Slitsomme drømmer

Natt til lørdag sov jeg egentlig tungt, men sov jeg godt? Det var noe med drømmen min, som forfulge meg hele natten. Jeg drømte nemlig at jeg ble diagnostisert med tidlig alzheimers. Sykdommen var enda på et tidlig stadium, og det verste med det var at jeg var smertelig klar over at jeg kom til å svinne hen sakte men sikkert 30 år gammel og allerede glemsk. Mine foreldre bygde om huset slik at jeg kunne ha en liten leilighet der, på den måten kunne de følge med meg etterhvert som sykdommen utviklet seg. Så våknet jeg og var lettet over at det hele var en drøm.

Problemet var bare at da jeg sovnet igjen drømte jeg videre på akkurat samme drømmen. Joda, jeg innser at det kan høres unektelig komisk ut. Det er liksom noe tragikomisk over å være relativt nyutdannet, så skal man liksom glemme alt igjen. For ikke snakke om å måtte flytte hjem til mor og far. Samtidig skal man ikke glemme at alzheimers faktisk er en ganske lumsk sykdom som faktisk kan ramme unge mennesker også. Nå er det vel ikke kjempevanlig at man får det som 30 åring, men jeg har fått ny respekt for mennesker som får slike diagnoser. Det  at man skal leve videre, men sakte men sikkert vil mentalt forsvinne fra verden kan ikke være verdens beste beskjed å få.

Kanskje på tide å takke for hver dag man har helsen i behold.

Middagshelvete

Jeg er så lei av middagshelvete. Det å finne på middag hver eneste jævla dag. Det er ikke bare snakk om å finne på, men ALLE skal jo være fornøyd. Alle skal like det, det skal være alles ynglingsrett, hver dag, og rettene må komme i riktig rekkefølge. Gud forby at man lager søndagsmiddag på en lørdag.

I dag fikk middagsdiskusjonen meg til å se rødt. Stolt og glad hadde jeg funnet fram dagens middag. Jeg skulle lage fløtegratinerte poteter og lammesteik. Men så klarte jeg (Gud forby) ikke å finne på en bra søndagsmiddag som alle kunne like. Til slutt hørte jeg liksom klokka tikke, som om jeg var på en tidsfrist jeg overhode ikke ville klare å overholde. Tiden rant ut i sand og mannen ærklærte høylydt (inne på Rema, med irritert stemme skal vite) at han omså kunne dra på gatekjøkken. For et nederlag for en kvinne som fortvilt prøver å skape hyggelige middager i hjemmet. At alle på Rema skulle få høre hvor mislykket oppdraget mitt var, og at min mann heller foretrekker å dra på gatekjøkken framfor å henge hjemme rundt mors gryter. (Som for øvrig fortsatt var imaginært tomme da jeg ikke hadde klart å fylle dem i tankene mine en gang)

Det var dette utspillet som fikk meg til iskaldt å svare, "det blir ingen middag i dag" før jeg slengte  (ja faktisk, slengte) lammesteiken tilbake i kjøledisken, marsjerte bort til meieriproduktene for å legge fløten tilbake på plass og slamret igjen døren litt for hardt. I det jeg snudde håpet jeg at han var et fortvilet vitne til opptrinnet mitt (eller skal man si oppførselen min), men han var allrede godt på vei bort til potetgullhyllen. "Jaså", tenkte jeg, "dersom potetgull er mer viktig enn middag kan det bare være", så stormet jeg ut av butikken, ut i regnværet, og ble stående utfor min egen bil å fryse. For nøkkelen lå jo i jakkelomma på den potetgullhandlende mannen. (Jeg er for øvrig ikke helt sikker på at han handlet potetgull, dette er noe jeg tror, og dermed er det sånn det er.)

