Prima ballerina

Selv vår herre hadde en hviledag. Da skulle det vel bare mangle at ikke jeg også kan ha en.  Etter to dager med ballett på Arktisk Kulturhus skal jeg i dag ha treningsfri.

På mandager trener jeg klassisk ballett. Vi er en fin gjeng damer som tar plass ved barren (ikke en bar hvor man kjøper drinker, men det heter da altså bar, denne stangen som henger sånn midt på veggen i et dansestudio). Her gjør vi ulike elegante øvelser med ben og armer.  Klassisk handler om posisjoner, og ikke alle er like lette å få til, men gøy er det uansett. Jeg får nesten litt yogafølelse av å trene på den måten, bortsett fra at det å elegant bevege kroppen i takt med musikken er mer gøy (vi prøver å være litt elegant hvertfall). Jeg ble liksom aldri helt fortrolig med yoga, det er behagelig etterpå, men nesten litt kjedelig mens det står på. I klassisk blir jeg så engasjert at jeg tar meg selv i å øve på fritiden. Jeg står hjemme på stuegulvet, holder meg fast i veggen og kaster bena mine opp, ned og i mente. Selv synes jeg at jeg er sykt elegant, og mener det rett og slett er trist at jeg ikke får vist fram mine talenter på noe slags vis. Jeg kan rett og slett i love at jeg ikke tar et par piruetter på Redrum neste gang jeg svinger meg over vinylgulvet der nede. Bare vent til jeg i tillegg blir så myk at jeg kan klø meg selv i øret med stortåa, da skal dere få se show folkens.

 

Og med det samme man er inne på show. Tirsdager er det tid for jazzballett. Her hopper vi lett over gulvet full av entusiasme og stil, samtidig som vi smiler uanstrengt til et imaginært publikum. I realiteten skjærer vi grimaser til vårt eget speilbilde, men det vi ikke får til den ene gangen får vi til neste gang. Vi er rett og slett en dyktig gjeng amatører. I tillegg får vi danse til Lady Gaga, og hopper lykkelig fram og tilbake mens vi veldig hardt tenker på at vi ikke har lov til å lande helt enda.  Det gjelder nemlig å holde seg en stund i lufta.

 

Avslutningen på en danseklasse handler naturligvis om å tøye sine muskler, slik at de blir lange, elegante og sterke. I tillegg øker vi vår egen bevegelighet, noe som er bra å ha. Det gjør at man kan brette kroppen sin i underlige positurer og posisjoner, noe som kanskje ikke høres ut som en veldig viktig ting å kunne gjøre, men man kan ha mye gøy i underlig positurer. Bare tenk på spillet Twister. Eller dansing i sene nattetimer. All mulig slags dansing. I tillegg er det deilig å tøye, eller kanskje ikke når det står på, men etterpå.  Herregud for en følelse.

 

I løpet av slutten av neste uke skal jeg på to konserter på Redrum, en med Tyven og den andre med selveste Bon Jovi.  Denne gangen skal jeg være forberedt og øve inn en danserutine på forhånd. Jeg tenker at jeg tar alt det beste fra klassisktimen og alt det beste fra jazztimen og blander det sammen til en personlig miks. ”I wanna lay you down in a bed of roses” synger Jovi mens jeg står ved baren (ja den baren hvor man kjøper drikke) og tørker svette fra pannebrasken med skotuppen. Bedre kan det vel ikke bli.

Vi er alle enkle sjeler...

Innser at folk ikke synes det er like morsomt når jeg er dyp som når jeg er dum, så heretter skal bloggen kun inneholde skildringer fra mine fineste overfladiske øyeblikk. Det at jeg dummet meg ut på søppelfyllinga var for eksempel populært, ønsker jeg å diskutere stereotypier er det ikke særlig populært. Vi mennesker er enkle og liker vel best å bare la oss underholde. Jeg er helt klart ikke noe bedre selv bestandig.

 

Atter en sinnsyk uke går mot slutten. Blant jobbing og mer jobbing prøver jeg fortsatt å få tid til studier og trening. Det sistnevnte har det dessverre blitt altfor lite av denne uken. Studier har det blitt altfor lite av den siste måneden. I kveld har jeg satt meg ned for å jobbe med tre-fire av de tusen verbtidene man har i latinske språk. Det er i år siden jeg leste Alexander Kiellands Gift, men først nå jeg virkelig forstår rekkevidden av den intense puggingen av latin som blir skildret der.

