Mandag igjen...

Helgen er på hell og i skrivende stund er det søndags kveld. Jeg sa før helgen at mine planer i all hovedsak kom ann på formen, noe som i stor grad har vært sant. Likevel var jeg, etter en reseptfri kur fra apoteket som ikke virket, bestemt på at nå skulle alt bli bedre. Ved hjelp av google fant jeg fram til en engelsk lege som praktiserer i Barcelona, jeg tenkte at sterkere antibiotika ville gjøre susen. Gjett om jeg tok feil. Etter to dager merker jeg ingen forskjell, til tross fro at det kostet meg 140 euro for en konsultasjon. For de pengene kunne jeg nesten reist hjem til Hammerfest, sett fastlegen min, og reist tilbake igjen. (jo da, overdriver vel litt, men akkurat nå er jeg sliten, lei og sarkastisk, INGENTING er gøy når man plages)

Det er lettere å finne engelskspråklig litteratur hjemme i lille Hammerfest enn det er i Barcelona. Til slutt fant jeg en liten hyllerad med et svært begrenset utvalg, i en butikk som ironisk nok heter Happy books. Valget falt på Twilight, jeg er i utgangspunktet ikke spesielt begeistret for kjærlighetshistorier, muligens fordi de minner meg om noe jeg mistet, og som jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Derimot har jeg fra jeg var ganske ung vært besatt av vampyrlitteratur. At jeg enda ikke har sett Twilight på film er uforståelig, men jeg har uten tvil hatt mye å henge fingrene i denne våren. Boken er nå pløyet gjennom etter to relativt korte dager på stranden, vampyrlitteratur er vanskelig å legge fra seg, og jeg kan nesten ikke vente med å se filmen. Tror den må kjøpes inn til odel og eie.

Da jeg innså at jeg kom til å lese ut Twilight før bokhandelen åpner igjen på mandag, løp jeg ned før stengetid på lørdag for å sikre meg to bøker til. New Moon ligger klar, men jeg har faktisk lekser i Spansk jeg må gjøre i kveld. Jeg kjenner at motivasjonen for lekser ikke er helt der den burde være. Da jeg kom tilbake fra stranden oppdaget jeg forresten at de homofile hadde hatt gay pride feiring her på universitetsplassen i dag. En mann i skinnskjørt og rosa converse fanget min oppmerksomhet, og jeg tenkte at Marco sikkert har vimset rundt på plassen i hele dag. Med andre ord, jeg nekter å tro at han sitter inne å gjør leksene sine. Jeg lurer litt på nøyaktig hvor viktig de er, men vet at jeg kommer til å ta meg sammen og gå flittig til verks. Jeg lider jo tross alt av flink pike syndromet. 

Når det er sagt er jeg akkurat nå temmelig sliten av å alltid være flink pike. I hele dag har en snikende lurt bak i hodet mitt, og sånn i syvtiden på stranden bestemte jeg meg. Nå skal jeg bare tenke på meg selv framover, faktisk hele ferien (sånn bortsett fra Farris da). Jeg tror det kommer til å gjøre livet mitt adskillig bedre fram mot August og skolestart.

Overlevd en uke...

Når jeg legger ut dette på bloggen er det fredag, og skoleuken er ferdig. Jeg har mer eller mindre overlevd den første uken med lærere som kun snakker spansk. Jeg skal ikke si at dette har gått helt smertefult, sånn sett bort fra mine faktiske kropslige smerter, har jeg misforstått og gått glipp av noe informasjon. For eksempel fant jeg ut ved en tilfeldiget at vi hadde fri fra skolen på onsdag. Hadde det ikke vært for Emma, den kule 20 åringen fra Danmark, hadde jeg stått opp å gått til skolen når alle andre sov. Heldigvis slapp jeg det.

Fridagen ble som seg hør å bør brukt til soving, vannpimping (sånn prøver man altså å bli frisk) og en spasertur til La Sagrada de Familia. Jeg var ikke på Gaudi museet, det tenker jeg at jeg tar en annen dag. Til tross for at veien hjem var en rett hovedvei, benyttet jeg likvel anledningen til å gå meg fulstendig vill, igjen. Jeg måtte krype til korset, ta fram bykartet og turistspansken og spørre et par tilfeldig forbipasserende ”por favor, sabe Usted, dónde estoy?” Hvor er jeg, undelig spørsmål å stille til andre enn seg selv.

Torsdag var det igjen skoledag og fire timer undervisning. Marco hadde som vanlig ikke gjort leksene sine. Det gjør han aldri har jeg funnet ut. På ettermiddagen skulle hele klassen (på 9) møtes på Placa de España. Vi skulle på et museum på Montjuic. Marco banket på døren min og insisterte på at vi skulle gå sammen til møtestedet. Jeg var tom for unnskyldinger og var pent nødt til å stålsette meg for en lang spasertur med en italiensk skrulle som verken prater engelske eller ordentlig spansk. Når jeg sier ordentlig spansk mener jeg at når Marco ikke vet hva noe er på spansk, så sier han det på italiensk, og tar det som en selvfølgelighet at andre skal forstå det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal pakke det inn, så jeg sier det rett ut, jeg tror at Marco muligens er et av de mest irriterende menneskene jeg noen gang har møtt. Jeg er sikker på at alle som dør og kommer til helvete møter en sånn som Marco i porten. Og evigheten der nede består sikkert av å gå lange turer sammen med ham. Han prøvde på imponerende vis å innføre meg i Barcelonas homse områder (ordet gay er forresten det eneste Marco kan på engelsk). ”A mi, me gustan los hombres” sa jeg, jeg liker menn, liksom for å understreke at det er meg revnende likegyldig hvor Barcelonas homser holder til. Marco ble oppglødd, han peivet med armene som den ekte italieneren han er og ropte temmelig høyt ”Mi tambien”, jeg også. Han virket glad for at vi hadde noe til felles, og jeg følte meg som en karakter i en film av Pedro Almodovar. Den spanske filmregissøren som stor sett bare lager filmer om utskudd. Kan anbefales, sånn forresten, med det samme vi er inne på tema. Jeg klarte heldigvis å ”miste” Marco på hjemturen, og slo heller følge med Emma. Hyggelig å kunne snakke normalt syntes jeg.

