Bortskjemt?

Som allerede blogget tilbragte jeg fredags kveld med sushi, vin og gode venninner. I takt med at hyggefaktoren steg hjemme hos Karina ble min egen lille franske støvsuget og vasket. Etter å ha vært feminist på barrikadene i mange år nå, ser jeg ingen annen utvei enn å krype til korset og komme med følgende uttalelse: når menn bestemmer seg for å være menn er de virkelig fantastiske.

Her blir min lille Peugeot tint opp (mye is rundt om kring, til og med på gasspedalen, har jeg blitt fortalt), vasket og støvsugd. Jeg hadde altså klart å søle sjokolade (joda, busted... jeg har spist sjokolade i bilen) framme og kaffe bak på dørken. Har en kopp som er litt i overkant stor for koppholderen og dermed faller den litt ut av og til. Utrolig at den har kunnet rulle rundt bak sjåførsetet og sølt kaffe på dørken uten at jeg har luktet det. Stressa jeg?, kanskje litt. Bortskjemt jeg?, helt klart. Og jeg nyter det.

Sushikveld

Fantastisk å starte helgen med jentekveld. Karinaen hadde rykte på seg å være en habil sushikokk, og jammen viste det seg å stemme også. Litt luksus var det også å sitte på kjøkkenet å drikke vin mens maten ble laget.

Lone og jeg prøvde den tradisjonelle japanske retten for første gang, og skremselspropaganda til tross, jeg merka fint lite til "rå fisk". Det er jo det folk er redde for, at de skal få slengt en rå torskefilet på bordet med beskjed om å spise. Personlig likte jeg alt, med unntak av tang, ja tang, som i tang og tare. Det er likevel ikke sånn brun gugge du finner i fjæra som ligger sleipt på tallerken. Det er en sort "matte" som rulles sammen med disse risrullene som jo er sushi. Tror det må en tilvenningsprosess til der, akkurat som med oliven, som jeg dessverre enda ikke har lært meg å like.

Sånn ser det ut når Karina inviterer på sushi. Nydelig.

Snill jeg, langt i fra...

Jeg serverte nettopp en venn en skikkelig flåsete kommentar hvor jeg moret meg stort på hans bekosting. Et skråblikk fortalte meg sporenstreks at jeg muligens hadde dratt den litt langt, hvorpå jeg la meg langflat og uttrykte anger med kommentaren "jeg skal bli snill fra nå, jeg lover." Min gode venn gadd ikke en gang snu hodet for å se på meg da han svarte tørt, "neida Kine, du skal bare fortsette å være deg selv."

Hmm, korresponderer kanskje ikke helt med forrige innlegg om å være snill. Et lite tilbakeslag kanskje, men jeg gir meg ikke. Fra nå av skal jeg øve en halv time hver kveld på å være snill pike.

I'm sleeping with a mended heart...

Try sleeping with a broken heart, synger Alicia Keys. Jeg spiller sangen omtrent 20 ganger om dagen. Saken er den at jeg har sovet med et knust hjerte i over 4 år. Til slutt venner man seg til det. Det er lett å bli bitter, men bitterhet er ikke alltid negativt i og for seg, det er mer en forsvarsmekanisme mot enda flere søvnløse netter. For hver eneste natt når man legger seg tenker man at det er på tide å finne en måte å bli ferdig på, en måte å leve videre, en vei mot sann glede. Går tiden lenge nok uten at man klarer å plukke opp de knuste bitene av sitt eget hjerte som ligger slengt rundt omkring, etter herjingene til mennesker som bare har troppet opp i livet ditt uten invitasjon, revet av en bit og slengt den avgårde. Kanskje er det derfor jeg lytter til Alicia. Flere ganger om dagen.

Samtidig slo det meg i går kveld at det ikke angår meg lengre. Jeg har fått hjelp til å reparere mitt eget hjerte. Jeg legger meg hver kveld med et helt hjerte. Lykkelig, for første gang på flere år. Det er lett å ta ting for gitt når livet går på skinner. Det vil ikke jeg. Derfor fortsetter jeg å lytte til Alicia, som tilstadighet minner meg om alle vonde årene som ligger bak meg, for det er faktisk vanskelig å sove med et knust hjerte. Jeg håper det er lenge til jeg må oppleve det igjen. I mellomtiden gleder jeg meg over å ha reparert hjertet mitt. Det gjør meg til et bedre menneske. Litt snillere, litt mindre bitter, litt roligere, og litt gladere...

Mitt kjøkkenbord

Kjøkkenbordet mitt er ikke spesielt nytt. Jeg har ikke eksakt informasjon på hvor gammelt det er, men det er et slikt et spraglete lysegrått respateksbord med rørben. Noen vil sikkert tro at jeg har det av mangel på noen bedre, eller av dårlig råd. Jeg var faktisk ute etter et slikt bord, og fant det ved en tilfeldighet. Det måtte litt mer leting til for å få all tilbehøret på plass, dvs passende stoler og krakker. Det kostet litt også, mest svette og men også et par hundringser i norsk valuta. Alt i alt var det en billig affære å skaffe meg bespisningsmøblement.

Kjøkkenbordet mitt bringer meg likevel gleder av dimensjoner, ikke bare gleder, men også påfyll. Når vi snakker påfyll handler det om så mangt. Mat, kunnskap og energi. Det ligger til enhver tid en stabel med bøker på bordet. Jeg er dessverre ikke i den heldige posisjonen at jeg har eget arbeidsrom, noe jeg forøvrig har ønsket meg lenge, noe som resulterer i at kjøkkenbordet i perioder fungerer som arbeidsstasjon. Kjøkkenbenken blir behørlig brukt som arkiv på best mulig måte. Det er overhode ikke optimalt, men det fungerer. Dermed sitter jeg ved respateksbordet mitt og suger til meg kunnskap både sent og tidlig.

