn og unge flotte og hyggelige mennesker med herlige og misunnelsesverdige framtidsutsikter. Poenget er bare at kjærlighet ikke utvises med å fylle et barns liv med materielle goder. Det er på mange måter et overgrep å oppdra et barn til å bli så ufyselig at andre mennesker ikke klarer å være i samme rom som dem. Det er sterke ord, og er egentlig ikke mine, de er ordene til et menneske som selv har oppdratt flere barn. Jeg synes likevel de understreker et viktig poeng; det ligger mye kjærlighet i et nei.

Fredag er ikke lengre hva de var...

Fredager er jammen ikke lengre hva de var. Kan ikke huske sist jeg gikk glipp av x-factor eller gullrekka. Før kan jeg ikke huske å egentlig noen gang ha fått med meg fredagsunderholdningen på tv. Jeg kan ikke egentlig sette fingeren på hva jeg egentlig brukte helgas første kveld til, regner med det var å gjøre seg klar til den virkelige helgedagen, litt lett jogg og ny neglelakk eller no sånn. En mulig grønn ansiktsmaske og barbering av et par pipstilklegger som likevel skulle plasseres inne i høye støveletter. Sløving på sofa med spotify og litt hvitvin i glasset.

Jeg savner hvitvin. Jeg savner å ha lyst på hvitvin. Jeg savner å kose meg med kaffe. Jeg savner å ha lyst på kaffe. Er lei av å bli dårlig av noe jeg egentlig vet er deilig kaffelukt. Jeg har blitt en del av en duo, og i det man blir en del av en duo blir man alltid mer kjedelig enn man var da man var alene. (fordi man ikke har det kjedelig selv, men fremstår som mer kjedelig for omgivelsene) Jeg kan nesten ikke huske sist jeg logget meg på spotify, alle de sære spanske klagesangene jeg hadde lært meg har gått i glemmeboken. (Alt er nødvendigvis ikke negativt) Samtidig tar jeg meg selv i å lure på om det er så negativt å være litt kjedelig i en periode. Etter flere år med livet på høygir virker det som jeg på en eller annen måte har hoppet av en karusell som skjørte fortere og fortere. Det er litt roligere her på sidelinjen, så jeg blir her en liten stund.

Karusell er jeg neppe ferdig å kjøre uansett.

Sånn ultralydgreier.

Og det var slett ikke som jeg hadde forestilt meg på forhånd. Mest av alt var jeg redd for at jeg ikke skulle være i stand til å finne barnet på skjermen. Jeg så for meg at barnets far og jordmoren skulle sitte å le og kose seg mens de diskuterte den grå skjermen, mens jeg ikke med min beste vilje klarte å se noe som helst. Eller at jeg misforsto både opp og ned og bak og fram. Kanksje ville jeg tro at rompa var hodet, og hvem vil vel fortelle det til sitt barn senere i livet. Første gang jeg så deg trodde jeg rompa di var hodet ditt. Det er kanskje ikke alt man bør fortelle sine barn, når jeg tenker meg om.

Jordmor startet med å spørre meg mange spørsmål. Medfødte missdannelser i familien? Nei. Røyking før eller under svangerskap.Nei. Alkohol? Nei. Narkotika? Aldri. I grunnen føltes det ut som om jeg deltok på en quiz og jeg svarte rett på alle spørsmål. De kunne kobla meg til en løgndetektortest, og jeg ville framdeles ha rett. Kjenner du liv? Nei. Oooops, det var kanskje ikke rett svar. Eller? Jeg ble frykelig usikker, og lurte på hvor mange poeng jeg hadde tapt på det. (Senere fant vi for øvrig en anatomisk begrunnelse for at jeg ikke kjenner noe enda, yes, jeg fikk poengene tilbake)