Et utrolig dårlig bilde av Barcelona tatt fra Montjuic...

I dag presterte Marco forresten og invitere hele klassen på mat hjemme hos han..., han mente da at alle ti skulle spise på hybelen hans. Mannen er helt klart gal. Har hørt om sør-europeisk gjestfrihet, men det får da være grenser. Da foretrekker jeg heller den norske litt innsluttede væremåten. Da vet jeg hvertfall at dersom jeg blir invitert på middag slipper jeg å spise den på en seng sammen med ti andre mennesker. Jeg hører selv at jeg muligens er i overkant negativ, men Marco er faktisk like plagsom som en urinveisinfeksjon, og jeg lever med begge deler akkurat nå. Den japanske jenta Asuka reddet situasjonen ved å heller invitere alle hjem til leiliheten hun leier. Jeg liker japanere, de er litt som meg, uhyre opptatt av aldri å tape ansikt. Jeg takket nei, jeg så på det som en mulighet til å få Marco-fri, når jeg vet hvor han er vet jeg jo akkurat hvor jeg ikke vil være. Herlig. Dette skal bli en fin fredagskveld.

Jeg har ingen planer for helgen. Alt avhenger liksom av formen min. Kjedelig men sant. Det er liksom ikke mer å si om akkurat den saken. Derfor avslutter jeg her og tar helg.

Mandag 22 juni- første skoledag

Da klokken ringte kjente jeg på meg at jeg godt kunne ha sovet litt til. Det var liksom først da jeg kjente hvor utrolig sliten jeg var av reisingen som hadde startet to døgn tidligere. Jeg kom meg selvfølgelig likevel til skolen for min diagnostiske test etter frokost på Starbucks’en som ligger rett over gata. Jeg havnet i klasse 4, der var Marco allerede.

Første dag var litt skummel og litt vanskelig, ikke minst fordi vi i klasse 4 ble tvunget til å snakke i indefinido, altså fortid. Ingen myk start for meg hvor jeg kunne uttrykke meg i presens. Det første vi gjorde var å skrive navnene våre på lapper. Jeg viste meg å være den eneste norske i klassen, der var en eldre svenske og to danske jenter også. I tillegg hadde vi to skotter og ei tysk dame som hadde jobbet på som sanger på et teater. At hun var tysk forsto jeg straks jeg så henne. Man skal ikke generalisere, men tyske damer er vel ikke kjent for å være vakre. Heidi Klum er vel heller unntaket som bekrefter regelen. Vi lekte at vi var på en bar, og mens musikken spilte måtte vi snakke og bli kjent med hverandre. Det var sånn jeg fant ut at Marco er 27 år og jobber som stylist i Roma. Fortsatt skal man ikke generalisere, men jeg tenker nå at the italian stallion muligens foretrekker å kjøre på motsatt side av veien. Med det mener jeg ikke at han trives godt som sjåfør i England. Jeg tror Marco er homo.

Etter skolen fant jeg supermarkedet på El Corte Ingles. Fint å få handlet inn litt knekkebrød og pålegg, frokost på Starbucks kan bli dyrt i lengden, ikke minst ville jeg blitt ufattelig lei. Jeg slet meg opp alle trappene til leiligheten og møtte Marco i døren. Samtalene våre kan vel ikke karakteriseres som dype, men vi prøver så godt vi kan. Han trakk pusten godt og lette etter de rette ordene, han skulle ut på shopping, og lurte på om jeg ville være med. Det komiske var at den eneste måten Marco kunne uttrykke på spansk at han skulle ut på shopping var ved å si ”jeg skal ut å kjøpe kjole”, han lurte på om jeg ville være med. På det tidspunket var jeg uhyggelig sulten og sliten etter å ha vandret rundt i varmen, så jeg stotret fram ”otra día”, en annen dag. Jeg ser det for meg allerede, meg på shopping i La Rambla sammen med min egen italienske stylist. Vi kan ikke snakke om så mye, men vi kan peke på fine kjoler og smile.

Hvis man slår en ku i hode med noe hardt, hvorpå man sender den samme kua en tur med heftig voksenkarusell på tusenfryd, for til slutt å spørre den om veien, ja da kan man muligens få en liten idé om min retningssans. Ute på kveldstur klarte jeg å gå meg vill i gamlebyen. Jeg viste jeg hadde et kart i veska, men siden alle advarer opp og ned om alle tyvene som operer har jeg fått fobi mot å åpne veska mi for ofte. Jeg ville rett og slett ikke finne fram kartet og vandre rundt som en teit turist inne i de trange gatene når ingen andre gjorde det, dessuten går jeg å knuger veska mi så tett inntil meg at man kunne tatt den for et diebarn. Dette har også resultert i at jeg heller ikke drar fram kamera, dermed dokumenteres ingenting av det jeg holder på med. Jeg har for lenge siden innsett at jeg er bedre å dokumentere med ord enn bilder, men så er det jo litt gøy da, dette bildetullet. Forhåpentligvis klarer jeg å dra frem kameraet etterhver. Planen for morgendagen er å kanskje kombinere trim og turistaktivitet, nemlig å gå til en av de store attraksjonene. Vi får se…