Borskjemte norske barn

Kom over en artikkel i Dagbladet som forteller at norske barn er mest borskjemt i hele verden. Jeg ser jo jeg også at dette ikke er en studie gjennomført ved et universitet av annerkjente forskere, og empirien er kanskje litt ensidig. Likevel tror jeg dette forteller oss mye om hvordan samfunnet er blitt. Jeg ser at mange barn og unge stort sett får det de peker på, uten og måtte gjøre noe særlig for det. I samme åndedrag vil jeg tørre å påstå at disse barna ikke nødvendig blir de mest takknemlige og enkleste å ha med å gjøre.

Barn som får bestemme alt selv vokser opp til å bli ungdom som får bestemme alt selv. De er vant til tomme trusler som en hyppig sanksjonsmetode når de utviser uønsket adferd, og får alltid det de ønsker seg og mer  til uansett hvordan de oppfører seg hjemme og ute i samfunnet. Så skal de ut å skaffe seg utdannelse og en framtid, men i sin tro på at de er konger på haugen som har rett i alt de gjør, og rett til å gjøre som de vil, spolerer de sitt eget liv. (i deres verden er det for øvrig ikke de selv som spolerer sitt eget liv, men omgivelsene rund, dvs alle andre de møter på veien gjennom livet.)

Heldigvis er flesteparten av dagens barn og unge flotte og hyggelige mennesker med herlige og misunnelsesverdige framtidsutsikter. Poenget er bare at kjærlighet ikke utvises med å fylle et barns liv med materielle goder. Det er på mange måter et overgrep å oppdra et barn til å bli så ufyselig at andre mennesker ikke klarer å være i samme rom som dem. Det er sterke ord, og er egentlig ikke mine, de er ordene til et menneske som selv har oppdratt flere barn. Jeg synes likevel de understreker et viktig poeng; det ligger mye kjærlighet i et nei.

Fredag er ikke lengre hva de var...

Fredager er jammen ikke lengre hva de var. Kan ikke huske sist jeg gikk glipp av x-factor eller gullrekka. Før kan jeg ikke huske å egentlig noen gang ha fått med meg fredagsunderholdningen på tv. Jeg kan ikke egentlig sette fingeren på hva jeg egentlig brukte helgas første kveld til, regner med det var å gjøre seg klar til den virkelige helgedagen, litt lett jogg og ny neglelakk eller no sånn. En mulig grønn ansiktsmaske og barbering av et par pipstilklegger som likevel skulle plasseres inne i høye støveletter. Sløving på sofa med spotify og litt hvitvin i glasset.

Jeg savner hvitvin. Jeg savner å ha lyst på hvitvin. Jeg savner å kose meg med kaffe. Jeg savner å ha lyst på kaffe. Er lei av å bli dårlig av noe jeg egentlig vet er deilig kaffelukt. Jeg har blitt en del av en duo, og i det man blir en del av en duo blir man alltid mer kjedelig enn man var da man var alene. (fordi man ikke har det kjedelig selv, men fremstår som mer kjedelig for omgivelsene) Jeg kan nesten ikke huske sist jeg logget meg på spotify, alle de sære spanske klagesangene jeg hadde lært meg har gått i glemmeboken. (Alt er nødvendigvis ikke negativt) Samtidig tar jeg meg selv i å lure på om det er så negativt å være litt kjedelig i en periode. Etter flere år med livet på høygir virker det som jeg på en eller annen måte har hoppet av en karusell som skjørte fortere og fortere. Det er litt roligere her på sidelinjen, så jeg blir her en liten stund.

Karusell er jeg neppe ferdig å kjøre uansett.

Sånn ultralydgreier.

Og det var slett ikke som jeg hadde forestilt meg på forhånd. Mest av alt var jeg redd for at jeg ikke skulle være i stand til å finne barnet på skjermen. Jeg så for meg at barnets far og jordmoren skulle sitte å le og kose seg mens de diskuterte den grå skjermen, mens jeg ikke med min beste vilje klarte å se noe som helst. Eller at jeg misforsto både opp og ned og bak og fram. Kanksje ville jeg tro at rompa var hodet, og hvem vil vel fortelle det til sitt barn senere i livet. Første gang jeg så deg trodde jeg rompa di var hodet ditt. Det er kanskje ikke alt man bør fortelle sine barn, når jeg tenker meg om.

Jordmor startet med å spørre meg mange spørsmål. Medfødte missdannelser i familien? Nei. Røyking før eller under svangerskap.Nei. Alkohol? Nei. Narkotika? Aldri. I grunnen føltes det ut som om jeg deltok på en quiz og jeg svarte rett på alle spørsmål. De kunne kobla meg til en løgndetektortest, og jeg ville framdeles ha rett. Kjenner du liv? Nei. Oooops, det var kanskje ikke rett svar. Eller? Jeg ble frykelig usikker, og lurte på hvor mange poeng jeg hadde tapt på det. (Senere fant vi for øvrig en anatomisk begrunnelse for at jeg ikke kjenner noe enda, yes, jeg fikk poengene tilbake)

Så til skjermen. Jeg hadde ikke behøvd å frykte noe, jeg klarte helt tydelig å skille hva som var hva. Til og med fingre kunne telles. Merkelige greier dette apparatet som de klager sånn på i avisen, tenkte jeg da. Men hva i all verden vet vel jeg om denne sort teknologi? Jeg var mest lettet over at ungen ikke viste fram langfingeren. Det hadde jeg også sett for meg på forhånd. At den sendte fotografen en up-yours. Disse lærer ungene, ville sikkert de andre to i rommet tenkt da, de er alltid de mest uoppdragne. Ellers fikk vi være vitne til en turnoppvisning uten sidestykke. Jordmor ba oss om ikke å gå hjem å male alt rosa, og da tenkte jeg at det finnes da gutter som også liker rosa. Men jeg sa ingenting. Jeg bare nikket og sa at det skulle vi ikke gjøre. I mitt møte med helsevesenet pleier jeg stort sett å svare det jeg tror er riktig å svare. Det korrespondere ikke nødvendigvis med det jeg tenker. Så maler vi ikke rosa, men hvertfall ikke blått, for vi så ikke noe som kunne minne om utovertiss. Så da får det bli ku-fio-lilla. (det er ikke nødvendigvis en farge, heller noe man bare sier når man er ubestemt angående farger).

Etterpå fikk vi en ramse med 5 passbilder. Hadde vi ikke bodd i et land som er så grunnleggende redd for privatskoler kunne vi allerede nå begynt prosessen med å søke henne (?) inn på de beste skolene. Skolebevis hadde ligget klart ved ankomsten til livet. Men så vet vi jo at vi må ta til takke med offentlig skolegang, så da limer vi det heller inn i et album. Og da snakker jeg faktisk ikke facebookalbum, for dit kommer de ikke. Snakk om å eksponeres på nett allerede før sin fødsel. Stakkars små barn. Så!