Vinterdvale

Jeg har gått i dvale, hvertfall en slags dvale. Jeg våkner tidlig, selv på de dagene jeg i utgangspunktet kan sove så lenge jeg orker, og sovner tidlig. Jeg sovner også tidlig, litt for tidlig. Fredags kveld, for eksempel, skulle gullrekka nytes, men i stede sovnet jeg under Nytt på Nytt og våknet til Skavland. Da var jeg så trøtt at jeg hadde vondt i armer og ben. På lørdag skulle jeg nyte livet med reker og hvitvin, det gjorde jeg til en viss grad også, da det ikke var noe å si på selskapet, men jeg måtte legge til en teknikk for å holde meg våken som gikk ut på å tilte hodet til en side, for deretter å kaste det brått over til den andre siden hver gang jeg var på vei inn i drømmeland. Dette må ha vært en tildels irriterende manøver for mennesket som satt på andre siden av spisebordet. Joda, du leste riktig, jeg sovnet nesten ved spisebordet.

Slik har det vært en stund nå, det betyr at jeg ikke er menneske etter klokken åtte, i alle fall ikke de dagene da jeg er på jobb hele dagen heller. Vi er inne i kontaktmøtetiden, noe som medfører lange arbeidsdager på skolen. I utgangspunktet mister jeg da all kraft i armer og ben sånn rett etter middag. Å være sosial kan jeg bare glemme, å gå på byen framstår som en kraftanstrengelse på lik linje med å gå over Grønnland på ski. Fridtid har jeg nesten ikke lenger, all min våkne tilstand går til jobb, etter det er jeg bare en zombie. Levende død på mange måter. Det sies at livet skal nytes, men akkurat nå høres nytelse veldig slitsomt ut. Så det jeg egentlig lurer på er om noen andre har opplevd det samme, eller er det bare meg? Hva gjør man i så tilfelle for å komme seg ut av dvalen?

Gamle klenodier

Jeg var hjemme hos mine foreldre i dag, litt for å besøke dem, og litt for å tigge fisk. Ikke fordi jeg absolutt ikke har råd til å kjøpe fisken min selv, men det er sikkert flere enn meg som vet hvor mye spennende man kan finne i overfylte frysbokser i barndomshjem i det ganske land. Det er noe med det, foreldre har alltid noe godt på lur i disse fryseboksene. Jeg gikk hjem med et stykke einerøkt laks, blåbær, multebær, sei og noen stykker kveite. Nam. Heldig jeg.

Ut over det fikk jeg denne søte lille kommoden.

Vi vet ikke helt hvor gammel den er, men vi tror den er fra 50 tallet en gang. Den har en gang vært mine besteforeldres, dermed er det et lite familieklenodie jeg har vært så heldig å få. Jeg er ikke kjent for å dra rot hjem i kraft av at det har noen form for affeksjonsverdi, så jeg har selvfølgelig en plan. Den skal pusses, males hvit og knottene på skuffene skal byttes ut. Jeg tror den kommer til å bli riktig så søt. Jeg har nok ikke tid til å gjøre det med det første, så noe bilde av det ferdige resultatet er kommer nok ikke umiddelbart. Jeg planlegger for øvrig å male to vegger til sommeren, da regner jeg med at kommoden blir en del av prosjektet. Hurra som jeg gleder meg.

De to s'er, shopping og ski ...

Da jeg vet jeg har en litt lang og tøff arbeidsuke foran meg neste uke har jeg forsøkt så godt jeg kan å ladde batteriene denne uken. På torsdag var det middag på Redrum og koseturer på butikker, men fredagen var vel likevel det mest overraskende. En spontantur til Alta. Handymannen og jeg brukte nemlig hele torsdagen i butikkene i byen hvor vi leita etter noe som vi absolutt hadde fått det for oss at vi skulle ha. Eller strengt tatt var det vel han som skulle ha det, men når jeg skal hjelpe menn å shoppe går jeg så til de grader opp i oppgaven at man nesten skulle tro jeg var på oppløpssiden med Petter Northug i OL. Dessuten er jeg mer glad i å shoppe en lommeboka mi er, da er det fint å hjelpe andre, man får shoppet samtidig som man ikke bruker av sine egne penger.