 

I morgen er det helg, og gjett at jeg gleder meg. Jeg har frihelg, dvs. at jeg ikke er bundet opp mot en arbeidsplass, jeg har likevel 50 engelskstiler, 21 samfunnsfagsprøver og studier i flotte bunker som bare venter på å bli ekspedert. Jeg planlegger å få gjort mye, men ingen trenger å bli det minste overrasket om de finner meg på Redrum, jeg kjenner meg selv og vet hvor lett jeg er til å overtale. Til bankkontoens store fortvilelse. Da er det jo fint at jeg har startet en trend her i hjemmet hvor jeg prøver å lage mat av det jeg har, framfor å dra innom butikken hver dag. Ordningen er ikke helt optimal enda, men jeg blir stadig bedre.

Kine rydder opp

Jeg synes det direkte pinlig, disse reklamene som går på TV3 om dagen. Kjendiskokk Hellstrøm har vært i Hammerfest og ryddet opp. Det er en ting å se inkompetenthet i full blomst på tv når det er ukjente mennesker som stiller opp. Når man derimot kjenner til personene som ublygt blotter sitt nederlag får man rett og slett en flau smak i munnen. Det er noe med å se sin eks bli fersket i å servere påkjørt reinsdyr, for deretter å rope at han er sjefen som får meg til å krype sammen i sofa og skifte kanal. Der hvor ikke andre har skamvett pleier jeg å ha det, om ikke annet fordi jeg får gjøglete tekstmeldinger fra mennesker som ønsker min allianse når det gjelder å le av nettopp min eks. Og jeg gjør jo det, ler litt også. For det ser jo unektelig litt komisk ut, ingen kan påstå noe annet, når mannen du kjenner som stille og innadvendt blir utfordret av Hellstrøm til høylydt å erklære sjeftittelen. 

 

Dette er ikke bitter og kjedelig kritikk mot min eks, det er mange år siden vi var et team med noen form for affeksjon for hverandre. I dag har vi et helt greit og funksjonelt forhold, med det mener jeg at vi hilser høflig når vi treffer på hverandre, og kan føre en overfladisk samtale i eventuelle selskapeligheter hvor vi begge måtte befinne oss. Vi har dessuten begge to gått videre mange ganger etter det. Eller, jeg har hvertfall gått videre mange ganger. Han har lojalt holdt seg til dama som stiller opp på tv ved hans side, selv i dårlige tider. Smart trekk av ham. Flauheten jeg føler handler kanskje heller mer om at vi i dag vet utfallet av Hellstrøms redningsaksjon av en skute på vei ned. Restauranten, som ble omdøpt til Geir’s, er i dag slått konkurs, og det før Hellstrøms forsøk på gjenoppliving i det hele tatt har kommet på skjermen. Aktiv dødshjelp har noen kalt det, personlig øyner jeg muligheten for en litt for etnosentrisk behandligsmetode, hvor diagnosen ble stilt sett i lys av et storbyperspektiv.  Om ikke annet vil jeg sympatisere restaurantsjefen for at han i det minste gikk ned med skuta. Det kan ikke ha vært lett.  

 

Etter åpningen, og navneendringen, av restauranten gikk jeg ut med krass kritikk overfor Hellstrøms team og deres kunnskaper hva norsk rettskriving angår.  Genitiv, eller eiendoms s, skrives da virkelig UTEN apostrof på norsk. Dessverre har mange nordmenn en tendens til å herme etter engelsk, og som engelsklærer burde jeg kanskje føle en viss stolthet over dette, i realiteten føler jeg bare sterk irritasjon. Ingen så ut til å bry seg om at restauranten hadde fått skilt med skrivefeil, og blåste det vekk som om det var den største fillesak på jord. FD lagde sak på reportasjen hvor de videreførte skrivefeilen i overskriften under parolen ”media kan ikke endre på egennavn”. Dette er vissnok NTB standard har jeg blitt forklart. Forståelig nok, men syntes ikke FD at det kunne være en idé å lage sak på den språklige fadesen? ”Det er en sånn typisk lærerting å bry seg om sånn”, mente en venninne, som slett ikke hadde følt noen form for misnøye ved å se skrivefeilen på skiltet. Jeg parerte med at når man ikke følger regler oppstår kaos og anarki, og vi kan jo spørre oss selv hvorfor så mange av oss misliker nynorsk, jo for det er jo et skriftspråk hvor kaoset snart tar over. Det er jo umulig å vite hva som er rett og galt på nynorsk for snart er jo nesten alt lov.  

