Sjokoladekampen

Jeg formelig svetta da jeg passerte kjekshyllen på REMA. Jeg elsker stratos, og nå har de jammen meg laga stratos kjeks også. Jeg stoppet opp, tok tak i det sylinderformede røret, leste nøye, la den vekk og forlot hyllen. Jeg følte meg stolt, til tross for at det bare var kjekshyllen jeg hadde overvunnet. Sjokoladehyllen gjensto.

Nyttårsforsettet mitt sier at jeg skal kutte ned på sjokolade, ikke slutte helt med det, så jeg følte ingen form for anger da jeg i kassen la en bitteliten firkløver på båndet. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent, dessuten er det viktig å trappe ned på uvanene sine. Problemet med sjokoladen er at den er som en litt dårlig venn. Man kan håndtere den i små doser, men det er når man får for mye av den at det kan gå riktig så galt. Jeg har tenkt mye på at jeg muligens burde vurdere en del nedtrappinger på vennskapsfronten også, sånn sett i lys av at jeg også jobber intensivt med å hale privatlivet mitt på rett kjøl. Sånn i begynnelsen føler man seg ørlitegranne alene, men samtidig føler jeg en sinnro over å ha tatt beslutningene. Hverken sjokolade eller ustabile venner skal ha særlig stor plass i livet mitt i framtiden.

Så er det dette med å miste ryggraden når man står overfor fristelser. En gang hadde jeg en veldig nær venn, problemet var bare at han var mer nær for meg enn jeg var for ham. Faktisk var jeg så nær at jeg mistet ryggraden hver eneste gang jeg sto ansikt til ansikt med ham. Ba han meg om å hoppe så hoppet jeg, ba han meg om å danse så danset jeg. Gang på gang. Innimellom dansetrinnene tenkte jeg alltid at nå var jeg ferdig. Nå hadde jeg danset min siste vals for denne mannen. Men ryggraden ble på merkelig vis borte hver eneste gang hørte fra ham. Sånn er det jammen meg med sjokoladen også.

Mine foreldre foret meg med middag denne lørdagen, som de har gjort hele julen. Når man kommer ned trappen i barndomshjemmet mitt, og ned i gangen, går man forbi døren inn til boden. Der inne er et skjult skattekammer av godsaker. Det viste denne sjokoladesugne jenta da hun i femtiden i ettermiddag passerte døren. Med et kjente jeg meg myk og fleksibel, ryggraden var temporært satt ut av drift og i løpet av to minutter hadde jeg tatt meg inn i boden, revet papiret av en stor sjokolade og glefset i meg tre tykke biter. Det var deilig. Himmelsk. Fantastisk. Men nå er det stop. Jeg skal ikke gå på sjokoladejakt i boden mer. Hvertfall ikke før neste gang jeg finner meg selv uten ryggrad atter en gang.