Så til skjermen. Jeg hadde ikke behøvd å frykte noe, jeg klarte helt tydelig å skille hva som var hva. Til og med fingre kunne telles. Merkelige greier dette apparatet som de klager sånn på i avisen, tenkte jeg da. Men hva i all verden vet vel jeg om denne sort teknologi? Jeg var mest lettet over at ungen ikke viste fram langfingeren. Det hadde jeg også sett for meg på forhånd. At den sendte fotografen en up-yours. Disse lærer ungene, ville sikkert de andre to i rommet tenkt da, de er alltid de mest uoppdragne. Ellers fikk vi være vitne til en turnoppvisning uten sidestykke. Jordmor ba oss om ikke å gå hjem å male alt rosa, og da tenkte jeg at det finnes da gutter som også liker rosa. Men jeg sa ingenting. Jeg bare nikket og sa at det skulle vi ikke gjøre. I mitt møte med helsevesenet pleier jeg stort sett å svare det jeg tror er riktig å svare. Det korrespondere ikke nødvendigvis med det jeg tenker. Så maler vi ikke rosa, men hvertfall ikke blått, for vi så ikke noe som kunne minne om utovertiss. Så da får det bli ku-fio-lilla. (det er ikke nødvendigvis en farge, heller noe man bare sier når man er ubestemt angående farger).

Etterpå fikk vi en ramse med 5 passbilder. Hadde vi ikke bodd i et land som er så grunnleggende redd for privatskoler kunne vi allerede nå begynt prosessen med å søke henne (?) inn på de beste skolene. Skolebevis hadde ligget klart ved ankomsten til livet. Men så vet vi jo at vi må ta til takke med offentlig skolegang, så da limer vi det heller inn i et album. Og da snakker jeg faktisk ikke facebookalbum, for dit kommer de ikke. Snakk om å eksponeres på nett allerede før sin fødsel. Stakkars små barn. Så!

Kjenner du en narsissist?

Vi har alle opplevd adferd fra andre, tilsynelatede voksne, mennesker som sjokkerer. Man kan strekke seg langt, og det meste kan man faktisk bare heve seg over. Det er et ordtak som sier at man ikke skal diskutere med en idiot, han/hun vil bare dra deg ned på sitt nivå, og slå deg med erfaring. Det er et ganske morsomt ordtak, men det bærer mange sannheter. Av og til kan man likevel møte på mennesker med oppførsel som gjør det vanskelig å heve seg over, man finner seg selv langt under dyna mens man teller til en million for ikke å handle overilt. For av og til, heldigvis er det ikke noe mennesker generelt opplever på hverdagsbasis, men av og til opplever man mennesker som driver med direkte ærekrenkelser. Krenkelser som er så grove, graverende og krenkende at det ikke finnes ord, så langt fra sannheten som man kan komme, og som fremsettes i sinne av slike mennesker, gjerne mot offer som i grunnen ikke har noe med vedkommende å gjøre.

Jeg snakker ikke om at man i en overopphetet diskusjon kan komme til å si ting som ikke er veldig pent, hyggelig eller politisk korrekt. Vi har vel alle gått i den fella en eller annen gang. Jeg snakker om mennesker som velger å komme med krenkelser mot mennesker som aldri har gjort dem noe, og som heller ikke ønsker å ha noe med dem å gjøre, men som kanskje irriterer vedkommende med bare å være bedre utrustet både fysisk, psykisk og kognitivt. Noen mennesker har så utviskede moralske grenser at det kan være nærmest uforståelig og kremmende, men personlig tror jeg at slike mennesker er syke. Mentalt syke.

Når noen virker kranglete på oss har vi en tendens til å løpe sporenstreks til diagnosen psykopat. I bunn og grunn vil jeg nok si at mange mennesker ganske ufortjent har fått kastet dette begrepet etter seg. Samtidig finnes det psykopater. Det finnes mennsker med alvorlig sinnslidelser som i grunnen aldri blir oppfattet som virkelig syk før noen får oppleve deres oppførsel på kroppen. Jeg har nettopp fått oppleve oppførselen til et sykt menneske. Et mennesker jeg aldri snakker med, et menneske jeg aldri har noen form for interaksjon med, et mennske jeg ikke ønsker kontakt med, og som jeg anser som noe av det mest uninteressante man kan komme over av menneskelig eksistens.

Jeg er ingen psykolog. Jeg skal ikke begi meg ut på psykoanalyser. På en annen side fant jeg en del interessante punkter da jeg satt å googlet litt i ettermiddag. Hva kjennetegner en patologisk narsissist? På wikipedia fant jeg følgende punkter, de samsvarer med punkter jeg fant da jeg søkte på engelskspråklige psykologi sider.

Skam er den følelsen som lurer under all usunn narsissisme, samt en manglende evne til å behandle skam på en sunn måte. Frykten for skam fører til at de projiserer egne feil og mangler (skam) over på andre.