Jeg shoppet ikke mye til meg selv, men her er funnene jeg gjorde da jeg var på jakt i nabobyen. (Og ikke klag over handelslekkasje, jeg handler da faktisk bare ting jeg ikke får tak i hjemme. Dessuten dro vi jo over fordi vi ikke fant det vi ville ha i Hammerfest, nettbutikkene var heller ikke mye til hjelp. Vi hadde jo også vært på shopping i hjembyen dagen før.)

Rød anorakk fra Stormberg. På salg skal vite. Da den er litt foret skal jeg bruken den på de rolige ski/spaserturene. Eller når jeg er ute å trimmer handymannen. (Dette blir han forøvrig veldig glad for å lese... hehe)

Hennes og Mauritz har fine og billige sportsklær synes jeg. Denne kule, lilla t-skjorten skal jeg bruke når jeg trener jazzballett. Lange, hvite strømper for kalde dager og helt lilla tights er også fra H&M. På Kapp Ahl av alle plasser fant jeg beige og lilla tights med nydelig mønster som jeg gleder meg til å bruke. Jeg hadde aldri funnet dem hadde det ikke vært for at jenta som jobbet på Bianco hadde på seg den beige. Jeg måtte selvfølgelig spørre hvor hun hadde kjøpt dem. På toppen av det hele fikk jeg brukt Coop kortet mitt der, og sparte sikker 2 øre pr tights. Hurra for Coop medlemskort! (Bør leses med en god posjon ironi.)

I dag våknet jeg opp til et strålende solskinn. Katta stakk snuten sin helt inntil øret mitt og mjauet høyt. Herregud, av og til er det som å ha barn i hus. Jeg nekta selvfølgelig å la meg diktere ut av sengen, så jeg drøyde det en time til, og sto derfor ikke opp før kvart på ni. Jeg tenkte umiddelbart at nå skulle det store skje, årets første skitur. Noen vil nok si at den kom vel sent, men jeg liker best å tusle rundt i dagslys, og store deler av vinteren jobber man jo når fenomenet dagslys finner det for godt å dukke opp.

Lite bilde av meg på ski i Reindalen. Svosjlyden under skiene var ikke til å ta feil av. Jeg suste avgårde mens vinden suste like mye i ørene mine. Med enorm kraft i frasparket var jeg oppe på bakketoppene fortere enn man kan forestille seg, og på slettene langet jeg ut med en stil så elegant at jeg kunne satt opp Svanesjøen på ski. 

Ok da, det er mulig jeg overdriver. Men deilig var det uansett. Ha en fin lørdagskveld.

Det er litt sånn altså... æres ord

Enda mer fra gangen min

Det har vært stille fra denne kanten en ukes tid. Jeg begrunner det behørlig med en kombinasjon av dårlig tid og skrivesperre. Av og til stopper det liksom bare opp, selv om der finnes mange små saker og ting man kan blogge om. Ordene kommer liksom ikke ut og idéene svinner hen på planleggingsstadiet.

Jeg tenker at jeg rett og slett får komme med en ørliten oppdatering av de små hverdagstingene. Hva har skjedd i Kines liv siden sist onsdag, da jeg i forrige innlegg konstaterte at jeg ikke mer har noe dramatikk fra kjærlighetens slagmarker å blogge om. Jeg har for øyeblikket ingen traumer utbasunere eller tristhet å skrive av meg.

Det var CM Jeans jobbing på lørdagen. Som vanlig måtte jeg shoppe litt, og tok med meg hjem en hvit skinnvest fra Sisters. I skrivende øyeblikk innser jeg at jeg kanskje burde tatt bilde av den, men da dette ikke er en moteblogg er det vel heller ingen krise. Det får være til en annen gang. Jeg ønsker meg for så vidt et lite Canon kamera, den dagen den er i hus skal jeg knipse i hytt og gevær. Da har jeg hvertfall noe å oppdatere bloggen med i skrivesperreperiodene. For å oppsummere så blir det ingen fest uten skinnvest. Det var derfor jeg tok på nettopp skinnvest da jeg pynta meg til jentekvelden senere på kvelden. Som vanlig var Karina vertinne. (Sånn blir det når man bor i gangavstand fra sentrum) Og som vanlig ble kvelden vellykket. Det meste av det vi snakket om var på kanten og vel så det. Det er vel ikke til å stikke under en stol at det ble mye latter, og ja, vi snakker en del om menn, vi flirer en god del av dem også.

