Norse porter. Det anbefales å kjøpe minst 6 av denne og drikke dem alle i løpet av en kveld dersom du ønsker å dø. Smaker direkte pyton.
Karina var kveldens fotograf, begge bildene er lånt fra bloggen hennes. Da var det tid for ny oppdatering. Det er nesten blitt sånn at bloggen oppdateres i full fart hver søndag. Nå er det strengt tatt ikke søndag heller lengre. Det er natt til mandag, og jeg skal være på jobb om noen fattige timer. Søvn har jeg ikke noe håp om å få i natt, da jeg atter en gang har klart å snu døgnet, sånn i tillegg til generell mørketidsinsomnia.
Kine og Karina har i helgen laget mat de ikke kan. Reinsdyrsfilet. Karinas blogg inneholder detaljerte opplysninger angående menyen. Hun er flink å komme med detaljer og råd. Personlig har jeg en tendens til å fortelle i korte åndedrag om hendelser ut i fra mitt eget skråblikk. Så her kommer det.
Vi hadde kastet sammen menyen sånn litt i hast samme dag som vi skulle lage mat. Indrefileten av rein var noe vi hadde blitt enige om allerede ved ideens spede begynnelse, men tilbehøret forble et hengende spørsmål helt fram til dagen var kommet. Man kan kanskje tro at dette var på grunn av manglende entusiasme, noe som slett ikke er tilfelle, det bare skjedde så mye i forrige uke, både for meg og Karina, slik at vi aldri fikk helt tid til å planlegge på forhånd. Vi berget oss likevel godt. Hasselbackpotet, hjemmelaget saus kokt på eplejuice og balsamicoeddik (takker Stinemor for oppskriften), brokkolipuré og ripsgele. Dette kan unektelig høres fjongt ut, men det var heller relativt enkelt å lage.
Vi startet nok litt i seneste laget. Klokken var over åtte da jeg ankom casa de Karina, og før vi startet kokkeleringen satte vi oss ned og drakk en fantastisk velkomstdrink. Velkomstdrinker er vel heller sjelden å servere seg selv, men vi fant det passende. Jeg hadde fått en flaske bobblevann kalt Fresita i 30 årsdagsgave, og ettersom jeg sjelden drikker boblevann alene, var dette anledningen å åpne flasken syntes jeg. Fresita var faktisk veldig god om man liker det litt søte, som navnet tilsier smaker den av søte jordbær, og er svært lett drikkelig.
Vi hadde vært på polet tidligere på dagen for å kjøpe inn vin til maten, og for en gangs skyld angrep jeg ikke bare den vanlige Risling hyllen. Vi fikk derimot hjelp og anbefalinger fra personalet. Vi ville prøve ut noe nytt, derfor tok vi en rød, en hvit og en flaske øl. Det føltes litt som å gå på skattejakt på vinmonopolet, som å komme hjem med ukjente skatter i håp om at de skulle være verdt noe. Ølet var det første vi åpnet til maten, Norse Porter het det, og smakte omtrent som pissvann blandet ut i gjørme, som det i tilegg var stumpet om lag 30 sneiper i. Ja riktig, jeg sa sneiper, for tjære var faktisk en av ingrediensene, og sverger jeg på at jeg ikke tuller. Karina drakk den røde flaska, ettersom jeg aldri rører rødt, men den hvite ende opp med å være en type Risling som jeg aldri hadde prøvd før. Den var svært vanskelig å beskrive, men hver gang jeg tok en slurk av de to første glassene grøsset jeg og fikk frysninger. Etter glass nummer to gikk det relativt greit. Ikke misforstå, det var faktisk en god vin altså. men jeg har også innsett at jeg ikke er noen vinkjenner, og dermed mangler begreper for å kunne beskrive det jeg smaker. Sødme og tørrhet sier meg fint lite. Dessverre.
Maten ble som sagt fantastisk. Kjøttet ble perfekt stekt, det var mørt og rosa inni. De andre ingrediensene passet sammen som hånd i hanske, og vi var i bunn og grunn temmelig ekstatisk over det måltidet vi faktisk hadde laget. Mens vi spiste kommenterte og komplimenterte vi hver enkelt ting på tallerkenet foran oss. Kjøttet var utmerket, mente vi. Brokkolipuréen var nydelig, løken var en positiv overraskelse, potetene var et sjakktrekk og ripsgeleen var innovativt og nytenkede for oss å være. Da vi hadde gått runden startet vi på nytt igjen, og komplimenterte alt en gang til. Dette gjorde vi noen runder, helt til vi kom på at vi hadde glemt å piske smør inn i sausen. Til tross for denne lille tabben smakte sausen fortreffelig likevel, så det var ikke den verste tabben vi kunne gjort.