Magisk tenkning - Narsissister ser på seg selv som perfekte og bruker forvrengning og illusjon, kjent som magisk tenkning. De er ikke psykotiske, men har en lite fleksibel og forstyrret virkelighetsforståelse.


Arroganse – Arrogansen søkes skjult, men kommer til syne indirekte gjennom adferd. Hvis en narsissist føler redusert betydningsfullhet, (noe de lett gjør i møte med omgivelsenes krav) kan han / hun gjenopprette sin egen betydning ved å klandre eller nedverdige andre. Manglende respekt møtes med forakt.


Misunnelse – Kronisk missunnelse på andres talenter, som de nedsettende kritiserer. Hvis narsissisten har behov for å sikre en følelse av overlegenhet, møte en hindring på grunn av noen andre, vil hun/han nøytraliserer det ved hjelp av forakt for å redusere den andre personens betydning.

Krenkelse – Narsissister er svært sårbare for alt de oppfatter som kritikk av sin person. Det andre kan oppfatte som livets normale utfordringer, kan narsissister oppfatte som grove krenkelser. Lav kognitiv fleksibilitet kombinert med rigide perseptuelle sett, umuliggjør samarbeid og konfliktløsning. Det er ”My way or the high way”! Fremstiller seg ofte som ofre for omgivelsenes krav.

Empati – Manglende empati.


Selvberettigelse - Narsissister har urimelige forventninger om særlig gunstig behandling og automatisk imøtekommelse, fordi de anser seg selv unike og spesielle. Enhver manglende oppfyllelse, vil bli vurdert som et angrep på deres grandiose selvoppfatning og overlegenhet og gjerningsmannen anses å være en ”klosset" eller "vanskelige" person. Trossing av deres vilje er en narsissistisk skade som kan utløse narsissistisk raseri og dårlig impulskontroll


Utnytting - kan ta mange former, men vil alltid involvere bruk av andre uten hensyn til deres følelser og interesser. Ofte er den andre i en underordnet posisjon (barn, ektefelle, ansatt) hvor motstanden ville være vanskelig eller umulig. Barn og ektefelle av narsissister kan innta en slik rolle. Noen ganger er underdannigheten ikke så mye virkelig som antatt.


Dårlige Grenser - Narsissister anerkjenner ikke egne og andres grenser, og ser ikke på andre som selvstendige individer men som forlengelser av seg selv. Barn er svært utsatt i slike settinger. Andre enten eksisterer for å møte deres behov, eller vil ikke eksistere i det hele tatt.


Primitive forsvarsmekanismer – Typisk er bruk av projeksjon, projektiv identifikasjon, rasjonalisering og benekting, fortrengning. Slike primitive mekanismer brukes for å fylle udekte grunnleggende behov som tilknytning, selvfølelse og anerkjennelse.


Grandiose – Har et overdrevet grandiost selvbilde, preget utad av et falskt Selv.


Moral og Etikk – Ekstrem moralsk fleksibilitet over egne behov og adferd, men svært firkantet og rigid hva gjelder andres etterlevelse av moral og etikk. En lov for narsissister, en annen for alle andre, opphevet som de tror de er. De kan gi utrykk for at de hater løgn og juks, mens de selv avsløres i den ene løgnen etter den andre. Svært lav terskel for å lyve eller fremsette halvsannheter, ekstremt manipulative og egosentriske. Betydelig redusert selvinnsikt når de avsløres i usannheter. Dårlig evne til konfliktløsning. Samarbeid umulig, da det fordrer evne til kompromiss, som for en narsissist vil si å gi etter eller innrømme feil (ikke perfekt).

Mange vil kanskje kjenne igjen deler av denne beskrivelsen på noen de kjenner. Det er i grunnen naturlig å være litt narsissistisk. Vi er det alle sammen, det kalles sunn narsissme. Det er når alt skrevet i rødt passer på en og samme person man bør være forsiktig, selv om det i grunnen ikke nødvendigvis er nok. Dersom noen leser dette og føler at beskrivelsen passer på f.eks samboeren eller ektefellen, bestemor, tante eller filleonkel er det kanskje på tide å løpe. Fort. Det er i likevel i grunnen ikke sikkert at man blir kvitt vedkommende av den grunnen. I narsissistens forvridde virkelighet er det alle andre det er noe galt med, og de nøler ikke med å finne opp løgner som virker praktisk for dem der og da. Krenkende eller ikke, normal moral og etikk gjelder tross alt ikke for dem.