Apropo menn, handymannen var innom og hjalp meg med å gjøre manneting. Det fine med det er at jeg selv slipper å gjøre mannting, da jeg rett og slett suger i hele sporten. Det dumme er jo selvsagt at det har vist seg å bli gode blogghistorier av mine prosjekter. Denne gangen blir det jo slett ingen god historie egentlig. Jeg legger heller ut et illustrasjonsfoto.

Enda en skohylle har kommet opp. Nå er det ikke plass til flere pga vegglampen, som igjen må være der pga loftluken i taket. Det nyeste tilskuddet er atter en panelgardinstang på veggen. Den første skrudde jeg selv opp for å lage system i støvelettene. Den nyeste har handymannen skrudd opp på bestilling fordi jeg rett og slett holdt på å bli gal av å krølle sammen skjerfene i skuffer. Her har jeg fått hengt opp et utvalg, og er  skikkelig fornøyd selv. Bortsett fra kommentaren fra handymannen om at den personen som hadde skrudd opp den første stangen måtte ha værte skjev i øynene. Jeg måtte bryte sammen og tilstå at det var meg, samtidig som jeg påpekte at det i grunnen ikke var noe å rippe opp i. Det er likevel noe med systemer jeg liker godt. Det neste jeg må tenke ut et system på er rett og slett alle smykkene. Jeg liker ikke å putte de vekk i bokser, skuffer og esker. Jeg vil ha dem hengenede framme slik at de kan være lett tilgjengelig. Dersom noen der ute har noen gode ideer er dere hjertlig velkommen til å dele.

Hva nå?

Jeg har blogget om mye og mangt, men mest av alt menn. Hele bloggen startet fordi jeg trengte en kanal for å lufte ut mine hjertesukk over singellivet. Hjertesukk over hvor irriterende menn kan være, hvor sårende menn kan være, hvor egoistiske, men også fantastiske menn kan være. Egentlig har jeg blogget om alt mulig rart mellom himmel og jord, men ett tema har løpt som en rød tråd gjennom hele bloggen. Menn.

Det hender jeg leser Cosmo. Rett og slett fordi jeg ser på det som avkobling. I siste nummer fant jeg en artikkel som het "Sex and the city. Lær jentenes triks i senga". I grunnen leser jeg ikke slike reportasjer da jeg mener at den slags kjemi er noe som oppstår mellom to mennesker, enten har man det eller så har man det ikke. Det hjelper ikke lese reportasjer om kjemien ikke skulle være til stede likevel. Da jeg åpnet bladet var artikkelen tidvis interessant likevel da den egentlig ikke handlet så mye om det jeg i utgangspunktet hadde fryktet. Artikkelen la fram profiler av de fire velkjente hovedpersonene i serien, og jeg som på alle internett tester tidligere har fått lagt fram at jeg likner mest på kyniske,ufølsomme og delvis famøse Samantha Jones, kjente meg straks mer igjen i karakteristikken av hovedpersonen selv, Carrie Bradshaw. Hvorfor da? Jo, fordi hun ofte velger følelsesmessig utilgjengelige og avstumpede menn da det innerst inne er jakten hun elsker. Fordi hun foretrekker eldre selvsikre menn. Fordi hun velger bort snille gutter som behandler henne pent, og fordi hun tidvis kan skremme bort menn med sin selvsikkerhet. Joda, jeg har nok vært i nærheten av å gjøre alt dette. Da er det heller ikke rart det blir litt å blogge ut sine frustrasjoner om.

Så kom dagen da jeg kjente meg litt for sliten og lei av all denne dramatikken som fort kan følge et slikt liv. Dermed bestemte jeg meg for ikke å jakte mer på følesesmessig avstumpede menn, for ikke å jakte i det hele tatt, men for å la de snille guttene få lov til å være snill. Det er så forbasket lite drama i livet mitt for øyeblikket at jeg rett og slett ikke vet helt hva jeg skal blogge om.

Men så er det noe som  heter at det er stille før stormen...