Nyttårsforsetter

Døgnet er snudd på hode, jeg vet ikke hvilken dag det er, og mørketiden gjør det vanskelig å avgjøre om det er dag eller natt. Jeg sitter våken og funderer, først og fremst på hvordan jeg skal få sove, dernest på hvordan jeg skal klare å våkne innen rimelig tid i morgen. Jeg liker nemlig ikke å sove bort dagen.  Jeg liker derimot veldig godt å sove, og når jeg først er i gang er det vanskelig å stoppe meg. Da bruker jeg fort halve dagen. Det er en evig runddans av motstridende ønsker.

 

Jeg har ikke vært overivrig på blogging denne julen, det kommer rett og slett av sykdom. Tradisjonen tro ble jeg syk i julen, og selv om man skulle trodd at 5 dager alene på sofaen skulle bety et hav av tid til å blogge, så uteblir liksom både motivasjon og emner å blogge om i en sådan stund. Kunne jo selvfølgelig kladdet ned noen ord om julaften, men føler at det bare ville blitt en skryteliste over alle fine julegavene jeg fikk, så det lot jeg bare være. 1 juledag på Kåken ville også vært et godt tema, men 2 juledag var jeg så sylta at jeg knapt nok orket å skrive mitt eget navn en gang. Kort fortalt var kvelden utrolig artig, og jeg ble til slutt bordpynt også i år. Musikken var rett og slett for engasjerende til at man kunne la være å entre bordet i dansemodus.

 

Formen er bedre og i morgen tror jeg at jeg er klar til å møte verden igjen. Et tykt lag med sminke må nok til, for man blir ikke direkte pen av å ligge hjemme å snufse i dagevis. Jeg trenger likevel noe annet å gjøre enn å ligge på sofaen, det har jeg dessuten godt av. Jeg er på tur til å bli tullete av og bare snakke med andre mennesker gjennom facebook. Denne litt ufrivillige ensomheten har gitt meg et hav av tid til å tenke. Det er noen ganger positivt, andre ganger ikke. Denne gangen har jeg kommet fram til noe vanlig og temmelig klisjefylt, fra nyttår skal jeg starte ett nytt og bedre liv. Dette er, tro det eller ei, ikke spesielt vanlig til meg å være. Jeg har aldri før hatt bedre liv som nyttårsforsett før, jeg måtte altså bli 30 år, men nå er det her. Så hva innebærer egentlig det? For meg betyr det følgende: mindre shopping, kutt sjokoladen, tren mer og rydd opp i privatlivet. De fleste mennesker klarer dette en stakket stund og faller så tilbake til gamle vaner, eller uvaner. Personlig tror jeg hemmeligheten ligger i ikke å være for streng med seg selv. Mindre shopping betyr ikke at det er slutt på shopping, det ville vært urealistisk, å kutte sjokoladen betyr ikke at jeg aldri skal spise det, men ikke på ukedagene, i helgen kan man derimot være litt snill med seg selv. Jeg bør trene mer, men skal egentlig være fornøyd om jeg får til en dag til i uken. Helst to, men en er et bra delmål. Det verste er faktisk å få ryddet opp i privatlivet, av grunner som egentlig ikke egner seg at jeg skriver om. Det jeg kan si er at av og til roter man seg inn i ting man ikke helt burde rotet seg inn i, uten at det dreier seg om noe farlig eller skummelt. Det er ikke alltid man roter seg inn i ting med vilje, det er desto mer vanskelig å komme seg ut av det på en ok måte uten å framstå som et dårlig menneske. Det er vel også sånn, at man av og til føler at man har rotet seg borti noe som rett og slett ikke er noe likevel, slik at alle bekymringene var fullstendig unødvendige.

 

Dette betyr at jeg har 4 nye aspekter av livet mitt å blogge videre om i året som kommer:

-Shopping

-Sjokolade

-Trening

-Privatliv

 

Jeg gledgruer meg.

Et nytt år står for tur...

Jeg spiser altfor mye sjokolade, altfor mye. Jeg er dessverre denne høsten blitt en innbitt sjokoladoman, til tross for diverse runder med avvenning har jeg hatt en tendens til alltid å ende opp på sofaen med en stratos. Dette framfor å jogge friskt rundt i byens gater. Jeg er litt ambivalent, jeg elsker å spise sunt, og jeg elsker å trene, men når det blir mye tankearbeid på meg overtar slappe-Kine fullstendig. Hun er en sofagris som stort sett bare vil sove eller spise mest mulig raffinert sukker på kortest mulig tid. Eller hvertfall fram til hun blir kvalm av det. Det er direkte fortvilende. 

 

Tidlig i høst satte jeg meg som mål at jeg skulle runde de 30 med samme kroppen jeg hadde da jeg fylte 23. Det var et adskillig mer veltrent utgave av meg selv, man kan vel trygt si at der verken fantes så mye som en eneste liten cellulitt, ei heller overflødig fett på noen av kroppens deler. Jeg formelig glødet av selvtillit hver eneste dag, og dette ble da naturlig nok mitt etterlengtede ideal. Jeg gav opp kampen temmelig tidlig, patetisk nok trakk jeg meg heller tilbake til sofakroken med en stratos i hånden og joggeskoene godt gjemt vekk. Den kroppen jeg fylte 30 med var ikke i nærheten av den jeg hadde da jeg var 23, og selv om jeg har innsett at hver alder har sin sjarm, har jeg også innsett at sjokoladen må ut av min daglige diett over nyttår. Dette går bare ikke lengre. 

 

Jeg er ivrig abonnent av damebladet Det Nye. Det er januarutgaven som nå har dumpet ned i postkassen min. Man skal vanskelig finne noe mer avslappende enn en kveld på sofaen, godt plantet under pleddet, med et rykende ferskt moteblad. Som det seg hør og bør for årets første utgave inneholder bladet sparetips av diverse slag (smart trekk etter desembers handleorgie) og selvfølgelig horoskopet for året som kommer. Dette synes jeg er spennende lesning, jeg er usikker på hvor mye jeg tror på dette, men så handler det vel egentlig ofte mer om håp enn om tro kan jeg tenke meg. Jeg slukte hvert fall horoskopet mitt rått, og bet meg merke i følgende positive hendelser som angivelig og betimelig kommer til å inntreffe i livet mitt. Ikke bare skal jeg finne mannen i mitt liv, men alle mine økonomiske bekymringer skal altså fordufte som dugg for solen.  ”Dette er året da økonomien faller på plass og penger ikke lenger bekymrer deg.” Flott og høre, men satte ikke sentralbanksjefen nettopp OPP renta? ”Innen året er omme har du valgt din livsledsager”.  Livsledsager er for øvrig jammen meg et stort ord, ikke for at jeg skal være negativ her, jeg er klar over at positive holdninger avler positive handlinger, men jeg synes rett og slett at ett år virker som litt kort tid til å avgjøre om en person er en potensiell livsledsager. Mange menn er jo fantastiske på mer enn en måte, men om de er egnede livsledsagere er jo et helt annet spørsmål. Det jeg også er rimelig nysgjerrig på er hvor alle disse pengene og denne mannen skal dukke opp fra? Ikke misforstå, jeg håper virkelig at horoskopet har full klaff på alle områder, men det virker nesten for godt til å være sant. Jeg håper bare at denne livsledsageren jeg velger også velger meg, det har jo historisk sett vist seg å kunne utgjøre et problem. Tar horoskopet hensyn til at diverse utvelgelser helst bør være av det gjensidig slaget, eller kjører de bare på med tørr fakta?

 

Jeg tror likevel at jeg satser på å tenke positivt. Kanskje ligger det noe i at planeten Venus av og til går inn i Pluto, noe som forårsaker henholdsvis lykke eller ulykke for ulike mennesker her på planeten jorden. Karrieren min skal jo vissnok stå på stedet hvil dette året, noe som utløser en grundig evaluering igangsatt av en autoritet, læremester eller mentor. Dermed er ikke alt bare fryd og gammen. Jeg har derimot aldri hatt en mentor så dette gleder jeg meg likevel stort til. Alt dette, i kombinasjon med at jeg finner tilgivelsens kraft dette året, regner jeg med kommer til å gjøre at 2010 blir mitt store år. Året jeg aldri glemmer. Først skal jeg kose meg med slutten av 2009, så er jeg klar for at det fantastiske som skal inntreffe i mitt fornøyelige liv. Ja, så skal jeg jo slutte med sjokolade også da. For en framtid! 

Hvordan legge inn kommentar på bloggen

Det fine med festligheter er ikke bare at man har det hyggelig med gode venner, men også at man kommer seg ut og treffer mennesker man ikke ser fult så ofte. I tillegg treffer jeg på en del av dere som leser bloggen min.  Jeg har koblet et sporingsprogram til bloggen, som jeg mener å ha nevnt i tidligere innlegg, hvor jeg leser av at jeg til nå i desember har hatt 415 besøk på bloggen. 325 er unike, noe som betyr at noen av dere har vært mer enn en gang inne de siste 20 dagene. Det synes jeg er bra med tanke på at hyppigheten på innleggene ikke har vært høy. Det jeg derimot ikke har mye av på bloggen er kommentarer på innleggene. Det hadde vært hyggelig. Noen sier at de ikke får til å legge inn kommentarer, andre er kanskje ikke så verbale av seg.  Jeg tenkte likevel at jeg skulle legge ut en liten smørbrødliste over hvordan man legger ut en kommentar.

 

1. skriv kommentaren i kommentarboksen. (gjort på 1-2-3)

2. Under tekstboksen står det Kommenter som: etterfulgt av en boks hvor man kan velge profil. Dersom dere ikke har noen av profilene på lista velger dere enten:

a) navn/nettadresse. Da vil dere kunne skrive inn navnet deres, det er ikke nødvendig å legge inn nettadresse.

eller:

b) Anonym. Da er det hyggelig om dere skriver hvem dere er.

3. Til slutt trykker dere legg inn kommentar.

 

Kommentarer vil ikke vises på bloggen før jeg har godkjent dem. Det er min måte å sensurere tull og tøys på. Heldigvis har jeg enda ikke følt behovet for å stoppe kommentarer i sensuren. Enjoy.

Pepperdagen

Så skal det blogges fra 30 års feiringen min. Det er jammen ikke lett skal jeg si dere, men det må vel til likevel. Jeg sitter godt tilbakelent i sofaen med bena på bordet. Kroppen er slapp, skikkelig slapp. 

 

Da jeg våkent så leiligheten ut som et helvete. Katta har gått rundt i hele natt og snørret og nyst, kanskje ikke så rart, da en hemmelig pepperagent har lurt seg rundt i leiligheta og spredd sine hele korn på strategiske plasser. Så sitter jeg her da, som en slags Poirot, og spekulerer i hvem som oppførte seg mistenkelig. Håvard var i overkant opptatt av pepper allerede fra han kom, Tonje og Lone lo og virket litt for lure etter at pepperet i dusjen var blitt oppdaget. Lone og Jim forsvant et øyeblikk, og kom flirende tilbake til stua. Jeg innser at Lones navn går igjen. Jeg vet faktisk ikke, men det jeg vet er at jeg til nå har funnet pepper i kjøleskapet, i kjøkkenskap, i dusjen, andre plasser på badet, og i senga. Masse i senga. Heldigvis var senga pepret på den siden hvor ingen sover, så jeg merket ikke noe til det før i morges.

 

Man må vel bare regne med litt pepper når man fyller 30 år og har holdt seg godt unna Hymens lenker. Egentlig er jeg bare glad og takknemlig for at jeg har venner som kommer opp og krydrer tilværelsen min. En flott gjeng vakre mennesker som alle gjorde sitt til en vellykket feiring. Jeg er ikke helt sikker på når vi dro ut på byen, og det var faktisk første gang jeg gikk ut på ON (oppe og nede). Uteplassen ble utnyttet til det fulle, oppe gjorde jeg det man gjør oppe, og nede gjorde jeg det man gjør nede. (innser at dette kan tolkes på mange måter.. hehe) Med andre ord, ja, jeg var ned på 18 år og danset. Selv mener jeg at jeg rocket fletta av de fleste, men er usikker på hva andre mener.  I tillegg traff jeg utrolig mange flotte og hyggelige mennesker ute, men det gjør man jo som regel alltid, når jeg tenker meg om.

 

Det dummeste jeg gjorde i natt var faktisk å dra på nach. Det var faktisk veldig hyggelig, men det gjør noe med formen dagen etter. Jeg har stått opp tre ganger i dag, den siste gangen klokken halv åtte, på kvelden. Trygt å si at dagen var fullstendig ødelagt, og alle jobbingen jeg skulle gjøre ble bare med tanken. Jeg har satt personlig rekord i å være søndagssyk, Klokken er halv ti i skrivende stund, og jeg vurdere å legge meg igjen. Tenker at jeg trenger all den søvnen jeg kan få, ikke bare for at den kommende uken skal bli mulig å gjennomføre, men også fordi jeg nå har blitt gammel og trenger mye hvile. Teorien om at min slappe dagsform kommer av at jeg nå har blitt gammel ble lansert tidligere i dag, og en kollega sa (pr sms) ”Trodde forfallet skjedde gradvis og umerkelig, men du får det jo faen umiddelbart. Du er jo som en maskin.” Det var dagens syntes jeg, så vedkommende ble advart om at han kom til å bli sitert.

Kavalkade

Da sitter jeg her, alene hjemme en fredags kveld. Ikke så uvanlig det, bortsett fra at denne fredagen er den aller siste i 20 årene. Om noen timer går jeg inn i en ny epoke i livet mitt, jeg går inn i 30 årene, tiåret man hvor man fortsatt er forholdsvis ung i det man entrer det, men nesten litt gammel når man forlater det. Eller er det bare noe man tror selv, hadde jeg ikke akkurat samme tankene for ti år siden? Da var man jo godt voksen når man fylte 30, som 30 åring kom jeg nok til å være gift, kanskje ha familie, bo et husbankhus en eller annen plass med en liten katteluke i døren slik at katten kunne komme og gå når den selv ville. Jeg verken er eller har noen av delene, bortsett fra katten, som slett ikke får komme og gå som det passer ham selv. 

Jeg entret 20 årene det året jeg studerte første året på allmennlærerutdanningen i Alta. Den gang var Alta en temmelig trist plass, det var på den tiden de fikk bystatus og ingen kunne skjønne hvordan lukten av kumøkk noen gang kunne bli urbant. I dag er det pop. I dag har de til og med Hennes & Mauritz. Og spenst. Jeg liker Spenst.  20 års dagen ble likevel feiret i Hammerfest, i Skippergata hos min bestis Lone, vi var tre stykker til stede. (Jill Bente, som jeg jobber sammen med i dag var den tredje) Det gjorde ikke noe at vi ikke var mange, vi skulle jo på byen likevel. På den tiden gikk man på Håja Diskotek og Bar. Det underlige var at da vi var atten og nitten betalte vi oss inn i diskoteket og snek oss inn i baren. Da vi ble tjue gikk vi gratis inn i baren og snek oss inn i diskoteket. Enkelte blir liksom aldri fornøyd.

Jeg droppet ut av allmennlærer og dro til Tromsø ett år. Jeg skulle studere på universitet. Det ugunstige var at jeg hadde fått kjæreste i Hammerfest på vårparten før jeg dro.  Da høsten kom, og jeg kjørte til Nordens Paris i 3000 kroners bilen han hadde kjøpt til meg (en gammel Peugeot), var det litt med tungt hjerte. Når man er 20 år er kjærlighet alvorlige greier. Følelsene raser rundt i kroppen, tuller med hodet ditt, og før du vet det står du med en fot her og en fot der. På en annen side kjølner den fort, kanskje ikke rart, etter som mennesker i begynnelsen av 20 årene er ufattelig slitsomme. Jentene er ofte sutrete, sure og noen skikkelige megger, guttene er barnslige, umodne og egoistiske. Det er rart, men noen år med livserfaring på baken kler de fleste mennesker. Også meg.