 

Uansett føler jeg vel at jeg har fått en viss oppreisning i dag. VG nett har også hengt seg opp i skrivefeilen og henter i god journalistisk stil inn kommentar fra språkprofessor Finn Erik Vinje, som på sin side kaller fadesen for slapt, pinlig og uverdig. Jeg klasker neve med den godeste Vinje og legger til at det er som om jeg skulle sagt det selv. Legger i tillegg ved linken til VGs reportasje. 

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=594893

Litt for mye av det gode...

I dag spiste jeg desserten mens jeg lagde middag. Det var kanskje ikke lurt, heller ikke i tråd med ernæringsekspertenes generelle råd, men det var utrolig godt. Sannheten er at jeg er så skremt over konformiteten i mitt eget liv at jeg prøver å bøte på det med å leve livet til det fulle. Dessverre er det vanskelig å leve livet til det fulle når man lider av flink pike syndromet.

Utad kan det muligens virke som jeg danser av gårde på livets landevei med bekymringsbuksene godt plantet innerst inne i skapet. Sannheten er mer at jeg har så mange bukser at ingen lengre klarere å skille mellom bekymringsbuksene, lettsindigbuksene, must-do buksene og buksene for de fullstendig skruppelløse dagene. De ser alle ganske like ut og man skal virkelig se godt etter for å skjelne forskjellen.

Hvordan har jeg egentlig havnet i den situasjonen jeg er i akkurat nå? Hvor jeg står opp om morgenen, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, studerer eller drar tilbake på jobb. Av og til har jeg et styremøte, og så skal trening presses inn i døgnets altfor få timer. Når helgen kommer drar jeg på atter en jobb, og på søndagene går jeg rundt med konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk å gjøre i uken som har passert. I realiteten deler jeg opp dagen min inn i tidsrom, hvor jeg på forhånd planlegger hva jeg skal gjøre og i de ulike tidsrommene. Dette overlater ingen tid til å slappe av og roe ned, men kroppen krever sitt i blant, og de gangene jeg ikke klarer å overholde min egen dagsplan blir jeg sporenstreks angrepet av dårlig samvittighet. Livet er rett og slett blitt en lang liste over ting jeg til stadighet har dårlig samvittighet over. 

Det er da jeg drar fram små uviktige øyeblikk av svak viljestyrke og blåser dem opp til å være betydningsfulle hendelser som fører til bedre livskvalitet.  Nettopp som å spise desserten mens jeg lager middag, en hendelse jeg bruker for alt det er verdt til å unnskylde min konforme livsstil. Jeg later som jeg koset meg med desserten først fordi jeg prioriterer å LEVE i nuet og gjøre akkurat hva jeg vil til enhver tid. Skal jeg ta fram hakke og spade, grave dypt etter sannheten for så å legge den ut på nett, så levde jeg ikke livet til det fulle da jeg spiste dessert. Det eneste jeg gjorde var å skaffe meg selv dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å holde meg til min egen plan om kutte ut raffinert sukker.

Akkurat nå har jeg funnet fram must-do buksene. Jeg skal stikke en tur ned på jobb å gjøre litt administrativt lærerarbeid. Utpå der tar jeg på meg treningsbuksene, slik at jeg kan dra på trening senere.  Det høres kanskje ut som om jeg hater mitt eget liv, at det hele dreier seg om en kamp for tilværelsen. I realiteten gjør jeg mange ting jeg bare elsker. Jeg liker å jobbe som lærer, jeg liker å jobbe ekstra i klesbutikk, jeg liker å studere og jeg liker å trene. Det er bare det at av og til kan man rett og slett få for mye av det gode. Livet mitt er fantastisk, men av og til føles det litt som om når man har forspist seg på søtsaker, man blir rett og slett bare kvalm og får nok. Akkurat nå gleder jeg meg til fredagskveld. Jeg har nemlig nektet å melde meg på personalfest. Jeg tviler ikke på at det vil bli en artig fest, men jeg skal heller kjøre hjem og benke meg til på sofaen, finne fram ei bok og ellers bare gjøre ingenting.

Horoskop for single skytter

Jeg kan vel ikke påstå at jeg har valgvake her hjemme, men vake kan jeg kanskje påstå at jeg gjør. Det er litt i overkant sent å være våken nå i forhold til tidspunktet klokken min kommer til å ringe i morgen, men jeg vet jo at på valgnatten er jeg jo slett ikke den eneste som våker. Min grunn til å holde meg unna sengen i kveld, har for så vidt ikke noe med valget å gjøre. Jeg har bare hatt en lang da, kom sent hjem og hadde en del ting jeg måtte få i havn før jeg kan fortøye skuta for kvelden. Regninger for eksempel, og litt mat. Uten mat og drikke duger helten ikke, og det er jammen meg sant også.