Pynte til jul?

Mannen og jeg har diskutert litt om vi skal pynte til jul eller ikke. Eller, tror egentlig det er første gang han har opplevd dette dilemma som et tema i det hele og det store, for ham virker det som det er et selvfølge at man pynter til jul.

Bildet fant jeg på en blogg kaldt Tre søstre.

Jeg sluttet egentlig å like jul for noen år siden. Etter at jeg mistet min forrige samboer i oktober 05 følte jeg i grunn at den påfølgende julen var helt meningsløs. Så overhodet ikke vitsen med hele greia. Det var vanskelig å late som man hadde det hyggelig når man egentlig bare ville kaste denne påtvungne kosen dit pepper'n grodde. Jeg trodde at gleden ville kommet tilbake etterhvert, men hver eneste jul siden har i grunnen føltes helt meningsløs, og jeg har pyntet mindre og mindre for hvert år. Etter at jeg gikk tilbake til læreryrket har julepynten nærmest uteblitt i mitt hjem i den siste kalendermåneden. De to siste årene har desember føltes ut som et kappløp med tiden, alt har handlet om massevis av jobb, retting og karakterføring. Mens andre har postet glade facebookmeldinger på ettermiddagene om hvilken julebakst som nå var i havn, eller hvilket rom i huset som nå var vasket, har jeg sittet med rettebunker, et tomt kjøleskap og husarbeid på vent. Når man da tar juleferie noen dager før julaften er det liksom for sent, og man vil egentlig bare grave seg ned under dyna. Jeg skjønner jo at ikke alle har det slik, men sånn har jeg det, så derfor synes jeg at julen (slik folk mener at man skal feire den) er litt av et pes. Og når man har fått unna et stykke pes (les jobb), så gidder man søren ikke starte på et nytt. (les vasking, baking og handling i overfulle butikker med køer lange som vonde år, med sinnsyke mennesker med overfylte handlevogner forran i køen.)

Min mor sa til meg i fjor at jeg i det minste burde henge opp adventstjernen, "om man ikke pynter i det hele tatt virker det jo som man er helt deprimert", sa hun. Da jeg ikke ville virke helt deprimert hang jeg opp julestjerna, og kjøpte noen røde stearinlys. Jeg fikk ikke det spor mer følelse av at jul er en koselig høytid. Heldigvis trengte jeg ikke bane meg vei inne på Rema 1000 for å fylle handlekurven. Mine foreldre har alltid masse god mat i julen, så jeg har alltid prøvd å fore meg selv der oppe under høydtiden. Hjemme har jeg hatt lite mat, mye drikke. Så henger jeg jo ikke akkurat hos mine foreldre hele julen, og dermed har matinntaket stort sett blitt minimert, og jeg har ikke med min beste vilje vært i stand til å føle medfølelse med mennesker som legger på seg i julen. Jeg har de siste årene alltid tatt av meg i julen.

Så tilbake til det innledende spørsmålet. Skal jeg pynte til jul i år da? Nå er jeg jo ikke alene, og jeg har plutselig noen her som vil det. Jeg ser ingen hensikt, da jeg framdeles bare føler at jul er en velfortjent pustepause fra jobb. Men så vil jeg jo ikke skuffe mannen. Kanskje henger jeg opp en julestjerne i år også. Juletre er uaktuelt da jeg ikke har plass. Kanskje finner jeg fram røde lys også i år.

Bursdag igjen...

Denne staselige karen, Farris av Høyden, har i grunnen også hatt bursdag i høst. 17 Oktober fylte han faktisk 17 år. Til neste år er han myndig og vil mest sannsynlig feire dagen i kjelleren på ON. :)  

Bursdagsgaven, bortsett fra de sedvanlig fulle matskålene, i år var:

Voila: LYS PÅ DO! Vi har endlig fått montert taklys inne på den lille boden hvor kattedoen er plassert, og vet dere, han er evig takknemlig, den lille hårdotten. Jeg tror egentlig vi alle har mye å lære av den lille krabaten. :)