Å lukke dører

Av og til lukker jeg dører stille igjen. Det handler ikke bare om ikke å forstyrre den som sitter igjen bak døren, det kommer som oftest mest av min egen feighet. Det er lettere å forlate noen som ikke vet at du forlater dem, og når man stille lukker døren, uten at de merker at man drar, så slipper man også ubehagelig spørsmål om hvorfor man drar og hvor man har tenkt seg videre.


Det hender at jeg lar døren stå igjen på gløtt, fordi alt rundt meg er så skjørt at det ikke tåler en eneste lyd, og fordi jeg selv er redd for det som befinner seg utfor døren. Man søker gjerne en trygghet i å kunne se seg litt omkring, for deretter å vende ubemerket tilbake til det man kjenner best, uten spørsmål om hvor man har vært. Døren sto på gløtt, ingen merket at jeg var borte.

I løpet av det siste året har jeg lukket mange dører som jeg lenge har hatt stående på gløtt. Den første lukket jeg ikke stille, jeg formelig slamret den igjen. Så lukket jeg den opp atter en gang, kun for å laget et nummer av neste slammer. Heldigvis er det noen ganger slik at personen på andre siden av døren forholder seg rolig, og lar deg slamre til du er utmattet og ferdig. Til døren ikke lenger tiltaler deg, til verden utenfor ikke lenger virker riktig så skremmende.

Den andre døren, derimot, lukket seg plutselig. Jeg skulle bare utenfor en tur for og myse litt, se litt på verden og beundre utsikten. Jeg glemte at døren hadde smekklås. Jeg hørte klikket bak meg, men merkelig nok ble jeg verken fortvilet eller redd, jeg innså at døren hadde vært på gløtt så lenge at jeg hadde blitt vant til verden på utsiden. På mange måter ble jeg glad. Jeg kunne bare gå, uten å forklare meg for noen. Som en fange i et fengsel hvor alle vakter plutselig bare var forduftet og låser ikke lenger eksisterte. Den tredje døren er jeg enda litt usikker på, men jeg tror jeg lukket den forsiktig i dag. Det hender jo at dører sklir opp igjen når man lukker dem stille og lett. Men magefølelsen sier meg at jeg lukket den. Uten et ord.

Så da befinner jeg meg i ingenmannsland atter en gang. Jeg er merkelig nok aldri redd lenger når jeg er her ute. Det er nemlig slik at når en dør lukkes åpnes en annen. Personlig synes jeg det er viktig å se seg godt om, og ikke bare løpe inn den døren som ser mest forlokkende ut. Det er ikke sikkert det er like innholdsrikt på innsiden, og det er tross alt det som teller. På mange måter har jeg sett meg ut døren jeg tror jeg vil prøve. Noen vil sikkert synes jeg er smågal, andre vil synes det er smart av meg å velge akkurat den døren. Alle mennesker vil ha formeninger om hvilke dør som er best for meg, men i all hemmelighet liker jeg å snike meg litt rundt om natten for å titte inn vinduer. Jeg vil nemlig være sikker på at når jeg endelig velger en dør, så kan jeg leve med hva jeg finner der inne.

Akkurat nå vakler jeg litt. Jeg har sett meg ut en dør, men er usikker på om jeg tør åpne den. Derfor fintrør jeg litt på fortauet utfor. For jeg skal være sikker på at det er dit jeg vil, og når jeg er sikker skal jeg ikke lure meg inn stille og forsiktig, jeg skal rive opp døren med et brak og rope "JEG ER HJEMME".