 

Det fine med å ha katten på feriekoloni hos mine snille foreldre er at jeg kan dra på jobb på kveldstid, og det helt uten dårlig samvittighet over å la det stakkars dyret være alene hele dagen. Jeg  var derfor å finne på Breilia skole mellom halv syv og kvart på ni, da satte jeg meg i bilen og dro ned på AKS hvor et knippe flotte damer trener klassisk ballett på mandager. Du verden så grasiøse vi er. 

 

Kjenner at det røyner på og at det er på tide å finne sengen, men først vil jeg bare dele horoskopet mitt med alle som leser bloggen. Det hadde seg sånn at damebladet Det Nye lå i postkassa mi da jeg kom hjem i dag, og som seg hør og bør leses bladet med sultne øyne straks det lander i leiligheten min. Jeg har alltid likt å lese horoskop, men tar det alltid med en klype salt. Denne gangen syntes jeg derimot at spådommene rett og slett nærmet seg beskrivelsen av en komedie, eller såpeopera. Jeg er skytte, og horoskopet skiller mellom de som er single og de som er i forhold. Dersom det er andre single skytter der ute vil jo samme horoskop gjelde for dere. (Jeg vet der er noen) Uansett, her kommer det:

 

”Du avslutter en lite konstruktiv affære og viser alle at du er åpen for nye kjærlighetshistorier. En autoritet eller sjef tar deg på ordet og inviterer deg ut. Alt ligger til rette for  raffinert erotikk med en erfaren elsker. La ikke alderen skremme deg.”

 

Ha ha ha…, jeg må jo le, de fleste single mennesker har vel en eller annen lite konstruktiv affære på gang. Det er vel i realiteten derfor man er singel, fordi affærene ikke blir konstruktive.  Jeg skal uansett passe på å ikke flagge min sivile status så altfor høyt i nærheten av sjefen, og oppfordrer vel andre single skytter til å gjøre det samme. (Med mindre dere faktisk er litt interessert i sjefen) Raffinert erotikk er vel kanskje ikke å forakte, men det får da være måte på, hvem ønsker vel å underkaste seg en autoritet på atter en måte?

 

 

Moratorium

Et moratorium kan defineres som en tidsperiode hvor en spesiell aktivitet ikke er tillatt eller nødvendig. Bloggen min har ikke blitt oppdatert på nesten to uker nå, mye på grunn av mitt blogge moratorium, mitt selvpålagte skriveforbud. Jeg har rett og slett ikke hatt tid. Det er ikke så mye det at man absolutt ikke kan finne en halv time for å oppdatere, men når hverdagen blir stresset møter jeg min gamle venn skrivesperren.  Bekjent kanskje, mer enn en venn. Uansett stikker den innom en gang i blant, og da spesielt i stressa perioder.

 

Konformitet er et skummelt ord, til en viss grad kan man argumentere nødvendigheten av den type liv som fyller begrepet konformitet, men å innse at ens eget liv svinner hen i en virvelvind av A4 aktiviteter og ideer er både begredelig og skremmende. Til tider også irriterende at aktiviteter man liker og ønsker å holde på med blir skjøvet ut av må-gjøre plikter. Disse sistnevnte pliktene finner man på flere nivå. Det øverste nivået handler om det man må gjøre i forbindelse med jobben og/eller studier. Man MÅ gjøre jobben sin for å beholde den. Dette er enkelt. Så kommer det nivået som handler om hva andre mennesker, være seg venner og/eller familie, forventer av deg.  Deretter kommer selvpålagte plikter, disse handler om alt fra lakking av negler til vasking av hus. Selvpålagte plikter varierer veldig fra person til person.  

 

For tiden har jeg hatt plikter i bøtter og spann, på alle nivå. Det er derfor jeg i utgangspunktet valgte en skrivepause. Jeg maktet rett og slett ikke å ha bloggen hengende over meg som atter en plikt. For meg er det å blogge en lystbetont aktivitet, det ønsker jeg at den skal fortsette å være, derfor vil det nok fra tid til annen være perioder hvor den ikke blir oppdatert like hyppig som jeg i utgangspunket ønsker at den skal oppdateres. Sånn må det bare være når man skal ha to jobber og studie på toppen av det hele. Nøkkelen må vel være å gjøre pliktene så lystbetonte som overhode mulig. Det er derfor jeg drar med meg pensumlitteratur på café, blogger en fredagskveld og gjør halvhjertede forsøk på å jobbe i sofakroken med stearinlys på bordetJ  Ha en fin helg folkens…