Denne helgen har jeg ryddet bøkene vekk en stakket stund til fordel for mat. Det er sjelden jeg sitter ved kjøkkenbordet og spiser, rett og slett fordi det er mer spennende å få med seg nyhetene på tv når man spiser alene, enn å titte ut vinduet på alle bilene som kjører forbi nede på veien. Av og til sitter kattepusen på andre siden av bordet og ser på meg i det jeg fortærer måltidet. Da er det greit å sitte ved kjøkkenbordet, vi har til tider en merkelig symbiose for dyr og menneske, men det bryr vi oss lite om. Selv om den verbale kommunikasjonen er temmelig enveiskjørt gir det likevel påfyll i sjelen å se det nydelige pelsdyret som bevisst ønsker å være sammen med matmoren sin.

Det er det som er det fine ved bordet. Det er ingen som sitter på andre siden av meg uten å ville det selv. Det betyr at uansett hvem det er, så tilfører de noe, som regel i form av toveis verbal kommunikasjon. Jeg tror det var kronprins Haakon som først gikk ut å snakket offentlig om den gode samtalen. Den som tilfører energi, som gir mening, glede og følelsen av å bli både sett og hørt som menneske. Jeg innser at jeg er klissete dyp akkurat nå, men jeg har et poeng med det. Moralen i historien er rett og slett at lykke ikke kan kjøpes for penger. Jeg har et gammelt billig kjøkkenbord, men det er jo ikke prisen eller utseende på møblene rundt deg som gjør deg lykkelig. Samtidig vil jeg presisere at dette ikke er et klisjefylt innlegg hvor jeg kommer med flåsete utsagn om at med rette selskapet kunne man til og med vært lykkelig i en pappeske under en bro. Jeg mener heller at så lenge man har det man trenger, så er det menneskene og omstendighetene i livet ditt som gir påfyll og lykke. Ikke det faktum at kjøkkenbordet ditt kostet mer en naboens.

Å lukke dører

Av og til lukker jeg dører stille igjen. Det handler ikke bare om ikke å forstyrre den som sitter igjen bak døren, det kommer som oftest mest av min egen feighet. Det er lettere å forlate noen som ikke vet at du forlater dem, og når man stille lukker døren, uten at de merker at man drar, så slipper man også ubehagelig spørsmål om hvorfor man drar og hvor man har tenkt seg videre.


Det hender at jeg lar døren stå igjen på gløtt, fordi alt rundt meg er så skjørt at det ikke tåler en eneste lyd, og fordi jeg selv er redd for det som befinner seg utfor døren. Man søker gjerne en trygghet i å kunne se seg litt omkring, for deretter å vende ubemerket tilbake til det man kjenner best, uten spørsmål om hvor man har vært. Døren sto på gløtt, ingen merket at jeg var borte.

I løpet av det siste året har jeg lukket mange dører som jeg lenge har hatt stående på gløtt. Den første lukket jeg ikke stille, jeg formelig slamret den igjen. Så lukket jeg den opp atter en gang, kun for å laget et nummer av neste slammer. Heldigvis er det noen ganger slik at personen på andre siden av døren forholder seg rolig, og lar deg slamre til du er utmattet og ferdig. Til døren ikke lenger tiltaler deg, til verden utenfor ikke lenger virker riktig så skremmende.

Den andre døren, derimot, lukket seg plutselig. Jeg skulle bare utenfor en tur for og myse litt, se litt på verden og beundre utsikten. Jeg glemte at døren hadde smekklås. Jeg hørte klikket bak meg, men merkelig nok ble jeg verken fortvilet eller redd, jeg innså at døren hadde vært på gløtt så lenge at jeg hadde blitt vant til verden på utsiden. På mange måter ble jeg glad. Jeg kunne bare gå, uten å forklare meg for noen. Som en fange i et fengsel hvor alle vakter plutselig bare var forduftet og låser ikke lenger eksisterte. Den tredje døren er jeg enda litt usikker på, men jeg tror jeg lukket den forsiktig i dag. Det hender jo at dører sklir opp igjen når man lukker dem stille og lett. Men magefølelsen sier meg at jeg lukket den. Uten et ord.

Så da befinner jeg meg i ingenmannsland atter en gang. Jeg er merkelig nok aldri redd lenger når jeg er her ute. Det er nemlig slik at når en dør lukkes åpnes en annen. Personlig synes jeg det er viktig å se seg godt om, og ikke bare løpe inn den døren som ser mest forlokkende ut. Det er ikke sikkert det er like innholdsrikt på innsiden, og det er tross alt det som teller. På mange måter har jeg sett meg ut døren jeg tror jeg vil prøve. Noen vil sikkert synes jeg er smågal, andre vil synes det er smart av meg å velge akkurat den døren. Alle mennesker vil ha formeninger om hvilke dør som er best for meg, men i all hemmelighet liker jeg å snike meg litt rundt om natten for å titte inn vinduer. Jeg vil nemlig være sikker på at når jeg endelig velger en dør, så kan jeg leve med hva jeg finner der inne.

Akkurat nå vakler jeg litt. Jeg har sett meg ut en dør, men er usikker på om jeg tør åpne den. Derfor fintrør jeg litt på fortauet utfor. For jeg skal være sikker på at det er dit jeg vil, og når jeg er sikker skal jeg ikke lure meg inn stille og forsiktig, jeg skal rive opp døren med et brak og rope "JEG ER HJEMME".