Vel hjemme trakk jeg meg tilbake på sutrerommet (normalt i bruk som et helt ordinært soverom), og planla dette blogginnlegget. Det var i grunnen litt annerledes i hodet mitt da. Jeg skulle for eksempel skrive at jeg sier opp min stilling som middagslager og husholderske her på Høyden. Nå skulle alt gå etter berg-seg-den-som-kan prinsippet, dvs at alle sto for sin egen næringstilførsel. Jeg skulle kun lage mat til meg selv. Så det så.

Deretter sto jeg opp, hengte opp de nyvaskede arbeidsklærne til mannen, og gikk så i gang med middag. Bare til meg selv? Nei selvfølgelig ikke. For guttene satt jo bare der som to utsultede hyener. (ok da, jeg syntes til slutt litt synd på dem). Men fikk alle det beste de viste? Nei, det ble grøt. Risengrynsgrøt. Det er et stykke fra lammestek til grøt. Men sånn kan det altså gå når mor i huset blir sur.

Ny fantastisk blogg

For alle som liker blogglesing som gir påfyll vil jeg anbefale Hildes nye blogg. Flotte Hilde fra lille Hammerfest har en dokorgrad i internasjonal politikk og amerikansk utenrikspolitikk. Dette blogger hun nå om i bloggen Dagens DC. Interessante og lærerike tema, i skjønn forening med et variert og spennende språk (godt bevart etter mange år i utlendighet). Jeg leser hvert innlegg med glede, entusiasme og stor interesse. Stikk innom for å se om det er noe for deg.

Vaffelnytt

Supergode vafler:

4 dl hvetemel
4 ss sukker
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
1 ts kardemomme
3 egg
100 g smeltet smør
5 dl helmelk (går også bra med lettmelk, selv bruker jeg laktosefri melk som bare finnes som lettmelk)

Fant egentlig oppskriften på nett, husker ikke helt hvor, da det var en jungel av oppskrifter der ute. Vaflene ble sykt gode og jeg er veldig fornøyd med  det nye vaffeljernet. Mulig jeg får vaffeldilla.

Så var helgen snart over

Atter en helg er over og jeg har bidratt til en aldri så liten handelslekasje. Jeg gjør det hver høst når det begynner å bli kaldt, for jeg bare må ha leggings fra Lindex. Det er sånne sort myke i bomull med en søm i rompa, de bruker jeg under buksene straks legghårene står og temperaturen viser 5 grader eller mindre. Det som er viktig er detaljen om en søm i rompa. Når man skal bruke leggings under bukser tar det seg dårlig ut at det vises to sømmer gjennom buksa, begge sånn høvelig plassert i loddrett retning over hver rumpeball. Jeg har sluttet å lete etter slike i andre butikker, det har blitt tradisjon å kjøpe seg "stilongs" på Lindex etter hver Septemberlønn. En tradisjon jeg aktet og holde også i år. Og da må jeg vel bryte sammen og tilstå at det også ble en tur innom H&M og BikBok også. For ikke snakke om Jernia, hvor jeg endelig fant meg et vaffeljern av god kvalitet til en billig penge. Velkommen i hus mitt kjære Wilfa vaffeljern.

Når det skal være sagt handler jeg ting i Alta som jeg ellers ville handlet i Oslo, Tromsø eller hvor som helst hvor de vanligste kjedebutikkene befinner seg. Det handler om basisvarer som undertøy og strømpebukser, noe jeg mener er litt dårlig utvalg av hjemme. Tidligere hamstret jeg alltid slike ting når jeg var ute å reiste, når trenger jeg ikke fylle kofferten med "nødvendigheter" lengre. Nå handler jeg det heller i Finnmark. Da vil jeg samtidig i aller høyeste grad påstå at dette er det stikk motsatte av handelslekasje, for nå bruker jeg pengene i Finnmark, framfor å spre de ut over resten av landet. Direkte patriotisk er det. Og forhåpentligvis med på å bidra til at tilbudet her oppe opprettholdes.