Etter middag tok vi oppvasken sammen og flyttet oss over i salongen. Altså som ethvert ektepar en lørdagskveld. Etterhvert kom også Kjersti ned og sluttet seg til selskapet. Kjersti og jeg flyttet oss over til Redrum utpå natten, mens Karina var smart nok til å ta kveld. Nede på byens herligste uteplass gikk livet sin vante gang. Folk hang i baren, noen danset, halvparten av gjestene satt ute under vamelampene , mens andre koset seg stort med utenomekteskapelige aktiviteter inne på Catos hjemmesnekrede pissoar i bakgården. Hammerfest går med andre ord sin vante gang.
Kine og Karina har i helgen laget mat de ikke kan. Reinsdyrsfilet. Karinas blogg inneholder detaljerte opplysninger angående menyen. Hun er flink å komme med detaljer og råd. Personlig har jeg en tendens til å fortelle i korte åndedrag om hendelser ut i fra mitt eget skråblikk. Så her kommer det.
Vi hadde kastet sammen menyen sånn litt i hast samme dag som vi skulle lage mat. Indrefileten av rein var noe vi hadde blitt enige om allerede ved ideens spede begynnelse, men tilbehøret forble et hengende spørsmål helt fram til dagen var kommet. Man kan kanskje tro at dette var på grunn av manglende entusiasme, noe som slett ikke er tilfelle, det bare skjedde så mye i forrige uke, både for meg og Karina, slik at vi aldri fikk helt tid til å planlegge på forhånd. Vi berget oss likevel godt. Hasselbackpotet, hjemmelaget saus kokt på eplejuice og balsamicoeddik (takker Stinemor for oppskriften), brokkolipuré og ripsgele. Dette kan unektelig høres fjongt ut, men det var heller relativt enkelt å lage.
Vi startet nok litt i seneste laget. Klokken var over åtte da jeg ankom casa de Karina, og før vi startet kokkeleringen satte vi oss ned og drakk en fantastisk velkomstdrink. Velkomstdrinker er vel heller sjelden å servere seg selv, men vi fant det passende. Jeg hadde fått en flaske bobblevann kalt Fresita i 30 årsdagsgave, og ettersom jeg sjelden drikker boblevann alene, var dette anledningen å åpne flasken syntes jeg. Fresita var faktisk veldig god om man liker det litt søte, som navnet tilsier smaker den av søte jordbær, og er svært lett drikkelig.
Vi hadde vært på polet tidligere på dagen for å kjøpe inn vin til maten, og for en gangs skyld angrep jeg ikke bare den vanlige Risling hyllen. Vi fikk derimot hjelp og anbefalinger fra personalet. Vi ville prøve ut noe nytt, derfor tok vi en rød, en hvit og en flaske øl. Det føltes litt som å gå på skattejakt på vinmonopolet, som å komme hjem med ukjente skatter i håp om at de skulle være verdt noe. Ølet var det første vi åpnet til maten, Norse Porter het det, og smakte omtrent som pissvann blandet ut i gjørme, som det i tilegg var stumpet om lag 30 sneiper i. Ja riktig, jeg sa sneiper, for tjære var faktisk en av ingrediensene, og sverger jeg på at jeg ikke tuller. Karina drakk den røde flaska, ettersom jeg aldri rører rødt, men den hvite ende opp med å være en type Risling som jeg aldri hadde prøvd før. Den var svært vanskelig å beskrive, men hver gang jeg tok en slurk av de to første glassene grøsset jeg og fikk frysninger. Etter glass nummer to gikk det relativt greit. Ikke misforstå, det var faktisk en god vin altså. men jeg har også innsett at jeg ikke er noen vinkjenner, og dermed mangler begreper for å kunne beskrive det jeg smaker. Sødme og tørrhet sier meg fint lite. Dessverre.
Maten ble som sagt fantastisk. Kjøttet ble perfekt stekt, det var mørt og rosa inni. De andre ingrediensene passet sammen som hånd i hanske, og vi var i bunn og grunn temmelig ekstatisk over det måltidet vi faktisk hadde laget. Mens vi spiste kommenterte og komplimenterte vi hver enkelt ting på tallerkenet foran oss. Kjøttet var utmerket, mente vi. Brokkolipuréen var nydelig, løken var en positiv overraskelse, potetene var et sjakktrekk og ripsgeleen var innovativt og nytenkede for oss å være. Da vi hadde gått runden startet vi på nytt igjen, og komplimenterte alt en gang til. Dette gjorde vi noen runder, helt til vi kom på at vi hadde glemt å piske smør inn i sausen. Til tross for denne lille tabben smakte sausen fortreffelig likevel, så det var ikke den verste tabben vi kunne gjort.
Etter middag tok vi oppvasken sammen og flyttet oss over i salongen. Altså som ethvert ektepar en lørdagskveld. Etterhvert kom også Kjersti ned og sluttet seg til selskapet. Kjersti og jeg flyttet oss over til Redrum utpå natten, mens Karina var smart nok til å ta kveld. Nede på byens herligste uteplass gikk livet sin vante gang. Folk hang i baren, noen danset, halvparten av gjestene satt ute under vamelampene , mens andre koset seg stort med utenomekteskapelige aktiviteter inne på Catos hjemmesnekrede pissoar i bakgården. Hammerfest går med andre ord sin vante gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar