Første skoledag

Det er mandag kveld og jeg sitter våt som en vasstrukken katt hjemme i sofakroken. En frisk tur i høstregnet hadde jeg i grunn ikke vondt av i det hele tatt, tvert i mot kjenner jeg at dette var et sjakktrekk i kampen for mental hygiene. Det var første skoledag i dag, elevene var bare på skolen fram til ti på elleve, men likevel kjentes det ganske lenge ut. Det rare er at nå, mange timer senere, kjennes det ut om en hel uke har gått siden jeg sendte dem hjem. Overgangen fra late feriedager til ekstremt innholdsrike arbeidsdager er så overveldende at tiden mellom klokken åtte en mandags morgen og ni en mandagskveld kjennes ut som ei vanlig arbeidsuke. Jeg kan bare med gru tenke meg hvordan ting kommer til å kjennes ut når fredagen endelig kommer.

Det første vi var pålagt å gjøre da elevene kom var å nevne forebyggende tiltak mot svineinfluensa. Jeg holdt en meget troverdig demonstrasjon av hvordan man ikke skal hoste i hendene, og ble bedt av mitt kjære publikum å gjenta suksessen ved å demonstrere et host i albuekroken. Vi forklarte så godt vi kunne at vi ikke ønsket at influensa skulle bryte ut i blant verken elever eller lærere, og at dersom noen ble smitte måtte de holde seg hjemme i syv dager fra skolen for ikke å smitte andre. Det er nå en gang slik at det vi voksne ser på som en ulempe ofte kan oppfattes som en fordel av unge mennesker, og jeg sverger på at jeg så antydning til stjerner i øynene på elevene da de hørte om sjudagersregelen. De lyste enda mer opp ved tanken på en regelrett epidemi blant lærerne. Uten oss er der jo ingen til å undervise. Da er det jo heller ingen vits i å være på skolen. ”I Sverige er det nesten ingen som bryr seg om svineinfluensaen,” bedyret en av jentene. ”Det er nesten ingen som har det heller der.” Jeg tenkte mine tanker om at svensker generelt kanskje er noen svin og derfor anser dette som en helt vanlig influensa, men bet kommentaren i meg. Det er en av gamet i læreryrket, å holde på de virkelig gode kommentarene. Det er sånne ting som lærere ikke egentlig skal si, men som hadde vært hysterisk gøy å få sagt. Jeg bruker i grunnen mye energi på å holde igjen.

Etter å ha sendt elevene hjem fortsatte vi planleggingen. Jeg hadde planlagt en lang ettermiddag på arbeidsrommet, men måtte gi meg klokken halv fem. Et stort nederlag så tidlig på året, men som sagt kan det skje mye på få timer, og hodet mitt sa rett og slett stopp. Nå blir det en varm dusj før jeg finner fram spanskbøkene og leser litt spansk. Det blir aldri fritt for arbeid, og jeg vet med meg selv at nå skal hjernen min småkoke konstant fram til 23. juni 2010.

Rockabillyboogie...

Dette har vært en aldeles fortreffelig søndag. Bortsett fra noen få ankepunkter, jeg kom meg ikke på blåbærtur, jeg kom meg heller ikke på jobb. Når det skal sies var jeg på jobb uten å komme meg inn. Nøkkelkortet mitt ble ikke godtatt uansett hvor mange ganger jeg trykket koden, så da ble det en lang spasertur i stede. Noen tenker kanskje at dette var da vel ikke så ille på en søndag med nydelig vær, men det betyr bare at jobben ligger der i morgen ettermiddag. Jobben forsvinner nemlig ikke, den blir bare liggende på vent.
På en annen side har jeg fått gjort noe jeg har tenkt på lenge. Må innrømme at jeg har sett på bloggen til min venninne med beundring i blikket, rett og slett fordi hun er så flink å dekorere med bilder. Jeg ønsket meg en fin bildecollage til å heade hele bloggen med, uten at jeg helt visste hvordan. Jeg er skikkelig talentløs når det kommer til bilderedigering osv. Selveste Karinaen kom meg til unnsetning og har vært grafiker på den nye headingen min. Jeg ble selv veldig fornøyd, men må også innrømme at jeg lo godt da Karina sendt over diverse forslag. De tightsbildene er kule synes jeg, og passer godt inn på bloggen, men du verden så syke de er. Bør kanskje nevne at de ble tatt med selvutløser klokken 4 en søndags morgen, etter en direkte vellykket rockekonsert med Tyven på Redrum.
Håper dere som leser bloggen min liker den nye headingen like godt som jeg gjør:)

Min livsplan

De siste to dagene har jeg tenkt mye over min egen livsplan. Har jeg en ? Har den i så fall vært konkret nok? Kanskje spesielt det siste året har jeg hatt en del tanker om fremtiden, mer løse tanker enn en konkret livsplan. Samtidig er alt jeg gjør en slags del av en plan som egentlig ikke har et mer overordnet mål enn at jeg ikke ønsker å kveles av mitt eget liv. Kan høres ut som en vag plan, men fakta er at jeg bor i Hammerfest, i en toroms leilighet på Høyden, et sted som alltid blåser. Jeg er alene, med en katt. Jeg Slik har jeg bodd i 4 år. Alene, før det var vi to, så jeg har bodd her i mer enn 4 år. Jeg fylte 25 år i denne leiligheten, jeg kommer til å fylle 30 i denne leiligheten. Jeg skal IKKE fylle 35 i denne leiligheten. Det er i korte trekk hva planen min går ut på. 
 
Akkurat nå har jeg et toårsperspektiv på livet mitt. Skoleåret starter på mandag med mine elever som spente 9 klassinger. Jeg ønsker å følge dem ut ungdomsskolen. Det er så langt jeg klarer å planlegge. Hva som skjer etter det vet jeg faktisk ikke. Men i underbevistheten tror jeg at alt jeg gjør er skape flere veier å gå når disse to årene er over. Hvorfor ellers driver jeg å rydder opp i livet mitt, kjører søppel som en gal, studerer ved siden av en allerede krevende jobb ,og jobber ekstra i butikk oppå det igjen. Jeg skaper muligheter, planlegger ett eller annet. 

Et klokt menneske med navnet Jim Rohn, et menneske jeg dessverre ikke vet mer om enn navnet, sa en gang: ”hvis du ikke designer din egen livsplan, er det store sjanser for at du bare detter inn i noen andres. Og gjett hva de har planlagt for deg? Ikke mye…” Single mennesker har ofte en tendens til å tro at livet ikke starter før de finner seg en partner. Jeg innrømmer også at jeg har blitt grepet av tanken av og til, samtidig er jeg glad for at jeg har forstått at jeg må legge min egen plan. I skrivende øyeblikk er jeg usikker på om jeg bør begynne å planlegge helt konkret, ellet om jeg skal holde meg til ”jeg vet hvertfall at jeg skal være her i minst to år til” planen min og heller bare ta ting som det kommer. 

I kveld tar jeg hvertfall ting som det kommer. Først ser jeg ferdig filmen om dama som skal drepe mannen sin for andre gang, derretter tar jeg fram en bok eller finner sengen. Alt ettersom hvor trøtt jeg er.