Jeg har akkurat laget en vaffelrøre da handymannen hintet sterkt på facebook om lysten på vafler. Røra står å venter i kjøleskapet og jernet er klart på kjøkkenet. Steike vaflene derimot, det kan han få lov til selv. Jeg skal ligge på sofa under det nye chincillapleddet mitt og kose meg.

Hurra for pus!

Hurra for pus sier jeg. Jeg har vært bekymret hele helgen. Kosepusen min ble syk på onsdag, og da måtte vi i hu og hast dra til dyrelegen med ham samme ettermiddag. Det viste seg at han hadde en betent kjertel, herregud så vondt han hadde. Vi har hatt en kamp med å få medisiner i ham, det er ikke bare å fortelle en syk katt at han skal gape opp og spise medisin. Man kan forklare gang på gang at om han spiser dette blir han bra igjen, han driter jo rett og slett i å spise det uansett.

I dag var det tid for å rense såret som oppsto etter kjempebetennelsen. Hvis man er katt og skal bli spylt i rompa vil man mest sannsynlig kjempe hardt i mot, derfor må man sove under seansen. Det er en viss risiko når man skal legge en så gammel katt i narkose. Pus fyller 17 år i oktober, og man kan risikere at hårdotten rett og slett ikke våkner. Det er derfor jeg har gått rundt hele helgen å vært sørgmodig. Jeg har koset ekstra mye med han, og hele tiden tenkt at "enn hvis.... ". Risikoen til tross, noen ganger må man bare gjøre en vurdering, og jeg tenker at å rense såret denne gangen var veldig nødvendig for hans videre helse, og jeg vil jo gjøre mest mulig for at han ikke skal plages.

Med det samme han sov fikk han også tannbehandling. Nå er tannsten fjernet og han går egentlig bare rundt og smiler. Det har kanskje også noe med at han ble temmelig ruset av narkosen. Etter oppvåkingen, som her i huset betraktes som et mirakel (han har tross alt stått opp fra de døde), sjanglet han rundt mens han dro den ene bakfoten etter seg.

Dyrelegen sa at han nok ville være trøtt i dag, og rett fikk hun. Vi to har stort sett brukt ettermiddagen til å sove sammen på sofa. Dermed kan vi konkludere med at selv om formiddagen har vært dramatisk, har ettermiddagen vært koselig og avslappende.

Jeg har fått award av Karina....

Fikk denne awarden av Karina på hennes blogg. Må vel ta utfordringen jeg også da.

Utfordringen var som følger, man skal skrive 7 fakta om seg selv og deretter nominere 7 andre bloggere.
Så har det seg slik at jeg egentlig ikke har et hav av blogger å nominere. Jeg er muligens Norges mest ego blogger (dog også en av Norges mest ukjente bloggere). Jeg følger med noen blogger i ny og ned, men de jeg leser oftest har allerede blitt nominert av andre. (f.eks Karina..), ut over det leser jeg utrolig lite blogger. Jeg skriver på min egen, leser venninneblogger pluss noen til når jeg føler at jeg gidder, men velger oftest avisen framfor blogger. Det er ikke det at jeg er UINTERESSERT i andres blogger, men tiden skal strekke til, og jeg føler det er viktigere å følge med hva som foregår i den virkelige verden, framfor blogglandia. (Selv om jo disse to kolliderer til stadighet, alt ettersom hvilke blogger man leser)

Når det er sagt, kanskje noen kunne kommet med tips om blogger til meg? Gjerne noe som har litt med samfunn også å gjøre, ikke BARE interiør, sminke og mat. Men egentlig er jeg åpen for det meste.

Uansett, syv fakta om meg selv:
1. Mine første leveår bodde jeg på hesteskoblokka i Hammerfest. Da jeg var 3,5 flyttet vi til Prærien hvor jeg bodde til jeg flyttet hjemmefra.
2. Foreldrene mine er fra Nuvsvåg i Loppa kommune, og jeg føler meg gjerne litt hjemme der selv om jeg aldri har bodd der. Glad for at foreldrene mine har ei søt lita hytte der.
3. Jeg har to småsøsken som nå selvfølgelig er voksne. Ina og Sondre.
4. Jeg har ei katt jeg forguder. Rett og slett fordi han er kjempefin og snill som vinteren er lang. (Det er den her i Finnmark)
5. Jeg jobber som lærer, og liker faktisk ungdom.. hehe...
6. Jeg har lært meg litt spansk, men ønsker å lære mer... mye mer...
7. Jeg vurderer å selge leiligheten min. (evt leie den ut...,noen som trenger en lys og fin toroms?)

Å beite på brunsvidde enger

Det hender man tenker at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. Det er mulig man bare har glemt å vanne sitt eget, men når man lengter etter nyere beitemarker er man i bunn og grunn likegyldig til hvorfor man gikk lei av sitt eget matfat. Som regel oppdager man ganske fort at det ikke var helt som man hadde forestilt seg, men man velger man likevel å leve med det valget man har gjort, litt sånn fordi man tenker at man alltids kan snu og vendte tilbake om man skulle føle trang til det en dag. Det er greit å snu, men ikke riktig sånn med en gang. Det beste er egentlig å gå rundt litt sånn med flere porter åpne, slik at man kan slippe inn på andre enger om man skulle ønske det.



Men så er det jo sånn, at ingen sitter på gjerdet og venter på en utro sau som løper rundt på brunsvidde sletter og later som hun har det fint bare for å slippe å tape ansikt. Tro det eller ei, men selv om sauer er dumme dyr, er de ekstremt opptatt av ikke å tape ansikt. De er såpass dumme at de tror at engene de gresser på og fjøsene de eier definerer dem som gode sauer. At personlighet og moral og intelligens er de virkelige faktorer i avgjørelsen har gått dem hus forbi, eller bør man si fjøs forbi. Så lenge man kan løpe fritt med åpne porter sammen med væren fra nabofjøset føler man at det i grunnen ikke gjør så mye at den nye beitemarken viser seg å være mer og mer brunsvidd. Man får ikke egentlig like mye ut av den som den forrige engen, som man kunne melke for energi, overskudd over lang tid, mens man selv egentlig ikke bidro med så mye annet enn sitt eget utakknemlige nærvær.



Så kommer dagen da porten til den gamle engen lukkes, og beitemarken man ikke hadde brydd seg om på veldig veldig lenge blir plutselig veldig veldig viktig. Plutselig beiter noen andre på engen man anser for sin egen, porten er lukket og man kommer ikke inn. ”Slipp meg inn”, roper man fortvilet, i det man observerer ungsauen som gresser fornøyd. Så gråter man, hyler og roper litt. ” ta meg tilbake, jeg bryr meg ikke lenger om brunsvidde beitemarker og nabofjøset er i grunnen ingen plass for meg å være, det er her jeg hører til.” Men porten åpnes ikke, selvfølgelig. For hvem går vel tilbake til å spise seigt gammel sauekjøtt når de har fått smaken på mørt lammelår? Man gråter litt mer, prøver å lyve litt om ungsauen, og spy ut eder og galle etter noter, selv om alt man sier avsløres av bitterheten som gjennomsyrer alt. Man har egentlig ikke annet valg enn å tusle tilbake til der man kom fra, og innse at man må leve ulykkelig og patetisk på brunsvidde beitemarker. Rett og slett fordi det er bedre å ha en beitemark enn å være uten. Og den stakkars brunsvidde, den kan føle seg elsket mens den egentlig er utnyttet at en desperat gammel sau som er redd for å være alene. Beitemarken vet jo faktisk ikke noe om at sauen egentlig ikke bryr seg.



Av og til blir man lei sin egen tilværelse, men kanskje er det likegreit å holde seg hjemme. For man vet hva man har men ikke hva man får, og lykkelig blir man neppe av å kaste vekk noe fint og erstatte det med noe verdiløst.