Etter et år i Tromsø sa lommeboka takk for seg, ikke bokstavlig da vel og merke, og i Alta var det mer gøy for mindre penger. Jeg vendte tilbake, men bare for et halvt år, etter jul stakk jeg med bestis Lone og Ingeborg til England. Vi skulle på utveksling et semester, og være gjestestudenter på University College of Northampton. Det var der jeg traff Stephen Banks. Den rødhårede, øldrikkende fabrikkarbeideren som framdeles bodde hjemme hos sine foreldre. Det var helt vanlig der nede, dessuten var vi jo ikke gammel. Selv bodde jeg på det nedslitte studenthjemmet som gikk under navnet YMCA.  Rampegutten Stephen, som en gang hadde skutt en gutt i klassen sin i hodet med luftgevær, hadde verdens største hjerte. Han passet på meg som en prinsesse og vi var alltid på farten. London, York og eller bare kino, men som regel kom vi oss ikke lengre enn den lokale puben, The Punch and Judy. Her tilbrakte vi stort sett alle kveldene i uka, med unntak av onsdag. Dette fordi vi pleide å dra på universitet på torsdager. Jada, dere hørte riktig, en dag i uka. Resten av tiden leste vi selv på dagtid, før det var tid for pub. Grunnen til at vi dro på skolen på torsdager var at vaskedamen som rengjorde rommene våre kom tidlig på torsdags morgen, da måtte vi jo stå opp likevel.

Da jeg kom hjem tilbrakte jeg enda et skoleår i Alta, og det var da jeg traff ham. Hans Jørg. Etter intens jobbing fra hans side fikk han endelig napp i mars 2003. Da det klaffet så klaffet det. Ingenting er så vakkert som når du møter et menneske som ser deg, oppriktig ser deg. Det gjorde Hans Jørg, eller Hatte, som han ble kalt. Til tross for at jeg stakk av til England et halvt år, bare måneder etter at vi ble sammen, la ikke det noen demper på forholdet. Denne gangen studerte jeg ved Universitetet i York, og studerte faktisk, var på skolen fra mandag til fredag og pub kun i helgene. Men ikke når de store oppgavene skulle leveres. Hans Jørg og jeg kunne fullføre hverandres setninger, og av og til, når jeg kom med uforståelige kryptiske meldinger om ting jeg bare hadde tenkt i hodet mitt, så hang han likevel med på tankerekken. Vi var et team, vi to. Selv om alle forhold går opp og ned, var vi alltid et team. Det var aldri snakk om noe annet.  Helt til hans siste dag, 3. oktober 2005, da han døde foran øynene mine hjemme i vår egen stue. Så kjære Hans Jørg, hvor du enn er. Alt det du så, det har jeg tatt vare på. Den gangen du snakket om hva som ville skje om du skulle falle fra, det har jeg tenkt på i alle disse år. Takk for at du så meg, for at du alltid ville meg vel, selv om veien var hard å gå for din del og det ikke alltid var like lett å være den personen du egentlig ønsket å være. Jeg har levd de siste fire årene av livet mitt med deg i tankene, du vil at jeg skal leve livet mitt til det fulle, du vil at jeg skal elske hver dag jeg lever. Du vil at jeg skal le, smile og minnes deg med latter. Det gjør jeg, kjære. Du har fulgt meg helt fra den sommeren før jeg fylte 20 år. Da du handlet hos meg hver eneste dag. Helt til i dag, min siste dag i 20 årene. Og selv om jeg er på vei inn i ett nytt tiår, et tiår du jeg skal starte uten deg, og som du ikke kan være en del av, så lever du i tankene mine. Tankene til alle oss som husker deg med latter og savn. Jeg vet du ønsker meg lykke til inn i 30 årene, og gleder deg over at jeg tar deg igjen. Jeg kan liksom høre at du kaller meg ei gammel merr og ler høyt. Likevel går vi videre nå, begge to, vi har litt å gjøre på hver vår kant. Sånn er mennesket laget, der skal komme glede etter sorg. 

Fant selvfølgelig ikke et voksen-bilde av Hans-Jørg. Dette er vel representativt nok. Sov søtt videre.

Dette ble i grunnen et forferdelig langt innlegg, men likevel en utrolig kort kavalkade når man tenker på at jeg hadde ti år som skulle dekkes. De fire årene etter Hattes død har jeg bodd sammen med katten Farris. Som alle andre mennesker har der vært opp og nedturer, men de er vel alle verdt det. Uten nedturer lærer man seg ikke å nyte oppturene, uten begge deler er ikke livet komplett. Alt i alt er jeg utrolig heldig. Jeg har hatt masse gøy, og tviler ikke på at livet bringer fine ting til meg også i framtiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen.